Rommet rundt meg krymper

[Gjest Blåbærpike]

En uke. Jeg har ikke invitert. Jeg føler meg dårlig og takler ikke slike ting nå.

Uff :-/

En uke er en stund.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Kan du være mye borte? Evt få noe medisiner/øke medisiner? Sette grenser.....

Jeg vet ikke, det høres fryktelig vanskelig ut.

[Gjest keira]

Takk. Akkurat nå finner jeg hvile her inne. Jeg har også sendt en mail til et menneske som jeg holder veldig av og som forstår hvordan jeg har det. Et menneske som støtter meg svært mye.

Flott at du har sendt mail. Det er alltid noe av det beste når en sliter, å føle seg på nett med noen en er trygg på. Jeg har også en venninne fra tidenes morgen som jeg alltid kan gå til og vice versa. Vi ser hverandre og det er trygt.

Det er ikke din feil at du er syk, men jeg vet det er lett å føle synd og skam. Kanskje holder du litt for mye på maska. Kanskje det ville være lettere om du slapp litt opp, men det er ikke lett å finne balansegangen.

Håper du får sove i natt.

[bibben]

Uff :-/

En uke er en stund.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Kan du være mye borte? Evt få noe medisiner/øke medisiner? Sette grenser.....

Jeg vet ikke, det høres fryktelig vanskelig ut.

Takk. jeg har også tenkt på mulige exit-muligheter, men det vil være underlig å forlate sitt eget hjem når en har en boende hos seg. Vanskelig å legitimere. Jeg tenker at jeg må forsøke å holde meg flytende.

Jeg kan kanskje reise til søsteren min. Bare ikke også hun ser hva jeg tenker. Helst må ingen se på meg. Det ville være synd å ødelegge julen på dette.

En uke er lenge. Det er første dagen i dag, og jeg har det slik som nå allerede. Kanskje blir det bedre. Kanskje vil det hjelpe å øke Lamictal-dosen. Den kan gi et beskyttende lag rundt hele meg har jeg hørt. Jeg mener at en psykiater sa det en gang.

Jeg har nå tatt abilify, zyprexa, lamictal og rivotril. Den siste er helt ny for meg. Sjekket akkurat interaksjoner.no, og der stod det at den påvirket de andre medisinene. Rart at jeg da har fått den i grunnen.

Kanskje nhd kan si noe om det. Kan du det nhd?

Dette ble noe usammenhengende rot. Jeg er ikke så god til å konsentrere meg akkurat nå. beklager det. men jeg tror du forstår. Eller rettere: jeg vet at du forstår. Takk for at du ville snakke med meg nå. jeg tror jeg skal legge meg. Håper dagen i morgen blir bra. jeg ser at jeg har tatt mye plass i denne tråden.

[bibben]

Flott at du har sendt mail. Det er alltid noe av det beste når en sliter, å føle seg på nett med noen en er trygg på. Jeg har også en venninne fra tidenes morgen som jeg alltid kan gå til og vice versa. Vi ser hverandre og det er trygt.

Det er ikke din feil at du er syk, men jeg vet det er lett å føle synd og skam. Kanskje holder du litt for mye på maska. Kanskje det ville være lettere om du slapp litt opp, men det er ikke lett å finne balansegangen.

Håper du får sove i natt.

Takk for at du ville snakke med meg. Jeg vet det blir lettere å sove nå. I dag tenke jeg at et av mine største ønsker var å kunne oute meg ovenfor foreldrene mine og søsknene mine. Legge alle kortene på bordet. I mange år har jeg bare gått med alt dette som en hemmelig sorg. Jeg tror jeg ville føle lettelse, men jeg føler samtidig at jeg vil påføre andre enten frustrasjon eller ergrelse eller at det ligger en slags kritikk av dem fordi jeg er blitt syk. Vi skal alle være sammen i julen, og hvis dette jeg nå sliter med utarter seg, så vet jeg sannelig ikke hvor lett det blir å holde symptomene nede. Det blir jo litt av en kraftanstrengelse.

Nå skal jeg forsøke å legge meg. Sov godt du også.

