Per Fugelli/ADHD

[Gjest Geir]

"Professor Per Fugelli (eller Fugleli som noen her insisterer på å kalle han) frykter at ADHD-diagnosen har blitt for romslig. Han advarer mot å medisinere barna for vår egen skyld."

http://www.abcnyheter.no/node/55817

[Gjest Spekepølse]

Jeg skjønner godt tankegangen, og tror det er noe i dette. men jeg tror også at det finnes mennesker som har ADHD og som trenger medisin, og at det er lett å glemme dem oppi alle kritiske innlegg om overdiagnostisering og overmedisinering.

Problemet med den pågående negative oppmerksomheten rundt ADHD er at det blir en diskusjon som går i stå. Det er kritiske leger på den ene siden, og så er det foreldre med ADHDbarn, eller egen ADHD, som kjemper for at ADHD-diagnosen skal bli respektert.

Jeg oppfatter at man sjelden får debatter der man ivaretar tar begge sider. For det er jo ikke motsetninger. Det er vel heller slik at det både er en overdiagnostisering OG en del for lettvindt utdeling av medisin, pluss at det er barn som faktisk har ADHD og som trenger medisin.

At man påpeker overdiagnostisering er ikke å si at INGEN har adhd, men jeg tror de som virkelig har ADHD føler at de må ut å forsvare sin diagnose, og det er virkelig forståelig for jo mer avisene trekker frem de negative sidene, jo mindre respekt har folk for diagnosen ("motediagnose" ol.).

Jeg vil tro at de som virkelig har ADHD bare er godt tjent med at diagnostiseringen er kvalitetssikret, og at man får mer fokus på alternative metoder for å leve med tilstanden.

[Gjest Geir]

Jeg skjønner godt tankegangen, og tror det er noe i dette. men jeg tror også at det finnes mennesker som har ADHD og som trenger medisin, og at det er lett å glemme dem oppi alle kritiske innlegg om overdiagnostisering og overmedisinering.

Problemet med den pågående negative oppmerksomheten rundt ADHD er at det blir en diskusjon som går i stå. Det er kritiske leger på den ene siden, og så er det foreldre med ADHDbarn, eller egen ADHD, som kjemper for at ADHD-diagnosen skal bli respektert.

Jeg oppfatter at man sjelden får debatter der man ivaretar tar begge sider. For det er jo ikke motsetninger. Det er vel heller slik at det både er en overdiagnostisering OG en del for lettvindt utdeling av medisin, pluss at det er barn som faktisk har ADHD og som trenger medisin.

At man påpeker overdiagnostisering er ikke å si at INGEN har adhd, men jeg tror de som virkelig har ADHD føler at de må ut å forsvare sin diagnose, og det er virkelig forståelig for jo mer avisene trekker frem de negative sidene, jo mindre respekt har folk for diagnosen ("motediagnose" ol.).

Jeg vil tro at de som virkelig har ADHD bare er godt tjent med at diagnostiseringen er kvalitetssikret, og at man får mer fokus på alternative metoder for å leve med tilstanden.

''Problemet med den pågående negative oppmerksomheten rundt ADHD er at det blir en diskusjon som går i stå. Det er kritiske leger på den ene siden, og så er det foreldre med ADHDbarn, eller egen ADHD, som kjemper for at ADHD-diagnosen skal bli respektert.''

Eg oppfatter det ikkje helt slik, fokuset har stort sett vært retta mot at det har vært en tendens om å få en diagnose (ofte ADHD) på barn med adferdsavvik, enten i form av konentrasjonsvansker, utagerende adferd, apati eller trass mm.

Og da blir det ofte vanskelig for de som har reelle problemer å bli hørt og tatt på alvor.

''Det er vel heller slik at det både er en overdiagnostisering OG en del for lettvindt utdeling av medisin, pluss at det er barn som faktisk har ADHD og som trenger medisin.''

Ja, det er min oppfatning også.

Men det vi bør stille spørsmål om er hva som skjer med ett barn som får konstantert en ADHD diagnose (enten den er reell eller ei) ?

En fordel (?) er jo at hjelpeapparatet kobler inn, skole, PPT, BUP, Barnevern, skolehelsetjeneste osv.

Dessuten så er det klart at medisinering er nødvendig og hjelper i mange tilfeller, i tillegg til andre støttetiltak.

Men, hva skjer "inni hodet" til barna når de får en såpass alvorlig (og belasta) diagnose, og hva skjer i forhold til barnas relasjoner til omverdenen?

Eg mener at i mange tilfeller fører en ADHD diagnose til nedsatt selvtillit, og mange får ett svekka selvbilde som igjen påvirker prestasjonene og dermed er en inne i en vond og vanskelig spiral.

Det har eg sett flere tilfeller av, desverre...

[Gjest LineTrine]

''Problemet med den pågående negative oppmerksomheten rundt ADHD er at det blir en diskusjon som går i stå. Det er kritiske leger på den ene siden, og så er det foreldre med ADHDbarn, eller egen ADHD, som kjemper for at ADHD-diagnosen skal bli respektert.''

