Mest glad i det ene barnet...

[Gjest en sliten mamma]

Uff, nå er jeg trøtt, sliten og lei. Minstebarnet (6 mnd) spiser meg med hud og hår, og jeg føler ikke jeg har overskudd til noen ting lengre.

H*n nekter annen føde enn pupp, og spiser mange ganger hver natt. Sover lite på dagtid, så det er vanskelig å hente seg inn igjen. H*n er også veldig avhengig av selskap/nærhet, og finner seg ikke i å ligge på gulvet i særlig grad. Det blir med 5 min her og 5 min der, og da alltid med meg sittende ved siden av med full oppmerksomhet rettet mot h*n. Ellers er det hyl og skrik. Aller helst vil h*n bæres, så det blir til å at jeg har h*n i armene mesteparten av dagen. Senebetennelse i skuldrene har jeg også fått.

Jeg blir så sliten! Føler meg konsumert med hud og hår, og at jeg aldri har tid for meg selv. Siden h*n bare vil ha pupp er det ikke lett å komme seg ut på kveldstid heller, h*n våkner som regel med 1,5 timers mellomrom hele kvelden. Og da er det bare mamma og puppen som roer.

Eldstebarnet (2,5 år) var aldri slik - h*n sov tidlig hele natten og er generelt et blidt og elskelig barn. Jeg griper meg selv i å tenke at hadde jeg måtte velge mellom dem hadde valget vært enkelt. Og blir umiddelbart fylt av dårlig samvittighet selvsagt.

Si at det blir lettere etterhvert, noen! Jeg legger snart minsten ut på finn.no....

[enigma38]

Kjære deg! Jeg skjønner at du er sliten.

Har vært i samme situasjon som deg, nummer to hos meg var også veldig krevende, og jeg følte at han fikk alt, mens datteren min måtte gå for lut og kaldt vann en periode. Det var vondt.

Jeg stilte meg selv også spørsmål om jeg var mer glad i henne enn han, men kom frem til at jeg hadde kjent henne lengst, og at han tok fra oss noe vi var vant til å ha sammen.

Etterhvert rettet det seg. Og jeg kan forsikre deg om at den fortvilelsen du føler nå, fordi du er så sliten, ikke har noe med manglende kjærlighet til det nye barnet ditt å gjøre.

Det jeg vil du skal følge litt med på, er om det kan ha satt seg fast en fødselsdepresjon hos deg?

[Gjest Elextra]

Tror det er naturlig fordi du er så sliten, det vil endre seg når han sover bedre på natten.

Mine to kom i omvendt rekkefølge, det var førstemann som var en veldig krevende baby. Skjønte ingenting med nr. to, som bare spiste og sov, og var ellers fornøyd. Først etter å ha fått ham skjønte jeg meg på venninner som koste seg sånn de første månedene med førstemann, hadde overskudd til trening, og stadig tok babyen med på både kafébesøk og utenlandsturer .

Du trenger ikke definere følelsene dine nå (eller siden), tror uansett du vil føle annerledes når ting har roet seg litt.

[Lillemus]

Jeg hadde nok presset litt på for å prøve å få barnet til å spise noe annet enn pupp, men da er det en fordel at hun har fått litt pupp først og at det er en annen enn deg som gir maten. Du lukter melk og det forstyrrer. )

[Lotte :o)]

Det er helt naturlig at det føles sånn en periode, når barnet er krevende hele døgnet. Men, det går over. *trøste*

Kjør på med grøt og brødbiter, og livet blir enklere.

Jeg vurderte å sette igjen ungen i bomringen ;o) *Tårnfrid*

[caprice]

Jeg hadde det akkurat motsatt. Hos oss var det den første som var akkurat slik du beskriver den minste. Jeg var kjempesliten, og missunnet mannen min som kunne gå på jobb mens jeg måtte være hjemme med en slitsom baby... (huff - dårlig samvittighet). Da nummer 2 kom ble det SÅ enkelt, så det føltes ikke som 10 (som mange sier) men 1,25. Den eldste er nå 7,5, den minste 4,5. Fremdeles er den eldste langt mer krevende enn den yngste, men det går seg til, tro det eller ei...

[fuji1365380447]

Kan du forsøke å løse behovet for næhet og bæring med et bæresjal? Da kan du ha armene fri til å gjøre andre ting, og du kan til og med amme mens du får gjordt andre ting.

http://www.lotusbarn.no/butikk/

Ellers så må du se om du kan klare å sove litt på dagtid - det er utrolig hva man klarer når man har fått nok søvn, og det er utrolig hvor slitsomt og vanskelig alt blir når man har underskudd på søvn.

[Gjest lykke til - husk du og pappaen bestemmer!!]

Du skal rett og slett avvenne ammingen. Slik at du ikke trenger være den omsorgspersonen som er viktigst i livet hans. Her må pappaen mer på banen!

