Hvordan foreldre presenterer ny mat for barna

[Mrs. Wallace]

Jeg har også en unge av hver sort, grovt regnet. Og det er ikke sånn at vi har forsøkt en ny vri hver gang.

Det har alltid vært enkelte innlegg her av typen "vi har vært så flinke med ditt eller datt (mat / søvn / grensesetting...) fra dag 1, og _derfor_ har det gått så bra - rart at ikke alle gjør som oss".

Jeg tror ikke på denslags forenklede årsak / virkning-sammenhenger. Det har hendt at folk har fått seg overraskelser i så måte når de har fått flere barn...

Ja, det er ikke utenkelig at vi ville vært tilsvarende selvgode dersom vår nummer to hadde vært det første barnet, sånn matmessig sett. ;o)

[morsan]

Jeg har også en unge av hver sort, grovt regnet. Og det er ikke sånn at vi har forsøkt en ny vri hver gang.

Det har alltid vært enkelte innlegg her av typen "vi har vært så flinke med ditt eller datt (mat / søvn / grensesetting...) fra dag 1, og _derfor_ har det gått så bra - rart at ikke alle gjør som oss".

Jeg tror ikke på denslags forenklede årsak / virkning-sammenhenger. Det har hendt at folk har fått seg overraskelser i så måte når de har fått flere barn...

''Det har hendt at folk har fått seg overraskelser i så måte når de har fått flere barn...''

Ja, jeg har ved noen anledninger ikke vært en bedre person enn at jeg har frydet meg litt i det stille når enkelte veldig selvfornøyde venninner, som har belært meg om både det ene og det andre, har fått et barn nr 2 som ikke har vært like medgjørlig som nr 1! ;-)

[birdie]

Jeg mener at man selvsagt skal presentere ny mat som spennende og oppfordre barn til å smake, men at det ikke nødvendigvis hjelper en pøkk dersom man har et skikkelig kresent barn.

Vår eldstemann er usannsynlig sær i kosten. Vi har aldri laget noe styr rundt det, han er blitt presentert for veldig variert kost fra han var bitteliten og selv spiser vi stort sett alt som finnes. Men ikke pokker om ungen har noen nysgjerrighet på mat, uansett hvor mye begeistring vi prøver å legge for dagen. Og liker han ikke det som serveres, kan han glatt hoppe over både to og tre måltider, heller enn å spise noe han misliker.

Dermed hender det at vi i hyggelig selskap med buffeter rasker på ei skive brød og litt eggerøre til ham, uten å lage noe styr rundt det. Er det selskap, blir det veldig lite hyggelig om vi skal lokke og true et motvillig barn til å smake og spise. Helt feil fokus.

For ordens skyld er yngstebarnet stikk motsatt: Hun elsker mat og kan ikke se noe nytt på bordet eller på andres tallerken uten å prøve det selv. Det er luksus!

Men vi sier selvsagt ikke "dette liker du nok ikke" eller "dette er ikke barnemat" til noen av ungene. Sånt er det besteforeldre som kan finne på. ;o)

Takk og amen. Bortsett fra det med besteforeldrene, de er heldigvis veldig forståelsesfulle (om enn bekymret og undrende) overfor vår særspiser.

[Gjest Men det er kanskje ikke helt riktig å si]

Jepp. Og jeg er så inderlig lei av å høre på folk med unger som spiser greit, som overbærende og bedrevitende snakker om at det bare handler om riktige holdninger/spennende presentering av maten/konsekvens ved matbordet eller annet blablablablæh. Noen unger biter ikke sånt på.

Og hvis foreldrenes holdninger er "alfa og omega" som det nevnes under her, hvordan forklarer man da søsken med stikk motsatte spisemønstre og matpreferanser?

Vårt ene barn hadde definitivt være en "pølsespiser" om han hadde fått lov. Han bruker lang tid på å venne seg til - og like - ny mat. På mange måter ville det vært lettere å gi opp etter tre gangers forsøk og heller kjøpe med en kjøttkake til han - men jeg er glad vi prøvde 10-15-20 ganger, sakte, men sikkert, spiser han mer og mer.

