Når far er egoist

18. november 2007

Jeg sliter ille for tiden.

Jeg har hatt eneansvaret for mine barn i mange år, siden den minste var bare et par måneder. I snart fire år nå har jeg hatt en kjæreste som er flink til å stille opp for ungene, han kjører og henter dem, hjelper til meg å huske ting de skal, handler ting til dem, tenker på dem og behandler dem på en kjærlig og fin måte.

Det er bra for hadde jeg hatt en del å utsette på slikt så hadde kjæresten vært dumpet.

For meg har ungene betydd alt den tid jeg har hatt dem, alt har gått på å sette de først, få trygt hjem og oppvekst for dem, la dem bli med på ting, bli trygge og harmoniske og glade barn.

Og det har jeg greit med glans.

Deres far, vel, han er som to personer. Når han er enslig så er han veldig flink til å følge opp, henter dem til helgene, gjør ting sammen med dem er grei å kommunisere med osv.

Når han får seg dame så er det ikke tid til barna. Han henter dem men kan ofte være sur eller krass. Han har dem men gjør ikke ofte ting med dem, gjerne sitter ungene og spiller eller ser film hos noen nabounger el.

Jeg prøver å formidle ungenes misnøye og er han enslig så når jeg frem, er han i følge så gjøre jeg det ikke.

Nå har jeg villet skåne ungene mine så mye som mulig så derfor har jeg dekket over en del av fars sprell så mye det har latt seg gjøre, "han har sikkert mye å gjøre akkurat nå" ol.

Det har jo bidratt til at ungen er rolige, snille og tolerante barn.

Men nå forbanner jeg meg selv for oppdragelsen jeg har gitt dem.

Far har igjen funnet seg et kvinns, denne gangen er hun en del yngre, de har giftet seg, hun ble gravid med en gang og hennes tidligere barn som bor i landet hun kommer fra kommer til dem for å bo nå neste år.

Denne gangen har far oppført seg ennå dårligere. En sa far at han ble forsinket og vi dro for å ta en slush (koser oss gjerne hver fredag før de drar) men far ble ikke forsinket alikavel og var ikke der når vi kom hjem (far måtte kjøre forbi der vi tok slush for å komme seg videre dit han skulle) Ba ene barnet ringe og høre og da hadde far glefset at han ikke hadde tid til å vente, at han skulle ned på en liten jobb og at han ikke gadd å hente dem etter jobben.

Ene barnet var opptatt med komfirmantgreier en helg her og et mindre barn sa at h*n ikke ville til far uten søskene. Jeg skriver til far at barna ikke kommer. Han skriver med store bokstaver "hvorfor" og da skriver jeg at noen er opptatt og minste ikke ønsker å dra uten søsken. "OK" kommer det da.

Han blåser altså i at barnet ikke ønsker å dra til far for å se far, han prøver ikke å ringe og "overtale" det ene barnet som kunne kommet men som ikke ønsket å dra uten søsken. Jeg har mistanke om at største barnet (som ligner på ham i utseende) er en favoritt tross dårlig oppfølging i det hele tatt mens minste (som ligner meg i utseende) ikke blir så stas i det hele tatt.

Nå i helgen dro de til ham etter mange helger uten, og i går kveld kl. halv ni så får jeg melding av minste ungen som sier at søsken skal legge seg så da gjør han det og. Jeg melder litt fram og tilbake og forteller at fear factor er på som de liker å se. Etterhvert så er det enklere å ringe barnet direkte og jeg gjør det.

De hadde malt i et nyinnkjøpt hus i mange timer den dagen, de hadde spist middag og nå sov far og kjæreste. Hvor lenge spør jeg, vet ikke sier de, vi satt og så film. Jeg ber dem vekke far og si at etter en lang arbeidsdag så bør de kose seg sammen en lørdagskveld, spise noe godt og kose seg.