[Gjest Isflaket]

Takk for at du ville snakke med meg. Jeg vet det blir lettere å sove nå. I dag tenke jeg at et av mine største ønsker var å kunne oute meg ovenfor foreldrene mine og søsknene mine. Legge alle kortene på bordet. I mange år har jeg bare gått med alt dette som en hemmelig sorg. Jeg tror jeg ville føle lettelse, men jeg føler samtidig at jeg vil påføre andre enten frustrasjon eller ergrelse eller at det ligger en slags kritikk av dem fordi jeg er blitt syk. Vi skal alle være sammen i julen, og hvis dette jeg nå sliter med utarter seg, så vet jeg sannelig ikke hvor lett det blir å holde symptomene nede. Det blir jo litt av en kraftanstrengelse.

Nå skal jeg forsøke å legge meg. Sov godt du også.

Har du en god familie rundt deg, kan det kanskje lette for alle parter, om du virkelig sa hvordan det står til med deg.. Det er fryktelig vondt å se ens barn sliter og har det vondt, uten at man som forelder når inn..

Sov godt, og drøm søtt:-)

[Orio]

Håper du får en bedre dag i dag. :- )

[bibben]

Hei bibben!

Jeg er også her. Under ulike nick, men vi har nå pratet med hverandre før..

Er det noe det hadde vært godt å pratet om, så bare kom med det. Er det noe vi kunne sagt for at du kunne fått det litt lettere?

Klem fra

Takk for at du snakket med meg i går kveld. Jeg har lurt litt på hvem du er siden vi har snakket sammen før. Hvis du vil sende en lite hint er det hyggelig, men også helt greit hvis du ikke ønsker det.

Håper du får en fin lørdag.

[Gjest Blåbærpike]

Takk. jeg har også tenkt på mulige exit-muligheter, men det vil være underlig å forlate sitt eget hjem når en har en boende hos seg. Vanskelig å legitimere. Jeg tenker at jeg må forsøke å holde meg flytende.

Jeg kan kanskje reise til søsteren min. Bare ikke også hun ser hva jeg tenker. Helst må ingen se på meg. Det ville være synd å ødelegge julen på dette.

En uke er lenge. Det er første dagen i dag, og jeg har det slik som nå allerede. Kanskje blir det bedre. Kanskje vil det hjelpe å øke Lamictal-dosen. Den kan gi et beskyttende lag rundt hele meg har jeg hørt. Jeg mener at en psykiater sa det en gang.

Jeg har nå tatt abilify, zyprexa, lamictal og rivotril. Den siste er helt ny for meg. Sjekket akkurat interaksjoner.no, og der stod det at den påvirket de andre medisinene. Rart at jeg da har fått den i grunnen.

Kanskje nhd kan si noe om det. Kan du det nhd?

Dette ble noe usammenhengende rot. Jeg er ikke så god til å konsentrere meg akkurat nå. beklager det. men jeg tror du forstår. Eller rettere: jeg vet at du forstår. Takk for at du ville snakke med meg nå. jeg tror jeg skal legge meg. Håper dagen i morgen blir bra. jeg ser at jeg har tatt mye plass i denne tråden.

Beklager at jeg ikke fikk svart, måtte sove.

Ja, det er akkurat det, du må forsøke å holde deg flytende, nå er det 6 dager igjen, så er det over. En uke er lenge, men det kan også gå ganske raskt. Ja, å flytte ut er kanskje ingen ide, jeg håper nhd kan svare deg i fh til medisiner.

Skrive her hver dag, få "ut" litt kan kanskje hjelpe til å holde fast i "deg"? Ut på tur hver dag kanskje?

Ellers hjelper det meg, av og til, å sette ord på det, hvis jeg blir overkjørt. Da "mister" jeg ikke meg selv, "hvem" jeg er....

Jeg vet ikke helt. Du er en sterk, oppegående person i form av at du klarer å "ro" deg inn gang på gang (tror jeg). Jeg tror du klarer dette, at du klarer å finne ut hva som kan holde deg flytende, enn så lenge. Og om du får problemer, så går det også over. Og - ingen kan forstå hva du tenker...ingen kan se det.

Skriv, snakk og få støtte på ditt....holde perspektivene på "plass" kanskje?

Slike uanmeldte besøk hører jo ingen plass hjemme, å bare komme for å bo hos deg, uten at det er avtalt.

Tenker på deg. 6 dager igjen nå.

[bibben]

Håper du får en bedre dag i dag. :- )

Takk Orio. Dagen i dag har vært bedre. Det hjelper også veldig med støtten man får her på dol.

[bibben]

Beklager at jeg ikke fikk svart, måtte sove.