[Mrs. Wallace]

Vårt ene barn hadde definitivt være en "pølsespiser" om han hadde fått lov. Han bruker lang tid på å venne seg til - og like - ny mat. På mange måter ville det vært lettere å gi opp etter tre gangers forsøk og heller kjøpe med en kjøttkake til han - men jeg er glad vi prøvde 10-15-20 ganger, sakte, men sikkert, spiser han mer og mer.

Prøvde 15-20 ganger? Vi har prøvd i snart sju år nå. Sist vi var på reise befant vi oss et sted hvor mat han liker var veldig sjelden. Han gikk ned massevis av kilo, og er mager fra før. Men han spiste ikke noe nytt av den grunn. Han brekker seg om han blir presset.

Jeg skjønner at unger er forskjellige, og at for noen fungerer det med kreative oppfordringer eller mildt press. Men du har kanskje større problemer med å innse det samme - at det er forskjeller, altså?

[morsan]

Vårt ene barn hadde definitivt være en "pølsespiser" om han hadde fått lov. Han bruker lang tid på å venne seg til - og like - ny mat. På mange måter ville det vært lettere å gi opp etter tre gangers forsøk og heller kjøpe med en kjøttkake til han - men jeg er glad vi prøvde 10-15-20 ganger, sakte, men sikkert, spiser han mer og mer.

''men jeg er glad vi prøvde 10-15-20 ganger, sakte, men sikkert, spiser han mer og mer''

Men spørsmålet var om man skal inkludere et selskap i de 10-15-20 gangene.

Uansett bør ikke dem som bare observerer foreldre med barna sine i et selskap ut fra dette være sikker på at de har det hele og fulle bildet om hva&hvordan denne famlien ordner seg i dagliglivet.

[Gjest togli]

Prøvde 15-20 ganger? Vi har prøvd i snart sju år nå. Sist vi var på reise befant vi oss et sted hvor mat han liker var veldig sjelden. Han gikk ned massevis av kilo, og er mager fra før. Men han spiste ikke noe nytt av den grunn. Han brekker seg om han blir presset.

Jeg skjønner at unger er forskjellige, og at for noen fungerer det med kreative oppfordringer eller mildt press. Men du har kanskje større problemer med å innse det samme - at det er forskjeller, altså?

Utrolig deilig å høre at noen har samme erfaringer som oss!!! Syvåringen her i huset biter ikke på noe som helst når det gjelder mat. Hun er skikkelig sær og jeg er overbevist om at ingen kan klare å få henne til å spise noe hun ikke vil spise!! Etterhvert som årene har gått, har vi rett og slett sett oss nødt til å lage minst mulig oppstyr rundt matinntaket. Hun brekker seg med det samme hun prøver mat hun "tror" hun ikke liker.

Vi lager ikke egen middag til henne (der går grensen!), men hun sitter ved matbordet (med litt av middagen på et fat) og vi maser ikke om at hun skal prøve å spise (da er det enda mindre sjanse for at hun prøver). Når vi alle (bortsett fra henne;-)) er gode og mette, begynner vi å rydde av bordet og da får hun gjerne en brødskive hvis det er en stund til neste måltid. Noe annet funker rett og slett ikke - og det har tatt oss mange år å forstå det!

Det er skikkelig irriterende med "forståsegpåere" som har "oppskriften" på hvordan man skal løse dette. De må gjerne få låne snuppa mi ;-)

Storesøsteren var veldig kresen før, men spiser hun det meste. Minstesøsteren spiser stort sett alt!

[Gjest Foreldre har ikke alltid rett]

Prøvde 15-20 ganger? Vi har prøvd i snart sju år nå. Sist vi var på reise befant vi oss et sted hvor mat han liker var veldig sjelden. Han gikk ned massevis av kilo, og er mager fra før. Men han spiste ikke noe nytt av den grunn. Han brekker seg om han blir presset.

Jeg skjønner at unger er forskjellige, og at for noen fungerer det med kreative oppfordringer eller mildt press. Men du har kanskje større problemer med å innse det samme - at det er forskjeller, altså?

