Reise fra datteren min på 10 måneder

[tzatziki1365380058]

Poenget her er en usikker mor som lurer på om hun er uansvarlig om hun reiser fra barnet sitt på 10 måneder 1 uke, og når hun da får et slik svar som det fra deg, er det lett å bli veldig usikker når du ikke kan vise til den forskningen.

Man skal vel kanskje som en generell regel være forsiktig med å si at andre skader sine barn om man ikke har veldig klare henvisninger å gi til fagpersonels uttalelser.

http://www.helsenytt.no/artikler/stress.htm

Her står det noe om det, men det er ikke det jeg har lest selv. Og det er mer ekstremt enn jeg husket det.

Så lenge jeg vet at jeg ikke lyver, så ser jeg ikke helt problemet med at jeg ikke kan liste opp avsnitt og bøker. HVis jeg diktet opp, så er det jo annerledes.

Jeg synes ikke det er riktigere å vise til at det "helt sikkert går greit", basert på synsing, heller.

[tzatziki1365380058]

Poenget her er en usikker mor som lurer på om hun er uansvarlig om hun reiser fra barnet sitt på 10 måneder 1 uke, og når hun da får et slik svar som det fra deg, er det lett å bli veldig usikker når du ikke kan vise til den forskningen.

Man skal vel kanskje som en generell regel være forsiktig med å si at andre skader sine barn om man ikke har veldig klare henvisninger å gi til fagpersonels uttalelser.

Jeg har forresten ikke sagt at hun skader sitt barn. Jeg har sagt at det sikkert går greit, men at jeg ikke ville gjort det.

Det blir helt meningsløst å si at så lenge man ikke kan gi de svarene som etterspørres, så skal man ikke svare.

[Gjest sjøstjerna]

Det blir for teit. Og det er påfallende hvor mye motstand man får bare fordi man hevder noe motsatt av flertallet. Jeg leste masse om dette da jeg var mamma til ettåringer selv, og da jeg studerte psykologi. Det er ikke SÅ mange år siden. Og jeg sier flere steder at jeg personlig heller ikke skjønner at det skulle være så farlig, men vi valgte å forholde oss til det. Så får man selv bestemme hva man vil basert på det. Informasjon om det motsatte synspunktet enn det flretallet har kan da ikke skade. Informasjon gir stort sett grunnlag for bedre beslutninger.

Du får finne forskning som sier det motsatte, da - hvis du er så sikker på at det jeg leste for 3-4 år siden er feil.

Jeg har tatt noen kjappe søk på nettet, men finner ikke noen linker i forhold til det jeg sier. Jeg leste det i lærebøker, og orker ikke tømme loftet for å dokumentere det. Folk får tro hva de vil om at jeg har lest det eller ei.

Du er ei super dame, PieLill, men når noen mener noe annet enn deg, så er du mildt sag ikke særlig lydhør!

Og igjen - jeg tror IKKE at barn absolutt får varige skader av sånt fravær, da skal de sikkert være usedvanlig sårbare. Jeg tror derimot at det kan være ubehagelig for barnet mens det står på, og jeg ville ikke risikert det for MITT barn.

Når det gjelder forskning, ja, det er mange måter å forvrenge forskningsresultater på. Men det blir litt for enkelt å si at fordi det er mulig å forvrenge, så skal man ikke høre på forskningsresultater overhodet. Da får man heller, som sagt, finne noe som motbeviser, eller som svekker holdbarheten til det som er gjort.

Har ikke lest hele tråden, men vil bare si at jeg er enig i mye av det du skriver.

Som nybakt mor leste jeg også en god del, for å forsøke gjøre det "rette". Og jeg valgte også å ikke reise - selv om barnet da var nesten 1 år.

Samtidig tror jeg- som deg- at et barn ikke ville fått noe varig men om mor hadde reist bort ei ukes tid. :-)

[pekkaline]

Her har jeg et råd. Følg din magefølelse om hva barnet er klar for å ikke. Jeg synes ikke du skal bry deg så mye om hva andre sier, du kjenner barnet best. Det er ikke snakk om ett år, men _en_ uke og det går sikkert fint med baby hjemme hos pappaen sin da. Jeg synes du er super som drar på tur med de største, og du fortjener det du også! God tur!

[tzatziki1365380058]

Har ikke lest hele tråden, men vil bare si at jeg er enig i mye av det du skriver.