Gi flaske og tynn grøt. Da vil babyen bli mettere og la være å våkne pga. sult hele tiden.(eller kosen med pupp som noen elsker). Barn ødelegges ikke om ammingen ikke varer så lenge! Her er det mye viktigere at du får hvile og kommer deg ovenpå igjen slik at du får overskudd og energi tilbake!

Samtidig så er det viktig å være litt streng med at barnet skal ligge for seg selv uten at du er ved siden av. Godta at det blir skriking noen dager. Ikke gi etter. Vær konsekvent. Da vil også babyen roe seg ned alene. ( vi voksne hadde heller ikke hatt lyst til å være uten selskap, men gjør det når det er bestemt at det er slik- babyer er glupe!!)

Kanskje kan denne avvenningen skje i romjula hvis pappaen er hjemme og uthvilt. En helg kan være for lite å få til gode vaner på. Men dere kan jo gjerne prøve så dere får det bedre før julestria begynner for fullt.

[enigma38]

Du skal rett og slett avvenne ammingen. Slik at du ikke trenger være den omsorgspersonen som er viktigst i livet hans. Her må pappaen mer på banen!

Gi flaske og tynn grøt. Da vil babyen bli mettere og la være å våkne pga. sult hele tiden.(eller kosen med pupp som noen elsker). Barn ødelegges ikke om ammingen ikke varer så lenge! Her er det mye viktigere at du får hvile og kommer deg ovenpå igjen slik at du får overskudd og energi tilbake!

Samtidig så er det viktig å være litt streng med at barnet skal ligge for seg selv uten at du er ved siden av. Godta at det blir skriking noen dager. Ikke gi etter. Vær konsekvent. Da vil også babyen roe seg ned alene. ( vi voksne hadde heller ikke hatt lyst til å være uten selskap, men gjør det når det er bestemt at det er slik- babyer er glupe!!)

Kanskje kan denne avvenningen skje i romjula hvis pappaen er hjemme og uthvilt. En helg kan være for lite å få til gode vaner på. Men dere kan jo gjerne prøve så dere får det bedre før julestria begynner for fullt.

Jeg er enig med lykke til i at du bør trappe ned ammingen. Hun forelår tynn grøt. I Sverige er det vanlig med velling. Mine spedbarn fikk velling på flaske til de ble store nok til å spise grøt.

Nattmating av så store spebarn skal ikke være nødvendig.

Det er din og resten av familiens helhet som må ligge til grunn for grensene opp mot minstemann. Det er ikke meningen at han skal se på deg som "kjøleskapet sitt"

[Gjest mij]

Vær oppmerksom på fødselsdepresjon... :-(

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å foretrekke den ene ungen, og tror disse følelsene vil veksle gjennom mange perioder i årene som kommer. Tror det er naturlig når den ene krever så mye at all energi suges ut av en. Jeg har hatt det litt slik med eldste en stund nå, masse masse trass, men han har roet seg litt mens lillesøster på 10 mnd nå er skikkelig mammadalt og sliter meg dønn ut.

Det er jo ikke slik at vi i virkeligheten er mer glad i den ene enn i den andre, det bare føles sånn i perioder. Jeg tror det er helt normalt. Ihvertfall er det to av oss..... ;-)

[Gjest klem til deg]

Jeg synes den tiden der var mest slitsom, særlig med den ene av barna mine, som brukte laang tid på å venne seg til å spise annen mat enn morsmelk, og dermed spiste mye og ofte av puppen min.

Tilvenningen til fast føde kan ta lenger tid enn man ønsker, men bare fortsett å øve. Be om hjelp - la pappaen gi smaksprøver med mat i helgene, og be gjerne neon som har fri en formiddag komme og prøve litt også, ofte er babyene mest skeptiske til å spise noe annet når den som har puppen skal gi det..

prøv andre ting enn grøt; most banan, avocado, bittesmå brødsmuler. Mos frukt eller brød i melk du pumper ut, så smaker det mer kjent.

avvenning av nattamming går mye bedre når de har spist seg mette på grøt eller annen mat som varer litt lengre i magen enn morsmelken gjør.

Hold ut, vit at du nå produserer veldig mange kalorier mat til halvtåringen, det krever masse energi av deg. I tillegg til søvnmangel er det ikke rart du er sliten. Det er mye som kan ha løst seg i løpet av noen uker.

Når de er så store, er det ingen ting i veien for å kombinere amming med morsmelkerstatning. Legg deg samtidig som babyen og toåringen om kvelden , og la pappaen gi en flaske melk første gang babyen våkner, så får du sovet mange flere sammenhengende timer.

Så kutter dere nattmat så snart dere klarer å få i baby en del fast føde.

[PieLill]

Trøsteklem til deg.

Tror det vil hjelpe mye om du får i barnet litt annen mat enn bare pupp, særlig om kvelden. Du kan lage tynn velling som du gir med flaske og smukk du har skåret større hull i.

