Kresne unger - hjelp!!!!!

[Gjest Sonoran]

Hei

Jeg har to unger på 4 og 8 år som har matvegring - i den forstand at de ikke "liker" ting!

Nå er det noen få retter vi alle kan spise sammen - pannekaker, pølse og potetmos,kjøttkaker, fiskeboller, fiskepinner og risgrøt.

Har vi voksne noe annet spiser ikke ungene! "Snill" som jeg er synes jeg det har vært ille å si til den skranglete guttungen at nei, spiser du ikke det vi har, får du ikke noe middag. Han trenger absolutt et hjan kan få av næring - ikke akkurat noe hvalpefett der i gården! Det har da blitt til at når vi har f.eks. omelett, lasagne, taco, kylling etc. lages det egen mat til unga. Det kan være pasta og fiskekakebiter/pølsebiter/kjøttboller/fiskepinner (uten noe saus e.l.), pølse og lompe/potetmos. Havregrøt etcc. Nå er jeg igrunnen lei hele opplegget! I går hadde vi omelett til middag, jeg satt igang med alternativ mat til ungene pasta og fiskekake. men så satt 8-åringen igang med å pirke også i fiskekakene. de lå stort sett igjen.

"Nei, nå er det slutt på å lage egen middag til dere! Heretter får dere hversågod spise det jeg og pappa skal ha til middag, og vil dere ikke ha det - blir det ingen mat før til kvelds! Nå gidder jeg ikke mer!" - gaulet jeg....... Og fikk seff dårlig samvittighet etterpå.... Skal "stakkaren" måtte gå uten mat helt til kvelden? Jeg hadde sikkert svart andre at ja, det har han ikke vondt av. blir han sulten nok.... etc. Men det er ikke lett heller!

Vi har prøvd med mat vi vet han (for det er spesielt eldstemann som vegrer, yngstemann føler mest etter storebror) vil like - sagt han må spie 5-10 biter sammen med poteta. Noen ganger har han smakt og likt det (koteletter), men de fleste gangene blir det gråt gjennom hele måltidet, han svelger og gråter....

Nå vil jeg ha - og trenger - gode råd fra andre mammaer der ute som kanskje har vært igjennom lignende - eller bare har gode råd!

Ikke spiser noen av dem noe som ligner en grønnsak heller...... Uff.....

Takk på forhånd!

[Gjest lykke til]

Liker de lapskaus? Der kan du ha i mye godt (grønnsaker).

[....AV]

Ikke lag spesialmat til dem. Hos oss praktiserer vi kun en middag, men det er alltid noe som alle liker, f.eks. ris, brød, pasta. Alle må smake på maten, men vi setter ingen grense for hvor mye. I dag skal vi f.eks. ha sei i Tikka masala-saus. Sausen liker ingen av ungene, men de spiser selve fisken selv om den har litt saus på. Vi skal ha ris til og det liker begge. Begge har noen grønnsaker de liker, vi pleier ha salat med litt av hvert i og så spiser de det de liker. Ofte har vi rå gulrøtter i tillegg, det liker begge.

Dette virker greit hos oss, vi har få konflikter ved matbordet. Vi passer på at vi ikke bare har mat de ikke liker i løpet av en uke og at de får i seg både kjøtt og fisk.

[mariaflyfly]

Jeg har unger som spiser så og si alt, så jeg skal gladelg innrømme at jeg overhodet ikke er ekspert på temaet.

Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor du lager spesialmat til dem? Det er jo bare tull. Sørg for at det noe av det som er til middag de liker - om ikke annet pasta, ris, potet, grønnsaker. Og så får de spise det de liker.

Jeg hadde maks strukket meg til å lage ei brødskive som "spesialmat".

[pekkaline]

Det er ikke lett dette her nei. Jeg husker så altfor godt at jeg ble tvunget til å spise fisk, noe som resulterte i at jeg kastet opp og at jeg ikke klarer å spise fisk nå selv som voksen.

Tvang er altså lite smart. Det som _kan_ være et sjakktrekk er at 8 åringen din får være med å lage mat. Gulrøtter kan dere lage fire søkk i før dere skjærer dem i skiver, det blir fine blomster. Tror du han ville smakt på dem? Lager de mat med deg/dere? Jeg har sett at de blir så spente og førnøyde her i huset når de har laget noe selv. Dekket bord og alle ting. Og da spiser de det de har laget.