Jeg er fullt klar over at barn er veldig forskjellige. Men jeg tror fortsatt at foreldre har mye å si for mange. Jeg ser jo at våre barn også kan være mer åpne for nye ting i andre omgivelser. Vår eldste er en mark av dimensjoner. Vi er strenge på at man sitter ved bordet og spiser. Likevel har hun market, vridd seg, gått fra bordet (og blitt hentet igjen) i år etter år. Vi prøvde "alt" - kjeft, belønning, klistremerkeskjema, snakket om det igjen og igjen. Men det som gjorde susen var en uke på ferie hos tante! Jenta satt, og sitter, om ikke som et tent lys, så med rumpa godt plassert på stolen, og uten å vri seg som denne marken. Da hadde vi foreldre prøvd "alt" i over fire år.

Og jeg tror nok kultur og omgivelser har veldig mye å si.. naboens barn, som er adoptert fra kina, burde vel ellers foretrekke kinesisk mat? I F&B var det en atrikkel om dette for et par år siden. Om hva barn foretrekker og ikke liker og hvordan det varierer fra land til land. Så det er klart mye er tillært. Se bare på forskjellen innad i landet på hva 80-åringer og 30-åringer spiser.

[Gjest Mamma har alltid rett?]

Utrolig deilig å høre at noen har samme erfaringer som oss!!! Syvåringen her i huset biter ikke på noe som helst når det gjelder mat. Hun er skikkelig sær og jeg er overbevist om at ingen kan klare å få henne til å spise noe hun ikke vil spise!! Etterhvert som årene har gått, har vi rett og slett sett oss nødt til å lage minst mulig oppstyr rundt matinntaket. Hun brekker seg med det samme hun prøver mat hun "tror" hun ikke liker.

Vi lager ikke egen middag til henne (der går grensen!), men hun sitter ved matbordet (med litt av middagen på et fat) og vi maser ikke om at hun skal prøve å spise (da er det enda mindre sjanse for at hun prøver). Når vi alle (bortsett fra henne;-)) er gode og mette, begynner vi å rydde av bordet og da får hun gjerne en brødskive hvis det er en stund til neste måltid. Noe annet funker rett og slett ikke - og det har tatt oss mange år å forstå det!

Det er skikkelig irriterende med "forståsegpåere" som har "oppskriften" på hvordan man skal løse dette. De må gjerne få låne snuppa mi ;-)

Storesøsteren var veldig kresen før, men spiser hun det meste. Minstesøsteren spiser stort sett alt!

En oppskrift som virker på alle tror jeg ikke finnes. Noen _er_: veldig kresne. Men det finnes også vrange foreldre. "Om ikke jeg får barnet til å sove natten igjennom, greier ingen det" "Om ikke jeg greier å få poden til å kle på seg selv, er det ingen som greier det." "Naboen tror hun er så perfekt fordi de har treåringen bakovervendt."

Jeg ser ofte her inne at folk blir direkte fornærmet over gode råd, og det er jo kjempesynd. Jeg er ikke perfekt, og blir glad for å høre om nye måter f.eks å løse konflikter på. At andre her inne er bedre enn meg på grensesetting, påkledning og rutiner er jeg temmelig sikker på. Men jeg trenger da ikke bli sur om de deler sine erfaringer.

[birdie]

Jeg er fullt klar over at barn er veldig forskjellige. Men jeg tror fortsatt at foreldre har mye å si for mange. Jeg ser jo at våre barn også kan være mer åpne for nye ting i andre omgivelser. Vår eldste er en mark av dimensjoner. Vi er strenge på at man sitter ved bordet og spiser. Likevel har hun market, vridd seg, gått fra bordet (og blitt hentet igjen) i år etter år. Vi prøvde "alt" - kjeft, belønning, klistremerkeskjema, snakket om det igjen og igjen. Men det som gjorde susen var en uke på ferie hos tante! Jenta satt, og sitter, om ikke som et tent lys, så med rumpa godt plassert på stolen, og uten å vri seg som denne marken. Da hadde vi foreldre prøvd "alt" i over fire år.

Og jeg tror nok kultur og omgivelser har veldig mye å si.. naboens barn, som er adoptert fra kina, burde vel ellers foretrekke kinesisk mat? I F&B var det en atrikkel om dette for et par år siden. Om hva barn foretrekker og ikke liker og hvordan det varierer fra land til land. Så det er klart mye er tillært. Se bare på forskjellen innad i landet på hva 80-åringer og 30-åringer spiser.