Ja, det er akkurat det, du må forsøke å holde deg flytende, nå er det 6 dager igjen, så er det over. En uke er lenge, men det kan også gå ganske raskt. Ja, å flytte ut er kanskje ingen ide, jeg håper nhd kan svare deg i fh til medisiner.

Skrive her hver dag, få "ut" litt kan kanskje hjelpe til å holde fast i "deg"? Ut på tur hver dag kanskje?

Ellers hjelper det meg, av og til, å sette ord på det, hvis jeg blir overkjørt. Da "mister" jeg ikke meg selv, "hvem" jeg er....

Jeg vet ikke helt. Du er en sterk, oppegående person i form av at du klarer å "ro" deg inn gang på gang (tror jeg). Jeg tror du klarer dette, at du klarer å finne ut hva som kan holde deg flytende, enn så lenge. Og om du får problemer, så går det også over. Og - ingen kan forstå hva du tenker...ingen kan se det.

Skriv, snakk og få støtte på ditt....holde perspektivene på "plass" kanskje?

Slike uanmeldte besøk hører jo ingen plass hjemme, å bare komme for å bo hos deg, uten at det er avtalt.

Tenker på deg. 6 dager igjen nå.

Takk for hyggelig svar fra deg i dag. Det hjelper når noen bryr seg. Tusen takk. Dagen i dag har vært bedre, og det er jeg takknemmelig for. Jeg blir så livredd når alt dette skjer, og ekstra redd blir jeg når jeg ikke har noe sted å gjemme meg. Jeg faller ut og inn i modus som skremmer meg. Når bølgene av tanke-lesning-skrekken skyller innover meg er det vanskelig å tenke at tankelesing ikke finns, at det ikke er mulig osv. For jeg føler det så sterkt.

Men når jeg klarer å få tingene litt i perspektiv, så roer dette seg litt ned.

I dag tenker jeg at alt dette er mitt problem, altså noe som har med meg å gjøre. Jeg tenker derfor å øke Abilify-dosen opp til 25 mg i håp om at det vil hjelpe på.

Ja, jeg teller på en måte ned på dagene, og jeg har også begynt å legge noen alternative planer for hva jeg gjør hvis tilstanden forverrer seg. Det finnes en beredskapsenhet i mitt distrikt som jeg har hatt kontakt med tidligere. Hvis jeg blir så dårlig at jeg ikke kan feire jul sammen med familien, så kan jeg dra dit. Men det er selvsagt ”worst case”. Men jeg kjenner at jeg har lite å gå på, og er redd for å bruke opp det jeg har av krefter igjen i løpet av denne uken. Det hjalp på sett og vis å skrive litt på dol i går. Det at jeg har et slikt hemmelig felleskap å ty til betyr uendelig mye. Det at noen er der, det at noen tenker på meg, at noen bryr seg. Jeg tror det er et godt supplement til medisinene. Akkurat nå har jeg litt tid alene og det er godt. Hjernen min kan få hvile seg. Jeg skal også gjøre som du skriver: komme meg litt ut på egen hånd, ha mine egne prosjekter. Kjøre mitt eget løp. Jeg hadde jo ikke planlagt at han skulle være her. Mitt ballkort var på sett og vis fulltegnet.

Jeg har i dag tenkt på hvor sliten jeg er av å være skap-psyk. Holde alle disse kompliserte tankene, redselen, vrangforestillingene, tankekjøret hemmelig for familien min. Det er blitt søkt om 50% tidsbegrenset uføre for meg. Det jeg lurer på er hvordan jeg skal kunne forklare dette. Hvorfor jeg som nylig ferdigutdannet ikke stuper inn i en fulltidsstilling. Jeg har jo ikke noen synlige skavanker. Alle spør meg nå i disse dager om dette med jobb. Om jeg har søkt på noen jobber. Noen kommer også med tips og forslag. Alt dette er velment, men jeg føler meg da så isolert med min egen hemmelighet. Vel, dette var et sidespor.

Beklager at jeg skriver i vei her. Jeg skulle egentlig bare takke. Ha en god lørdagskveld

[bibben]

Har du en god familie rundt deg, kan det kanskje lette for alle parter, om du virkelig sa hvordan det står til med deg.. Det er fryktelig vondt å se ens barn sliter og har det vondt, uten at man som forelder når inn..

Sov godt, og drøm søtt:-)

Takk for svaret ditt. Jeg skulle ønske at jeg hadde en familie jeg følte meg trygg på. Det har jeg ønsket meg hele livet. Jeg har heldigvis møtt mange andre gode mennesker som jeg har følt at ville meg vel.