Jeg har aldri klart å la ungene sitte der å ikke få i seg mat. Jeg har eks laget en annen type saus og annen type potet for at de skal spise. Og jeg har nok hatt fisken i bakhodet. Tvang har aldri vært min greie. Det har hendt at de ikke har gjort annet enn å pirke i middagen, og da har de ikke fått lov å spise noe annet den første timen etter middag.

Når ungene mine var så små som dine, da koste meg og min mann oss med biffer og slikt når de var i seng (ikke hver dag!). Enkel barnevennlig middag med barna på ettermiddagen da først.

Det er vel ikke så mange tips akkurat, men la 8 åringen delta i planlegging av mat og med matlaging. Hvis h*n får et annet syn på dette med mat så trekker h*n med seg den minste.

[caprice]

Hos oss lever den minste på luft og kjærlighet. Hun er ekstremt småspist. Når jeg lager ting som jeg vet de bør og kan spise får hun faktisk ikke noe annet før hun har spist opp den bitte lille porsjonen hun har blitt servert. I går var det hjemmelaget fiskesuppe. Jeg tilbyr med å varme opp maten hennes når den har blitt kald, men hun får ikke brød som alternativ. Presiserer at dette gjelder vanlig og grei mat. Det kan likegodt være karbonader hun ikke vil ha. Til slutt blit det spist...

[Gjest Mom33]

Som flere andre sier, ikke lag spesialmat. Ingen unger sulter ihjel av å hoppe over et måltid, det vet du jo også såklart, men jeg skjønner at man kan bli litt usikker på om det er en god idè.

Sørg for at det er noe på bordet som ungene liker, og vil de ikke ha hele måltidet får de spise den delen de liker.

All mat må smakes på, og selv om de ikke "liker" det første gangen det blir servert, så fortsett å servere det med jevne mellomrom. Noen smaker må man venne seg til, andre smaker sitter tvert. Sånn er det jo med oss voksne også.

Å la ungene delta i matlagingen er også smart, og det å oppfordre dem til å smake på grønnsaker i rå tilstand kan være en vei å gå for å få dem til å like grønnsaker. Jeg klarte ikke kokte grønnsaker da jeg var liten, ikke planer, men i rå tilstand kunne jeg spise mengder. Konsistensen har mye å si.

Ikke lage blandede greier. Altså, la hver enkelt del av måltidet være for seg selv. Gryteretter og slikt kan være pyton, unger kan gjerne la være å spise fordi de ikke ser hva de spiser, eller fordi de ikke liker blandede smaker. Poteter/pasta/ris for seg, kjøtt/fisk for seg, saus for seg, grønnsaker/salat for seg.

Om det røyner på, så husk: Friske barn sulter seg ikke ihjel. Men friske barn kan godt bruke mat som et maktmiddel, barn forstår fort at foreldrene gjerne vil at de skal spise...

Bare et lite aporopos: En kamerat av meg fikk i barne- og ungdommen servert akkurat det han ville ha: Pølser, pizza, pasta og dets likemat. I voksen alder sier han at strengt tatt burde foreldrene hans vært saksøkt, fordi de holdt han unna SÅ mye god mat! Det er selvfølgelig sagt i en spøkefull tone, men med en liten undertone.

Lykke til!

[Gjest Angela25]

''"Nei, nå er det slutt på å lage egen middag til dere! Heretter får dere hversågod spise det jeg og pappa skal ha til middag, og vil dere ikke ha det - blir det ingen mat før til kvelds! Nå gidder jeg ikke mer!" - gaulet jeg....... Og fikk seff dårlig samvittighet etterpå.... Skal "stakkaren" måtte gå uten mat helt til kvelden?''

Dere har kanskje skjemt dem bort med aa la dem slippe aa spise av nye ting fra de var smaa?

Du skal ikke ha daarlig samvittighet for dette, selv om det ikke er deres skyld. Jeg mener at dere som foreldre skulle vaert strengere allerede fra de var smaa. Men naa har du begynt aa faatt nok, og det skjonner jeg saa godt!

Det du kan gjore er aa trappe ned paa den maten du lager til dem, og la dem spise opp litt av den maten du lager til dere selv. Del opp tallerken altsaa, halvparten av hver sin mat.

Evt. si at de maa spise i allefall 3-4 biter av maten, slik at de faar smake paa den i det minste.

Jeg, og min mann er kanskje strenge paa dette med mat. Dattera mi er 8 aar, (han er stefar, men fungerer som heltids pappa).... Hun _maa_ spise litt, prove nye ting. Hvis hun absolutt ikke liker det, er det greit selvfolgelig. Men hun faar vaer saa god aa ta èn bit i det minste.

