Klaustrofobi

[Caloni Makaroni]

Jeg har vært plaget med klaustrofobi så lenge jeg kan huske. Det var mest heiser da jeg var liten/tidlig ungdom, men nå hender det jeg tar heis om det er mange etasjer jeg skal opp.

Det som har blitt verre, er små rom eller om noen sperrer veien for meg. Jeg kan være i et rom på ca 20 kvadratmeter, men om jeg er på vei mot døråpningen, og noen står der (uten å med vilje skulle hindre meg i veien ut), så kjenner jeg "suget" i magen. Vi har et pauserom på ca 12 kvadratmeter på jobb, og der klarer jeg ikke å ha døren igjen, selv om jeg klarer det samme hjemme.

Jeg var på to MR-undersøkelser (vel, forsøk på, jeg klarte ikke gjennomføre) i begynnelsen av året, og det gjorde alt mye verre. Jeg fikk panikkanfall begge gangene, og har fortsatt mareritt en gang i blant, gjerne om MR-undersøkelser, men også om generell innesperring.

Jeg havnet på vindusplassen på et fullt Norwegian-fly (ja, de er trange) for noen uker siden, og var nær gråten, men klarte å skjerpe meg og roet meg endel under turen (jeg lider overhodet ikke av flyskrekk, det er klaustrofobien som gjør det). Dette ville jeg ikke hatt særlig problemer med før MR-undersøkelsene.

Det har ikke blitt noe bedre det lenger tid det tar, men jeg merker det heller blir verre. Jeg klarer ikke å se på TV og film når folk blir sperret inne i små rom, og spesielt ikke MR-undersøkelser (som de jo er veldig glade i på sykehusserier).

Det verste som skjer meg er når jeg er på en plass hvor jeg kan stå oppreist og strekke ut armene og bevege fritt på kroppen. Jeg lette etter noen som rullet innunder senga her en dag, men klarte ikke å ake meg helt innunder, jeg måtte ut igjen med en gang hodet kom innunder senga.

Er det noen av dere som er plaget med klaustrofobi? Hva tenker dere kan gjøres? Vet jo at eksponeringsterapi skal være bra, men jeg ser at jeg tydeligvis ikke klarer det på egen hånd. Jeg er jo tross alt borti en del situasjoner som dette, men det blir overhodet ikke noe bedre, selv om det ikke utløser panikkanfall (man skal vel eksponeres for noe som er på 6-7 på en skala fra 1-10, om det skal være hensiktsmessig).

Er det noen som har prøvd terapi? Eller andre teknikker? Tidligere har det gått greit, men nå som jeg merker gradvis forverring hele tiden, så vil jeg prøve "noe".

Jeg vil ikke innom den offentlige psykiatrien noe mer, jeg har lagt en flere år lang periode med depresjon bak meg, og vil ikke tilbake "bare" for klaustrofobi. Uansett tar dem vel ikke i mot noen som er såpass mildt plaget med fobi.

[Caloni Makaroni]

"Ikke" og "noe", selvsagt:

Det verste som skjer meg er når jeg er på en plass hvor jeg IKKE kan stå oppreist og strekke ut armene og bevege fritt på kroppen. Jeg lette etter NOE som rullet innunder senga her en dag, men klarte ikke å ake meg helt innunder, jeg måtte ut igjen med en gang hodet kom innunder senga.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

"Uansett tar dem vel ikke i mot noen som er såpass mildt plaget med fobi"

Jeg synes ikke noe av det du forteller om mht klaustrofobien din er uttrykk for at du er mildt plaget! Om du ikke vil innom offentlig psykiatri, og du har økonomi til det, kan du forsøke psykiatritjenesten på Volvat e.l. Det koster en del, men de er så dyktige og effektive at mye kan være gjort på få konsultasjoner. Særlig lurt er det å få hjelp fra noen til å mestre dette bedre/overvinne dette fordi som du sier du klarer ikke få dette til på egen hånd.

