Kresne unger - hjelp!!!!!

[PieLill]

Vi brukte sele på ungene da de var 1-2 år, men har tatt den bort for lenge siden. Det er ikke lenge siden hun begynte med dette tullet - kanskje bare den siste måneden....

Synes det er så mange utrivelige kamper i hverdagen!

Nettopp derfor kan det være greit å være veldig streng og få rask slutt på dem.

mvh

[morsan]

Nå har vi matglade unger, da, så det er muligens ikke sammenlignbart, men vi tok bort maten og viste ungen til et annet rom. Det holdt med èn gang, så var det ikke interessant mer.

Ja, det er mange kjipe hverdagskamper, men når man ser tilbake så virker det jo! Vi ønsker oss alle unger som er høflige og greie og veloppdragne, og for noen krever det flere kamper enn for andre.

Jeg har klokketro på at vi gjør våre barn en tjeneste når vi er sterke og klare på disse tingene.

''Vi ønsker oss alle unger som er høflige og greie og veloppdragne, og for noen krever det flere kamper enn for andre.''

Ja du sier noe. Av og til når folk sukker over at de har to barn som oppfører seg totalt ulikt til tross for at de er "likt oppdratt", hender det at jeg tenker at det kanskje er nettopp den like oppdragelsen som er 'feilen'? ;-)

[Gjest Mom33]

''Vi ønsker oss alle unger som er høflige og greie og veloppdragne, og for noen krever det flere kamper enn for andre.''

Ja du sier noe. Av og til når folk sukker over at de har to barn som oppfører seg totalt ulikt til tross for at de er "likt oppdratt", hender det at jeg tenker at det kanskje er nettopp den like oppdragelsen som er 'feilen'? ;-)

Unger er forskjellige, også de som er støpt i samme skjeen. Men det er neimen ikke så lett å alltid huske på i hverdagen, så jeg tror helt sikkert du har rett - man kan ikke oppdrag egne unger likt.

Vi har to som er veldig ulike på mange områder, der den ene kan "snakkes til fornuft" (om enn særdeles motvillig) må den andre få rase fra seg i enerom. Det tok litt tid før vi skjønte det, og slik er det nok i flere sammenhenger.

Jeg tror dog at man godt kan ha noen store linjer og felles mål, selv om veien mot målet kan være ulikt.

[PieLill]

''Vi ønsker oss alle unger som er høflige og greie og veloppdragne, og for noen krever det flere kamper enn for andre.''

Ja du sier noe. Av og til når folk sukker over at de har to barn som oppfører seg totalt ulikt til tross for at de er "likt oppdratt", hender det at jeg tenker at det kanskje er nettopp den like oppdragelsen som er 'feilen'? ;-)

Du har helt rett. Likt, riktig og rettferdig er ikke automatiske synnonymer.

Noen sjeldne ganger brenner det i meg etter å foreslå at foreldrene kanskje skal begynne å oppdra barna...

Man får jo også ha i bakhodet at det som virker på et barn etter et forsøk virker ikke på ette annet før etter tyvende gang.

mvh

[Mrs. Wallace]

Min eldste (7) er en småspist og kresen unge som heller går ut uten mat enn å spise noe han ikke liker. Men da får han gjøre det. Jeg tenker sånn: Vi serverer sunn og variert mat. Så er det opp til ham å kjenne på hvor sulten han er. Så lenge han er frisk, tåler han å hopper over et måltid.

Den maten som er til middag, er den maten ungene får ved middagstid. Jeg krever ikke at de skal spise alt vi serverer, men de får finne noe av det som er på bordet. Altså feks: Om du ikke liker fisken, får du spise risen/potetene. Liker du ikke sausen, liker du kanskje gulrotbitene. Og liker du ingen av tingene, får du la være. Vi oppmuntrer til å smake, men vi truer ikke, og vi prøver å lage lite nummer ut av det hele.

Det lengste jeg strekker meg i forskjellsbehandling er å evt servere noen av ingrediensene separat til ungen, altså at han feks i stedet for en blandet salat med dressing får gulrotbiter, eplebiter og et salatblad hver for seg på tallerkenen. Det er også det eneste som ser ut til å gjøre noen forskjell fra eller til. Han er en sånn "en ting av gangen"-spiser.

