Tar barn skade av lite kontakt med far?

[Gjest anna1970]

Hei!

Jeg er alenemor til ei jente på 3 år. Faren hennes bor i England og vi flyttet fra hverandre da barnet var halvannet år. Vi bor i Norge, faren hennes altså i England. Han har aldri vist særlig interesse for barnet og da vi bodde sammen var han stort sett på jobben eller for sliten til å gjøre noe med oss.

Barnet og jeg var alene stort sett hele tiden. Hun rakk med andre ord aldri å knytte seg til ham.

Etter at vi flyttet til Norge har han vært på besøk noen ganger, men etter at han fikk ny kjæreste er det blitt sjeldnere.

Jeg sender ham mail med bilder med jevne mellomrom og kontakter ham dersom det er noe spesielt. (sykdom osv.) Jeg får liten respons og det ender ofte med at jeg ringer ham for å spørre om han har fått mailen osv. Svaret er da gjerne "jada, de var kjempefine, men jeg har vært så opptatt på jobben" osv.

Vi besøker han i skoleferier, iallfall har vi gjort det hittil, men han viser stadig mindre interesse. Han har heller ikke nevnt noe om når han kommer hit neste gang.

Jeg føler at JEG må ta initiativ til all kontakt og det begynner å føles feil. Jeg ønsker jo at barnet mitt skal ha et forhold til faren sin, men det føles sårt når vi nærmest må tvinge oss på ham.

Hvis det nå blir sånn at kontakten blir mindre og mindre hyppig, vil dette påvirke utviklingen hennes og er det større sjanse for at hun blir et barn på søken og som kan få identitetsproblemer?

Bør jeg tviholde på kontakten og mase på ham om at han ringer henne innimellom?

Hun nevner ham hver uke, men jeg vet ikke om hun savner ham. Når han er her leker han litt med henne, men jeg tar meg av alt annet.

Noen innspill til en usikker mor?

[Gjest Geir]

''Bør jeg tviholde på kontakten og mase på ham om at han ringer henne innimellom?''

Slik fremstillingen din er, så har du ihvertfall gjort "din plikt" og mere til for å opprettholde best mulig kontakt mellom far og datter.

Men ikkje gi opp, men slit deg heller ikkje ut og bli frustrert på manglende respons.

Det er tre momenter eg tenker på, når eg leser innlegget ditt.

Pkt. 1. Den lange fysiske avstanden mellom Norge og England.

Pkt. 2. Fars nye kjæreste kan begrense hans mulighet for å reise til Norge.

Pkt. 3. Fars tilbakeholdenhet/reservasjon, kan han tolke ditt initiativ dithen at det er _du_ som ønsker kontakt med han?

Ps! Ønsker dere alle lykke til.

Fortsett med bilder og mail, så smelter han nok tilslutt...:-)

[vips1]

Vanskelig å vite hva som er det riktige å gjøre for deg og gi deg noe råd synes jeg. Synes som om du prøver og hittil har forsøkt det du kan.

Jeg hadde nok prøvd å være ganske direkte mot pappaen og spurt hva han ønsker slik at du slipper å lure. Ett svar på det kan du kreve slik at du også kan være ærlig mot jenta de og fortelle etterhvert og gradvis hva hun kan forvente av forhold til pappaen.

Jeg tror ikke automatisk at ett barn blir skadet av å ikke ha kontakt med far selv om det selvfølgelig hadde vært best. Barn kan ha flotte andre mannspersoner som kan være gode rolle modeller. Derimot tror jeg det er verre for ett barn dersom det blir stadig skuffet, løfter blir ikke holdt osv.Derfor ville jeg funnet ut først hva dere kan forvente og bestemt meg ut i fra det hva jeg ville ha gjort.

[Gjest anna1970]

''Bør jeg tviholde på kontakten og mase på ham om at han ringer henne innimellom?''

Slik fremstillingen din er, så har du ihvertfall gjort "din plikt" og mere til for å opprettholde best mulig kontakt mellom far og datter.

Men ikkje gi opp, men slit deg heller ikkje ut og bli frustrert på manglende respons.

Det er tre momenter eg tenker på, når eg leser innlegget ditt.

Pkt. 1. Den lange fysiske avstanden mellom Norge og England.

Pkt. 2. Fars nye kjæreste kan begrense hans mulighet for å reise til Norge.