Jeg ble så utrolig forbannet. Nå har han ikke hatt barna på kjempelenge og han viser ikke at han koser seg med dem. Nå har han igjen dame og nytt barn er på veg og da kommer disse ungene i andre rekke. Gang på gang.

Jeg klarer helt enkelt ikke takle dette særlig bra. Jeg vet at ungene er såpass store nå at de ser og bestemmer selv, at så lenge de vil dra så skal jeg roe meg med at de vet hva de går til.

Men jeg klarer ikke det, jeg klarer ikke takle at deres far på en måte bruker dem når han er enslig og trenger selskap og at han behandler dem slik når han får dekket dette behovet hos andre.

Hans nye kjæreste virker heller ikke særlig engasjert, hører aldri at hun gjøre ting med dem el. Skjer det noe spennende som grilling av pølser på bål i skogen el.så er det naboen og deres barn som gjør dette.

Barna forteller også om fine ting far har kjøpt ol. mens han aldri kjøper noe ekstra til dem, knappt lørdagsgodt. Han har nesten aldri vært på avslutninger, skoletilstelninger el.

Jeg sliter veldig siden jeg aldri kunne finne på å behandle mine unger slik, hadde min kjæreste som jeg er svært glad i ikke tatt seg godt av ungene så hadde jeg dumpet ham tvert. Jeg sliter veldig med å klare å takle denne situasjonen med deres far, og forbanner meg selv som har oppdratt ungene til å bli så rolige og tolerante, de spør aldri far, ber aldri om noe, krever aldri noe. Dumme neket meg har alltid ordnet opp og puttet bommull her og der.

Hvordan skal jeg takle denne situasjonen? 'Hvordan skal jeg klare å roe meg ned med at ungene er såpass store at de bør håndtere dette selv? Skal jeg i det hele tatt godta at ting er som de er?

18. november 2007

For å svare på det siste spørsmålet ditt først.

Ja, du har ikkje noe anna valg enn å godta at ting er som de er.

Det var ett langt og velformulert innlegg, eg skjønner din frustrasjon og ditt behov for å prøve å påvirke far til å være mer engasjert/aktiv i forhold til deres felles barn.

Men du _må_ slutte med å legge deg opp i fars prioriteringer (så lenge det ikkje er snakk om omsorgssvikt) enten han har kjæreste eller ikkje.

''jeg klarer ikke takle at deres far på en måte bruker dem når han er enslig og trenger selskap og at han behandler dem slik når han får dekket dette behovet hos andre.''

Nei, det skinner klart og tydelig igjennom i innlegget ditt.

Men som du skriver over så er det _du_ som har ett problem du ikkje klarer å takle, dermed er det du som må "gå en runde med deg sjøl", for å klare å akseptere at hos far er det helt andre prioriteringer, og at dette er hans ansvar.

Eg er redd du overfører din "hysteri" (bekymring) til barna, og det er ihvertfall ikkje bra, de _må_ ikkje gjøre alt på _din_ måte når de er hos far.

Du bør slappe av og kose deg når barna er borte, og la far og barn finne ut av ting på egenhånd uten at du hele tiden skal blande deg opp i om far gjør "ditt eller datt" når han har ungene.

Men som sagt, så skjønner eg deg...:-)

Eg tror de kan ha det bra hos far, sjøl om han er annerledes enn du skulle ønske, folk er forskjellige, det må du bare akseptere.

Ungene har ikkje vondt av hverken å kjede seg, måtte ta initiativ sjøl eller å oppleve at far prioriterer annerledes enn deg.

Dette går helt fint, gi far og ungene litt pusterom du. :-)

18. november 2007

For å svare på det siste spørsmålet ditt først.

Ja, du har ikkje noe anna valg enn å godta at ting er som de er.
Det var ett langt og velformulert innlegg, eg skjønner din frustrasjon og ditt behov for å prøve å påvirke far til å være mer engasjert/aktiv i forhold til deres felles barn.