Eg oppfatter det ikkje helt slik, fokuset har stort sett vært retta mot at det har vært en tendens om å få en diagnose (ofte ADHD) på barn med adferdsavvik, enten i form av konentrasjonsvansker, utagerende adferd, apati eller trass mm.

Og da blir det ofte vanskelig for de som har reelle problemer å bli hørt og tatt på alvor.

''Det er vel heller slik at det både er en overdiagnostisering OG en del for lettvindt utdeling av medisin, pluss at det er barn som faktisk har ADHD og som trenger medisin.''

Ja, det er min oppfatning også.

Men det vi bør stille spørsmål om er hva som skjer med ett barn som får konstantert en ADHD diagnose (enten den er reell eller ei) ?

En fordel (?) er jo at hjelpeapparatet kobler inn, skole, PPT, BUP, Barnevern, skolehelsetjeneste osv.

Dessuten så er det klart at medisinering er nødvendig og hjelper i mange tilfeller, i tillegg til andre støttetiltak.

Men, hva skjer "inni hodet" til barna når de får en såpass alvorlig (og belasta) diagnose, og hva skjer i forhold til barnas relasjoner til omverdenen?

Eg mener at i mange tilfeller fører en ADHD diagnose til nedsatt selvtillit, og mange får ett svekka selvbilde som igjen påvirker prestasjonene og dermed er en inne i en vond og vanskelig spiral.

Det har eg sett flere tilfeller av, desverre...

ADHD er ikke en mer belastende diagnose enn du gjør den til. Det som skaper belastningen er utagerende og asosial atferd over tid, noe som oppstår dersom du har umedisinerte barn med ADHD eller at barna kommer i gang med medisintering alt for sent. Jeg tror nok gjerne at en del får diagnosen som heller skulle vært tatt hånd om av barnevernet, og svært mange får diagnose ADHD når de i realiteten er alkoholskadet (kanskje så mange som 50% mener de i USA).

Selv har vi to barn med ADHD og har valgt å være åpne om diagnosen hele tiden, fra barna var små. De er begge medisinert (med helt ulike medikamenter) og fungerer begge optimalt i forhold til sine diagnoser (og tilleggsdiagnoser).

[Gjest Geir]

ADHD er ikke en mer belastende diagnose enn du gjør den til. Det som skaper belastningen er utagerende og asosial atferd over tid, noe som oppstår dersom du har umedisinerte barn med ADHD eller at barna kommer i gang med medisintering alt for sent. Jeg tror nok gjerne at en del får diagnosen som heller skulle vært tatt hånd om av barnevernet, og svært mange får diagnose ADHD når de i realiteten er alkoholskadet (kanskje så mange som 50% mener de i USA).

Selv har vi to barn med ADHD og har valgt å være åpne om diagnosen hele tiden, fra barna var små. De er begge medisinert (med helt ulike medikamenter) og fungerer begge optimalt i forhold til sine diagnoser (og tilleggsdiagnoser).

''ADHD er ikke en mer belastende diagnose enn du gjør den til.''

Er litt i tvil om ka du mener her.

Hvem er "du" i dennesammenhengen, personen med ADHD, familie, eller venner/skole osv..?

Eg mener fortsatt at ADHD er en diagnose som folk flest har liten kunnskap om, og dermed trekkes ofte forhastede konklusjoner som at (mange av) de fort ender opp som skoletapere, rusmissbrukere eller kriminelle.

Dette kan vi først og fremst "takke" sensajonspressen med VG i spissen for, med hovedoppslag (i krigstyper på førstesiden) som fks. "xx% av de insatte i Norske fengsler har ADHD!"

''Det som skaper belastningen er utagerende og asosial atferd over tid, noe som oppstår dersom du har umedisinerte barn med ADHD eller at barna kommer i gang med medisinering alt for sent.''

Det har du nok helt rett i, men eg er redd for at mange barn med ADHD går i mange år før de får påvist diagnosen, koffor det tilsynelatende er slik har ikkje eg noe svar på.

''Jeg tror nok gjerne at en del får diagnosen som heller skulle vært tatt hånd om av barnevernet,''

Ja, eller en kombinasjon av begge deler i enkelte tilfeller.

''Selv har vi to barn med ADHD og har valgt å være åpne om diagnosen hele tiden, fra barna var små.''

Da har dere (ikkje missforstå meg no) tross alt vært heldige som har fått diagnosen når barna var små, det er flere som eg kjenner til som ikkje har fått en endelig diagnose før seint ut i ungdomskolealderen.

''De er begge medisinert (med helt ulike medikamenter) og fungerer begge optimalt i forhold til sine diagnoser (og tilleggsdiagnoser).''

Flott! :-)

Når det gjelder medisiner så har eg bare vært borti Ritalin og Concerta, og vedkommende som brukte disse blei mye mer frisk og opplagt, ved overgang til Concerta.

Mvh