hvordan føles det å være adoptert av barnløse?

[Gjest litchi]

Foreldrene mine gikk igjennom intervjurunder, hjemmebesøk og ventet i årevis for å få meg. Og så skulle jeg ikke føle meg ønsket? Få barn er vel så gjennomtenkte og etterlengtede som vi som er adopterte. Det er ingen som "må" adoptere, det er et nøye overveid valg folk tar.

Det hjelper jo ikke om alle vi som adopterer vet at det ikke er et 2. valg for dem. Vi kan jo ikke se bort i fra at noen av barna kommer til å oppleve det sånn, likevel.

Og jeg er enig med deg, adopsjon er et veloverveid valg, men det er uansett i utgangspunktet et 2. valg dersom man har gjort alt som er mulig for å få et biologisk barn først.Jeg skjønner ikke hvordan man kan se det på en annen måte, egentlig. FØRST gjorde man alt som sto i ens makt for å få et egenfødt barn, dernest vurderte man adopsjon. Det FORBLIR på ingen måte et 2. valg, og oppleves helt sikkert ikke slik av den jevne hopen av adoptivforeldre, men at det kan oppleves slik for barna når/hvis de får vite om det, synes jeg man må ha respekt for, og akseptere.

[Gjest litchi]

Jeg aksepterer selvfølgelig at bloggeren har sin egen mening om saker og ting og det er sikkert "sant" mye har det hun skriver om adoptertes følelser, men jeg må si jeg begynner å bli temmelig lei av å bli dømt slik av mennesker som ikke kjenner meg, som ikke har begrep om de prosessene vi går igjennom og som kanskje selv slett ikke har hatt møtt så mange utfordringer i livet. Min vei mot moderskapet har iallefall vært en enorm lærings- og modningserfaring med store konsekvenser for hvordan jeg lever livet mitt. Det gjør meg definitivt til en bedre mor, førstevalg eller ikke. Og det er jo på ingen måte slik at andrevalget er det dårlige valget! Jeg synes også det virker som bloggeren glatt overser det faktum at det er en masse mennesker som har vokst opp hos sine biologiske foreldre som har et dårlig forhold til dem, føler seg uønsket, har en masse ting de ikke tør eller kan ta opp osv. osv. Hva med gutten som får høre at mor ønsket seg en datter? Eller tvillingene som får høre at moren syntes det var grusomt med to på en gang? Eller andre eksempler. Noen mennesker blir aldri fornøyd eller går og drasser på gamle saker - det må ikke blandes sammen med hva de føler for det adopterte barnet sitt, eller gjøres til noe som handler om adopsjon. Jeg synes rett og slett bloggeren blander sammen en masse. Og jeg er fremdeles irritert, men nå skal jeg likevel slutte å skrive....

''Jeg aksepterer selvfølgelig at bloggeren har sin egen mening om saker og ting og det er sikkert "sant" mye har det hun skriver om adoptertes følelser, men jeg må si jeg begynner å bli temmelig lei av å bli dømt slik av mennesker som ikke kjenner meg, som ikke har begrep om de prosessene vi går igjennom og som kanskje selv slett ikke har hatt møtt så mange utfordringer i livet. ''

Jeg skjønner ikke den store aggresjonen i forhold til dette. Jeg skjønner ikke hvorfor du føler deg dømt av det, heller. Dersom man prøver alt som står i ens makt for å få til noe, og vurderer neste løsning først når alle muligheter er utprøvd, så ER det et 2. valg. Det er en kjennsgjerning.

Det betyr IKKE at det ender opp som et dårligere valg - eller føles som det for adoptivforeldrene - for all del!!! Men jeg skjønner at barna kan stille spørsmål ved det, og det synes jeg vi skal være åpne for og forberedt på. Nettopp for å kunne forklare barna om prosessen og følelsene rundt det på en skikkelig måte dersom det dukker opp.

At barn av biologiske foreldre også har sine problemer, dårlig forhold til foreldre osv, synes jeg egentlig ikke har noe med saken å gjøre.

Vi har et egenfødt og et adoptert barn, og jeg regner med at begge kommer til å ha diverse "høner å plukke med" oss foreldre når de vokser til. Og jeg regner egentlig med at de kommer til å bruke det de har "for hånden", for å sette det på spissen.

Jeg håper virkelig at det barnet som er adoptert ikke vil føle akkurat den 2. valgsfølelsen! Den må være SÅ vond, og er, fra vårt synspunkt, så vannvittig malplassert! Men jeg kan ikke se bort i fra at det kan skje, likevel.