Jeg føler mye skyld og skam i forhold til denne lidelsen. Det gjør det vanskelig å fortelle det til andre, og da aller mest komplisert å orientere familien. Den har i grunnen aldri fungert.

[bibben]

Jeg syns synd på deg. Dette hørtes helt fryktelig ut.

Du har hjulpet meg litt da, med denne tråden. Jeg har lurt på om jeg ikke har sosial angst jeg, siden jeg driver så mye å isolerer meg. Nå har jeg kommet frem til at jeg ikke har det, for det du sliter med er vel ikke akkurat sosial angst? Eller "utfallet" blir vel det samme, men som diagnose tenker jeg på... jeg har kommet frem til at det er litt av det du har jeg også sliter med. Har kommet frem til at man godt kan ha tendenser til å isolere seg uten å ha sosial angst, og at det kan komme av sånt som du beskriver her. For jeg tenker jo disse tankene gjør deg til å ønske du kunne være alene.

Kjente meg til dels igjen i de tankene dine ja.

Jeg håper det blir bedre for deg innen jul. Og at det går greit å komme seg gjennom de dagene. For meg er det bra å slappe mest mulig av da, på et eget rom. Det pleier jeg å gjøre når jeg er med familien.

Riktig som du skriver: dette er ikke sosial angst for meg. Jeg har imidlertid forstått at du skyr unna menge sosiale situasjoner og egentlig ikke ønsker kontakt med andre - am I right? Jeg for min del er en utpreget sosial person som ofte klarer meg svært godt i samvær med andre mennesker. Med så plutselig kommer flodbølgen. Den har kommet mye i det siste, og jeg vet heller ikke når den kommer. Dette er skremmende. Det er godt å lese at du føler deg komfortabel sammen med familien din. At du hviler i deres selskap. Det er godt å ha en base. Det å isolere seg helt er ikke noe sjakktrekk når en ønsker å bli friskere og komme seg litt på skinner. Jeg synes det er veldig interessant å lese det du skriver her inne.

[Orio]

Takk Orio. Dagen i dag har vært bedre. Det hjelper også veldig med støtten man får her på dol.

Godt å høre.

Jeg vet støtte herfra hjelper, i alle fall for meg. Fint det gjør det for deg også.

[bibben]

Godt å høre.

Jeg vet støtte herfra hjelper, i alle fall for meg. Fint det gjør det for deg også.

Jeg har fulgt med fra sidelinjen og vet at du er ute i hardt vær for tiden. Det er da godt å registrere hvordan menneskene her inne støtter opp om hverandre. Hvordan har du selv hatt det nå i dag? Jeg håper at du også andre steder enn her på dol kan motta støtte og forståelse, og at det er noen der ute som kan hjelpe deg på rett kjøl i dager som disse. Problemet er kanskje det at en ikke vil belaste andre over tid. Et kort periode er liksom akseptert, men når en "gir opp" livet sitt, så svetter folk gjerne unna. Det blir for komplisert, det blir skremmende og ens medmennesker føler seg maktesløse. I slike stunder er det godt med et forum som er befolket med mennesker som er dus med dynamikken i disse lidelsene. mennesker som ikke svetter unna, men som kanskje har en porsjon håp å by av. jeg håper også du har det bedre.

[Orio]

Jeg har fulgt med fra sidelinjen og vet at du er ute i hardt vær for tiden. Det er da godt å registrere hvordan menneskene her inne støtter opp om hverandre. Hvordan har du selv hatt det nå i dag? Jeg håper at du også andre steder enn her på dol kan motta støtte og forståelse, og at det er noen der ute som kan hjelpe deg på rett kjøl i dager som disse. Problemet er kanskje det at en ikke vil belaste andre over tid. Et kort periode er liksom akseptert, men når en "gir opp" livet sitt, så svetter folk gjerne unna. Det blir for komplisert, det blir skremmende og ens medmennesker føler seg maktesløse. I slike stunder er det godt med et forum som er befolket med mennesker som er dus med dynamikken i disse lidelsene. mennesker som ikke svetter unna, men som kanskje har en porsjon håp å by av. jeg håper også du har det bedre.

Jeg har noen som kan hjelpe meg, men det blir "feil" mennesker, det skulle vært behandler på dps jeg skulle søkt hjelp hos (og jeg har prøvd), men når vi ikke kommuniserer særlig bra er ikke det så lett.Og kommunikasjonen blir ikke akkurat bedre når jeg har det sånn som nå, kan du si.

