Om to barn vil ha samme leke

[Gjest Finnes det noe verre enn survete barn?]

Og den ene surver eller skriker, mens den andre er en annen type, som lettere gir seg, som ikke surver like lett. Hvem gir du da leken til?

Jeg prøver konsekvent å belønne den som oppfører seg pent, men ser ofte at "survebarna" er de som får det som de vil. Hva mener dere?

[AneM1365380603]

Sånn er det jo med småunger. Noen er mindre flink enn andre til å dele. Stort sett ordner de opp selv. Når de ikke gjør det er det jo lurt å gripe inn, forklare at de må dele. Det er kanskje ikke så lurt å alltid ta leken fra den som pleier å vinner kampen, Ungen vil bare kjempe enda hardere neste gang, for her må det kjempes mot voksne også.

Jeg har noen slike kamper her, noe jeg tror de fleste med småbarn har. Det er kanskje vel så viktig å skryte når de en gang deler.

[Gjest Finnes det noe verre enn survete barn?]

Sånn er det jo med småunger. Noen er mindre flink enn andre til å dele. Stort sett ordner de opp selv. Når de ikke gjør det er det jo lurt å gripe inn, forklare at de må dele. Det er kanskje ikke så lurt å alltid ta leken fra den som pleier å vinner kampen, Ungen vil bare kjempe enda hardere neste gang, for her må det kjempes mot voksne også.

Jeg har noen slike kamper her, noe jeg tror de fleste med småbarn har. Det er kanskje vel så viktig å skryte når de en gang deler.

Det er ikke snakk om veldig små barn, det glemte jeg helt å si. Det forandrer jo en del. Aldersgruppen er ca 4-7 år. Vi er en gjeng småbarnsforeldre som er en del sammen, og dessverre er det ofte de barna som roper høyest og surver lengst som får det som de vil.. foreldrene orker ikke å sette igang spetekkelet om de er borte. Men dette skjønner jo barna godt.

[Atene]

Når barn krangler om en Ting pleier jeg å si at "enten finner dere en måte å dele Tingen på, eller så fjerner jeg den".

Det virker helt ned i 2-3 års alderen.

[Mirabell]

Jeg merker absolutt at barn som krever mye, skriker, maser, blir sint osv. oppnår flere "goder" enn de snille og medgjørlige barna som gjør det de voksne sier... Merker forskjellen på egne barn, og selv om jeg er bevistt på det, så blir det nok litt forskjell. Dessverre...

[Gjest Ingemanns kjære]

Det er ikke snakk om veldig små barn, det glemte jeg helt å si. Det forandrer jo en del. Aldersgruppen er ca 4-7 år. Vi er en gjeng småbarnsforeldre som er en del sammen, og dessverre er det ofte de barna som roper høyest og surver lengst som får det som de vil.. foreldrene orker ikke å sette igang spetekkelet om de er borte. Men dette skjønner jo barna godt.

Det kan være vanskelig å være rettferdig hele tiden, spesielt når man er samlet en gjeng mødre med forskjellige personligheter blant dem også.

Derimot pleide jeg å bytte på hvem som fikk leken når jeg kom i den situasjonen. Den ene ganga fikk den survete leken, neste gang fikk den stille og rolige leken. Pluss at jeg skrøt av dem når de klarte å dele, eller fortalte at neste gang var det nestemann sin tur.

For begge oppførslene har noe positivt over seg og noe negativt over seg.

For selv om surving er kjedelig å høre på, irriterende til tider, viser den ungen at den virkelig vil ha den leken. Kjemper for leken på sin måte.

Og om den som gir seg oftere og er stille og snill, så skal man ikke være for snill hele tiden.

Men sånn sett. Surving skal ikke belønnes hver gang. Men heller ikke straffes. Og snillhet skal ikke bare utnyttes, men også belønnes.

[Gjest Shira :o)]

Når barn krangler om en Ting pleier jeg å si at "enten finner dere en måte å dele Tingen på, eller så fjerner jeg den".

Det virker helt ned i 2-3 års alderen.

''Når barn krangler om en Ting pleier jeg å si at "enten finner dere en måte å dele Tingen på, eller så fjerner jeg den".''

Den kjører jeg også.

Må innrømme at jeg jo ser at survete unger ofte "vinner". Muligens fordi foreldrene ikke orker kamper der og da, mens de er sammen med oss. Guttungen tar bare kampene hjemme han, ikke blandt andre, så jeg er nok heldig der.

[Gjest Finnes det noe verre enn survete barn?]

Jeg merker absolutt at barn som krever mye, skriker, maser, blir sint osv. oppnår flere "goder" enn de snille og medgjørlige barna som gjør det de voksne sier... Merker forskjellen på egne barn, og selv om jeg er bevistt på det, så blir det nok litt forskjell. Dessverre...

Jeg synes det er litt vanskelig, vår eldste gir seg lett, hun liker ikke krangling og bråk. Men jeg synes det er synd at hun taper på å være snill.

(Jeg mener ikke å fremstå som "perfekt" her på noe sett eller vis. Jeg er ofte litt for svak for minstemann, og det er sannelig ikke noe bedre.)

[double]

Jeg brukte å gi leken til den som lagde mest støy. Da ble det stille så jeg og det andre barnet kunne finne en annen leke som var mer interessant. Noen ganger kunne det bli en leke den andre hadde lyst på, og da ble de enige om å bytte.

De lærte seg ihvertfall konfliktløsning og å forhandle etter hvert..

[Gjest GA]

Da legger vi leken bort en stund.

[Gjest Finnes det noe verre enn survete barn?]

Da legger vi leken bort en stund.

