Fra barnemunn (om tegnspråk)

[Gjest prust]

I perioder er det veldig stas å hviske hemmeligheter i ørene på hverandre hjemme hos oss. AKkurat nå er det minstejenta på 3,5 som stadig vekk skal hviske noe til oss. I morges hvisket hun "Du er snill, mamma!" i øret mitt - kjempekoselig!

Men da vi skulle kle oss for å gå i banrehagen, skulle hun hviske noe igjen. Og hun hvisket og hvisket, uten en lys, bare beveget leppene og munne - jeg hørte ingenting. Så sa jeg at hun måtte hviske litt høyere, ellers hørte jeg det ikke.

Så smiler hun og sier med vanlig stemme: "Men mamma, det er tegnspråk!!!!!!"

*s*

[pekkaline]

HAHA!!!!!!!!!!! Du har ei gojente du Takk for dagens latter

[Jentene2]

Hadde en lignende i går :-)

Minste frøken sa et eller annet som ikke var så veldig pent, så sa mannen min at slikt har man ikke lov å si for da kan den man sier det til bli lei seg. Så måtte man passe på å si bare snille ting ettersom Nissen hører alt man sier.

Senere når hun lagt seg kommenterer hun at Nissen må jo høre veldig godt om han kan høre hva alle barn sier. Ja det gjør han svarte jeg for han har jo også små hjelpere rundt omkring. Så tenker hun en syund - Men mamma, om man snakker med tegn da kan han jo ikke høre. Så begynte hun å mime...

De er så utrolig smarte disse små - finner alltid en utvei.

[Gjest togli]

*HAHA*

Litt morsomt det der, for minstemor på tre år har en lignende oppfattelse av tegnspråk (enda vi sikkert bruker det språket mye mer enn dere ;-)). Som oftest snakker hun talespråk til meg og når jeg ikke oppfatter med det samme, så spør jeg om hun kan si det på tegnspråk. Da kutter hun gjerne helt ut stemmen og bruker ekstra tydelige munnbevegelser, men hendene "glemmer" hun å bruke. Er visst ikke så viktig å bruke dem så lenge mamma skjønner allikevel ;-)