Jeg ser at dette har fort til at hun naa liker ting som hun ikke likte da hun var mindre. Naa spiser hun det meste av mat.

Vi bruker ogsaa dessaer etter maten, alt fra frukt til is kan du si. Det lokker henne til aa spise litt mer ogsaa, for hvis hun ikke spiser et viss antall biter, blir det nemlig ikke dessaer. Det funker som regel, om ikke saa maa hun vente til neste maaltid.

[Noraførr]

Støtter de andre som skriver at man ikke skal lage spesialmat til ungene.

Vår storesøster på 6 år, har i alle år vært særdeles småspist - men hun vokser og utvikler seg til tross for at jeg ofte syns at hun nesten ikke spiser noen ting. I dag veier hun 15,5 kg - og er 110 cm lang.

Det å ta ungene med på matlaging er et godt råd. Vår har fått lov til å sitte på kjøkkenbenken fra de var ganske små, mens vi lager middag - og da benytter vi anledningen til å la dem smake både på det ene og det andre.

Når det gjelder middag, så lages det av prinsipp bare én rett. Den skal alle smake på. Cluet er å lage en så liten porsjon at det er overkommelig å få spist den opp.

I de "verste periodene", lagde jeg heller litt ekstra god mat til kvelds, når storesøster bare hadde spist to-tre teskjeer til middag.

Gevinsten i dag, er at vi har en 4-åring og en 6-åring, som spiser det aller meste. Vi ser jo at det ikke er alt de syns er like godt, men det er helt greit.

Og så kan jeg jo legge til at min manns særkullsbarn, har fått lov til å bli sære i matveien - ved at foreldrene aldri tok tak i dette.

24-åringen syns selv at dette er et problem, da det fortsatt er så mange ting hun "ikke liker" .... men som hun heller ikke øver seg på å like. For henne er det helt klart et sosialt handicap, for hun "tør" f.eks. ikke takke ja til invitasjoner før hun vet hva som serveres.

For ikke å snakke om 20-åringen som er bortimot helt håpløs!

Lykke til!!

[PieLill]

Hva du enn gjør så ikke lytt til den dårlige samvittigheten. Det er jo akkurat den ungene bruker til å manipulere deg med. Selvsagt liker ikke ungene nummer to på listen, når de vet de kan få nummer en bare ved å rynke litt på nesen.

Kan slutte meg til de fleste rådene du har fått her.

Vær oppmerksompå at "liker ikke" er et særdeles vidt begrep. Det kan bety alt fra "Jeg vil heller ha pannekaker" til "Jeg spyr nesten bare av lukten og synet."

Selvsagt skal ingen, hverken store eller små, tvinges til å spise noe de synes er helt forferdelig og nesten brekker seg av. Like selvsagt skal ingen dille og dalle og nekte å spise annet enn favoritten.

Vi har smakeplikt på alt bortsett fra det vi vet ungene ikke kan fordra. Og ikke nødvendig ting som saus, tyttebær, sylteargurk etc. Vi har minstemål av f.eks. tomat for å få mer pasta. (Våre barn er ikke småspiset, så vi har det nok litt enklere enn dere.)

Vi er også veldig strenge på adferden ved bordet. Ingen får lov å sitte med en mine og et kroppsspråk som om noen prøver å forgifte dem. All syting og klaging er forbudt. Det er lov å si nei takk (Ut over minstesmak), men ikke at man ikke liker. Dette er både av høflighetshensyn og av smitteeffekt mellom søsken. Vi forlanger en hyggelig og tilfreds holdning ved bordet. Ytringsfriheten gjelder så absolutt ikke.

Min erfaring er at den holdningen man oppviser ved bordet påvirker både egen og andres appetitt. Ikke liker er særdeles smittsomt mellom søsken.

Om barna sier de er mette, men jeg egentlig vet de kunne trengt å spise litt til sier jeg at det er greit, men at de må holde oss andre med selskap ved bordet. Da spiser de som regel litt mer mens de venter på oss andre. Slik unngår jeg også at den ene drar den andre fra bordet før alle er ferdige.

Mat som ikke spises opp, kan varmes senere.

Vi roser ungene når de smaker på noe nytt, også når de ikke likte smaken så godt. Vi bruker ord som lur og smart i stedet for flink. Når de smaker noe helt nytt er det lov å nøkternt fortelle at de ikke liker det så lenge det skjer uten grimaser og alskens oppstyr.