Men jeg har de ansatte på dagsenteret og en kontakt i kommunen som egentlig skal hjelpe meg med mer praktiske ting, selv om de ikke driver behandling hjelper de meg å holde hodet over vannet. Jeg har ikke fortalt familien så mye om hvordan jeg har det, har ikke lyst til å belaste dem.

Hvordan jeg har det nå? Hvordan denne dagen har vært? Vel jeg datt ned i et svart hull en gang i november, klarte til slutt å begynne å karre meg opp, og da oppdager jeg at det er en uke til jul. Så jeg har fått litt andre problemer, kan du si. Men det er noe betryggende med de vanlige "juleproblemene", hvis du skjønner hva jeg mener.

Det som er litt dumt er alle planene jeg la mens jeg var i det svarte hullet, i år skal jeg gjøre mer enn noen gang før, men skal også komme i gang senere enn noen gang. Det kommer jo til å skjære seg, håper bare jeg får gavene i orden. (Har noen prosjekter på gang, et par hjemmelagde gaver jeg skulle ha gjort ferdig.)

Dette ble visst langt. Hvordan har du hatt det i dag? Har du funnet en måte å komme deg igjennom de nærmeste dagene? Jeg tror tiden er inne til i alle fall å fortelle familien din noe om hva du sliter med. Det blir vanskelig å skjule at det er "noe", og da kan det være like greit å si det selv på forhånd. (Jeg vet det er vanskelig, men hvis de får vite litt kan det hende de kan være en støtte for deg også?)

[Gjest Blåbærpike]

Takk for hyggelig svar fra deg i dag. Det hjelper når noen bryr seg. Tusen takk. Dagen i dag har vært bedre, og det er jeg takknemmelig for. Jeg blir så livredd når alt dette skjer, og ekstra redd blir jeg når jeg ikke har noe sted å gjemme meg. Jeg faller ut og inn i modus som skremmer meg. Når bølgene av tanke-lesning-skrekken skyller innover meg er det vanskelig å tenke at tankelesing ikke finns, at det ikke er mulig osv. For jeg føler det så sterkt.

Men når jeg klarer å få tingene litt i perspektiv, så roer dette seg litt ned.

I dag tenker jeg at alt dette er mitt problem, altså noe som har med meg å gjøre. Jeg tenker derfor å øke Abilify-dosen opp til 25 mg i håp om at det vil hjelpe på.

Ja, jeg teller på en måte ned på dagene, og jeg har også begynt å legge noen alternative planer for hva jeg gjør hvis tilstanden forverrer seg. Det finnes en beredskapsenhet i mitt distrikt som jeg har hatt kontakt med tidligere. Hvis jeg blir så dårlig at jeg ikke kan feire jul sammen med familien, så kan jeg dra dit. Men det er selvsagt ”worst case”. Men jeg kjenner at jeg har lite å gå på, og er redd for å bruke opp det jeg har av krefter igjen i løpet av denne uken. Det hjalp på sett og vis å skrive litt på dol i går. Det at jeg har et slikt hemmelig felleskap å ty til betyr uendelig mye. Det at noen er der, det at noen tenker på meg, at noen bryr seg. Jeg tror det er et godt supplement til medisinene. Akkurat nå har jeg litt tid alene og det er godt. Hjernen min kan få hvile seg. Jeg skal også gjøre som du skriver: komme meg litt ut på egen hånd, ha mine egne prosjekter. Kjøre mitt eget løp. Jeg hadde jo ikke planlagt at han skulle være her. Mitt ballkort var på sett og vis fulltegnet.

Jeg har i dag tenkt på hvor sliten jeg er av å være skap-psyk. Holde alle disse kompliserte tankene, redselen, vrangforestillingene, tankekjøret hemmelig for familien min. Det er blitt søkt om 50% tidsbegrenset uføre for meg. Det jeg lurer på er hvordan jeg skal kunne forklare dette. Hvorfor jeg som nylig ferdigutdannet ikke stuper inn i en fulltidsstilling. Jeg har jo ikke noen synlige skavanker. Alle spør meg nå i disse dager om dette med jobb. Om jeg har søkt på noen jobber. Noen kommer også med tips og forslag. Alt dette er velment, men jeg føler meg da så isolert med min egen hemmelighet. Vel, dette var et sidespor.