Men du _må_ slutte med å legge deg opp i fars prioriteringer (så lenge det ikkje er snakk om omsorgssvikt) enten han har kjæreste eller ikkje.

''jeg klarer ikke takle at deres far på en måte bruker dem når han er enslig og trenger selskap og at han behandler dem slik når han får dekket dette behovet hos andre.''

Nei, det skinner klart og tydelig igjennom i innlegget ditt.
Men som du skriver over så er det _du_ som har ett problem du ikkje klarer å takle, dermed er det du som må "gå en runde med deg sjøl", for å klare å akseptere at hos far er det helt andre prioriteringer, og at dette er hans ansvar.

Eg er redd du overfører din "hysteri" (bekymring) til barna, og det er ihvertfall ikkje bra, de _må_ ikkje gjøre alt på _din_ måte når de er hos far.

Du bør slappe av og kose deg når barna er borte, og la far og barn finne ut av ting på egenhånd uten at du hele tiden skal blande deg opp i om far gjør "ditt eller datt" når han har ungene.

Men som sagt, så skjønner eg deg...:-)

Eg tror de kan ha det bra hos far, sjøl om han er annerledes enn du skulle ønske, folk er forskjellige, det må du bare akseptere.

Ungene har ikkje vondt av hverken å kjede seg, måtte ta initiativ sjøl eller å oppleve at far prioriterer annerledes enn deg.

Dette går helt fint, gi far og ungene litt pusterom du. :-)

Takk for svar.

Skjønner hvordan dette kanskje virker.

Men jeg har gitt far og unger mer enn nok pusterom i alle år, og det er først nå jeg virkelig begynner å nå en farlig grense.

Jeg har som sakt alltid pakket rundt far, han har hatt dem annenhver jul og nyttår siden de var små, har gitt far penger til turer på hytta når han har hatt dårlig råd, han har ringt meg når han har hatt problemer med bilen etc. (når han er enslig)

Når han er enslig så sier han at han ser at jeg har rett, at han bør prioritere ungene mer når han har dem, at han aldri har koset seg så mye med dem som nå osv.

Jeg ser at ungene blir sjokkerte og lei seg når far sier "gidder ikke hente dere" men jeg har desverre lært dem opp til å være tollerante og snille, det angrer jeg på. Det skal ikke være lov å være slem med barna sine, hverken på den ene måten eller den andre.

Barn er snille, de er tålmodige og tolerante, de gir og gir og sitter og venter i håp om å få tilbake. De kan være triste og lei seg uten at de lar det gå utover noen.

Således så har jeg for meg at de kan være lei seg over den behandlinga de får av far men ikke ville si noe eller skuffe far. Barn er sånn, og mine er sånn, desverre.

Jeg koser meg når ungene er vekk, det er ikke problemet, så lenge ungene har det bra så har jeg det bra. Og jeg har tollerert både dårlig oppdragelser og hendelser og ting og tang fordi det er et annet hjem enn mitt og vi alle har forskjellige måter å gjøre ting på.

Men jeg klarer ikke takle dette. Jeg har nådd en grense nå hvor jeg faktisk lager lyd på tankene mine, for første gang på mange, mange år så får min frustrasjon lyd, og det i front av ungene.

Jeg vet jo så godt at det ikke er bra, men på en annen side, hvorfor skal far skånes. Jeg vil at barna skal begynne å sette krav til far, at de skal begynne å spørre ham om ting og tang. Det er da ingen grunn til at vi ikke skal stille likt slik som foreldre.

Slik det til nå har vært er at far gjør som han vil, mor pakker pent rundt, far stiller ikke opp, mor er over alt til alle tider og ordner alt, far engasjerer seg ikke i skole eller fritid, mor er på alle møter, hjelper til med lekser, ordner alt i fritid. Far henter hvis han gidder eller ikke har noe annet å gjøre, mor er der alltid uansett.