Som nybakt mor leste jeg også en god del, for å forsøke gjøre det "rette". Og jeg valgte også å ikke reise - selv om barnet da var nesten 1 år.

Samtidig tror jeg- som deg- at et barn ikke ville fått noe varig men om mor hadde reist bort ei ukes tid. :-)

Du verden, det føltes i grunnen godt å få litt støtte

[Gjest Mom33]

http://www.helsenytt.no/artikler/stress.htm

Her står det noe om det, men det er ikke det jeg har lest selv. Og det er mer ekstremt enn jeg husket det.

Så lenge jeg vet at jeg ikke lyver, så ser jeg ikke helt problemet med at jeg ikke kan liste opp avsnitt og bøker. HVis jeg diktet opp, så er det jo annerledes.

Jeg synes ikke det er riktigere å vise til at det "helt sikkert går greit", basert på synsing, heller.

Jeg sier ikke at du tar feil, men jeg prøver å få fram at det kanskje ikke er så lurt å påføre noen mer vonde følelser enn man allerede har blitt påført av omgivelsene.

Å være borte fra barn er noe mange, mange foreldre må/gjør av ulike grunner. Det finnes mange pendlere, oljearbeidere, sjøfolk, og disse er borte fra ungene sine fra de er nyfødt. Vel er det overvekt av pappaer som gjør dette, men også mammaer kan ha slike jobber. Og ikke alle mammaer har hele permisjonen de KAN ta ut. Å tro at alle disse barna blir skadet, blir veldig rart.

Dessuten, trådstarter har flere barn som også skal tas vare på, og det er totalen man må vurdere. Det blir ikke det samme med en tur der babyen er med som uten, selv om man reiser med en slags barnevakt.

Å prioritere sine eldre barn er også en verdifull investering.

[tzatziki1365380058]

Jeg sier ikke at du tar feil, men jeg prøver å få fram at det kanskje ikke er så lurt å påføre noen mer vonde følelser enn man allerede har blitt påført av omgivelsene.

Å være borte fra barn er noe mange, mange foreldre må/gjør av ulike grunner. Det finnes mange pendlere, oljearbeidere, sjøfolk, og disse er borte fra ungene sine fra de er nyfødt. Vel er det overvekt av pappaer som gjør dette, men også mammaer kan ha slike jobber. Og ikke alle mammaer har hele permisjonen de KAN ta ut. Å tro at alle disse barna blir skadet, blir veldig rart.

Dessuten, trådstarter har flere barn som også skal tas vare på, og det er totalen man må vurdere. Det blir ikke det samme med en tur der babyen er med som uten, selv om man reiser med en slags barnevakt.

Å prioritere sine eldre barn er også en verdifull investering.

''Jeg sier ikke at du tar feil, men jeg prøver å få fram at det kanskje ikke er så lurt å påføre noen mer vonde følelser enn man allerede har blitt påført av omgivelsene.''

Jeg opplevde trådstarter som om hun var opptatt av å få forskjellige synspunkt, ikke som om at hun bare ville ha bekreftet at det er helt i orden at hun reiser.

Personlig hadde jeg blitt mer sur om noen ikke sa det de visste i en sånn situasjon enn om noen gjorde det, selv om det var det motsatte av det jeg ønsket.

Jeg synes dessuten at jeg har gjort ganske mye for å unngå å legge dårlig samvittighet på henne også, siden jeg hele tiden har påpekt at det sannsynligvis går helt fint.

For øvrig anser jeg meg ferdig med denne debatten.

[PieLill]

Det blir for teit. Og det er påfallende hvor mye motstand man får bare fordi man hevder noe motsatt av flertallet. Jeg leste masse om dette da jeg var mamma til ettåringer selv, og da jeg studerte psykologi. Det er ikke SÅ mange år siden. Og jeg sier flere steder at jeg personlig heller ikke skjønner at det skulle være så farlig, men vi valgte å forholde oss til det. Så får man selv bestemme hva man vil basert på det. Informasjon om det motsatte synspunktet enn det flretallet har kan da ikke skade. Informasjon gir stort sett grunnlag for bedre beslutninger.

Du får finne forskning som sier det motsatte, da - hvis du er så sikker på at det jeg leste for 3-4 år siden er feil.

Jeg har tatt noen kjappe søk på nettet, men finner ikke noen linker i forhold til det jeg sier. Jeg leste det i lærebøker, og orker ikke tømme loftet for å dokumentere det. Folk får tro hva de vil om at jeg har lest det eller ei.