Rart at de av oss som har "tilstått" i denne tråden å ha picky eaters også har minst ett annet barn som slett ikke har noen problemer med mat i det hele tatt, da - om foreldre og omgivelser skulle være det eneste/viktigste utslagsgivende. Bra for dere at dere fikk en løsning på det, men med fire års erfaring med problemet så synes jeg du burde holde deg for god til å fortsette å male på at det _må_ finnes en løsning.

[Gjest Gleder meg til å få masse kresne barn på besøk ja..]

Rart at de av oss som har "tilstått" i denne tråden å ha picky eaters også har minst ett annet barn som slett ikke har noen problemer med mat i det hele tatt, da - om foreldre og omgivelser skulle være det eneste/viktigste utslagsgivende. Bra for dere at dere fikk en løsning på det, men med fire års erfaring med problemet så synes jeg du burde holde deg for god til å fortsette å male på at det _må_ finnes en løsning.

Jeg tror ikke det finnes en løsning for alle, men det _er_ da litt underlig at storejentas venninne overhodet ikke nærmer seg en grønnsak hjemme, og spiser masse forskjellig her?

Jeg har aldri sagt at all kresenhet er tillært, men jeg tror fast og bestemt at barn i "vil du ha tomatsuppe eller wok?-familier" har større sjans for å bli kresne ja. Men det blir litt som å diskutere uoppdragne barn. Noen har en sykdom, andre har slakke foreldre. Og å diskutere med hårsåre foreldre er håpløst.

[birdie]

Jeg tror ikke det finnes en løsning for alle, men det _er_ da litt underlig at storejentas venninne overhodet ikke nærmer seg en grønnsak hjemme, og spiser masse forskjellig her?

Jeg har aldri sagt at all kresenhet er tillært, men jeg tror fast og bestemt at barn i "vil du ha tomatsuppe eller wok?-familier" har større sjans for å bli kresne ja. Men det blir litt som å diskutere uoppdragne barn. Noen har en sykdom, andre har slakke foreldre. Og å diskutere med hårsåre foreldre er håpløst.

Men nabojenta di er ikke guttungen min. Du vet ikke hvordan jeg tilbyr ham ny mat. De som skriver at de har picky eaters i denne tråden har ikke bedt om tips og råd i denne sammenhengen. Så hårsår? Tja, kanskje - men så er det da også et sårt punkt nettopp fordi de fleste av oss (alle?) er omgitt av velmenenende og venner og familie som alle mener at de har et forslag som burde løse problemet. Noen ganger er det greit å bare få en bekreftelse. "Ja, det er noen som har det slik, normalt oppegående og matelskende foreldre som opplever at ett av barna deres slett ikke har noe godt forhold til eller glede av mat."

[tiliti]

Sånne kommentarer kommer ut av munnen på min svigermor JEVNLIG! Og selv om vi sier ifra til henne, at hun ikke må gjøre det, går det ikke inn... Når vi er bedt dit på middag (og det er ofte, siden vi bor på samme gård...), har hun alltid 2 middagsretter... En til ungene, som hun tror kun spiser pølse og brød, og en til oss voksne. Heldigvis har vi unger (iallefall 2 av 3) som gjerne vil smake ny mat.

Jeg er drittlei av å prøve å lære henne at ungene får spise det de får, eller la være å spise. Det går bare ikke inn. Og hvis de ikke vil ha middagsmat, smører hun gjerne en loffskive med sirup til dem, "for å få fred"...;-( Jeg misliker dette sterkt, men hun styrer på, uten å spørre oss om det er greit en gang. Sist det skjedde, sa jeg til ungene at de heller fikk gå inn til oss, og vente på kveldsmaten, for loff med sirup er ikke middagsmat, uansett hvor man er..

Måtte bare få det ut!:-) Takk for oppmerksomheten!:-)

Huff, som 80-tallsbarn holdt jeg jo på å gå fra vettet av alle pølsene.

Jeg ble direkte sur også, pottesur unge som ble pushet på pølser. IGJEN!