Overkokte grønnsaker er det få barn som liker. rå grønnsaker funker ofte bedre. Skal de være kokte, så pass på at de ikke er overkokte.

Frukt og grønnt går lettere ned om de skjæres i trivelige biter.

mvh

[Gjest prust]

Hva du enn gjør så ikke lytt til den dårlige samvittigheten. Det er jo akkurat den ungene bruker til å manipulere deg med. Selvsagt liker ikke ungene nummer to på listen, når de vet de kan få nummer en bare ved å rynke litt på nesen.

Kan slutte meg til de fleste rådene du har fått her.

Vær oppmerksompå at "liker ikke" er et særdeles vidt begrep. Det kan bety alt fra "Jeg vil heller ha pannekaker" til "Jeg spyr nesten bare av lukten og synet."

Selvsagt skal ingen, hverken store eller små, tvinges til å spise noe de synes er helt forferdelig og nesten brekker seg av. Like selvsagt skal ingen dille og dalle og nekte å spise annet enn favoritten.

Vi har smakeplikt på alt bortsett fra det vi vet ungene ikke kan fordra. Og ikke nødvendig ting som saus, tyttebær, sylteargurk etc. Vi har minstemål av f.eks. tomat for å få mer pasta. (Våre barn er ikke småspiset, så vi har det nok litt enklere enn dere.)

Vi er også veldig strenge på adferden ved bordet. Ingen får lov å sitte med en mine og et kroppsspråk som om noen prøver å forgifte dem. All syting og klaging er forbudt. Det er lov å si nei takk (Ut over minstesmak), men ikke at man ikke liker. Dette er både av høflighetshensyn og av smitteeffekt mellom søsken. Vi forlanger en hyggelig og tilfreds holdning ved bordet. Ytringsfriheten gjelder så absolutt ikke.

Min erfaring er at den holdningen man oppviser ved bordet påvirker både egen og andres appetitt. Ikke liker er særdeles smittsomt mellom søsken.

Om barna sier de er mette, men jeg egentlig vet de kunne trengt å spise litt til sier jeg at det er greit, men at de må holde oss andre med selskap ved bordet. Da spiser de som regel litt mer mens de venter på oss andre. Slik unngår jeg også at den ene drar den andre fra bordet før alle er ferdige.

Mat som ikke spises opp, kan varmes senere.

Vi roser ungene når de smaker på noe nytt, også når de ikke likte smaken så godt. Vi bruker ord som lur og smart i stedet for flink. Når de smaker noe helt nytt er det lov å nøkternt fortelle at de ikke liker det så lenge det skjer uten grimaser og alskens oppstyr.

Overkokte grønnsaker er det få barn som liker. rå grønnsaker funker ofte bedre. Skal de være kokte, så pass på at de ikke er overkokte.

Frukt og grønnt går lettere ned om de skjæres i trivelige biter.

mvh

Mye fornuftig i det du skriver her - men hva gjør du hvis en snart fireåring bare går fra bordet? Om igjen og om igjen, bare sklir ned fra bordet, forsvinner under bordet, sniker seg bort....

Og den samme ungen stadig vekk kommer tilbake tilbordet og klatrer på stolene på de som fremdeles sitter og spiser...????

[PieLill]

Mye fornuftig i det du skriver her - men hva gjør du hvis en snart fireåring bare går fra bordet? Om igjen og om igjen, bare sklir ned fra bordet, forsvinner under bordet, sniker seg bort....

Og den samme ungen stadig vekk kommer tilbake tilbordet og klatrer på stolene på de som fremdeles sitter og spiser...????

Man kjøper en sele, egnet stol (f.eks. triptrapp) og tjorer ungen fast. Gjør det kort å godt fysisk umulig å vri seg vekk. Vil ungen slippe selene er det med forutsetning av at de kommer på ved minste krumspring og da blir der ut måltidet.

Evt. kan man holde ungen fast på fanget så lenge at det ikke er verdt å holde på med slikt. Jeg foretrekker sele.

Alternativt kan barnet vises til et annet rom og ikke få komme tilbake før måltidet er over om bordet forlates en gang. Litt etter som ville jeg vært tilbøyelig til å låse døren. Men da er det andre faktorer som må vurderes først. Kan ikke gi ungen klaus heller.

