hvordan føles det å være adoptert av barnløse?

[Gjest hm jaja, er det nå sånn?]

http://www.vgb.no/28751/perma/268336/#comments

[Gjest papolila...]

Jeg jobber med adopsjon og ser at det "er vel litt" sånn". Det er helt riktig at de aller, aller fleste har forsøkt å få egenfødte barn først. De forsøker gjerne i mange, mange år før tanken om adopsjon melder seg. De aller fleste har også mange prøverørsforsøk bak seg, noen også eggdonasjon.

Jeg tviler ikke på at adoptivforeldre elsker barna sine noe mindre en andre gjør, men jeg kan skjønne adoptivbarnets følelser og tanker rundt dette. For svært mange i dette landet er det siste valg. Jeg opplever også at kvinner (og menn) sier at det alltid vil være en sorg der over ikke å ha fått et egetfødt barn. Jeg skjønner at dette ikke gjelder alle, bare for å ha sagt det.

Adopsjon er ikke enkelt, det er i grunn svært så sammensatt....

[Gjest Mamma til to av verdens flotteste unger]

Jeg jobber med adopsjon og ser at det "er vel litt" sånn". Det er helt riktig at de aller, aller fleste har forsøkt å få egenfødte barn først. De forsøker gjerne i mange, mange år før tanken om adopsjon melder seg. De aller fleste har også mange prøverørsforsøk bak seg, noen også eggdonasjon.

Jeg tviler ikke på at adoptivforeldre elsker barna sine noe mindre en andre gjør, men jeg kan skjønne adoptivbarnets følelser og tanker rundt dette. For svært mange i dette landet er det siste valg. Jeg opplever også at kvinner (og menn) sier at det alltid vil være en sorg der over ikke å ha fått et egetfødt barn. Jeg skjønner at dette ikke gjelder alle, bare for å ha sagt det.

Adopsjon er ikke enkelt, det er i grunn svært så sammensatt....

Mange tanker til ettertanke, spesielt i hvor viktig det er å fortelle våre etterlengtede barn at de nettopp ER etterlengtet og ikke en siste utvei. Kunne jo ikke hatt noen andre barn enn dem vi har!

Men er det virkelig slik at noen føler langvarig sorg over å ikke få "magebarn"? Skjønner jo at det kan være et sjokk å oppdage der og da, men ikke at den følelsen skal vare. Man får jo til de grader egne barn gjennom adopsjon. Og vi går igjennom et langvarig svangerskap, om ikke fysisk så psykisk, med alt det innebærer. Kjenner meg ikke helt igjen, nei. Men nå har jeg aldri gått gjennom noen sorgprosess ved det å ikke kunne få barn i magen heller. Og det ble nesten et problem da sosialrapporten skulle skrives. Høyst uvanlig fikk jeg høre og har nesten ventet at det skulle komme en reaksjon i ettertid. Har ventet og ventet, men etter mange år har jeg forlengst gitt opp håpet om å være "normal". Er nok følelsesmessig avstumpet ;-).

Har heller aldri definert oss som ufrivillig barnløs.Barna har vært underveis fra første stund, de!

[Gjest Også mamma til to av verdens flotteste unger]

Mange tanker til ettertanke, spesielt i hvor viktig det er å fortelle våre etterlengtede barn at de nettopp ER etterlengtet og ikke en siste utvei. Kunne jo ikke hatt noen andre barn enn dem vi har!

Men er det virkelig slik at noen føler langvarig sorg over å ikke få "magebarn"? Skjønner jo at det kan være et sjokk å oppdage der og da, men ikke at den følelsen skal vare. Man får jo til de grader egne barn gjennom adopsjon. Og vi går igjennom et langvarig svangerskap, om ikke fysisk så psykisk, med alt det innebærer. Kjenner meg ikke helt igjen, nei. Men nå har jeg aldri gått gjennom noen sorgprosess ved det å ikke kunne få barn i magen heller. Og det ble nesten et problem da sosialrapporten skulle skrives. Høyst uvanlig fikk jeg høre og har nesten ventet at det skulle komme en reaksjon i ettertid. Har ventet og ventet, men etter mange år har jeg forlengst gitt opp håpet om å være "normal". Er nok følelsesmessig avstumpet ;-).

Har heller aldri definert oss som ufrivillig barnløs.Barna har vært underveis fra første stund, de!

I så fall er nok jeg også følelsesmessig avstumpet

Jeg tror det blir feil å kalle adopsjon et 2. valg for de som ikke greide å lage egenfødte barn - jeg tror nemlig adopsjon er et valg som dukker opp underveis i prosessen. Det er jo ikke slik at når man ønsker seg barn så setter man seg ned og tenker igjennom alle mulighetene man har. I så fall er det kun to valg - adoptere eller få egenfødt.