Det var vel nå jeg gjerne skulle ha fortalt en solskinnshistoprie om hvordan han plutselig begynte å spise alt mulig - men det kan jeg dessverre ikke gjøre, for guttungen er fremdeles sær i kosten og har alltid vært det. Men vi slipper mas og dilemmaer og ekstra jobb rundt måltidene, og ungene vet godt hva som gjelder.

Når det er selskaper, er det selvsagt noe annet. Men det er hverdagene som teller.

[Mrs. Wallace]

''Vi ønsker oss alle unger som er høflige og greie og veloppdragne, og for noen krever det flere kamper enn for andre.''

Ja du sier noe. Av og til når folk sukker over at de har to barn som oppfører seg totalt ulikt til tross for at de er "likt oppdratt", hender det at jeg tenker at det kanskje er nettopp den like oppdragelsen som er 'feilen'? ;-)

Godt poeng. Mine unger krever helt klart litt forskjellige metoder på endel ting. Altså, noen prinsipper er overordnede husregler, men veien til målet er av og til forskjellig.

[Gjest Husky]

Man kjøper en sele, egnet stol (f.eks. triptrapp) og tjorer ungen fast. Gjør det kort å godt fysisk umulig å vri seg vekk. Vil ungen slippe selene er det med forutsetning av at de kommer på ved minste krumspring og da blir der ut måltidet.

Evt. kan man holde ungen fast på fanget så lenge at det ikke er verdt å holde på med slikt. Jeg foretrekker sele.

Alternativt kan barnet vises til et annet rom og ikke få komme tilbake før måltidet er over om bordet forlates en gang. Litt etter som ville jeg vært tilbøyelig til å låse døren. Men da er det andre faktorer som må vurderes først. Kan ikke gi ungen klaus heller.

Tror en eller annen utgave av dette vil funke på de fleste barn, men det finnes alltids unntak...

mvh

Ungen er jo ikke et dyr? Jeg ville ikke tjort fast et dyr heller, men tror du virkelig at dette er løsningen? Jeg husker med gru da foreldrene mine tvang i meg noe medisin da jeg var tre år. Jeg ser på binding av et barn med samme øyne som jeg gjør med vold.

[Torv]

Hva du enn gjør så ikke lytt til den dårlige samvittigheten. Det er jo akkurat den ungene bruker til å manipulere deg med. Selvsagt liker ikke ungene nummer to på listen, når de vet de kan få nummer en bare ved å rynke litt på nesen.

Kan slutte meg til de fleste rådene du har fått her.

Vær oppmerksompå at "liker ikke" er et særdeles vidt begrep. Det kan bety alt fra "Jeg vil heller ha pannekaker" til "Jeg spyr nesten bare av lukten og synet."

Selvsagt skal ingen, hverken store eller små, tvinges til å spise noe de synes er helt forferdelig og nesten brekker seg av. Like selvsagt skal ingen dille og dalle og nekte å spise annet enn favoritten.

Vi har smakeplikt på alt bortsett fra det vi vet ungene ikke kan fordra. Og ikke nødvendig ting som saus, tyttebær, sylteargurk etc. Vi har minstemål av f.eks. tomat for å få mer pasta. (Våre barn er ikke småspiset, så vi har det nok litt enklere enn dere.)

Vi er også veldig strenge på adferden ved bordet. Ingen får lov å sitte med en mine og et kroppsspråk som om noen prøver å forgifte dem. All syting og klaging er forbudt. Det er lov å si nei takk (Ut over minstesmak), men ikke at man ikke liker. Dette er både av høflighetshensyn og av smitteeffekt mellom søsken. Vi forlanger en hyggelig og tilfreds holdning ved bordet. Ytringsfriheten gjelder så absolutt ikke.

Min erfaring er at den holdningen man oppviser ved bordet påvirker både egen og andres appetitt. Ikke liker er særdeles smittsomt mellom søsken.

Om barna sier de er mette, men jeg egentlig vet de kunne trengt å spise litt til sier jeg at det er greit, men at de må holde oss andre med selskap ved bordet. Da spiser de som regel litt mer mens de venter på oss andre. Slik unngår jeg også at den ene drar den andre fra bordet før alle er ferdige.

Mat som ikke spises opp, kan varmes senere.

Vi roser ungene når de smaker på noe nytt, også når de ikke likte smaken så godt. Vi bruker ord som lur og smart i stedet for flink. Når de smaker noe helt nytt er det lov å nøkternt fortelle at de ikke liker det så lenge det skjer uten grimaser og alskens oppstyr.