Jeg kan ikke finne meg en mann og sette barna bakerst, plutselig ikke ha tid til dem eller gidde å engasjere seg i dem, hvorfor skal far ha lov til dette.

Hvilken forklaring kan en gi barna, "du, når jeg var enslig så hadde jeg bare dere og da var det greit at vi koste oss sammen, men nå som jeg har noen andre så gidder jeg ikke det".

Herre gud, det er jo ikke hver fjortende dag en gang de er der. Går det ikke ann å prioritere ungene litt de fatslige gangene de er der da.

Jeg skjønner hva du skriver men klarer desverre ikke å slå meg til ro med det. Jeg er veldig bitter nå, det kan jo ha med å gjøre at jeg har funnet meg i svært mye og stilt opp uhorvelig mye i nesten elleve år.

Det er en grense for alt er det jo et ordtak som heter.

18. november 2007

Takk for svar.

Skjønner hvordan dette kanskje virker.

Men jeg har gitt far og unger mer enn nok pusterom i alle år, og det er først nå jeg virkelig begynner å nå en farlig grense.

Jeg har som sakt alltid pakket rundt far, han har hatt dem annenhver jul og nyttår siden de var små, har gitt far penger til turer på hytta når han har hatt dårlig råd, han har ringt meg når han har hatt problemer med bilen etc. (når han er enslig)

Når han er enslig så sier han at han ser at jeg har rett, at han bør prioritere ungene mer når han har dem, at han aldri har koset seg så mye med dem som nå osv.

Jeg ser at ungene blir sjokkerte og lei seg når far sier "gidder ikke hente dere" men jeg har desverre lært dem opp til å være tollerante og snille, det angrer jeg på. Det skal ikke være lov å være slem med barna sine, hverken på den ene måten eller den andre.

Barn er snille, de er tålmodige og tolerante, de gir og gir og sitter og venter i håp om å få tilbake. De kan være triste og lei seg uten at de lar det gå utover noen.

Således så har jeg for meg at de kan være lei seg over den behandlinga de får av far men ikke ville si noe eller skuffe far. Barn er sånn, og mine er sånn, desverre.

Jeg koser meg når ungene er vekk, det er ikke problemet, så lenge ungene har det bra så har jeg det bra. Og jeg har tollerert både dårlig oppdragelser og hendelser og ting og tang fordi det er et annet hjem enn mitt og vi alle har forskjellige måter å gjøre ting på.

Men jeg klarer ikke takle dette. Jeg har nådd en grense nå hvor jeg faktisk lager lyd på tankene mine, for første gang på mange, mange år så får min frustrasjon lyd, og det i front av ungene.
Jeg vet jo så godt at det ikke er bra, men på en annen side, hvorfor skal far skånes. Jeg vil at barna skal begynne å sette krav til far, at de skal begynne å spørre ham om ting og tang. Det er da ingen grunn til at vi ikke skal stille likt slik som foreldre.

Slik det til nå har vært er at far gjør som han vil, mor pakker pent rundt, far stiller ikke opp, mor er over alt til alle tider og ordner alt, far engasjerer seg ikke i skole eller fritid, mor er på alle møter, hjelper til med lekser, ordner alt i fritid. Far henter hvis han gidder eller ikke har noe annet å gjøre, mor er der alltid uansett.

Jeg kan ikke finne meg en mann og sette barna bakerst, plutselig ikke ha tid til dem eller gidde å engasjere seg i dem, hvorfor skal far ha lov til dette.

Hvilken forklaring kan en gi barna, "du, når jeg var enslig så hadde jeg bare dere og da var det greit at vi koste oss sammen, men nå som jeg har noen andre så gidder jeg ikke det".

Herre gud, det er jo ikke hver fjortende dag en gang de er der. Går det ikke ann å prioritere ungene litt de fatslige gangene de er der da.

