Trist mamma trenger råd

[Gjest ikke i kveld ;(]

Jeg er mamma til ei jente på 3 som vi fikk da hun var ett år. Det har gått veldig bra med henne etter at vi kom hjem. Hun var fra starten ganske skeptisk til fremmede, og valgte meg da vi hentet henne. Knyttet seg helt til, var nærmest som et slips hele tiden på hentereise, pappaen begynte å få lov til å ta på henne da vi kom hjem. Men hun har aldri vært overstrømmende mot andre, tilbakeholdent nysgjerrig, men ikke gått ukritisk til osv. Som nyfødt var hun sannsynnligvis hos biologisk mor i ca 3 mnd, før hun tilbragte 9 mnd i fosterhjem og barnehjem. Vi opplevde på hentereisen at hun var relativt godt tatt vare på, selv om det naturligvis ikke har vært som om hun skulle vært hos oss siden hun var nyfødt.

Hun har gått i to år nå. Etter 1, 5 år i en barnehage, hvor tilvenning gikk supert, sikkert delvis fordi storesøster gikk der det første halve året, så måtte vi flytte i høst. Hun har begynt i ny barnehage, mistet bestevenninnen sin, og også fått nytt hus.

I starten gikk det veldig fint. Hun løp inn i barnehagen, og var strålende både ved henting og bringing. I det siste, ca en mnd. ca, har det vært skikkelig trist - både for henne og for mamma. Hun sier at hun vil tilbake til gammel barnehage, at hun ikke er glad i den nye barnehagen, og at hun ikke liker en av de ansatte. Hun går noe motvillig inn i barnehagen om morgenen, men gråter sjelden, og er alltid veldig glad når jeg henter henne. Det er ikke alltid hun vil hjem.

Men samtidig er hun blitt ekstremt mammadalt - pappa får knapt lov til å legge, og hun spør om jeg kan være i barnehagen sammen med henne. Bortsett fra det er hun glad og fornøyd, sover godt om natten osv.

Jeg overdramatiserer sikkert, men jeg er så i tvil om dette er normalt ved såpass store endringer? Og bør jeg føye henne i å være i barnehagen, eller skal jeg være "hard". Vi blir jo vanligvis frarådet å lage noe styr av det når barna ikke vil i barnehagen, men jeg er veldig i tvil

Og jeg vet ikke om dette er adopsjonsrelatert, eller bare er relatert til endringer i en treårings liv? Min søster flyttet med sin toåring for en stund siden, og til hennes overraskelse var det lettere med 6-åringen enn med 2-åringen.

Høres dette ut som normalt ved flytting, eller bør jeg tenke adopsjonsproblemtaikk? Og hva gjør vi i så fall da?

Håper dette var mulig å forstå.

[Gjest ikke i kveld ;)]

Jeg er helt sikker på at hun har flere venner der. Hun snakker om hvor glad hun er i den og den og den, og at hun ikke liker den og den (voldsomme gutter). Hun elsker å gå på tur, og siden de er på tur 3 dager i uken, tror jeg akkurat det er veldig bra.

Og når jeg sier at hun er strålende glad når jeg henter henne, så er det ikke fordi jeg kommer (det også, men), men fordi hun er midt i en lek av noe slag - kjempeopptatt med andre barn og leker.

[Gjest Trekløveret]

Jeg er helt sikker på at hun har flere venner der. Hun snakker om hvor glad hun er i den og den og den, og at hun ikke liker den og den (voldsomme gutter). Hun elsker å gå på tur, og siden de er på tur 3 dager i uken, tror jeg akkurat det er veldig bra.

Og når jeg sier at hun er strålende glad når jeg henter henne, så er det ikke fordi jeg kommer (det også, men), men fordi hun er midt i en lek av noe slag - kjempeopptatt med andre barn og leker.

Jeg hadde ikke bekymret meg så mye hadde jeg vært deg. Jeg er sikker på at dette går seg til, jenta di høres ut til å være ei skikkelig godjente. Det er bare litt mye for henne akkurat nå, og det er naturlig at hun reagerer litt på alt dette nye!

Ta tiden til hjelp, hun trenger nok bare litt tid før ting faller på plass for henne.