Overkokte grønnsaker er det få barn som liker. rå grønnsaker funker ofte bedre. Skal de være kokte, så pass på at de ikke er overkokte.

Frukt og grønnt går lettere ned om de skjæres i trivelige biter.

mvh

Signerer dette.

Slik har vi også gjort det, og det fungerer.

Men jeg kan ikke skilte med unger som er vanskelige i matveien, så det kan kanskje ikke sammenlignes med hovedinnleggers barn.

Et lite tips til tilberedning av grønnsaker:

Stek dem i smør (gulrot, broccoli, blomkål, paprika, you name it).

Når de har blitt varme, kan man strø på _litt_ sukker og salt og frese videre.

De kan stå slik en liten stund til servering. Da får grønnsakene en meget god smak, samtidig som de ikke er vasne.

Man kan selvsagt sløyfe sukkeret!

[Torv]

Vi brukte sele på ungene da de var 1-2 år, men har tatt den bort for lenge siden. Det er ikke lenge siden hun begynte med dette tullet - kanskje bare den siste måneden....

Synes det er så mange utrivelige kamper i hverdagen!

Hei!

Min minste er 2,5 år.

Vi har tatt bort bøylen på stolen hans nå.

Han prøver å gå fra bordet gang på gang, og vi henter gang på gang.

Det ser snart ut til at han har forstått det :0))

Lykke til!

[PieLill]

Signerer dette.

Slik har vi også gjort det, og det fungerer.

Men jeg kan ikke skilte med unger som er vanskelige i matveien, så det kan kanskje ikke sammenlignes med hovedinnleggers barn.

Et lite tips til tilberedning av grønnsaker:

Stek dem i smør (gulrot, broccoli, blomkål, paprika, you name it).

Når de har blitt varme, kan man strø på _litt_ sukker og salt og frese videre.

De kan stå slik en liten stund til servering. Da får grønnsakene en meget god smak, samtidig som de ikke er vasne.

Man kan selvsagt sløyfe sukkeret!

Det hørtes veldig godt ut.

Takk for tipset!

;-)

mvh

[PieLill]

Min eldste (7) er en småspist og kresen unge som heller går ut uten mat enn å spise noe han ikke liker. Men da får han gjøre det. Jeg tenker sånn: Vi serverer sunn og variert mat. Så er det opp til ham å kjenne på hvor sulten han er. Så lenge han er frisk, tåler han å hopper over et måltid.

Den maten som er til middag, er den maten ungene får ved middagstid. Jeg krever ikke at de skal spise alt vi serverer, men de får finne noe av det som er på bordet. Altså feks: Om du ikke liker fisken, får du spise risen/potetene. Liker du ikke sausen, liker du kanskje gulrotbitene. Og liker du ingen av tingene, får du la være. Vi oppmuntrer til å smake, men vi truer ikke, og vi prøver å lage lite nummer ut av det hele.

Det lengste jeg strekker meg i forskjellsbehandling er å evt servere noen av ingrediensene separat til ungen, altså at han feks i stedet for en blandet salat med dressing får gulrotbiter, eplebiter og et salatblad hver for seg på tallerkenen. Det er også det eneste som ser ut til å gjøre noen forskjell fra eller til. Han er en sånn "en ting av gangen"-spiser.

Det var vel nå jeg gjerne skulle ha fortalt en solskinnshistoprie om hvordan han plutselig begynte å spise alt mulig - men det kan jeg dessverre ikke gjøre, for guttungen er fremdeles sær i kosten og har alltid vært det. Men vi slipper mas og dilemmaer og ekstra jobb rundt måltidene, og ungene vet godt hva som gjelder.

Når det er selskaper, er det selvsagt noe annet. Men det er hverdagene som teller.

''Det var vel nå jeg gjerne skulle ha fortalt en solskinnshistoprie om hvordan han plutselig begynte å spise alt mulig - men det kan jeg dessverre ikke gjøre, for guttungen er fremdeles sær i kosten og har alltid vært det.''

Da hadde du mistet all troverdighet. Men hvordan ville det vært om du ikke kjørte det opplegget du gjør.

;-)

mvh

[Mrs. Wallace]

''Det var vel nå jeg gjerne skulle ha fortalt en solskinnshistoprie om hvordan han plutselig begynte å spise alt mulig - men det kan jeg dessverre ikke gjøre, for guttungen er fremdeles sær i kosten og har alltid vært det.''

Da hadde du mistet all troverdighet. Men hvordan ville det vært om du ikke kjørte det opplegget du gjør.

