Når søsken blir gravid.

[Gjest Shira :o)]

Jeg har kjent på de samme følelsene. Vi kan ikke styre følelsene, så jeg har valgt og kjenne på dem, la meg føle, og prøve og tenke fornuftig underveis.

Jeg er jo glad, men i starten overskygges det av mine egen sorg, mine gene tanker og dilemmaer rundt temaet. Jeg har også vært på andre siden, hvor jeg har vært gravid, og vet at noen i familien trenger tid for å fordøye det, ga deres personlige sorg og opplevelser.

Jeg var ikke slik kjempeinteressert i starten, etterhvert ble det mer. Da barnet ble født var ikke jeg den som var mest på banen, var mer i bakgrunnen. Klart ble jeg glad i tantungen, det er ett lite menneske. Etter en tid ble jeg og barnet mer kjent, og i dag har vi det fint sammen, uten at jeg trenger å kjenne på min egen sorg over det faktum at jeg kanskje ikke får flere barn.

Det er en prosess som du må igjennom. Om du skal fortelle hvordan du føler, det kommer an på forholdet mellom deg og din søster, hvor godt kjenner hun deg?

Bruk Dol, og skriv følelsene her. La deg selv føle, da kan du sakte jobbe med følelsene. Det er ikke noe fasit på hva man skal føle vet du )

[Gjest keira]

Jeg synes det er helt menneskelig å ha til tider litt "ukorrekte" følelser, og jeg er glad du deler dem med oss. Det meste vi føler har sine årsaker, og det handler sjelden om at en er surmaget og ikke evner å ønske andre lykke.

Jeg fikk ikke de barna jeg ønsket, og når noen venninner popper ut unger i fleng føler jeg et stikk innvendig til tider. Det som kommer så enkelt for noen er uoppnåelig for andre. Jeg gleder meg vel over deres lykke, men blir minnet om mine egne tap. Mine venninner tar det da også som en selvfølge at det faktisk er litt sårt for meg å høre at de er gravide for nte gang. Og at det er rart for meg å holde babyen i hendene den første gangen fordi det fremkaller noe sårt og vanskelig som hele tiden er i bearbeidelse hos meg. Men slik er livet. Ting går ved siden av hverandre hånd i hånd. Egne tap og glede over andres lykke.

Du kommer til å bli en dritherlig onkel, vil nå jeg tro:o) Såre følelser tar du med på kjøpet og de kjenner du mest nå i starten.

[morsan]

Kanskje du rett og slett må gjennom en sorgprosess.? Hennes graviditet minner deg på at du ikke kan få barn, og det kjennes litt vondere når hun er din søster.

Jeg har stor tro på at den vonde følelsen vil forsvinne etterhvert, du bare trenger tid på deg til å fordøye det.

''Jeg har stor tro på at den vonde følelsen vil forsvinne etterhvert, du bare trenger tid på deg til å fordøye det.''

Det har jeg også, og derfor vil jeg råde trådstarter til å IKKE ta opp dette for mye med søsteren akkurat nå, for da slipper trådstarter å måtte forholde seg til det som er sagt siden.

Vi har vel alle opplevd å ha vonde tanker som vi til slutt er glade for at vi ikke delte med den tankene dreide seg om.

[morsan]

[quote name=Shira )' timestamp='1197876576' post='3753098]

Jeg har kjent på de samme følelsene. Vi kan ikke styre følelsene, så jeg har valgt og kjenne på dem, la meg føle, og prøve og tenke fornuftig underveis.

Jeg er jo glad, men i starten overskygges det av mine egen sorg, mine gene tanker og dilemmaer rundt temaet. Jeg har også vært på andre siden, hvor jeg har vært gravid, og vet at noen i familien trenger tid for å fordøye det, ga deres personlige sorg og opplevelser.

Jeg var ikke slik kjempeinteressert i starten, etterhvert ble det mer. Da barnet ble født var ikke jeg den som var mest på banen, var mer i bakgrunnen. Klart ble jeg glad i tantungen, det er ett lite menneske. Etter en tid ble jeg og barnet mer kjent, og i dag har vi det fint sammen, uten at jeg trenger å kjenne på min egen sorg over det faktum at jeg kanskje ikke får flere barn.

Det er en prosess som du må igjennom. Om du skal fortelle hvordan du føler, det kommer an på forholdet mellom deg og din søster, hvor godt kjenner hun deg?

Bruk Dol, og skriv følelsene her. La deg selv føle, da kan du sakte jobbe med følelsene. Det er ikke noe fasit på hva man skal føle vet du )

''Jeg har også vært på andre siden, hvor jeg har vært gravid, og vet at noen i familien trenger tid for å fordøye det,''

Jeg har også vært der, og jeg følte at jeg tok så mye hensyn som mulig ved å la være å være den som innledet samtaler om det kommende barnet, være påpasselig med hva jeg sa/hvordan jeg ordla meg.

Den andre ble en god tante, og etterhvert også en god mor (det lyktes til slutt for dem å få barn).

Jeg tror vi begge i dag er glade for at hun ikke tok noe 'oppgjør' med meg da jeg var gravid.

[Gjest Shira :o)]

''Jeg har også vært på andre siden, hvor jeg har vært gravid, og vet at noen i familien trenger tid for å fordøye det,''

Jeg har også vært der, og jeg følte at jeg tok så mye hensyn som mulig ved å la være å være den som innledet samtaler om det kommende barnet, være påpasselig med hva jeg sa/hvordan jeg ordla meg.

Den andre ble en god tante, og etterhvert også en god mor (det lyktes til slutt for dem å få barn).