Beklager at jeg skriver i vei her. Jeg skulle egentlig bare takke. Ha en god lørdagskveld

Så bra at det hjelper deg :-)

Nå er det 5 dager igjen!

Det virker som om du har klart å "hente deg litt inn" igjen? At du har mer kontroll nå enn for to kvelder siden, det er bra. Og det er nok lurt at du har "egentid" og kjører ditt eget løp, da kan du jo få puste litt.

Avlastningen er en fin ting å ha i bakhånd, da vet man at man har en "fluktmulighet", og det er jo lav terskel der også. Utrolig bra at det finnes slike tilbud, det tar av for ting som kunne blitt så mye værre (for meg ihvertfall). Man får hentet seg inn igjen, og noen passer på at man ikke "forsvinner" liksom.... :-)

Det der med å fortelle familien, går flere veier, det tror jeg man må kjenne på selv, for familiene er jo så ulike - både i hvordan de takler det, og hvordan de "møter" deg. Det beste ville jo vært om de er støttende, da ville det jo være noe som kan hjelpe deg "gjennom" vanskelige perioder, eller gjøre at du kanskje ikke får like store problemer, fordi du slipper å skulle skjule hele tiden.

Helt greit med langt svar, hyggelig det.

Håper du får en grei dag i dag. :-)

[bibben]

Så bra at det hjelper deg :-)

Nå er det 5 dager igjen!

Det virker som om du har klart å "hente deg litt inn" igjen? At du har mer kontroll nå enn for to kvelder siden, det er bra. Og det er nok lurt at du har "egentid" og kjører ditt eget løp, da kan du jo få puste litt.

Avlastningen er en fin ting å ha i bakhånd, da vet man at man har en "fluktmulighet", og det er jo lav terskel der også. Utrolig bra at det finnes slike tilbud, det tar av for ting som kunne blitt så mye værre (for meg ihvertfall). Man får hentet seg inn igjen, og noen passer på at man ikke "forsvinner" liksom.... :-)

Det der med å fortelle familien, går flere veier, det tror jeg man må kjenne på selv, for familiene er jo så ulike - både i hvordan de takler det, og hvordan de "møter" deg. Det beste ville jo vært om de er støttende, da ville det jo være noe som kan hjelpe deg "gjennom" vanskelige perioder, eller gjøre at du kanskje ikke får like store problemer, fordi du slipper å skulle skjule hele tiden.

Helt greit med langt svar, hyggelig det.

Håper du får en grei dag i dag. :-)

Takk for at du hjelper meg med nedtellingen ) 5 dager igjen!

Jeg håper også at du har det bra der du er. Det er godt å ha et sted som dol, ikke sant! Det vet jeg at mange av oss synes.

Selv har jeg har bedre dag. Jeg er takknemmelig for det.

Det å "oute" seg for familien er som du skriver avhengig av familiens historie. I noen familier generer sykdom og svakhet godhet og omsorg. I andre familier skapes irritasjon og fordømmelse. Jeg tenker vel at det å fortelle til f.eks. ens foreldre at en er syk kan oppfattes som en anklage av typen "se hva dere har gjort mot meg". Alternativt vil en slik "outing" gi dem rett i alt det vonde de har gjort nettopp fordi man selv har vært en svært vanskelig person å omgåes. "Det har vært en plage for oss ha henne i hus, nå fikk vi endelig bekreftelsen på at hun ikke er til å leve med". Dette er noen av grunnene til at jeg har valgt å holde kortene så tett til brystet. En annen ting er den kulturen enkelte familier har ovenfor svakhet. Den som viser svakhet krever noe fra omgivelsene. Noe de ikke har tilbudt seg å gi. Den syke forsøker implisitt å tildra seg omsorg, oppmerksomhet og godet fra andre som kanskje ikke er motivert for å gi.

Vel, det er mange faktorer og mange tankerekker som ligger der i bakhodet og som må vurderes før en gjør noe så ugjenkallelig som å fortelle familien om noe så personlig og alvorlig som jeg opplever at dette er.

Nå på starten av denne 5 dagen kan jeg få sitte i fred foran pc'n min. Det er godt. Jeg håper din søndag har startet på en tilsvarende god måte.

Jeg ønsker deg alt godt i dag.

[bibben]

Jeg har noen som kan hjelpe meg, men det blir "feil" mennesker, det skulle vært behandler på dps jeg skulle søkt hjelp hos (og jeg har prøvd), men når vi ikke kommuniserer særlig bra er ikke det så lett.Og kommunikasjonen blir ikke akkurat bedre når jeg har det sånn som nå, kan du si.