Jeg skjønner hva du skriver men klarer desverre ikke å slå meg til ro med det. Jeg er veldig bitter nå, det kan jo ha med å gjøre at jeg har funnet meg i svært mye og stilt opp uhorvelig mye i nesten elleve år.

Det er en grense for alt er det jo et ordtak som heter.

''Men jeg har gitt far og unger mer enn nok pusterom i alle år, og det er først nå jeg virkelig begynner å nå en farlig grense.''

Farlig for hvem?

''Jeg har som sakt alltid pakket rundt far, han har hatt dem annenhver jul og nyttår siden de var små, har gitt far penger til turer på hytta når han har hatt dårlig råd, han har ringt meg når han har hatt problemer med bilen etc. (når han er enslig)''

Og det skal du være stolt av og glede deg over, da har du gjort langt mer enn det som bør/kan forventes av deg, og det (mener eg) tjener både du og ungene på, i det lange løp.

''Når han er enslig så sier han at han ser at jeg har rett, at han bør prioritere ungene mer når han har dem, at han aldri har koset seg så mye med dem som nå osv.''

Ok, da har du nådd frem til far slik at han skjønner det intelektuellt, forhåpentligvis går det opp for han emosjonellt også.

''Jeg ser at ungene blir sjokkerte og lei seg når far sier "gidder ikke hente dere" men jeg har desverre lært dem opp til å være tollerante og snille, det angrer jeg på. Det skal ikke være lov å være slem med barna sine, hverken på den ene måten eller den andre.''

Nei, der er far helt Idiot, det er helt forkastelig å si noe sånt til sine egne barn.

Sier han virkelig dette, eller er det du som "tolker" det slik?

''Barn er snille, de er tålmodige og tolerante, de gir og gir og sitter og venter i håp om å få tilbake. De kan være triste og lei seg uten at de lar det gå utover noen.''

Ja. De fleste barn gjør det, og hvis ikkje faren er helt uten sosiale "antenner" så får de noe tilbake også, sjøl om du kanskje ikkje ser dette.

''Jeg koser meg når ungene er vekk, det er ikke problemet, så lenge ungene har det bra så har jeg det bra.''

Flott. Men ikkje ring så mye, ihvertfall ikkje spør de ut om "kor lenge far har sovet osv.", snakk heller med de om løst og fast.

''Og jeg har tollerert både dårlig oppdragelser og hendelser og ting og tang fordi det er et annet hjem enn mitt og vi alle har forskjellige måter å gjøre ting på.''

Slik vil det være i alle "brudte" familier, der èn av foreldrene definerer hva som er riktig og galt.

Tror ikkje far deler din oppfatning av hva "dårlig oppdragelse" er fks.

''Men jeg klarer ikke takle dette. Jeg har nådd en grense nå hvor jeg faktisk lager lyd på tankene mine, for første gang på mange, mange år så får min frustrasjon lyd, og det i front av ungene.''

Det er forståelig, men totalt _uakseptabelt_ å gi uttrykk for dette ovenfor ungene, det er på grensen til manipulasjon vil eg hevde.

''Jeg vet jo så godt at det ikke er bra, men på en annen side, hvorfor skal far skånes.''

Dette handler ikkje om far, men om _barnas_ bilde av far, du MÅ ikkje overføre dine tanker og holdninger til barna, la de konkludere utifra sine egne opplevelser og erfaringer med far.

''Jeg vil at barna skal begynne å sette krav til far, at de skal begynne å spørre ham om ting og tang. Det er da ingen grunn til at vi ikke skal stille likt slik som foreldre.'

Eg vil tro (siden ungene er såpass store) at de setter krav til far, og spør om ting og tang, men kanskje ikkje om _dine_ ting og tang...Åssen vet du hva som foregår når de er hos far da?