;-)

mvh

Ja, det kan du si. Hvis jeg ikke hadde kjørt det opplegget, hadde jeg nok hatt en gutt som var svært mett på nudler og sjokoladepålegg. ;o)

Man må jo bare holde seg på linjen en har valgt ut, og satse på at det løsner før eller siden. Jeg var også et kresent barn, og nå spiser jeg alt.

Glemte forresten å nevne i hovedinnlegget at vi har totalforbud og nulltoleranse mot æsjing, grimaser og andre mishagsytringer rundt matbordet. Det gjelder både for barn og eventuelle voksne som ikke har lært det hjemme.

[PieLill]

Ungen er jo ikke et dyr? Jeg ville ikke tjort fast et dyr heller, men tror du virkelig at dette er løsningen? Jeg husker med gru da foreldrene mine tvang i meg noe medisin da jeg var tre år. Jeg ser på binding av et barn med samme øyne som jeg gjør med vold.

Jeg ville brukt seler bergenet på barn, ikke hundelenker.

;-)

Ungene blir jo fastspendte som bare pokker i en bil, uten at noen sier de blir behandlet som dyr.

Ungen er stor nok til å vite bedre enn å fyke rundt å plage. Om barnet likevel finner for godt å være hensynsløs, er omgivelsene i sin fulle rett til å ta sine forhåndsregler. Hvis barnet ikke liker seler, får h*n vise at h*n kan oppføre seg som folk uten. Er ikke selen verren enn at ungen likvevel ikke gidder å sitte i ro, kan den ikke være så ille.

I min barndom var seler til småbarn like selvfølgelige som sko. Kan ikke huske at noen tok nevneverdig skade. Men det var færre foreldre som gikk å gneldret på ungene i butikken fordi de fløy alle veier.

En av våre snurret som en propell ved bordet. Ikke trass, bare makk i kroppen. Det kunne gitt både hode og nakkeskader pluss store utgifter til stadige innkjøp av nytt servise. Barnet roet seg med selen og alle, innkludert barnet selv som slapp stadige katastrofer og irettesettelser, hadde det triveligere ved bordet.

Uten sammenligning for øvrig. Om du hadde en diger vakthund, ville du latt den også fly rundt å terrorisere omgivelsene fordi det er så grusomt å binde en hund.

mvh

[PieLill]

Ja, det kan du si. Hvis jeg ikke hadde kjørt det opplegget, hadde jeg nok hatt en gutt som var svært mett på nudler og sjokoladepålegg. ;o)

Man må jo bare holde seg på linjen en har valgt ut, og satse på at det løsner før eller siden. Jeg var også et kresent barn, og nå spiser jeg alt.

Glemte forresten å nevne i hovedinnlegget at vi har totalforbud og nulltoleranse mot æsjing, grimaser og andre mishagsytringer rundt matbordet. Det gjelder både for barn og eventuelle voksne som ikke har lært det hjemme.

De som ikke har lært det hjemme, lærer at æsjing mm. ikke godtas når de kommer i mitt hus. Jeg får fullstendig spader av det, nesten mer enn grising og grapsing med maten.

;-)

mvh

[PieLill]

''24-åringen syns selv at dette er et problem, da det fortsatt er så mange ting hun "ikke liker" .... men som hun heller ikke øver seg på å like. For henne er det helt klart et sosialt handicap, for hun "tør" f.eks. ikke takke ja til invitasjoner før hun vet hva som serveres.''

Og slike "barn" er så håpløse å invitere også, når man vet om disse nykkene deres.

Vi sliter med ene onkelungen til gubben. Hun har den varierte menyen kjøttkaker (uten saus, så klart)/pølser/pasta (bare spaghetti uten saus)/pizza (uten farger, altså ikke noe som ligner på paprika/ananas/mais/løk osv). Hvis hun skal spise med oss, og vi skal ha et middagsbord som ikke inneholder mishagsytringer, pirking og surmuling fra henne, så blir det rimelig uinteressant for oss andre. Og hun er 26 (!) nå, har egne barn og greier (nei, disse spiser faktisk ikke annet enn pølser, men det er en annen "skål"). "Litt" dårlig forbilde, og som sagt - det er vanskelig å invitere henne.

Sosialt handicappet er ikke noen dårlig betegnelse.