Men jeg har de ansatte på dagsenteret og en kontakt i kommunen som egentlig skal hjelpe meg med mer praktiske ting, selv om de ikke driver behandling hjelper de meg å holde hodet over vannet. Jeg har ikke fortalt familien så mye om hvordan jeg har det, har ikke lyst til å belaste dem.

Hvordan jeg har det nå? Hvordan denne dagen har vært? Vel jeg datt ned i et svart hull en gang i november, klarte til slutt å begynne å karre meg opp, og da oppdager jeg at det er en uke til jul. Så jeg har fått litt andre problemer, kan du si. Men det er noe betryggende med de vanlige "juleproblemene", hvis du skjønner hva jeg mener.

Det som er litt dumt er alle planene jeg la mens jeg var i det svarte hullet, i år skal jeg gjøre mer enn noen gang før, men skal også komme i gang senere enn noen gang. Det kommer jo til å skjære seg, håper bare jeg får gavene i orden. (Har noen prosjekter på gang, et par hjemmelagde gaver jeg skulle ha gjort ferdig.)

Dette ble visst langt. Hvordan har du hatt det i dag? Har du funnet en måte å komme deg igjennom de nærmeste dagene? Jeg tror tiden er inne til i alle fall å fortelle familien din noe om hva du sliter med. Det blir vanskelig å skjule at det er "noe", og da kan det være like greit å si det selv på forhånd. (Jeg vet det er vanskelig, men hvis de får vite litt kan det hende de kan være en støtte for deg også?)

Takk Orio, jeg har det bedre i dag, og jeg kom relativt greit gjennom dagen i går. Jeg har nå også økt dosen med AP.

Jeg synes det er skikkelig trist at din kommunikasjon med din behandler er så lite god. Det å ikke være på nett sparker fullstendig ben for alt som heter fremgang i behandlingen. Ja alt som heter trygghet óg for den del. Når en har det slik du har hatt det denne høsten skal en ikke føle at en er alene. Du skal ikke være i villrede, og ikke i for stor grad tvile på at det går den rette veien. Det er kort og godt avgjørende å føle at man snakker samme språk og at behandleren vil ”se” hele deg og din situasjon. Det skulle vært interessant å vite noe om hva behandleren selv tenker og oppfatter om kommunikasjonen deres. Om vedkommende føler at h*n har nådd et slags udugelighetsnivå, og er så frustrert at h*n ikke lenger legger sjelen i det h*n gjør. Hvem vet?

Du skriver at utfordringene med å følge alle jule-konvensjonene på sett og vis er en nyttig avledning, men å komme for sent i gang med alt er stressfremkallende, og kanskje ikke det beste for deg akkurat nå. (Jeg kan for øvrig tipse om at bakverk er en rask og gledespredende julegave hvis du ellers skal kreere dine egne gaver i år).

Jeg tenker som deg at jeg ikke ønsker å belaste mitt private nettverk i for stor grad. Derfor må jeg tenke mer på dette med å involvere familien og andre. Jeg er dog heldig som har et menneske jeg kan dele mine tanker med, et menneske som aksepterer meg akkurat slik som jeg er og som viser meg mye omsorg tross at jeg er en vanskelig og kanskje krevende person.

[Gjest Blåbærpike]

Takk for at du hjelper meg med nedtellingen ) 5 dager igjen!

Jeg håper også at du har det bra der du er. Det er godt å ha et sted som dol, ikke sant! Det vet jeg at mange av oss synes.

Selv har jeg har bedre dag. Jeg er takknemmelig for det.

Det å "oute" seg for familien er som du skriver avhengig av familiens historie. I noen familier generer sykdom og svakhet godhet og omsorg. I andre familier skapes irritasjon og fordømmelse. Jeg tenker vel at det å fortelle til f.eks. ens foreldre at en er syk kan oppfattes som en anklage av typen "se hva dere har gjort mot meg". Alternativt vil en slik "outing" gi dem rett i alt det vonde de har gjort nettopp fordi man selv har vært en svært vanskelig person å omgåes. "Det har vært en plage for oss ha henne i hus, nå fikk vi endelig bekreftelsen på at hun ikke er til å leve med". Dette er noen av grunnene til at jeg har valgt å holde kortene så tett til brystet. En annen ting er den kulturen enkelte familier har ovenfor svakhet. Den som viser svakhet krever noe fra omgivelsene. Noe de ikke har tilbudt seg å gi. Den syke forsøker implisitt å tildra seg omsorg, oppmerksomhet og godet fra andre som kanskje ikke er motivert for å gi.