Grøt er noe av det mest smakløse vi kan servere. Prøv med most frukt f.eks. banan, moste kokte gulrøtter, most potet etc. Det finnes også mye gode fruktpuréer, yougurth, middagsmat på glass som kan gå ned på høykant.

La faren eller noen andre ta barnet på natten. Sov over hos familie/venner om nødvendig. Har du noen av den eldre garde i nærheten og de er villige til å stille opp, så la dem få ta nettene en uke. De er ofte mye flinkere til å få barn til å sove gjennom nettene enn vår generasjon mødre.

Å slutte helt og amme, er et ganske drastisk. Men om det er det som er nødvendig for at _alle_ skal ha det bra, får du heller gjøre det.

Prøv å skaffe deg avlastning og evakuer åstedet.

mvh

[Gjest det går seg til]

Jeg valgte å slutte av ammingen etter 6 mnd. Og da hadde jeg mer eller mindre slitt meg ut på fullamming på en unge som ikke ville ha både pupp og flaske. Det ble en ganske brå overgang men både barn og mor fikk det hundre ganger bedre.

Ville bare si det. Du er så sliten nå. Ikke overanalyser dine egne følelser da. Men finn noen løsninger som kan gjøre det bedre for deg.

Mvh

[Gjest Elextra]

Jeg hadde det akkurat motsatt. Hos oss var det den første som var akkurat slik du beskriver den minste. Jeg var kjempesliten, og missunnet mannen min som kunne gå på jobb mens jeg måtte være hjemme med en slitsom baby... (huff - dårlig samvittighet). Da nummer 2 kom ble det SÅ enkelt, så det føltes ikke som 10 (som mange sier) men 1,25. Den eldste er nå 7,5, den minste 4,5. Fremdeles er den eldste langt mer krevende enn den yngste, men det går seg til, tro det eller ei...

Les min historie nedenfor, vi har visst lignende erfaring

[Gjest en sliten mamma]

Tusen takk for svar alle sammen, det hjelper virkelig å høre andre si at det blir bedre etterhvert, selv om jeg jo vet det innerst inne selv også.

Jeg tror dere har rett i at å kutte ned på ammingen nok er det beste. Gir opp grøten i første omgang og prøver heller med andre ting, NOE må h*n jo like.... Prøvde velling i kveld (til skrik og oppstandelse, sukk), men det er første gang så jeg gir meg ikke helt på den enda.

Litt av problemet her er også at pappaen er mye strengere/"hardere" enn meg,så jeg vet at om jeg overlater minsten til han så blir det mye gråt og lite annet. Det blir en ond sirkel av det, der jeg føler at minsten har det best med meg og dermed tar mesteparten av ansvaret for h*n. Og da forsterker jeg jo selvsagt bare avhengighetsforholdet.

Men jeg syns det er vanskelig å se hvordan jeg skal løse det anderledes også..

I skrivende stund er det i alle fall fred i heimen, og jeg nyter det til fulle! )

[Gjest hadde det likedan!]

Hei

Det blir bedre! Faktisk så beskriver du en situasjon som jeg også føler veldig velkjent. MInsten her i huset var også veldig krevende som baby. Ville ikke ha annet enn pupp. Nektet å spise grøt og middag og gikk rett fra pupp til skiver da han var ca. 10 mnd. Ville bare være hos meg hele tiden og helst bæres på alltid.

Mitt eldste barn var helt annerledes. Drakk både av flaske og pupp fra han var nyfødt. Jeg gikk på skole to kvelder i uken den gangen så han måtte lære seg til med flaske og pappaen:-) Han var et rolig og bedagelig spedbarn.

Men det har virkelig forandret seg totalt! Nå er de 10 og 7 år. Etter det første året var det aldri lenger noe problem med minsten. Han har alltid vært sjenert og liker ikke å prate med noen han ikke kjenner godt, men han er alltid høflig. har ikke hatt noe særlig trass, blir sjelden sint og gråter heller ikke om han ikke har slåt seg eller noe.

Han eldste derimot har vært en stor prøvelse helt fra 3 års alderen. Jeg føler aldri at han kommer over trassalderen jeg:-) Skikkelig sta og vanskelig å ha med å gjøre om han ikke får viljen sin. Svare frekkt mot oss og mot lillebroren gjør han også.

Da minsten var baby skulle jeg ønske han var mer lik storebroren sin, nå skulle jeg ønske storebroren heller var mer lik lillebroren sin:-D

Er gravid igjen nå og da håper jeg inderlig at jeg får en baby som har samme lynne som den minste gutten min, til tross for at jeg da vet at det kanskje blir stritt det første året.

Lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Det blir faktisk lettere etterhvert :-)

Et lite tips - kanskje du skal få sjekket om minsten din kan ha refluks? Mitt ene barn var sånn, og først dan han ble seks fant man ut at han hadde refluks og dermed hadde hatt vondt i magen sin hele veien... Det ble ikke vurdert fordi han ikke gulpet opp maten, men etterhvert ble det spiserørsbetennelse av det, og da fant de det ut.