Du er ei super dame, PieLill, men når noen mener noe annet enn deg, så er du mildt sag ikke særlig lydhør!

Og igjen - jeg tror IKKE at barn absolutt får varige skader av sånt fravær, da skal de sikkert være usedvanlig sårbare. Jeg tror derimot at det kan være ubehagelig for barnet mens det står på, og jeg ville ikke risikert det for MITT barn.

Når det gjelder forskning, ja, det er mange måter å forvrenge forskningsresultater på. Men det blir litt for enkelt å si at fordi det er mulig å forvrenge, så skal man ikke høre på forskningsresultater overhodet. Da får man heller, som sagt, finne noe som motbeviser, eller som svekker holdbarheten til det som er gjort.

Jeg synes du gir et veldig dobbelt budskap.

På den ene siden sier du du ikke ha sterke meninger og at det sikkert går bra. På den andre siden viser du til lærebøker, forskning og fagfolk som mener at dette kan være aldeles ille. Og at du i hvert fall ikke ville tatt en slik sjanse. Men for all del, ungen får sikkert ikke varige mén. Med andre ord; dette er skadelig for barnet, men h*n kommer nok over det til slutt.

Du viser til dine læreboksannheter som ganske så ubestridelige.

Slike utsagn får dine meninger til å se svært bastante ut.

Du vil ikke på noen som helst måte gjøre dette mindre bombastisk ved å si noe om at det er ganske situasjonsbetinget både i forhold til familieforhold og den smårollingen man skal være borte fra. Du tar heller ikke med hele familiesituasjonen i beregningen.

Personlig villle jeg nok selv foretrukket å ikke reise bort i en uke fra en 10 mndr. gammel baby. Men jeg ser ingen grunn til at dette skal være en rettesnor for andre.

Psykologi er et fagfelt som forsøker å stå fram som en hel del mer objektiv enn det er mulig for et slikt fagfelt å være. Mye av det man leser i lærebøker er sterkt farget av både kultur, livssyn og hvilke grener av psykologien man er fan av. Få fagfelt kan på et å samme år forske fram så mange totalt motstridende resultater.

Jeg har langt større tro på å oppmuntre folk til å stole på egen dømmekraft framfor å la seg diktere av faglige sannheter som veksler med 2-5 års mellomrom. En del ting trenger man ikke spesialister for å vite.

mvh

[tzatziki1365380058]

Jeg synes du gir et veldig dobbelt budskap.

På den ene siden sier du du ikke ha sterke meninger og at det sikkert går bra. På den andre siden viser du til lærebøker, forskning og fagfolk som mener at dette kan være aldeles ille. Og at du i hvert fall ikke ville tatt en slik sjanse. Men for all del, ungen får sikkert ikke varige mén. Med andre ord; dette er skadelig for barnet, men h*n kommer nok over det til slutt.

Du viser til dine læreboksannheter som ganske så ubestridelige.

Slike utsagn får dine meninger til å se svært bastante ut.

Du vil ikke på noen som helst måte gjøre dette mindre bombastisk ved å si noe om at det er ganske situasjonsbetinget både i forhold til familieforhold og den smårollingen man skal være borte fra. Du tar heller ikke med hele familiesituasjonen i beregningen.

Personlig villle jeg nok selv foretrukket å ikke reise bort i en uke fra en 10 mndr. gammel baby. Men jeg ser ingen grunn til at dette skal være en rettesnor for andre.

Psykologi er et fagfelt som forsøker å stå fram som en hel del mer objektiv enn det er mulig for et slikt fagfelt å være. Mye av det man leser i lærebøker er sterkt farget av både kultur, livssyn og hvilke grener av psykologien man er fan av. Få fagfelt kan på et å samme år forske fram så mange totalt motstridende resultater.

Jeg har langt større tro på å oppmuntre folk til å stole på egen dømmekraft framfor å la seg diktere av faglige sannheter som veksler med 2-5 års mellomrom. En del ting trenger man ikke spesialister for å vite.

mvh

Jeg vil ikke ta en slik sjanse fordi jeg - på alle områder - foretrekker å ikke gjøre ting jeg ikke er sikker på om er rett. Det er noen ganger en svøpe, andre ganger en fordel - og noen ganger helt umulig å leve opp til.