Vel, det er mange faktorer og mange tankerekker som ligger der i bakhodet og som må vurderes før en gjør noe så ugjenkallelig som å fortelle familien om noe så personlig og alvorlig som jeg opplever at dette er.

Nå på starten av denne 5 dagen kan jeg få sitte i fred foran pc'n min. Det er godt. Jeg håper din søndag har startet på en tilsvarende god måte.

Jeg ønsker deg alt godt i dag.

Ja, det kan gi alle slags reaksjoner. Noen kan også bli "umydiggjort" i form av at de de sier ikke teller, at det er sykdom osv. Det kan være vanskelig å forstå at man kan være oppegående -og- slite. I noen tilfeller kan man få ting mer "på plass" på grunn av måten man blir møtt på, hvis man ikke blir møtt på en god måte, kan det også føre til noe godt i form av at man klarer å skille mer mellom familien og seg selv. Det kan gi alle slags utslag tror jeg :-)

Jeg kan telle ned med deg hver dag jeg ;-)

Jo, det går bedre her, fokus begynner å komme på plass igjen. Hudløs smerte har fått hud og fokus. Det er godt. Da glipper ikke alt.

Jeg håper du får en grei dag i dag.

[Orio]

Takk Orio, jeg har det bedre i dag, og jeg kom relativt greit gjennom dagen i går. Jeg har nå også økt dosen med AP.

Jeg synes det er skikkelig trist at din kommunikasjon med din behandler er så lite god. Det å ikke være på nett sparker fullstendig ben for alt som heter fremgang i behandlingen. Ja alt som heter trygghet óg for den del. Når en har det slik du har hatt det denne høsten skal en ikke føle at en er alene. Du skal ikke være i villrede, og ikke i for stor grad tvile på at det går den rette veien. Det er kort og godt avgjørende å føle at man snakker samme språk og at behandleren vil ”se” hele deg og din situasjon. Det skulle vært interessant å vite noe om hva behandleren selv tenker og oppfatter om kommunikasjonen deres. Om vedkommende føler at h*n har nådd et slags udugelighetsnivå, og er så frustrert at h*n ikke lenger legger sjelen i det h*n gjør. Hvem vet?

Du skriver at utfordringene med å følge alle jule-konvensjonene på sett og vis er en nyttig avledning, men å komme for sent i gang med alt er stressfremkallende, og kanskje ikke det beste for deg akkurat nå. (Jeg kan for øvrig tipse om at bakverk er en rask og gledespredende julegave hvis du ellers skal kreere dine egne gaver i år).

Jeg tenker som deg at jeg ikke ønsker å belaste mitt private nettverk i for stor grad. Derfor må jeg tenke mer på dette med å involvere familien og andre. Jeg er dog heldig som har et menneske jeg kan dele mine tanker med, et menneske som aksepterer meg akkurat slik som jeg er og som viser meg mye omsorg tross at jeg er en vanskelig og kanskje krevende person.

Behandler tror vi kommuniserer bra, eller trodde det i alle fall helt til første gang jeg tok det opp.

Fint at det går bedre for deg i dag, håper det hjelper nå som du har økt medisinene.

Når det gjelder det å informere familien, vet de overhodet ikke noe om at du sliter psykisk? Det er jo en mellomting mellom å involvere dem i alle små og store "katastrofer" og alle endringer i humør etc, og å ikke si noe som helst. Har du tenkt over at det kan være en belastning for dem å ikke vite noe? Det er ikke sikkert du er så flink til å skjule at du sliter som du gjerne vil tro, og hvis familien din først har mistanke om at det er noe galt er det kanskje bedre for dem å vite at de har rett, men at du faktisk får behandling.

Nå kjenner ikke jeg familien din, men jeg har inntrykk av at du bruker ganske mye krefter på å skjule problemene dine. Hvis de visste om det kunne det kanskje være lettere for deg å trekke deg litt unna når du føler behov for det?

Jeg har begynt med julebaksten, holder på å lage to kransekaker jeg skal gi bort til jul. Og så har jeg noen andre prosjekter som må gjøres ferdig, ting jeg har lovet å lage i julegave til folk. Men hjemmelagde julekort blir det ikke i år. :- )