''Slik det til nå har vært er at far gjør som han vil, mor pakker pent rundt, far stiller ikke opp, mor er over alt til alle tider og ordner alt, far engasjerer seg ikke i skole eller fritid, mor er på alle møter, hjelper til med lekser, ordner alt i fritid. Far henter hvis han gidder eller ikke har noe annet å gjøre, mor er der alltid uansett.''

Ok! Mor har gjort sin jobb, og det er glimrende.

Far burde hatt juling, men eg tviler på om det hadde hjulpet, så da blir det om å gjøre at han stiller opp så mye som mulig.

''Jeg kan ikke finne meg en mann og sette barna bakerst, plutselig ikke ha tid til dem eller gidde å engasjere seg i dem, hvorfor skal far ha lov til dette'.''

Hva er alternativet?

''Hvilken forklaring kan en gi barna, "du, når jeg var enslig så hadde jeg bare dere og da var det greit at vi koste oss sammen, men nå som jeg har noen andre så gidder jeg ikke det".''

Det trenger du ikkje bruke energi på, det blir far sitt problem!

''Herre gud, det er jo ikke hver fjortende dag en gang de er der. Går det ikke ann å prioritere ungene litt de fatslige gangene de er der da.''

Hvis din fremstilling er riktig, så gjør det tydeligvis ikkje det!

Men eg tror realitetene er litt mere nyansert enn du tror.

''Jeg skjønner hva du skriver men klarer desverre ikke å slå meg til ro med det. Jeg er veldig bitter nå, det kan jo ha med å gjøre at jeg har funnet meg i svært mye og stilt opp uhorvelig mye i nesten elleve år.''

Bitterhet er ikkje du, ungene eller far tjent med (ikkje deres respektive nye kjærester heller for den del), så den kan du begrave med en gang! (Vet det ikkje er lett, men hvem har sagt det skal være lett?)

''Det er en grense for alt er det jo et ordtak som heter.''

Jo, men har du holdt ut i elleve år så klarer du de siste årene frem til barna er sjølstendige og kan velge selv.

Ps! Dette går helt sikkert bra, sett deg ned og skriv ned alt som er _positivt_ med far!

Lykke til!

Mvh

18. november 2007

''Men jeg har gitt far og unger mer enn nok pusterom i alle år, og det er først nå jeg virkelig begynner å nå en farlig grense.''

Farlig for hvem?

''Jeg har som sakt alltid pakket rundt far, han har hatt dem annenhver jul og nyttår siden de var små, har gitt far penger til turer på hytta når han har hatt dårlig råd, han har ringt meg når han har hatt problemer med bilen etc. (når han er enslig)''

Og det skal du være stolt av og glede deg over, da har du gjort langt mer enn det som bør/kan forventes av deg, og det (mener eg) tjener både du og ungene på, i det lange løp.

''Når han er enslig så sier han at han ser at jeg har rett, at han bør prioritere ungene mer når han har dem, at han aldri har koset seg så mye med dem som nå osv.''

Ok, da har du nådd frem til far slik at han skjønner det intelektuellt, forhåpentligvis går det opp for han emosjonellt også.

''Jeg ser at ungene blir sjokkerte og lei seg når far sier "gidder ikke hente dere" men jeg har desverre lært dem opp til å være tollerante og snille, det angrer jeg på. Det skal ikke være lov å være slem med barna sine, hverken på den ene måten eller den andre.''

Nei, der er far helt Idiot, det er helt forkastelig å si noe sånt til sine egne barn.

Sier han virkelig dette, eller er det du som "tolker" det slik?

''Barn er snille, de er tålmodige og tolerante, de gir og gir og sitter og venter i håp om å få tilbake. De kan være triste og lei seg uten at de lar det gå utover noen.''

Ja. De fleste barn gjør det, og hvis ikkje faren er helt uten sosiale "antenner" så får de noe tilbake også, sjøl om du kanskje ikkje ser dette.