Pkt. 3. Fars tilbakeholdenhet/reservasjon, kan han tolke ditt initiativ dithen at det er _du_ som ønsker kontakt med han?

Ps! Ønsker dere alle lykke til.

Fortsett med bilder og mail, så smelter han nok tilslutt...:-)

Takk for fine svar )

[Gjest pærebrus875]

Jeg tror barn ta mer skade av å ha en far som er der fysisk, (at de treffes) men ikke er der mentalt (at han ikke viser intresse legger nok sikkert barnet merke til også, og garantert når hun blir eldre).

Da ville jeg sagt at det var bedre å ha en stefar som faktisk ER der og VIL gi henne oppmerksomhet, enn en ekte far som ikke vil i det hele tatt. Så får barnet velge selv når det er eldre, hvem det vil regne som "far". Vet om flere som ser mer på stefaren som sin egentlig "far" pga personen har stilt opp mer.

Så jeg ville ikke prøvd å tvinge på noe mer kontakt, barnet merker nok at det ikke er ektefølt fra hans side...

[hidi, the scorpion]

Jeg tror ikke din datter tar skade av lite kontakt med sin far. Hun kan fremdeles føle seg ønsket og elsket av han gjennom brev og gaver.

Hva du gjør det til, er mye viktigere for henne, og i mine øyne gjør du alt rett!

[Gjest Valnøtt]

Jeg tror du har gjort det du skal for datteren din hittil. Men en siste ting som kan være bra er å a en prat med faren, og gjerne den nye kjæresten hans, og spørre direkte hva de ønsker av kontakt. Si at du vil at datteren din skal ha en far som elsker henne, men at du ikke vil tvinge dere på ham, så det hadde vært fint om de kunne skissere hva de selv ønsker slik at du slipper å være motoren i relasjonen til din datter og hennes far.

[PieLill]

En fraværende forelder er alltid et tap for et barn. Men hvor skadelig og (u)overkommelig dette tapet blir, kommer i stor grad an på hvilke andre resurser og voksenpersoner barnet har rundt seg.

Det går fint an å vokse opp til en trygg og harmonisk person selv om faren oppfører seg slik han gjør. En viss bearbeiding vil det nødvendigvis mått bli.

Jeg tror du gjøre barnet en tjeneste ved å strekke deg så langt du bare klarer for å opprettholde en viss kontakt med faren. Det beste er om hun selv får mulighet til å bestemme hvem og hva han er for henne.

Samtidig bør du selvsagt forsøke å unngå situasjoner der barnet bygger opp store forhåpninger som er dømt til å ende i skuffelse.

I forhold til barnets identitetsbygging tror jeg de voksenpersonene som stiller opp vil veie langt tyngre enn faren som ikke gjør det.

mvh

[PieLill]

Vanskelig å vite hva som er det riktige å gjøre for deg og gi deg noe råd synes jeg. Synes som om du prøver og hittil har forsøkt det du kan.

Jeg hadde nok prøvd å være ganske direkte mot pappaen og spurt hva han ønsker slik at du slipper å lure. Ett svar på det kan du kreve slik at du også kan være ærlig mot jenta de og fortelle etterhvert og gradvis hva hun kan forvente av forhold til pappaen.

Jeg tror ikke automatisk at ett barn blir skadet av å ikke ha kontakt med far selv om det selvfølgelig hadde vært best. Barn kan ha flotte andre mannspersoner som kan være gode rolle modeller. Derimot tror jeg det er verre for ett barn dersom det blir stadig skuffet, løfter blir ikke holdt osv.Derfor ville jeg funnet ut først hva dere kan forvente og bestemt meg ut i fra det hva jeg ville ha gjort.

''Ett svar på det kan du kreve slik at du også kan være ærlig mot jenta de og fortelle etterhvert og gradvis hva hun kan forvente av forhold til pappaen. ''

Et godt poeng. Men jeg synes faktisk at det er far som må fortelle barnet sitt hva h*n kan forvente og ikke.

En mor som er i den situasjonen som anna1970 beskriver, bør tenke nøye over hvordan hun skal unngå å havne i stuasjoner der barnet rettmessig eller urettmessig anklager mor for å ha vært et hinder for kontakten med far. Dette vel så mye av hensyn til barnet som moren. Barnet er den største taperen også i slike situasjoner.