Jeg er forresten selv en attpåklatt og i utgangspunktet ikke helt ønsket - det har ikke vært så lett, det heller, de årene jeg valgte å bekymre meg om det. Jeg hadde ikke noen grunn til det, og jeg tror ikke et øyeblikk at foreldrene mine har vært lei seg for at jeg ble født. Men det var noen år det var vanskelig for meg, likevel - ikke dramatisk, men litt.

[Mrs. Wallace]

Det hjelper jo ikke om alle vi som adopterer vet at det ikke er et 2. valg for dem. Vi kan jo ikke se bort i fra at noen av barna kommer til å oppleve det sånn, likevel.

Og jeg er enig med deg, adopsjon er et veloverveid valg, men det er uansett i utgangspunktet et 2. valg dersom man har gjort alt som er mulig for å få et biologisk barn først.Jeg skjønner ikke hvordan man kan se det på en annen måte, egentlig. FØRST gjorde man alt som sto i ens makt for å få et egenfødt barn, dernest vurderte man adopsjon. Det FORBLIR på ingen måte et 2. valg, og oppleves helt sikkert ikke slik av den jevne hopen av adoptivforeldre, men at det kan oppleves slik for barna når/hvis de får vite om det, synes jeg man må ha respekt for, og akseptere.

Visst kan det hende at noen adopterte føler det på den måten, men det gjør altså ikke jeg.

Og jeg mener at dersom barn føler seg som andrevalg, har foreldrene formidlet noe galt.

[Gjest en liten sjel]

Foreldrene mine gikk igjennom intervjurunder, hjemmebesøk og ventet i årevis for å få meg. Og så skulle jeg ikke føle meg ønsket? Få barn er vel så gjennomtenkte og etterlengtede som vi som er adopterte. Det er ingen som "må" adoptere, det er et nøye overveid valg folk tar.

iblant misunner jeg de adopterte.Fordi deres foreldre virkelig ønsket dere. Jeg var et uplanlagt barn, og jeg har aldri følt meg elsket av mine foreldre. De har aldri gitt meg noen bekreftelse på meg selv, utover å gi meg penger, klær og mat.

nei, jeg fatter ikke at det å skulle være adoptert skulle være så problematisk.

[Mrs. Wallace]

iblant misunner jeg de adopterte.Fordi deres foreldre virkelig ønsket dere. Jeg var et uplanlagt barn, og jeg har aldri følt meg elsket av mine foreldre. De har aldri gitt meg noen bekreftelse på meg selv, utover å gi meg penger, klær og mat.

nei, jeg fatter ikke at det å skulle være adoptert skulle være så problematisk.

Her kommer du vel til selve essensen: Poenget er ikke hvorvidt man er adoptert eller ei, eller planlagt eller ei. men hvorvidt man har fått ubetinget kjærlighet og bekreftelse fra sine foreldre. Det er det som teller, rett og slett.

Utrolig synd å høre at du ikke har fått den bekreftelsen du trenger fra foreldrene dine. Da har de rett og slett sviktet oppgaven sin.

[Gjest movenpink]

''Jeg aksepterer selvfølgelig at bloggeren har sin egen mening om saker og ting og det er sikkert "sant" mye har det hun skriver om adoptertes følelser, men jeg må si jeg begynner å bli temmelig lei av å bli dømt slik av mennesker som ikke kjenner meg, som ikke har begrep om de prosessene vi går igjennom og som kanskje selv slett ikke har hatt møtt så mange utfordringer i livet. ''

Jeg skjønner ikke den store aggresjonen i forhold til dette. Jeg skjønner ikke hvorfor du føler deg dømt av det, heller. Dersom man prøver alt som står i ens makt for å få til noe, og vurderer neste løsning først når alle muligheter er utprøvd, så ER det et 2. valg. Det er en kjennsgjerning.

Det betyr IKKE at det ender opp som et dårligere valg - eller føles som det for adoptivforeldrene - for all del!!! Men jeg skjønner at barna kan stille spørsmål ved det, og det synes jeg vi skal være åpne for og forberedt på. Nettopp for å kunne forklare barna om prosessen og følelsene rundt det på en skikkelig måte dersom det dukker opp.

At barn av biologiske foreldre også har sine problemer, dårlig forhold til foreldre osv, synes jeg egentlig ikke har noe med saken å gjøre.

Vi har et egenfødt og et adoptert barn, og jeg regner med at begge kommer til å ha diverse "høner å plukke med" oss foreldre når de vokser til. Og jeg regner egentlig med at de kommer til å bruke det de har "for hånden", for å sette det på spissen.