Elsket mat i de aller fleste fasonger og farger.

[Mrs. Wallace]

Jeg er fullt klar over at barn er veldig forskjellige. Men jeg tror fortsatt at foreldre har mye å si for mange. Jeg ser jo at våre barn også kan være mer åpne for nye ting i andre omgivelser. Vår eldste er en mark av dimensjoner. Vi er strenge på at man sitter ved bordet og spiser. Likevel har hun market, vridd seg, gått fra bordet (og blitt hentet igjen) i år etter år. Vi prøvde "alt" - kjeft, belønning, klistremerkeskjema, snakket om det igjen og igjen. Men det som gjorde susen var en uke på ferie hos tante! Jenta satt, og sitter, om ikke som et tent lys, så med rumpa godt plassert på stolen, og uten å vri seg som denne marken. Da hadde vi foreldre prøvd "alt" i over fire år.

Og jeg tror nok kultur og omgivelser har veldig mye å si.. naboens barn, som er adoptert fra kina, burde vel ellers foretrekke kinesisk mat? I F&B var det en atrikkel om dette for et par år siden. Om hva barn foretrekker og ikke liker og hvordan det varierer fra land til land. Så det er klart mye er tillært. Se bare på forskjellen innad i landet på hva 80-åringer og 30-åringer spiser.

Ja, men når vi har en som absolutt ikke spiser og en som smaker på og liker absolutt alt, sier det seg vel selv at det ikke nødvendigvis er vår metode som er avgjørende for resultatet. Unger er forskjellige. Akkurat som alle andre mennesker.

Vi spiser og serverer variert mat, med gode råvarer. Vi liker "alt" selv. Vi lager ikke egen middag til det kresne barnet, han sitter ved bordet med oss og må finne noe han liker av det som serveres, ellers får han vente til neste måltid. Vi oppmuntrer til å smake på nye ting, og han prøver av og til - og brekker seg. Allikevel fortsetter vi å oppmuntre.

Men vi truer ikke, og vi knytter ikke belønningssystemer til måltider. Denslags kombinasjon av følelser og mat har jeg utrolig lite sans for, noe som heldigvis støttes av de fleste vettuge eksperter på området.

Det føles som en vanvittig luksus med yngstebarnet som spiser alt og synes det er stas å prøve nye ting.

[Mrs. Wallace]

''men jeg er glad vi prøvde 10-15-20 ganger, sakte, men sikkert, spiser han mer og mer''

Men spørsmålet var om man skal inkludere et selskap i de 10-15-20 gangene.

Uansett bør ikke dem som bare observerer foreldre med barna sine i et selskap ut fra dette være sikker på at de har det hele og fulle bildet om hva&hvordan denne famlien ordner seg i dagliglivet.

Nemlig. Det er forskjell på hverdag og fest, og det kan bli svært lite selskapelig for både barn, foreldre og andre festdeltakere om man skal begynne å ta matbordkamper der og da.

[Mrs. Wallace]

Jeg tror ikke det finnes en løsning for alle, men det _er_ da litt underlig at storejentas venninne overhodet ikke nærmer seg en grønnsak hjemme, og spiser masse forskjellig her?

Jeg har aldri sagt at all kresenhet er tillært, men jeg tror fast og bestemt at barn i "vil du ha tomatsuppe eller wok?-familier" har større sjans for å bli kresne ja. Men det blir litt som å diskutere uoppdragne barn. Noen har en sykdom, andre har slakke foreldre. Og å diskutere med hårsåre foreldre er håpløst.

Jeg aner ingenting om din datters venninne, men jeg kan garantere at guttungen her ikke spiser nye ting eller mer variert noe som helst annet sted - enten det er hos naboene, på sfo, på ferie hos besteforeldre eller besøk hos den strenge tanta si.

Vi tilbyr ikke valget "tomatsuppe eller wok", men når det er feks wok til middag, går han altså heller uten mat, selv om han må sitte ved bordet.

[Glimtipper]

Ja, men når vi har en som absolutt ikke spiser og en som smaker på og liker absolutt alt, sier det seg vel selv at det ikke nødvendigvis er vår metode som er avgjørende for resultatet. Unger er forskjellige. Akkurat som alle andre mennesker.