Jeg tror vi begge i dag er glade for at hun ikke tok noe 'oppgjør' med meg da jeg var gravid.

''Jeg tror vi begge i dag er glade for at hun ikke tok noe 'oppgjør' med meg da jeg var gravid.''

Her tror jeg du har rett. Nå fikk de heldigvis barn de også, og nå har vi snakket litt dette, sånn løst og fast. Vi hadde nok begge våre tanker igjennom denne tiden, og det lureste var nok som du sier, at vi ikke tok noen oppgjør.

Det var vanskelig for meg også, jeg ble uplanlagt gravid, de ble ikke gravide, selv ikke med hjelp. I dag er det to flotte barn i familien som alle er glade i, så jo, du har helt rett )

[AneM1365380603]

''Jeg har stor tro på at den vonde følelsen vil forsvinne etterhvert, du bare trenger tid på deg til å fordøye det.''

Det har jeg også, og derfor vil jeg råde trådstarter til å IKKE ta opp dette for mye med søsteren akkurat nå, for da slipper trådstarter å måtte forholde seg til det som er sagt siden.

Vi har vel alle opplevd å ha vonde tanker som vi til slutt er glade for at vi ikke delte med den tankene dreide seg om.

Helt enig!

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg tror ikke man skal ta noe oppgjør med folk når de er gravide - det er jo ikke deres "skyld". Da er det bedre å holde seg litt unna til man har fått bearbeidet følelsene rundt det selv, for det får man stort sett etterhvert. Det er naturlig å bli litt lei seg, tror jeg - men jeg opplever ikke å egentlig bli lei seg fordi folk blir gravide, men fordi det minner meg om mine egne opplevelser.

Og en gang VAR jeg rasende fordi ei var gravid pga måten hun fortalte det på:

Jeg mistet i 24. uke for en del år tilbake - det var ca 6 uker før jul. Vi hadde gjester av et vennepar på nyttårsaften, og da presterte den kvinnelige parten å heve glasset og si at vi måtte skåle fordi hun var 4 mnd "på vei". Det ødela min nyttårsaften fullstendig . ikke at hun ikke skulle fortelle det, men måten det ble gjort på - så lite hensynsfullt! Jeg klarer fremdeles ikke den dama, faktisk - har store problemer med henne, og hadde hun mistet i det svangerskapet, tror jeg nesten jeg hadde sprettet en flaske sjampanje. Beklager å måtte si det, men jeg følte meg SÅ lite forstått og tatt hensyn til i den situasjonen som var kjempevanskelig for oss.

Men stort sett synes jeg at mine venninner tar hensyn til det vi har opplevd, selv om de ikke skjønner hvor dramatisk det har vært for oss, siden vi hadde fått barn før vi mistet den gangen, og fordi vi til slutt fikk et barn til gjennom adopsjon.

Jeg er strålende lykkelig over de barna vi har, men jeg kommer aldri til å glemme eller komme helt over den vi mistet så sent i svangerskapet.

[PieLill]

''Jeg har stor tro på at den vonde følelsen vil forsvinne etterhvert, du bare trenger tid på deg til å fordøye det.''

Det har jeg også, og derfor vil jeg råde trådstarter til å IKKE ta opp dette for mye med søsteren akkurat nå, for da slipper trådstarter å måtte forholde seg til det som er sagt siden.

Vi har vel alle opplevd å ha vonde tanker som vi til slutt er glade for at vi ikke delte med den tankene dreide seg om.

Meget godt poeng.

mvh

[Gjest mij]

Det virker som det er veldig tidlig i svangerskapet ennå? Da har du kanskje litt tid på deg før du må møte henne?

Du må gjerne være ærlig og innrømme at du er lei deg fordi du selv ikke kan få barn, men IKKE fremstill dette som en anklage mot henne - det er hårfine nyanser her, og avhengig av deres forhold forøvrig vil det kunne forverre et søskenforhold.

Det dessuten også fryktelig vondt å være gravid og glad, og oppleve at nærmeste familie ikke deler gleden.

Du må gjerne være mutt og trist, men prøv å skille sak og person, for ikke å ødelegge noe mellom _dere_. :-)

[neelie (ferri)]

Hjalp MYE og lese det dere har skrevet. Jeg sier vel ingenting til søstra mi om disse følelsene.. prøve være possitiv ovenfor henne og hennes graviditet! Og det var aldri på bordet og lukke ett eventuelt barn utenfor altså..

[lonelyP]

Først og fremst vil jeg si takk for at du tør å fortelle om dette. Jeg ser nedenfor at det er mange som har slike følelser å slite med, deriblant også jeg. Ikke noe moro når man føler et voldsomt press for å smile og glede seg med de kommende foreldrene.

Har kjent det litt i forhold til venninner, men det ble virkelig vondt og vanskelig når broren min ventet sin første. Det er vanskelig å bære på sinne og misunnelse og sorg når alle andre er glade og forventer det samme av deg. Og forståelsen er ikke alltid så stor, man blir fort sett på som fryktelig egoistisk om man prøver å prate om dette.

Mine følelser er der litt fremdeles fordi disse barna bor langt vekke og besteforeldrene bruker mye tid på å snakke om dem. Men når jeg møter barna er ikke følelsene så sterke, da er jeg tilstede og prøver å være en god tante og tuller mye med barna og koser meg. Det er vel egentlig værst å vite at reaksjonene hvis jeg blir gravid kommer til å være så veldig annerledes, fordi jeg sannsynligvis blir gravid på en klinikk i Danmark (ridderen kommer jo aldri!!!).