Jeg håper virkelig at det barnet som er adoptert ikke vil føle akkurat den 2. valgsfølelsen! Den må være SÅ vond, og er, fra vårt synspunkt, så vannvittig malplassert! Men jeg kan ikke se bort i fra at det kan skje, likevel.

Jeg er forresten selv en attpåklatt og i utgangspunktet ikke helt ønsket - det har ikke vært så lett, det heller, de årene jeg valgte å bekymre meg om det. Jeg hadde ikke noen grunn til det, og jeg tror ikke et øyeblikk at foreldrene mine har vært lei seg for at jeg ble født. Men det var noen år det var vanskelig for meg, likevel - ikke dramatisk, men litt.

Dette var et veldig tankevekkende innlegg for meg, litchi.

[fillolin]

''Jeg aksepterer selvfølgelig at bloggeren har sin egen mening om saker og ting og det er sikkert "sant" mye har det hun skriver om adoptertes følelser, men jeg må si jeg begynner å bli temmelig lei av å bli dømt slik av mennesker som ikke kjenner meg, som ikke har begrep om de prosessene vi går igjennom og som kanskje selv slett ikke har hatt møtt så mange utfordringer i livet. ''

Jeg skjønner ikke den store aggresjonen i forhold til dette. Jeg skjønner ikke hvorfor du føler deg dømt av det, heller. Dersom man prøver alt som står i ens makt for å få til noe, og vurderer neste løsning først når alle muligheter er utprøvd, så ER det et 2. valg. Det er en kjennsgjerning.

Det betyr IKKE at det ender opp som et dårligere valg - eller føles som det for adoptivforeldrene - for all del!!! Men jeg skjønner at barna kan stille spørsmål ved det, og det synes jeg vi skal være åpne for og forberedt på. Nettopp for å kunne forklare barna om prosessen og følelsene rundt det på en skikkelig måte dersom det dukker opp.

At barn av biologiske foreldre også har sine problemer, dårlig forhold til foreldre osv, synes jeg egentlig ikke har noe med saken å gjøre.

Vi har et egenfødt og et adoptert barn, og jeg regner med at begge kommer til å ha diverse "høner å plukke med" oss foreldre når de vokser til. Og jeg regner egentlig med at de kommer til å bruke det de har "for hånden", for å sette det på spissen.

Jeg håper virkelig at det barnet som er adoptert ikke vil føle akkurat den 2. valgsfølelsen! Den må være SÅ vond, og er, fra vårt synspunkt, så vannvittig malplassert! Men jeg kan ikke se bort i fra at det kan skje, likevel.

Jeg er forresten selv en attpåklatt og i utgangspunktet ikke helt ønsket - det har ikke vært så lett, det heller, de årene jeg valgte å bekymre meg om det. Jeg hadde ikke noen grunn til det, og jeg tror ikke et øyeblikk at foreldrene mine har vært lei seg for at jeg ble født. Men det var noen år det var vanskelig for meg, likevel - ikke dramatisk, men litt.

"At barn av biologiske foreldre også har sine problemer, dårlig forhold til foreldre osv, synes jeg egentlig ikke har noe med saken å gjøre."

Likevel skriver du tilslutt i innlegget ditt om hvordan det var for deg å være ikke helt ønsket. Så da hadde det vel litt med saken å gjøre likevel, da Jeg ser av andre innlegg du har skrevet at vi kanskje har et grunnleggende ulikt syn på dette, men jeg prøver meg likevel med en utdyping.

Jeg er selvfølgelig helt åpen for at vårt barn kommer til å være rasende på oss, skuffet over oss, flaue over oss og alt mulig annet som hører med i ulike faser av utviklingen og løsrivelsen. Det jeg håper å unngå er derimot at hun, på en mer grunnleggende måte, har negative følelser, et dårlig selvbilde eller bagasje som preger henne eller hemmer livsutfoldelsen i voksenlivet. Og derfor mener jeg det er relevant å sammenligne, med andre som bærer på varige sår eller skader. At en tenåring slenger ut av seg noe eller "utforsker" en mulig problemstilling er noe helt annet enn at et voksent menneske går rundt og føler seg som 2. valg. Derfor er det også relevant hvordan prosessen har vært og hvilke følelser vi som foreldre har når barnet faktisk har kommet til og er hos oss. Forutsatt at barnet ikke allerede er skadet eller får vansker i sin følelsesmessige modning, så vil barnet nemlig forstå dette og anerkjenne verdien av det og dermed også sin egen verdi og betydning. At et adoptert barn føler seg som 2. valg handler altså etter min mening ikke om hvorvidt det rent kronologisk var et 2. valg, men om hvordan barnet har hatt det og hvordan det har utviklet seg. Det er det som bestemmer hva det velger å legge vekt på, hvordan det fortolker ulike hendelser i eget og andres liv og hvordan det snakker om disse tingene. Etter min mening. Men kanskje diskuterer vi egentlig litt ulike ting?