Tror en eller annen utgave av dette vil funke på de fleste barn, men det finnes alltids unntak...

mvh

[Lillemus]

''"Nei, nå er det slutt på å lage egen middag til dere! Heretter får dere hversågod spise det jeg og pappa skal ha til middag, og vil dere ikke ha det - blir det ingen mat før til kvelds! Nå gidder jeg ikke mer!" - gaulet jeg....... Og fikk seff dårlig samvittighet etterpå.... Skal "stakkaren" måtte gå uten mat helt til kvelden?''

Dere har kanskje skjemt dem bort med aa la dem slippe aa spise av nye ting fra de var smaa?

Du skal ikke ha daarlig samvittighet for dette, selv om det ikke er deres skyld. Jeg mener at dere som foreldre skulle vaert strengere allerede fra de var smaa. Men naa har du begynt aa faatt nok, og det skjonner jeg saa godt!

Det du kan gjore er aa trappe ned paa den maten du lager til dem, og la dem spise opp litt av den maten du lager til dere selv. Del opp tallerken altsaa, halvparten av hver sin mat.

Evt. si at de maa spise i allefall 3-4 biter av maten, slik at de faar smake paa den i det minste.

Jeg, og min mann er kanskje strenge paa dette med mat. Dattera mi er 8 aar, (han er stefar, men fungerer som heltids pappa).... Hun _maa_ spise litt, prove nye ting. Hvis hun absolutt ikke liker det, er det greit selvfolgelig. Men hun faar vaer saa god aa ta èn bit i det minste.

Jeg ser at dette har fort til at hun naa liker ting som hun ikke likte da hun var mindre. Naa spiser hun det meste av mat.

Vi bruker ogsaa dessaer etter maten, alt fra frukt til is kan du si. Det lokker henne til aa spise litt mer ogsaa, for hvis hun ikke spiser et viss antall biter, blir det nemlig ikke dessaer. Det funker som regel, om ikke saa maa hun vente til neste maaltid.

''Dere har kanskje skjemt dem bort med aa la dem slippe aa spise av nye ting fra de var smaa?''

Mine spiste alt mulig da de var små. Nå er de 7 og 9 år og ganske så kresne i matveien. Men jeg regner med det går seg til. )

[Gjest prust]

Man kjøper en sele, egnet stol (f.eks. triptrapp) og tjorer ungen fast. Gjør det kort å godt fysisk umulig å vri seg vekk. Vil ungen slippe selene er det med forutsetning av at de kommer på ved minste krumspring og da blir der ut måltidet.

Evt. kan man holde ungen fast på fanget så lenge at det ikke er verdt å holde på med slikt. Jeg foretrekker sele.

Alternativt kan barnet vises til et annet rom og ikke få komme tilbake før måltidet er over om bordet forlates en gang. Litt etter som ville jeg vært tilbøyelig til å låse døren. Men da er det andre faktorer som må vurderes først. Kan ikke gi ungen klaus heller.

Tror en eller annen utgave av dette vil funke på de fleste barn, men det finnes alltids unntak...

mvh

Vi brukte sele på ungene da de var 1-2 år, men har tatt den bort for lenge siden. Det er ikke lenge siden hun begynte med dette tullet - kanskje bare den siste måneden....

Synes det er så mange utrivelige kamper i hverdagen!

[Lillemus]

Mye fornuftig i det du skriver her - men hva gjør du hvis en snart fireåring bare går fra bordet? Om igjen og om igjen, bare sklir ned fra bordet, forsvinner under bordet, sniker seg bort....

Og den samme ungen stadig vekk kommer tilbake tilbordet og klatrer på stolene på de som fremdeles sitter og spiser...????

Da hadde jeg gjort som PieLill sier - enten sele eller marsj på rommet så de andre får matro. En unge på nesten 3 år skjønner utmerket godt at h*n ikke har lov til slik oppførsel, men det ligger i barnets natur å sjekke ut om du virkelig mener det du sier. Gang på gang.

[Gjest Angela25]

''Dere har kanskje skjemt dem bort med aa la dem slippe aa spise av nye ting fra de var smaa?''

Mine spiste alt mulig da de var små. Nå er de 7 og 9 år og ganske så kresne i matveien. Men jeg regner med det går seg til. )

Ja det kan sikkert gaa begge veier!

[Speak]

Mye fornuftig i det du skriver her - men hva gjør du hvis en snart fireåring bare går fra bordet? Om igjen og om igjen, bare sklir ned fra bordet, forsvinner under bordet, sniker seg bort....