''Jeg koser meg når ungene er vekk, det er ikke problemet, så lenge ungene har det bra så har jeg det bra.''

Flott. Men ikkje ring så mye, ihvertfall ikkje spør de ut om "kor lenge far har sovet osv.", snakk heller med de om løst og fast.

''Og jeg har tollerert både dårlig oppdragelser og hendelser og ting og tang fordi det er et annet hjem enn mitt og vi alle har forskjellige måter å gjøre ting på.''

Slik vil det være i alle "brudte" familier, der èn av foreldrene definerer hva som er riktig og galt.

Tror ikkje far deler din oppfatning av hva "dårlig oppdragelse" er fks.

''Men jeg klarer ikke takle dette. Jeg har nådd en grense nå hvor jeg faktisk lager lyd på tankene mine, for første gang på mange, mange år så får min frustrasjon lyd, og det i front av ungene.''

Det er forståelig, men totalt _uakseptabelt_ å gi uttrykk for dette ovenfor ungene, det er på grensen til manipulasjon vil eg hevde.

''Jeg vet jo så godt at det ikke er bra, men på en annen side, hvorfor skal far skånes.''

Dette handler ikkje om far, men om _barnas_ bilde av far, du MÅ ikkje overføre dine tanker og holdninger til barna, la de konkludere utifra sine egne opplevelser og erfaringer med far.

''Jeg vil at barna skal begynne å sette krav til far, at de skal begynne å spørre ham om ting og tang. Det er da ingen grunn til at vi ikke skal stille likt slik som foreldre.'

Eg vil tro (siden ungene er såpass store) at de setter krav til far, og spør om ting og tang, men kanskje ikkje om _dine_ ting og tang...Åssen vet du hva som foregår når de er hos far da?

''Slik det til nå har vært er at far gjør som han vil, mor pakker pent rundt, far stiller ikke opp, mor er over alt til alle tider og ordner alt, far engasjerer seg ikke i skole eller fritid, mor er på alle møter, hjelper til med lekser, ordner alt i fritid. Far henter hvis han gidder eller ikke har noe annet å gjøre, mor er der alltid uansett.''

Ok! Mor har gjort sin jobb, og det er glimrende.
Far burde hatt juling, men eg tviler på om det hadde hjulpet, så da blir det om å gjøre at han stiller opp så mye som mulig.

''Jeg kan ikke finne meg en mann og sette barna bakerst, plutselig ikke ha tid til dem eller gidde å engasjere seg i dem, hvorfor skal far ha lov til dette'.''

Hva er alternativet?

''Hvilken forklaring kan en gi barna, "du, når jeg var enslig så hadde jeg bare dere og da var det greit at vi koste oss sammen, men nå som jeg har noen andre så gidder jeg ikke det".''

Det trenger du ikkje bruke energi på, det blir far sitt problem!

''Herre gud, det er jo ikke hver fjortende dag en gang de er der. Går det ikke ann å prioritere ungene litt de fatslige gangene de er der da.''

Hvis din fremstilling er riktig, så gjør det tydeligvis ikkje det!
Men eg tror realitetene er litt mere nyansert enn du tror.

''Jeg skjønner hva du skriver men klarer desverre ikke å slå meg til ro med det. Jeg er veldig bitter nå, det kan jo ha med å gjøre at jeg har funnet meg i svært mye og stilt opp uhorvelig mye i nesten elleve år.''

Bitterhet er ikkje du, ungene eller far tjent med (ikkje deres respektive nye kjærester heller for den del), så den kan du begrave med en gang! (Vet det ikkje er lett, men hvem har sagt det skal være lett?)

''Det er en grense for alt er det jo et ordtak som heter.''

Jo, men har du holdt ut i elleve år så klarer du de siste årene frem til barna er sjølstendige og kan velge selv.

Ps! Dette går helt sikkert bra, sett deg ned og skriv ned alt som er _positivt_ med far!

Lykke til!

Mvh