[Gjest litchi]

"At barn av biologiske foreldre også har sine problemer, dårlig forhold til foreldre osv, synes jeg egentlig ikke har noe med saken å gjøre."

Likevel skriver du tilslutt i innlegget ditt om hvordan det var for deg å være ikke helt ønsket. Så da hadde det vel litt med saken å gjøre likevel, da Jeg ser av andre innlegg du har skrevet at vi kanskje har et grunnleggende ulikt syn på dette, men jeg prøver meg likevel med en utdyping.

Jeg er selvfølgelig helt åpen for at vårt barn kommer til å være rasende på oss, skuffet over oss, flaue over oss og alt mulig annet som hører med i ulike faser av utviklingen og løsrivelsen. Det jeg håper å unngå er derimot at hun, på en mer grunnleggende måte, har negative følelser, et dårlig selvbilde eller bagasje som preger henne eller hemmer livsutfoldelsen i voksenlivet. Og derfor mener jeg det er relevant å sammenligne, med andre som bærer på varige sår eller skader. At en tenåring slenger ut av seg noe eller "utforsker" en mulig problemstilling er noe helt annet enn at et voksent menneske går rundt og føler seg som 2. valg. Derfor er det også relevant hvordan prosessen har vært og hvilke følelser vi som foreldre har når barnet faktisk har kommet til og er hos oss. Forutsatt at barnet ikke allerede er skadet eller får vansker i sin følelsesmessige modning, så vil barnet nemlig forstå dette og anerkjenne verdien av det og dermed også sin egen verdi og betydning. At et adoptert barn føler seg som 2. valg handler altså etter min mening ikke om hvorvidt det rent kronologisk var et 2. valg, men om hvordan barnet har hatt det og hvordan det har utviklet seg. Det er det som bestemmer hva det velger å legge vekt på, hvordan det fortolker ulike hendelser i eget og andres liv og hvordan det snakker om disse tingene. Etter min mening. Men kanskje diskuterer vi egentlig litt ulike ting?

''Likevel skriver du tilslutt i innlegget ditt om hvordan det var for deg å være ikke helt ønsket. Så da hadde det vel litt med saken å gjøre likevel, da Jeg ser av andre innlegg du har skrevet at vi kanskje har et grunnleggende ulikt syn på dette, men jeg prøver meg likevel med en utdyping. ''

Nei, jeg mener det er helt irrelevant for min adopterte datter hvordan jeg hadde det som barn, og at "alle" får sine sår. Min datters erfaringer som adoptert vil likevel være helt hennes "egne", om 2000 andre har hatt problemer i oppveksten så forandrer ikke det hennes historie eller fremtidige opplevelse av den. Jeg HÅPER inderlig at hun slipper å plage seg selv med følelsen av å være et 2. valg - det er så hårreisende feil og unødvendig sett fra vår side! Sånn sett må jeg nok si at jeg er glad for at vår prosess mot adopsjon på mange måter var mer ukomplisert enn det det virker som er "normen", men det er slett ikke sikkert at det vil utgjøre noen forskjell for henne.

Vi diskuterer forskjellige ting, tror jeg. Når det er snakk om hvordan adopterte "kommer ut av det" som voksne, så tror jeg også at det har med hvordan foreldrene håndterer det som dukker opp underveis, og framfor alt hvordan de klarer å formidle omstendighetene rundt adopsjonen og de valgene som ble gjort frem til den. Der er vi enige, så vidt jeg skjønner.

Mitt poeng er at adopsjon for mange ER et 2. valg i starten - min erfaring med mange adoptivforeldre er at det ikke blir et 1. valg før barnet er hjemme, og vel så det. Og jeg synes ikke det ville være rart om det er en utfordring for mange av de adopterte barna en periode, spesielt gjennom en del sårbare pubertetsår.

Vi må tore å stå i den "kampen" og akseptere den opplevelsen hos barna våre, dersom den kommer. Uten å bli verken agressive eller triste over det på veien. Og det å reagere agressivt på innlegget som startet debatten, det skjønner jeg lite av. Det spiller ingen rolle for barna våre at VI mener vi har vårt på det tørre i forhold til prosessen mot adopsjon, dersom DE sliter med følelsen av å være 2. valg - etter prøverørsforsøk og andre forsøk.