Og den samme ungen stadig vekk kommer tilbake tilbordet og klatrer på stolene på de som fremdeles sitter og spiser...????

En løsning er å la barnet gå fra bordet, men om han har gått, så får han ikke komme tilbake. Husk å fortelle om nye regler før de innføres, og vær veldig streng på å gjennomføre det du har lovt.

[Gjest Mom33]

Støtter de andre som skriver at man ikke skal lage spesialmat til ungene.

Vår storesøster på 6 år, har i alle år vært særdeles småspist - men hun vokser og utvikler seg til tross for at jeg ofte syns at hun nesten ikke spiser noen ting. I dag veier hun 15,5 kg - og er 110 cm lang.

Det å ta ungene med på matlaging er et godt råd. Vår har fått lov til å sitte på kjøkkenbenken fra de var ganske små, mens vi lager middag - og da benytter vi anledningen til å la dem smake både på det ene og det andre.

Når det gjelder middag, så lages det av prinsipp bare én rett. Den skal alle smake på. Cluet er å lage en så liten porsjon at det er overkommelig å få spist den opp.

I de "verste periodene", lagde jeg heller litt ekstra god mat til kvelds, når storesøster bare hadde spist to-tre teskjeer til middag.

Gevinsten i dag, er at vi har en 4-åring og en 6-åring, som spiser det aller meste. Vi ser jo at det ikke er alt de syns er like godt, men det er helt greit.

Og så kan jeg jo legge til at min manns særkullsbarn, har fått lov til å bli sære i matveien - ved at foreldrene aldri tok tak i dette.

24-åringen syns selv at dette er et problem, da det fortsatt er så mange ting hun "ikke liker" .... men som hun heller ikke øver seg på å like. For henne er det helt klart et sosialt handicap, for hun "tør" f.eks. ikke takke ja til invitasjoner før hun vet hva som serveres.

For ikke å snakke om 20-åringen som er bortimot helt håpløs!

Lykke til!!

''24-åringen syns selv at dette er et problem, da det fortsatt er så mange ting hun "ikke liker" .... men som hun heller ikke øver seg på å like. For henne er det helt klart et sosialt handicap, for hun "tør" f.eks. ikke takke ja til invitasjoner før hun vet hva som serveres.''

Og slike "barn" er så håpløse å invitere også, når man vet om disse nykkene deres.

Vi sliter med ene onkelungen til gubben. Hun har den varierte menyen kjøttkaker (uten saus, så klart)/pølser/pasta (bare spaghetti uten saus)/pizza (uten farger, altså ikke noe som ligner på paprika/ananas/mais/løk osv). Hvis hun skal spise med oss, og vi skal ha et middagsbord som ikke inneholder mishagsytringer, pirking og surmuling fra henne, så blir det rimelig uinteressant for oss andre. Og hun er 26 (!) nå, har egne barn og greier (nei, disse spiser faktisk ikke annet enn pølser, men det er en annen "skål"). "Litt" dårlig forbilde, og som sagt - det er vanskelig å invitere henne.

Sosialt handicappet er ikke noen dårlig betegnelse.

[Gjest Mom33]

Mye fornuftig i det du skriver her - men hva gjør du hvis en snart fireåring bare går fra bordet? Om igjen og om igjen, bare sklir ned fra bordet, forsvinner under bordet, sniker seg bort....

Og den samme ungen stadig vekk kommer tilbake tilbordet og klatrer på stolene på de som fremdeles sitter og spiser...????

Nå har vi matglade unger, da, så det er muligens ikke sammenlignbart, men vi tok bort maten og viste ungen til et annet rom. Det holdt med èn gang, så var det ikke interessant mer.

Ja, det er mange kjipe hverdagskamper, men når man ser tilbake så virker det jo! Vi ønsker oss alle unger som er høflige og greie og veloppdragne, og for noen krever det flere kamper enn for andre.

Jeg har klokketro på at vi gjør våre barn en tjeneste når vi er sterke og klare på disse tingene.

[....AV]

Mye fornuftig i det du skriver her - men hva gjør du hvis en snart fireåring bare går fra bordet? Om igjen og om igjen, bare sklir ned fra bordet, forsvinner under bordet, sniker seg bort....

Og den samme ungen stadig vekk kommer tilbake tilbordet og klatrer på stolene på de som fremdeles sitter og spiser...????

Henter igjen og igjen. Det er styrete noen dager, så skjønner de som regel at det ikke nytter.