Det er slikt som gjør det veldig vanskelig for meg å klare å la være å starte voksenopplæring...

mvh

[Gjest Mom33]

Det er slikt som gjør det veldig vanskelig for meg å klare å la være å starte voksenopplæring...

mvh

Tja, hva skal man gjøre, da? Den unge damen gir ikke femti øre for å uttrykke sin misnøye over maten, og blir hun "hysjet på" med henvisning til andres barn, så sitter hun surmulende hele måltidet. For ikke å snakke om sutringen over sult når måltidet er over.

Slikt gidder man jo ikke utsette seg for, og lar være å invitere. Ut over det er hun en hyggelig ung dame, med bein i nesa og alt mulig, men mat - herregud...

Du har jo en skarp hjerne, kanskje du klarer å finne på en god setning som kan avfyres når det sure ansiktet settes opp?

[Gjest mors2]

Min 4åring er også fryktelig kresen..

Vi kjøpte blandings krydder,gav det navnet:MAGISK KRYDDER!!

Så nå får han litt av det på,for det er litt stas!! :0)

Ellers har han ikke spist grønnsaker på 1år nesten...

Men begynte med å legge en liten gulrot på tallerkenen,fikk ikke gå fra bordet før den var spist..Det var mye snørr og tårer,helt grusomt,men vet du:nå liker han gulrot likevel!! :0)

Min er heller ikke glad i middag,vil helst ha brød skiver..

Derfor spør vi ikke lenger om han vil ha,gir kun bedskjed om at nå skal vi spise.

Spiser han ikke middagen,får han gå sulten til neste måltid...

Veldig fælt,men det har fungert her!!Og fungerer forsatt...

Lykke til!! :0)

[Gjest Elextra]

Vi har to barn på fire og seks som omtreng er like ille.

Har ingen fasit, men bryr meg ikke så veldig mye om det, jeg innbiller meg at de vil bli bedre etterhvert. Særlig ene gutten min er ille, han liker bare enkelte ting, og da spiser han store mengder.

Hos oss har vi til hverdags typisk ganske barnevennlige middager, men ikke bare de få tingene de liker best. De får aldri noe annet, og de må alltid smake en liten bit av kjøttet, fisken eller hva vi måtte ha. For øvrig kan de evt. spise seg mette på poteter, ris e.l. Enkelte ganger vil de knapt ha noen ting; da må de gå fra bordet sultne. Den som evt. ikke spiser må sitte med oss andre til i hvertfall begge barna er ferdig.

[PieLill]

Tja, hva skal man gjøre, da? Den unge damen gir ikke femti øre for å uttrykke sin misnøye over maten, og blir hun "hysjet på" med henvisning til andres barn, så sitter hun surmulende hele måltidet. For ikke å snakke om sutringen over sult når måltidet er over.

Slikt gidder man jo ikke utsette seg for, og lar være å invitere. Ut over det er hun en hyggelig ung dame, med bein i nesa og alt mulig, men mat - herregud...

Du har jo en skarp hjerne, kanskje du klarer å finne på en god setning som kan avfyres når det sure ansiktet settes opp?

De saftige kommentarene bør helst komme spontant fra husets yngre garde. Uten at noen forsøker å hysje dem ned i etterkant.

Kommer ikke på noe bomull å gjemme kniven i i denne sammenhengen.

Jeg tror rett og slett jeg hadde tatt damen for meg på tomannshånd og fortalt henne hvordan hun oppleves og at det rett og slett gjør at hun er uønsket ved bordet. Samt at jeg over hodet ikke er interessert i at mine barn skal lære slike unoter.

Flett inn noe om at dette er synd for på alle andre måter er hun en person jeg gjerne er sammen med.

Eventuelt hadde jeg stilt opp et kamera (åpenlyst) og filmet. Så kunne hun sett seg selv. Kan hende hun ikke skjønner hvor frastøtende denne adferden er. Kanskje kombinere alvorspraten med en liten filmframvisning.

Et annet alternativ er å behandle henne som den alderen hun oppfører seg som og sende henne fra bordet... Det er vel det jeg kunne funnet på om jeg bet i meg sinnet lenge nok til at jeg til slutt eksploderte.

mvh

[Gjest Verkeneller]

De som ikke har lært det hjemme, lærer at æsjing mm. ikke godtas når de kommer i mitt hus. Jeg får fullstendig spader av det, nesten mer enn grising og grapsing med maten.

;-)

mvh

Hva gjør du da, PieLill? Hvordan lærer du ungene dette? Sender dem fra bordet hvis de lager fjes og æsjer seg? Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til....