Valgene oppstår først når det egenfødte barnet ikke kommer. Kanskje ikke helt da heller fordi helsevesenet lanserer ikke adopsjon som et alternativ - de penser som regel tankene raskt inn på assistert befruktning.

Mange trenger nok hjelp til å se de ulike valgene og ofte tar det tid før de ulike valgene er reelle valg - og da er kanskje valgene assistert befruktning - eggdonasjon - sæddonor - fosterbarn eller adopsjon.

Selv håper og tror jeg det nytter å være ærlig om prosessen når spørsmålene kommer Jeg vil absolutt ikke at våre barn skal føle seg annenrangs eller som et 2. valg fordi vi engang valgte å slutte med prevensjon uten å gå for adopsjon først.

[fillolin]

Jeg aksepterer selvfølgelig at bloggeren har sin egen mening om saker og ting og det er sikkert "sant" mye har det hun skriver om adoptertes følelser, men jeg må si jeg begynner å bli temmelig lei av å bli dømt slik av mennesker som ikke kjenner meg, som ikke har begrep om de prosessene vi går igjennom og som kanskje selv slett ikke har hatt møtt så mange utfordringer i livet. Min vei mot moderskapet har iallefall vært en enorm lærings- og modningserfaring med store konsekvenser for hvordan jeg lever livet mitt. Det gjør meg definitivt til en bedre mor, førstevalg eller ikke. Og det er jo på ingen måte slik at andrevalget er det dårlige valget! Jeg synes også det virker som bloggeren glatt overser det faktum at det er en masse mennesker som har vokst opp hos sine biologiske foreldre som har et dårlig forhold til dem, føler seg uønsket, har en masse ting de ikke tør eller kan ta opp osv. osv. Hva med gutten som får høre at mor ønsket seg en datter? Eller tvillingene som får høre at moren syntes det var grusomt med to på en gang? Eller andre eksempler. Noen mennesker blir aldri fornøyd eller går og drasser på gamle saker - det må ikke blandes sammen med hva de føler for det adopterte barnet sitt, eller gjøres til noe som handler om adopsjon. Jeg synes rett og slett bloggeren blander sammen en masse. Og jeg er fremdeles irritert, men nå skal jeg likevel slutte å skrive....

[laban]

Jeg aksepterer selvfølgelig at bloggeren har sin egen mening om saker og ting og det er sikkert "sant" mye har det hun skriver om adoptertes følelser, men jeg må si jeg begynner å bli temmelig lei av å bli dømt slik av mennesker som ikke kjenner meg, som ikke har begrep om de prosessene vi går igjennom og som kanskje selv slett ikke har hatt møtt så mange utfordringer i livet. Min vei mot moderskapet har iallefall vært en enorm lærings- og modningserfaring med store konsekvenser for hvordan jeg lever livet mitt. Det gjør meg definitivt til en bedre mor, førstevalg eller ikke. Og det er jo på ingen måte slik at andrevalget er det dårlige valget! Jeg synes også det virker som bloggeren glatt overser det faktum at det er en masse mennesker som har vokst opp hos sine biologiske foreldre som har et dårlig forhold til dem, føler seg uønsket, har en masse ting de ikke tør eller kan ta opp osv. osv. Hva med gutten som får høre at mor ønsket seg en datter? Eller tvillingene som får høre at moren syntes det var grusomt med to på en gang? Eller andre eksempler. Noen mennesker blir aldri fornøyd eller går og drasser på gamle saker - det må ikke blandes sammen med hva de føler for det adopterte barnet sitt, eller gjøres til noe som handler om adopsjon. Jeg synes rett og slett bloggeren blander sammen en masse. Og jeg er fremdeles irritert, men nå skal jeg likevel slutte å skrive....

For ikke å snakke om alle de biologiske barna som slett ikke var planlagt, men som ble født allikevel fordi foreldrene (eller i hvert fall mor) etter mye fram og tilbake bestemte seg for å få det. Det er sjelden vi hører om noen traumer i den forbindelse, selv om vi ser nesten ukentlig bare her på DOL at det forekommer høyst uønskede graviditeter.

Man er ikke akkurat noe førstevalg hvis man blir født midt i mors utdannelse med en far som man aldri har bodd sammen med, heller. Det betyr på ingen måte at disse barna lider eller ikke er ønsket og elsket når de blir født. Og jeg tror følelsen av å være elsket og ønsket er viktigere enn omstendighetene rundt hvordan barnet "havnet" hos dem som er glade i det - enten det nå var et "uhell", en adopsjonssøknad, et prøverørsforsøk eller naturmetoden.

[Glimtipper]

For ikke å snakke om alle de biologiske barna som slett ikke var planlagt, men som ble født allikevel fordi foreldrene (eller i hvert fall mor) etter mye fram og tilbake bestemte seg for å få det. Det er sjelden vi hører om noen traumer i den forbindelse, selv om vi ser nesten ukentlig bare her på DOL at det forekommer høyst uønskede graviditeter.