Det er absolutt ofte en mulighet, men jeg kan ikke gjemme bort alle lekene hver gang vi får besøk, hehe. Jeg skal innrømme at jeg ofte sitter og venter på at foreldrene til de mest sjefete og survete barna skal irettesette dem av og til, men det er ofte de ikke enser arvingen..

[Aisha1365380364]

Jeg merker absolutt at barn som krever mye, skriker, maser, blir sint osv. oppnår flere "goder" enn de snille og medgjørlige barna som gjør det de voksne sier... Merker forskjellen på egne barn, og selv om jeg er bevistt på det, så blir det nok litt forskjell. Dessverre...

Egentlig burde jo de snille være de som fikk fordelene.. "siden du ikke blir sint/sur så får du et blad" f.eks. De mer krevende eller aggressive får som regel mer oppmerksomhet uansett, og har nok ikke vondt av å oppleve at de snille og stille får mest fordeler innemellom.

[AAA]

Som søster til en sjarmerende slabbedask som har smilt seg, fullstendig ufortjent, til det meste her i livet, må jeg være uenig i at det alltid er den som ikke gråter eller sutrer som skal vinne sånne konflikter. ;-)

Jeg heller mer mot å fjerne hele greia de er uenige om hvis de ikke kommer til enighet, eller det ikke er åpenbart hvem det er som skal ha leken.

[Gjest Finnes det noe verre enn survete barn?]

Som søster til en sjarmerende slabbedask som har smilt seg, fullstendig ufortjent, til det meste her i livet, må jeg være uenig i at det alltid er den som ikke gråter eller sutrer som skal vinne sånne konflikter. ;-)

Jeg heller mer mot å fjerne hele greia de er uenige om hvis de ikke kommer til enighet, eller det ikke er åpenbart hvem det er som skal ha leken.

Hmm, ja, du sier noe der.

Det typiske da vi er samlet er at "Kari" som skriker og surver, og "Per" som er flink til å dele gjerne vil ha samme ting. Om Per får tingen hyler Kari, om Kari får tingen tusler Per bort til en annen leke. Jeg synes det er blodig urettferdig at Kari alltid er den som vinner, og enda verre at hun bruker dårlig oppførsel for å få det slik. I barneflokken er det flere "Per"-barn, og flere "Karier", selvsagt med litt variasjon. De gangene våre små har hatt "Kari-tendenser" har vi tatt fra dem tingen, de får ikke lov til å oppføre seg slik. Men jeg ser jo at mange foretrekker dårlig oppførsel og husfred fremfor å korrigere de små og få spetakkel. *sukk*

[mamma til ni]

Eg gjer det slik at den som tok leika først får ha den til ho/han er ferdig med den. Er det usikkerheit om kven som hadde den først, så foreslår eg ei alternativ leike/løysing. Er dei fortsatt uenige, så tar eg leika bort.

[tzatziki1365380058]

Gir den til den som hadde den først. Er faktisk ganske påpasselig med at den som er flink og lett finner noe annet skal få det han/hun "har krav på".

Hvis ingen hadde den først, tar vi den vekk ei stund.

[PieLill]

Det aller første jeg må spørre meg om før jeg griper inn i slike konflikter er hva jeg vet, og ikke minst hva jeg _ikke_ vet om konflikten.

Barn kan manipulere og skaffe seg makt både ved å være snille og voksenvennlige og ved å lage bråk og spetakkel. Engleaktig oppførsel kan være et middel til å få sin motstander til å fremstå som et monster.

Om det er åpenbart at barn A har tatt noe ut av hendene på barn B, er det selvsagt barn B som skal ha leken uavhengig av hvor behagelig jeg finner barnas uttrykksform i konflikten. Unntaket er om barn B over tid har monopolisert en eller flere av de mest attraktive lekene.

Om rettighetene til tingen er usikker eller jeg kjenner for lite til hva som har skjedd for å kunne ta en saklig avgjørelse, ber jeg barna komme til enighet. Klarer de ikke det, får ingen av barna tingen. Også her må jeg ha i bakhodet at barn kan være utspekulerte nok til å spille på også dette. Hvis f.eks. barn C vet at konfiskering av leken vil være mye verre for barn D enn for barn C, vil barn se kunne spille på dette i forhold til barn D.

Det blir vanskeligere å be barna løse konflikten selv, om det da er gitt på forhånd hvilket barn som kommer til å gi seg.

Jeg er ingen tilhenger av sutring. Samtidig føler jeg at man i en konflikt må ta hensyn til hvor lett det er for det enkelte barn å uttrykke seg på en annen måte. Dette handler både om maktbalansen mellom barna og personlighet. Hissige barn har det nok langt vanskeligere i vår avdempede skandinaviske kultur enn de ville hatt det i en mer temeramentsfull søritaliensk kultur.

En del barn har en nesten infam evne til å nærmest umerkelig få andre barn med mindre kontroll over følelsene enn de selv til å gå av hengslene.

Konklusjon: Alle typer adferd, også den snille, kan brukes manipulativt. I konflikt over hvem som skal ha ting bør "rettigheter" og rettferdighet komme før belønning av adferd. Sutring kan være et uttrykk for avmakt og frustrasjon like så vel som et uttrykk for bortskjemthet og dårlig oppførsel. Engleadferd kan brukes bevisst for å få motparten til å fremstå i et så dårlig lys at man vinner saken.

Noen ganger sier jeg rett og slett til barna at de er alt for smarte og flinke til og holde på med en så inne i hampen tåpelig krangel. De kan mye bedre, og jeg forventer derfor at de løser problemet uten min innblanding. Derfor akter jeg ikke på noen som helst måte å ta del i eller ta stilling i konflikten. Skulle de likevel ønske å fortsette krangelen, får de gjøre det et sted vi andre slipper og se og høre.

mvh