[trk1365380645]

Hei trist mamma som trenger råd

Uff, så kjedelig dette hørtes ut, det er så vondt å tenke på at barna ens kanskje har det vondt!

Flytting og bytting av bhg kan selvfølgelig trigge en del følelser relatert til adopsjonen, og gjøre at barnet trenger ekstra trygghet i forhold til at foreldrene/mamma ikke skal bli borte. Men ikke- adopterte barn kan også ha mange reaksjoner ved flytting, og andre endringer kan også gjøre barna utrygge. Jeg tror jeg ville bedt om en samtale med pedagogisk leder og fortalt om bekymringene og hørt hva hun sier. På mange måter høres det jo ut som om hun har det veldig bra i bhg!

Lykke til!

Hjertelig hilsen

[Gjest ikke i kveld ;(]

Hei trist mamma som trenger råd

Uff, så kjedelig dette hørtes ut, det er så vondt å tenke på at barna ens kanskje har det vondt!

Flytting og bytting av bhg kan selvfølgelig trigge en del følelser relatert til adopsjonen, og gjøre at barnet trenger ekstra trygghet i forhold til at foreldrene/mamma ikke skal bli borte. Men ikke- adopterte barn kan også ha mange reaksjoner ved flytting, og andre endringer kan også gjøre barna utrygge. Jeg tror jeg ville bedt om en samtale med pedagogisk leder og fortalt om bekymringene og hørt hva hun sier. På mange måter høres det jo ut som om hun har det veldig bra i bhg!

Lykke til!

Hjertelig hilsen

Jeg har snakket med ped. leder, som er en han, for øvrig;) Han sier at han synes det virker som om hun trives kjempegodt, aktiv, glad og i lek stort sett hele tiden. Men han sier at hun er veldig selektiv i forhold til de voksne, hun foretrekker klart ham selv og en annen gutt som jobber der, mens det er ei hun bare aksepterer til nød, og knapt nok det. Det er den samme som hun her hjemme forteller at hun "ikke liker": Han sier at jeg ikke skal bekymre meg.

Men i og med at hun snakker om at hun vil flytte tilbake, vil i den gamle barnehagen (jeg er ikke glad i den nye barnehagen) og sånn, så klarer jeg ikke slå meg til ro. Blir litt sånn "kanskje han ikke vet noe om adopsjon", men tror egentlig jeg gjør ham urett. Han er en bra fyr. Og jeg opplever barnehagen som veldig bra - der er ekstremt flinke i levere - hentesituasjonen, for eksempel, og jeg opplever at den er mye bedre enn den vi kommer fra. Men den er jo ny, da

Men det høres jo fornuftig ut at det vil gå seg til. Tusen takk for svar!

[Gjest ikke i kveld ;(]

Jeg hadde ikke bekymret meg så mye hadde jeg vært deg. Jeg er sikker på at dette går seg til, jenta di høres ut til å være ei skikkelig godjente. Det er bare litt mye for henne akkurat nå, og det er naturlig at hun reagerer litt på alt dette nye!

Ta tiden til hjelp, hun trenger nok bare litt tid før ting faller på plass for henne.

Hun er ei fantastisk godjente! Det har du helt rett i

Jeg håper du har rett i at det vil gå seg til. Jeg tror jo det, egentlig, men det er grusomt å ikke være sikker på om barnet ditt har det bra!

Tusen takk for svar!

[PieLill]

Det høres ganske normalt ut og ikke spesielt dramatisk, synes jeg. Men det kan jo hende hun har en ekstra sårbarhet i og med sin bakgrunn. Som forelder er man definitivt mer sårbare på slikt om man vet barnet kan være sårbart.

Ikke så rart at reaksjonen kommer litt etter flyttingen. Det er vel nå hun begynner å skjønne at det er endelig.

Du kan med måten du takler dette på forsterke hennes opplevelse av at dette er grusomt, eller du kan gi henne håp for at dette går bra.

Det går selvsagt også an å bagatellisere det hele, slik at barnet føler seg helt alene i verden. Men det er vel neppe et aktuelt problem for deg.

Vær medfølende, men hold tilbake din engen sorg og fortvilelse. Vær en som har kontroll over situasjonen.

Jeg synes ikke hun bør få grine seg til ting i forhld til barnehagen. Gi henne heller en ekstra fridag eller hent henne litt tidligere iblant på ditt inisiativ.