Man er ikke akkurat noe førstevalg hvis man blir født midt i mors utdannelse med en far som man aldri har bodd sammen med, heller. Det betyr på ingen måte at disse barna lider eller ikke er ønsket og elsket når de blir født. Og jeg tror følelsen av å være elsket og ønsket er viktigere enn omstendighetene rundt hvordan barnet "havnet" hos dem som er glade i det - enten det nå var et "uhell", en adopsjonssøknad, et prøverørsforsøk eller naturmetoden.

Helt enig med deg.

Å si at adopterte er andrevalget for foreldrene, er det samme som å si at jeg egentlig ikke ville ha sønnen min.

Jeg hadde ikke tenkt tanken på barn en gang, når jeg plutselig finner ut at jeg var gravid. Og glede var ikke min første reaksjon til plusset på graviditetstesten.

Avgjørelser som taes når man får tenkt seg om eller når andre valgmuligheter er borte, er ikke nødvendigvis nestbest. Sønnen min er elsket og ønsket, bare ikke flere år før han ble unnfanget. Akkurat som adoptivbarn er elsket og ønsket og føles som den "riktige" måten å få barn på, selv om foreldrene ikke forestilte seg det den dagen de giftet seg.

[Mrs. Wallace]

For ikke å snakke om alle de biologiske barna som slett ikke var planlagt, men som ble født allikevel fordi foreldrene (eller i hvert fall mor) etter mye fram og tilbake bestemte seg for å få det. Det er sjelden vi hører om noen traumer i den forbindelse, selv om vi ser nesten ukentlig bare her på DOL at det forekommer høyst uønskede graviditeter.

Man er ikke akkurat noe førstevalg hvis man blir født midt i mors utdannelse med en far som man aldri har bodd sammen med, heller. Det betyr på ingen måte at disse barna lider eller ikke er ønsket og elsket når de blir født. Og jeg tror følelsen av å være elsket og ønsket er viktigere enn omstendighetene rundt hvordan barnet "havnet" hos dem som er glade i det - enten det nå var et "uhell", en adopsjonssøknad, et prøverørsforsøk eller naturmetoden.

Godt poeng - helt enig!

[laban]

Helt enig med deg.

Å si at adopterte er andrevalget for foreldrene, er det samme som å si at jeg egentlig ikke ville ha sønnen min.

Jeg hadde ikke tenkt tanken på barn en gang, når jeg plutselig finner ut at jeg var gravid. Og glede var ikke min første reaksjon til plusset på graviditetstesten.

Avgjørelser som taes når man får tenkt seg om eller når andre valgmuligheter er borte, er ikke nødvendigvis nestbest. Sønnen min er elsket og ønsket, bare ikke flere år før han ble unnfanget. Akkurat som adoptivbarn er elsket og ønsket og føles som den "riktige" måten å få barn på, selv om foreldrene ikke forestilte seg det den dagen de giftet seg.

Det kunne da heller ikke falle meg inn å tro eller hevde at jeg er mer glad i sønnen min enn du eller det store flertall er i sine barn, selv om vi strevde i årevis for å få ham. Det blir helt feil å rangere denslags.

Adoptivforeldre har - i motsetning til oss andre - svært mange muligheter til å ombestemme seg underveis. De kan til og med si neitakk hvis panikken mot formodning tar dem når de får tildeling. Så jeg synes det er litt søkt å antyde at adoptivbarn pr. def. kommer til noen som helst ville ha noe annet.

OK - jeg ville ha barn nr. to ca. fire år etter den eldste, men det fikk jeg ikke. Det betyr ikke at jeg anser han vi fikk etter åtte år, som noen slags trøstepremie. Tvert imot (hva nå det betyr i denne sammenheng).

[rosered]

Javel. Selv er jeg årsaken til at mine foreldre "måtte" gifte seg. Jeg har aldri følt meg uønsket, eller tenkt på at de kunne valgt annerledes. Jeg går heller ikke rundt og tenker på at jeg er glad det gikk som det gikk. Jeg er meg, de er foreldrene mine og livets veier er uransakelige. Enten man nå velger slik eller sånn. Man elsker de foreldrene og barna man får, enten på den ene eller den andre måten. Eller?

[Mrs. Wallace]

Foreldrene mine gikk igjennom intervjurunder, hjemmebesøk og ventet i årevis for å få meg. Og så skulle jeg ikke føle meg ønsket? Få barn er vel så gjennomtenkte og etterlengtede som vi som er adopterte. Det er ingen som "må" adoptere, det er et nøye overveid valg folk tar.

[Gjest ikke nå nei!]

