Bare meg eller?

[Gjest Mildrun]

Er ganske lykkelig mor til gutt 6 år og jente 4 år. Gift med flink og snill pappa osv.

Men jeg er desverre veldig overbeskyttende. Vil ikke at barna skal oppleve noe ubehagelig, de skal ha de riktige vennene, fine klær (jaså perfeksjonistisk også!), være flinke og høflige!

Jeg blir gal!! Hvorfor kan jeg ikke bare tenke "er det så nøye da!"

"Om barnet mitt ikke blir invitert i alle selskap, gjør det noe??" "Da får de lære hvordan det virkelige livet er!" Men nei, jeg kan faktisk ligge søvnløs over filleting, små og store tema i barnas hverdag.

Jeg er lærer på en annen skole enn min sønn sin. Tror det er verre å vite alt som foregår blant 6 åringer enn å ha en annen jobb. Jeg går i grensesetting 12 t i døgnet.

Sønnen min er mye med ei jente som gikk i samme barnehage. Selvfølgelig vil jeg da at han heller skal være med gutta! Hvor er den hersens toleransen når jeg trenger den?!!

På det nyoppstartede fotball-laget stilte det kun opp 8 gutter. Da er jeg selvsagt syk av engstelse over hvordan den kommende kamp-sesongen skal gå! Hva om noen slutter? Inget lag!!

Hjelp, kjære vakre, kloke mødre!

Hvordan få bakkekontakt og sile ut det som er viktig i livet?

Klem

[Gjest mors2]

Du er ikke alene... ;0)

[tzatziki1365380058]

''Vil ikke at barna skal oppleve noe ubehagelig, de skal ha de riktige vennene, fine klær (jaså perfeksjonistisk også!), være flinke og høflige!''

Jeg er helt sikker på at du vil det beste for barna dine. Det du gjør nå, er ikke det beste for barna dine, det vet du. Barn som ikke opplever noe ubehagelig, som får alt de peker på (når du begynner å styre med klær nå, så får du det ikke lettere når de blir eldre), som alltid må være flinke - de lærer ikke hva livet dreier seg om. Man er ikke flink til alt, det er ikke sikkert at de mest populære ungene vil ha deg med i gjengen, og mamma kan ikke alltid rydde opp i lengden. Sånn er livet, og man må lære å ha det bra på tross av at det er sånn. Det lærer ikke barna dine nå.

Jeg tror at ved å innse det, så kan du ha mulighet til å endre. Nettopp fordi du vil det beste for barna dine.

Dessuten må du øve, øve, øve på å tåle å ha det ubehagelig når barna dine møter motstand. Det ubehaget er vondt, men det hjelper ikke barna en tøddel om vi styrer og ordner for at vi ikke tåler det ubehaget.

Det er tøft å være barn. Barn trenger foreldre som tør og klarer

å stå i kampen med dem, ikke foreldre som glatter ut alle dumpene i veien.

Dette må du rett og slett øve på, ingen annen måte.

[Gjest sjøstjerna]

Fint at du er det bevisst.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg klarte ikke helt legge det fra meg, og levde mye gjennom barna veldig lenge.

Men etter vokser ungene til mer uavhengighet. Det skjer i skolealder- og kommer fra barna selv. Det går seg til, skal du se.

[PieLill]

Alle har vi nok disse tendensene, noen mer enn andre. Vi kan ikke totalforandre vår personlighet.

Forslag til ting som kan dempe dette:

Disipliner tankene dine. Øv deg på å avvise håpløse grublinger som ikke produserer annet enn dårlig nattesøvn og ømme muskler. Arrester deg selv og grip ferdige strategier for å få tankene på noe annet. Ingen hokus-pokus-metode, men har forbausende god effekt over tid.

Se eksisterende og potensielle problemer i lys av dine barns resurser i stedet for deres mulige katastrofer. Øv deg på å stole på de evnene og ferdighetene barna dine har.

Endre ditt syn på problemer. Det er helt klart ting vi ikke ønsker at våre barn oppleve. Men det er også mange ting som ikke oppleves så hyggelige i øyeblikket, men som likevel er svært viktig for å bygge barnas selvtillit, mestringsevne og stresståleranse.

mvh

[KaVa]

Selvsagt vil du det beste for ungene dine - det tror jeg da de aller fleste foreldre gjør!

Men - spør deg selv - er det det beste for ungene dine om du overbeskytter dem? Er det det beste for sønnen din at han ikke får velge hvem han vil være sammen med? Er det det beste for barna dine at du engster deg over filleting?

Dersom du vil det beste for ungene dine, må du slakke grepet en del! Det er viktig å vite at alt kan ikke planlegges, livet kaster deg av og til utforbakke uten at du er forberedt - og da betyr ikke filleting noe i det hele tatt. (tro meg!)

[Gjest Valnøtt]

Høres ut som du trenger å slakke litt på tøylene og gi fra deg litt kontroll :-)

Begynn med en egen aktivitet og skaff deg litt mer "liv utenom barnet", kanskje? Hvis du trener litt får du kvittet deg med litt stress i samme slengen. Jeg vet hvor vondt det er når ikke alt går slik du ønsker, men prøv å tenke på at denne gutten skal bli voksen. Og da er det viktigste du kan ha lært ham kunnskapen om å klare å ordne opp selv... Lykke til :-)

[Petal]

Trodde nesten et øyeblikk det var meg selv som skrev her, jeg ;-)