Legg vekt på ting som kan får henne til å trives på det nye stedet. Men det gjør dere sikkert allerede.

Send gjerne et kort/brev til venninner der dere bodde før, til barnehagen, naboen etc. Men gjør dette til en gledesutfoldelse - gode minner - fortsatt gode venner, ikke til et sørgerituale.

Det går seg nok til. Men det kan ta tid.

mvh

[PieLill]

Det høres ganske normalt ut og ikke spesielt dramatisk, synes jeg. Men det kan jo hende hun har en ekstra sårbarhet i og med sin bakgrunn. Som forelder er man definitivt mer sårbare på slikt om man vet barnet kan være sårbart.

Ikke så rart at reaksjonen kommer litt etter flyttingen. Det er vel nå hun begynner å skjønne at det er endelig.

Du kan med måten du takler dette på forsterke hennes opplevelse av at dette er grusomt, eller du kan gi henne håp for at dette går bra.

Det går selvsagt også an å bagatellisere det hele, slik at barnet føler seg helt alene i verden. Men det er vel neppe et aktuelt problem for deg.

Vær medfølende, men hold tilbake din engen sorg og fortvilelse. Vær en som har kontroll over situasjonen.

Jeg synes ikke hun bør få grine seg til ting i forhld til barnehagen. Gi henne heller en ekstra fridag eller hent henne litt tidligere iblant på ditt inisiativ.

Legg vekt på ting som kan får henne til å trives på det nye stedet. Men det gjør dere sikkert allerede.

Send gjerne et kort/brev til venninner der dere bodde før, til barnehagen, naboen etc. Men gjør dette til en gledesutfoldelse - gode minner - fortsatt gode venner, ikke til et sørgerituale.

Det går seg nok til. Men det kan ta tid.

mvh

Vær obs på at en treåring også vet utmerket godt hvordan man kan spille på noe slikt for å skaffe seg fordeler. Lignende mekanisme som sykdomsgevinst.

;-)

mvh

[Gjest ikke i kveld ;(]

Det høres ganske normalt ut og ikke spesielt dramatisk, synes jeg. Men det kan jo hende hun har en ekstra sårbarhet i og med sin bakgrunn. Som forelder er man definitivt mer sårbare på slikt om man vet barnet kan være sårbart.

Ikke så rart at reaksjonen kommer litt etter flyttingen. Det er vel nå hun begynner å skjønne at det er endelig.

Du kan med måten du takler dette på forsterke hennes opplevelse av at dette er grusomt, eller du kan gi henne håp for at dette går bra.

Det går selvsagt også an å bagatellisere det hele, slik at barnet føler seg helt alene i verden. Men det er vel neppe et aktuelt problem for deg.

Vær medfølende, men hold tilbake din engen sorg og fortvilelse. Vær en som har kontroll over situasjonen.

Jeg synes ikke hun bør få grine seg til ting i forhld til barnehagen. Gi henne heller en ekstra fridag eller hent henne litt tidligere iblant på ditt inisiativ.

Legg vekt på ting som kan får henne til å trives på det nye stedet. Men det gjør dere sikkert allerede.

Send gjerne et kort/brev til venninner der dere bodde før, til barnehagen, naboen etc. Men gjør dette til en gledesutfoldelse - gode minner - fortsatt gode venner, ikke til et sørgerituale.

Det går seg nok til. Men det kan ta tid.

mvh

Tusen takk for svar. Så langt har jeg sagt at jeg skjønner at hun er lei seg over å ha flyttet, men at det er her vi bor nå, og her skal hun gå i barnehagen. Det kommer ikke til å endre seg. Også var jeg redd for at hun skulle føle seg forlatt, så jeg sa at dersom hun ble syk eller noe annet skulle skje, så ville en av de ansatte (som hun liker) ringe, også ville jeg komme og hente henne. Er så redd hun føler separasjonsangst pga det hun mistet som bitteliten, men kan hende det var dumt sagt. Nå kommer hun vel til å prøve å få noen til å ringe fortere enn svint

Det du skriver nedenfor om at hun er stor nok til å "bruke" situasjonen, er jeg helt sikker på at du har rett i. Og det har jeg mistenkt at hun har gjort. Hun er ei smart lita ei...