Javel. Selv er jeg årsaken til at mine foreldre "måtte" gifte seg. Jeg har aldri følt meg uønsket, eller tenkt på at de kunne valgt annerledes. Jeg går heller ikke rundt og tenker på at jeg er glad det gikk som det gikk. Jeg er meg, de er foreldrene mine og livets veier er uransakelige. Enten man nå velger slik eller sånn. Man elsker de foreldrene og barna man får, enten på den ene eller den andre måten. Eller?

Jeg vet ikke jeg. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke skulle vært til, at jeg har ødelagt livet til min mor og at hun derfor aldri fikk realisert seg selv. Hun burde ha tatt abort har hun sagt mange ganger...

Jeg fikk selv barn som ikke var helt planlagt, men jeg tenker da vel ikke som min mor allikevel. Jeg elsker barnet over alt på jord og føler ikke at han har ødelagt noe når det gjelder mitt liv. Min mor må være psyk...!

[rosered]

Jeg vet ikke jeg. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke skulle vært til, at jeg har ødelagt livet til min mor og at hun derfor aldri fikk realisert seg selv. Hun burde ha tatt abort har hun sagt mange ganger...

Jeg fikk selv barn som ikke var helt planlagt, men jeg tenker da vel ikke som min mor allikevel. Jeg elsker barnet over alt på jord og føler ikke at han har ødelagt noe når det gjelder mitt liv. Min mor må være psyk...!

Huf og huff, at en mor kan si noe sånt. Det er klart hun må være psyk! Selv om hun skulle komme til å tenke det er det å si det helt uakseptabelt. Jeg får vondt i magen.

Det er godt å høre at du har barn selv som du elsker.

Klem fra meg.

[Gjest Elextra]

Foreldrene mine gikk igjennom intervjurunder, hjemmebesøk og ventet i årevis for å få meg. Og så skulle jeg ikke føle meg ønsket? Få barn er vel så gjennomtenkte og etterlengtede som vi som er adopterte. Det er ingen som "må" adoptere, det er et nøye overveid valg folk tar.

Godt sagt.

[Gjest Elextra]

Jeg vet ikke jeg. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke skulle vært til, at jeg har ødelagt livet til min mor og at hun derfor aldri fikk realisert seg selv. Hun burde ha tatt abort har hun sagt mange ganger...

Jeg fikk selv barn som ikke var helt planlagt, men jeg tenker da vel ikke som min mor allikevel. Jeg elsker barnet over alt på jord og føler ikke at han har ødelagt noe når det gjelder mitt liv. Min mor må være psyk...!

Er du sikker på at din mor ikke bare har slengt ut dette i avmakt når hun har vært sliten, eller noe sånt?

For det første burde man selvfølgelig ikke si slikt til sine barn, og for det andre bør man selvfølgelig senere beklage og fortelle at uttalelsen kom fordi man var sliten etc. og at det ikke medfører riktighet. Men mange sier nok slikt likevel, og håper barna ikke tar det seriøst eller innover seg.

Kan man håpe det er en mulighet?

[Mrs. Wallace]

Jeg vet ikke jeg. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke skulle vært til, at jeg har ødelagt livet til min mor og at hun derfor aldri fikk realisert seg selv. Hun burde ha tatt abort har hun sagt mange ganger...

Jeg fikk selv barn som ikke var helt planlagt, men jeg tenker da vel ikke som min mor allikevel. Jeg elsker barnet over alt på jord og føler ikke at han har ødelagt noe når det gjelder mitt liv. Min mor må være psyk...!

Å nei, det var fryktelig trist å høre! Det er skrekkelig at du har måttet forholde deg til sånt. ((

[Gjest ikke nå nei!]

Er du sikker på at din mor ikke bare har slengt ut dette i avmakt når hun har vært sliten, eller noe sånt?

For det første burde man selvfølgelig ikke si slikt til sine barn, og for det andre bør man selvfølgelig senere beklage og fortelle at uttalelsen kom fordi man var sliten etc. og at det ikke medfører riktighet. Men mange sier nok slikt likevel, og håper barna ikke tar det seriøst eller innover seg.

Kan man håpe det er en mulighet?

Hvis min mor kan ha sagt dette opp i gjennom årene i over 30 år og da hver gang har vært ubetenksom så stemmer det kanskje. Nå skal sies at min mor er veldig ubetenksom når det gjelder det meste. Jeg har minimalt med henne å gjøre nå.

[Gjest floris]

Godt poeng - helt enig!

Hei Mrs. Wallace.

Har sett flere ganger at du er så flink til å søtte opp der du er enig. All ære til deg for det.

[Mrs. Wallace]

Hei Mrs. Wallace.

Har sett flere ganger at du er så flink til å søtte opp der du er enig. All ære til deg for det.

Takk for det, hyggelig å høre.

[laban]

Takk for det, hyggelig å høre.

floris har helt rett, det er hyggelig når folk gjør dette (selv er jeg ikke så flink til det).