Ergo - når den forskningen jeg har lest om barns utvikling og tilknytning sier at barn på den alderen ikke bør forlates over lengre tid, så forholder jeg meg til det. Jeg tror ikke barnet blir ødelagt for livsstid av det, men jeg tror det kan være uheldig - spesielt i den tida mor, i dette tilfellet, er borte fra barnet. Jeg tror ikke barnet er garantert å ha det veldig bra i den perioden, rett og slett. Men jeg tror ikke det fører til uopprettelig skade - det er først og fremst et spørsmål om hvordan barnet har det under fraværet.

Psykologi er et mangslungent fag, ja - men akkurat i forhold til barns utvikling er det vel mer samstemt enn på mange andre områder. (Det er dessuten et fag somer yndet å trekke i tvil for de som er avhengig av 2 streker under svaret. Nå tenker jeg ikke på deg.) Dessuten nekter jeg å tro at ikke de fleste har hørt om dette selv, dersom de har lest en eneste bok om emnet. Jeg mener at til og med Anna Wahlgren hevder dette, litt usikker riktignok, og hun er uansett ikke min rettesnor for barneoppdragelse.

Naturligvis tror jeg at andre forhold rundt barnet også har betydning, det er en selvfølge, men det betyr ikke at man fjerner negative konsekvenser av ting, det betyr at man kan mildne dem. Det har jeg dessuten sagt noe om, selv om du velger å overse det. Jeg skrev at forhold til far og hvem som har vært hjemme med babyen den siste tiden absolutt har noe å si.

Men jeg ville faktisk ment at det nærmest ville vært galskap av en mamma å reise fra babyen i en uke dersom det var første uken pappan er hjemme med barnet. Det har jeg ikke fra noen steder - det er pur synsing fra min side.

Jeg la en link i et svar til mom33 forresten, siden ingen tror at jeg "har det fra noen steder".

[Kalevala]

Du verden, det føltes i grunnen godt å få litt støtte

Du har min støtte også. Jeg tenker som deg og handlet deretter da sønnen min var i den alderen. Mannen min er forresten også enig.

[double]

Jeg reiste fra det første barnet mitt i en uke når hun var rundt året. Når jeg kom tilbake og så hennes skepsis til meg og hvor utrygg hun var på meg bestemte jeg meg for at dette skulle aldri mer skje. De to barna jeg siden har fått har jeg ikke reist fra når de var små.

Det tok lang tid å bygge opp igjen det som ble ødelagt i løpet av den uken jeg var borte. Jeg kan love deg at hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake så ville jeg aldri tatt den turen.

Hvordan ditt barn vil reagere kan du ikke vite på forhånd, og sånt synes jeg ikke man skal gamble med. Mitt barn ble passet i kjente omgivelser og av bestemoren som hun var trygg på og hadde daglig kontakt med, siden vi bodde i samme hus.

Her er sitat fra en artikkel tzatziki la inn link til lenger ned i tråden. Legg spesielt merke til den siste setningen i sitatet:

''Lange atskillelser fra tilknytningspersonene representerer også alvorlige tapsopplevelser for barn, og slike kan svært ofte unngås. Her dreier det seg mer om forhold som voksne i vår kultur har lett for å overse. Jo yngre barnet er, jo vanskeligere opplever det atskillelsen.

- Hvordan reagerer barn ved atskillelse?

- Jo yngre barnet er, jo vanskeligere opplever det atskillelse. Spedbarn som har utviklet spesifikk tilknytning til mor kan ikke være borte fra henne mer enn noen timer før det reagerer med gråt og uro. Større barn tåler mer. Småbarn har ennå ikke utviklet begreper om tid og mangler evne til å forstå at mor vil komme tilbake. Slik kan de oppleve seg forlatt og overgitt til angsten. Barns sårbarhet varierer også ut fra individuelle forutsetninger. Kvaliteten på kontakten de har med erstatningspersonene er også svært betydningsfull og virker sterkt inn på hvor lang atskillelse som tåles. Om barnet får være i kjente omgivelser, gjør det situasjonen lettere.

- Hvor lenge kan en være borte fra barna sine?

- Det er et spørsmål som er vanskelig å svare konkret på, det er så mange forhold som spiller inn. Forutsatt normale omstendigheter med kjente og trygge erstatningspersoner tenker jeg at barnet en gang iblant kan tåle å være borte fra foreldrene like mange døgn som det har leveår, sier Solveig Bugge Lande.''