Jeg skal nok prøve å ta det med ro, da. Setter veldig pris på at du og de andre tok dere tid til å svare! Tusen takk igjen!

[pusi]

Tusen takk for svar. Så langt har jeg sagt at jeg skjønner at hun er lei seg over å ha flyttet, men at det er her vi bor nå, og her skal hun gå i barnehagen. Det kommer ikke til å endre seg. Også var jeg redd for at hun skulle føle seg forlatt, så jeg sa at dersom hun ble syk eller noe annet skulle skje, så ville en av de ansatte (som hun liker) ringe, også ville jeg komme og hente henne. Er så redd hun føler separasjonsangst pga det hun mistet som bitteliten, men kan hende det var dumt sagt. Nå kommer hun vel til å prøve å få noen til å ringe fortere enn svint

Det du skriver nedenfor om at hun er stor nok til å "bruke" situasjonen, er jeg helt sikker på at du har rett i. Og det har jeg mistenkt at hun har gjort. Hun er ei smart lita ei...

Jeg skal nok prøve å ta det med ro, da. Setter veldig pris på at du og de andre tok dere tid til å svare! Tusen takk igjen!

Bare en liten kommetar til det med at de ringer hvis hun blir syk:

Jenta mi prøvde dette. Hun hadde veldig vondt i ørene, og klagde så mye at personalet ringte til meg. Men det var sent på dagen, og vi ble enige om at jeg skulle komme og hente henne om en stund. Jenta var fornøyd med at de hadde tatt kontakt, og syntes det var greit å bli i barnehagen.

Jeg tror hun føler seg tryggere på at det å ringe foreldrene faktisk fungerer.

Hun hadde virkelig vondt i ørene den dagen, men hun har ikke mast om å ringe mamma etter den episoden.

Da vi flyttet hadde barna innflyttingsfest, med de gamle vennene. Det var veldig stas. Bestevennene har også vært på besøk flere ganger. Men vi flyttet ikke så langt, og minstemor går fortsatt i den samme barnehagen. Men hun maser om å få flytte barnehage...

[wuhanbeijing]

Syns dette høres helt normalt ut jeg. Du kan gå deg en tur eller noe sånt når hun skal legges, så får pappan slippe til der. Dette går over når hun blir større, 3 år er faktisk ganske lite, syns jeg som har to på 9 og snart 12 år! Men jeg husker godt da de var små ja, de var begge i perioder ekstremt klengete på meg og klart det var slitsomt, men det er en del av utvikling og tilknytning.

Går hun fulle dager i barnehagen, så er det kanskje litt for mye for henne? Altså hvis dagene er 8-16 ca.

Ta hennes parti når hun savner den gamle barnehagen, snakk om den og la henne gjenoppleve i minnet det som var kjekt med den barnehagen, for hun sørger nok litt på sin måte over det som var.

[fillolin]

Det er jo store omveltninger for et lite barn og jeg synes reaksjonene høres helt normale ut. Slik sett har det ikke noe med adopsjon å gjøre, men det er vel slik at adopsjonen kan prege reaksjonen, styrken i den eller måten hun håndterer følelsene sine på. At hun søker mer bare til deg har vel sammenheng med at hun føler seg litt overveldet, at det har fungert før (gjort at hun har følt seg roligere, klart å håndtere situasjonene o.l.). Jeg synes ikke det er så relevant i denne sammenheng om det har med adopsjonen å gjøre. Poenget er at det har blitt mye for henne og at hun sliter litt med å takle det. Uansett hva som er grunnen til dette må hun jo møtes på sine følelser og få hjelp til å håndtere dem og dagene - på en måte som også er forenlig med resten av familien og deres behov. Jeg ville ikke sett det som et spørsmål om kontroll, ettergivenhet eller annet. Jeg ville forsøkt å finne ut av hvordan livet kunne bli best mulig, f.eks. med mer struktur på hverdagene enn vanlig, mindre besøk og farting, mer lek og kos hjemme el.a., hvordan hun kan få utløp for følelsene sine og forstå dem bedre osv. Du har jo fått mange svar om dette allerede. Mitt poeng var vel bare at det viktige er hennes følelser og reaksjoner, ikke nødvendigvis grunnen til dem.