Du kan prøve å begynne helt i det små og gi deg selv hjemmeoppgaver som du skal gjennomføre. Altså at du lager din egen opptrapningsplan. Når du først klarer en ting og synes den blir enkel, tar du det et skritt videre. Slik kan du eksponere deg selv på egen hånd. Kanskje du kan klare det? Flott at du nå tar heis av og til! Husk å legge deg på minnet at klarer du ikke oppgaven ved første forsøk, må du forenkle den og så prøve igjen og igjen. Du vil helt klart ikke kunne styre unna følelser av ubehag, men det er noe av poenget med eksponering. Du må stå i det inntil det slipper gradvis. Men du begynner ikke som utrent fjellklatrer f.eks. å bestige Mount Everest eller Gaustadtoppen. Du begynner heller med en liten oppoverbakke, og tar det derfra. Symbolsk sett:) Og husk at øving gjør mester. Når barn skal lære seg å knyte skolissene f.eks. må de gjøre det igjen og igjen. Til slutt klarer de det! Altså med det mener jeg at når du opplever at du "går på trynet" og ikke klarer det, er ikke det ensbetydende med at du aldri vil klare det. Du må gjøre som skolisse-barna: gjøre det igjen og igjen og igjen. Inntil du til slutt klarer det. Ikke gi deg på første forsøk!

Mvh

[Caloni Makaroni]

"Uansett tar dem vel ikke i mot noen som er såpass mildt plaget med fobi"

Jeg synes ikke noe av det du forteller om mht klaustrofobien din er uttrykk for at du er mildt plaget! Om du ikke vil innom offentlig psykiatri, og du har økonomi til det, kan du forsøke psykiatritjenesten på Volvat e.l. Det koster en del, men de er så dyktige og effektive at mye kan være gjort på få konsultasjoner. Særlig lurt er det å få hjelp fra noen til å mestre dette bedre/overvinne dette fordi som du sier du klarer ikke få dette til på egen hånd.

Du kan prøve å begynne helt i det små og gi deg selv hjemmeoppgaver som du skal gjennomføre. Altså at du lager din egen opptrapningsplan. Når du først klarer en ting og synes den blir enkel, tar du det et skritt videre. Slik kan du eksponere deg selv på egen hånd. Kanskje du kan klare det? Flott at du nå tar heis av og til! Husk å legge deg på minnet at klarer du ikke oppgaven ved første forsøk, må du forenkle den og så prøve igjen og igjen. Du vil helt klart ikke kunne styre unna følelser av ubehag, men det er noe av poenget med eksponering. Du må stå i det inntil det slipper gradvis. Men du begynner ikke som utrent fjellklatrer f.eks. å bestige Mount Everest eller Gaustadtoppen. Du begynner heller med en liten oppoverbakke, og tar det derfra. Symbolsk sett:) Og husk at øving gjør mester. Når barn skal lære seg å knyte skolissene f.eks. må de gjøre det igjen og igjen. Til slutt klarer de det! Altså med det mener jeg at når du opplever at du "går på trynet" og ikke klarer det, er ikke det ensbetydende med at du aldri vil klare det. Du må gjøre som skolisse-barna: gjøre det igjen og igjen og igjen. Inntil du til slutt klarer det. Ikke gi deg på første forsøk!

Mvh

Tusen takk for svar! Jeg har strengt tatt økonomi til behandling hos privatpraktiserende ja, så fremt det ikke skal for mange konsultasjoner til.

Jeg forsøker jo å presse meg i dagliglivet. Jeg må jo det for å fungere normalt. Men det er bare det at det virker som om det ikke hjelper. Folk står i veien for meg i døråpninger stadig vekk f.eks., men det blir ikke noe lettere likevel.

Det er heller ikke kun i de "klaustrofobiske" situasjonene jeg reagerer nå, men jeg kan også bli rent uvel av å -tenke- på en slik situasjon. Jeg nevnte som eksempel om jeg ser det på tv, men det kan også være at jeg sitter og tenker tilbake på forrige Norwegianfly og får "sug" i magen og må prøve å tenke på noe annet.

Jeg gikk på et kjøpesenter for noen uker siden hvor det var en sånn "halv" etasje, og butikken hadde bare vanlig "stuetakhøyde". Det var også veldig ekkelt syntes jeg, men jeg kan ikke forestille meg at jeg ville følt det samme for et år siden.

Det er jo frustrerende at det her bare blir gradvis verre, selv om jeg ikke gjør noe annet enn å leve helt normalt! Argh...

Vil føle meg så dum også, om jeg tar kontakt med psykologtjeneste...Men samtidig er jeg redd for at det skal utvikle seg til å bli enda verre, for jeg ser jo klart forskjellen det siste året. Så det blir jo litt preventivt også...Jeg bare tenker litt "høyt" her.

Igjen, tusen takk for svar! Jeg får tenke litt mer på det tror jeg, hva som kan gjøres..Kanskje noen andre har innspill også