Vi spiser og serverer variert mat, med gode råvarer. Vi liker "alt" selv. Vi lager ikke egen middag til det kresne barnet, han sitter ved bordet med oss og må finne noe han liker av det som serveres, ellers får han vente til neste måltid. Vi oppmuntrer til å smake på nye ting, og han prøver av og til - og brekker seg. Allikevel fortsetter vi å oppmuntre.

Men vi truer ikke, og vi knytter ikke belønningssystemer til måltider. Denslags kombinasjon av følelser og mat har jeg utrolig lite sans for, noe som heldigvis støttes av de fleste vettuge eksperter på området.

Det føles som en vanvittig luksus med yngstebarnet som spiser alt og synes det er stas å prøve nye ting.

Jeg er på langt vei enig med deg, men jeg tenker også: Du sier at barn er forskjellige. Men da kan man kanskje også si at forskjellige metoder fungerer på forskjellige barn?

Ikke at alle kan bli "flinke" spisere som smaker på alt, men kanskje de responderer bedre på noen andres enn foreldrenes innfallsvinkel, i motsetning til det andre barnet.

[Gjest Majas mamma]

Huff, som 80-tallsbarn holdt jeg jo på å gå fra vettet av alle pølsene.

Jeg ble direkte sur også, pottesur unge som ble pushet på pølser. IGJEN!

Elsket mat i de aller fleste fasonger og farger.

Helt enig med deg! Jeg synes pølser er kjedelig mat.

Som en kommentar til kresne/ ikke kresne mennesker: Det er kjedelig å være på ferietur med slike, enten de er store eller små. All mat må jo lages etter "liker ikke-prinsippet." Det er sikkert ikke så moro å være veldig kresen heller, men ikke å smake på ting, det er jo bare dumt.

[Gjest "Alle som er bedre enn meg tror de er så "perfekte" er en kjent strofe]

Jeg er på langt vei enig med deg, men jeg tenker også: Du sier at barn er forskjellige. Men da kan man kanskje også si at forskjellige metoder fungerer på forskjellige barn?

Ikke at alle kan bli "flinke" spisere som smaker på alt, men kanskje de responderer bedre på noen andres enn foreldrenes innfallsvinkel, i motsetning til det andre barnet.

Jeg tror ikke det er alle foreldre som greier å forstå at andre _i enkelte tilfeller_ takler deres egne barn bedre enn dem selv. Som i disse nannyprogrammene som har gått på TV, der barnas uvaner, enten det gjelder søvn, smokk eller tissing, har blitt sterkt redusert etter en uke. Jeg sier ikke at deres metoder alltid er bra, men det er kun et eksempel. Jeg kan glatt innrømme at våre barn sikkert hadde vær flinkere til enkelte ting om vi foreldre hadde gjort ting annerledes. Dessverre er mange så hårsåre da det gjelder egne barn at de ikke overhodet er åpne for andres innfallsvinkel. Det er litt synd, for barna hører gjerne mer på andre enn foreldrene.

[Glimtipper]

Jeg tror ikke det er alle foreldre som greier å forstå at andre _i enkelte tilfeller_ takler deres egne barn bedre enn dem selv. Som i disse nannyprogrammene som har gått på TV, der barnas uvaner, enten det gjelder søvn, smokk eller tissing, har blitt sterkt redusert etter en uke. Jeg sier ikke at deres metoder alltid er bra, men det er kun et eksempel. Jeg kan glatt innrømme at våre barn sikkert hadde vær flinkere til enkelte ting om vi foreldre hadde gjort ting annerledes. Dessverre er mange så hårsåre da det gjelder egne barn at de ikke overhodet er åpne for andres innfallsvinkel. Det er litt synd, for barna hører gjerne mer på andre enn foreldrene.

Jeg synes det er positivt om andre får til hva jeg ikke får til. Sønnen min trenger mange innflytelser, jeg kan ikke og vil ikke være den eneste.

Når det er sagt, så sympatiserer jeg med de som er omringet av bedrevitere med tusen forskjellige råd som skal fungere så utrolig bra. En slik innblanding må skje naturlig og med forsiktighet, om det skal oppfattes positivt.