Søskensjalusi

[Enina]

Er ganske motløs for tiden. 6-åringen er så inni hampen sjalu på lillesøster på 3,5.

ALT lillesøster gjør skal storesøster kontrollere, og det blir mye hyl og skrik fra dem begge.

I tillegg er storesøster utrolig mye sur og gretten her hjemme. Svarer frekt og litt nebbete og skal helst stille spørsmåltegn ved alt vi ber henne om. Somler fælt gjør hun også! Og hun som har vært så innmari grei og samarbeidsvillig før.

Nå skal det nevnes at storesøster har begynt på skolen i høst, og det er klart at det er mye nytt for henne. Hun trives kjempegodt på skolen, tror ikke hun har noe innestengt frustrasjon i forhold til akkurat det. Men det er klart at det er mye nytt for henne, og at hun nok gir mye av seg selv på skolen og er følgelig trett når hun kommer hjem.

Lillesøster har vært ganske krevende det siste året! Hun er hissig av natur + har hatt sin del av 3-årstrassen for å si det sånn ,-). Det er nesten som om storesøster har fått _nok_ og nå tåler hun ingenting før hun fyker i lufta. Lillesøster er over den verste trassen og veldig grei med å ha med å gjøre om dagen, så det er ikke hun som provoserer så mye heller.

Trøsten er at jeg hører støtt og stadig om andre 6-åringer som er likedann. Altså mye sjalu på småsøsken og ganske sure og tverre på hjemmebane. (Læreren sier at hun ikke merker noe av dette på skolen, hun er grei og positiv og flink til å gjøre det hun skal)

Vi er veldig opptatt av at begge jentene får alenetid med mamma eller pappa. Storesøster får mye alenetid egentlig, hun går kun 50 % på SFO, så 2-3 dager i uka henter jeg henne kl 13 og disse dagene har vi over 2 timer bare oss to før vi henter lillesøster i bhg. i tillegg går hun på to aktiviteter der pappa eller mamma er med (vi er foreldrekontakter på hver sin aktivitet). Så alenetid får hun masse av.

Det skal nevnes at jentene er kjempegode venner innimellom og kan leke godt sammen også. Men det skal så lite til for at det bikker over og jeg kan av og til ikke gå inn på vaskerommet før det er hyl og skrik og de krangler om en leke.

Vet at det ikke hjelper med kjefting, at det bare blir verre, men vi føler at vi har prøvd det meste. Både kjefting, konsekvenser osv. Har også lest en del om PMT, og har prøvd så godt vi kan å overse det negative og heller rose alt det positive. Da blir det en forbedring der og da, men så havner vi i grøfta igjen. Vi forventer liksom at hun kan klare å ta seg sammen litt på egen hånd også. Er det mye forlangt av en som nettopp er blitt 6? Det er så utrolig intenst for tiden!

Please si at det går over! Noen gode råd?? PieLill??

[Gjest GA]

sikkert 6-års"trass" 6-årsalderen kalles ikke "den første pubertet" for ingenting.

[Enina]

sikkert 6-års"trass" 6-årsalderen kalles ikke "den første pubertet" for ingenting.

Jo jeg tror også det er 6-årstrass. Jeg har til og med svart og rådet andre og ledd litt av dette tidligere, for det er så typisk for 5-6 årsalderen. Men det tar liksom _helt_ av for tiden. Litt mer enn normalt synes jeg!

Grøss, hvis dette er en forsmak på hva tenårene vil bli så kan jeg ikke si at jeg gleder meg! Og så er det storesøster som har vært den harmoniske og mest samarbeidsvillige her i huset, lillesøster er et troll i forhold (eller kanskje det var feil ord å bruke på forumet her for tiden..hihi) ;-)

[Gjest Angela26]

Naa er ikke jeg PieLill,men hun som royker inne...hehe:-) Spoek tilside...:-)

Soeskensjalusi er normalt ja, men har du satt deg ned med eldste jenta og snakket ordentlig sammen? Jeg har bare en unge selv, men ser at de gangene hun er frekk,sint eller sur, saa hjelper det masse aa faa pratet litt sammen. Da blir det lettere for henne aa fortelle hva som ligger henne paa hjertet, og jeg faar et storre innblikk i hvorfor hun oppforer seg slik hun gjoer.

[Enina]

Naa er ikke jeg PieLill,men hun som royker inne...hehe:-) Spoek tilside...:-)

Soeskensjalusi er normalt ja, men har du satt deg ned med eldste jenta og snakket ordentlig sammen? Jeg har bare en unge selv, men ser at de gangene hun er frekk,sint eller sur, saa hjelper det masse aa faa pratet litt sammen. Da blir det lettere for henne aa fortelle hva som ligger henne paa hjertet, og jeg faar et storre innblikk i hvorfor hun oppforer seg slik hun gjoer.

Takk for svar. Mente ikke at kun PieLill skulle svare, håpte bare at hun (+ mange andre) kunne komme med noen tips..

Vi har gode pratestunder, særlig på kvelden når hun er i seng. Da ligger vi ofte å småprater, forteller historier osv til hverandre. Det er veldig kos og egentlig den fineste tiden på døgnet!! Hun sier rett ut at hun synes at lillesøster tar mye plass og tid. Hun klarer ikke å styre sjalusien sin tror jeg. Vi bestemmer oss som regel for at i morgen da skal vi ha kranglefri dag og det begynner ofte greit, men så sklir det fort ut igjen..

Men jeg skal prøve å snakke litt mer med henne om dette på sengekanten, det er da hun hører best etter ;-)

[Åsemor]

Nå har ikke jeg hverken 6-åring eller 3,5-åring, og har heller aldri hatt det, men jeg har ei på snart 3 som er lynende sjalu og virkelig lar lillesøster gjennomgå til tider. Eller vi får stort sett stoppet det, men i perioder kan det være slåing, lugging, klyping, tramping, tråkking, sette-seg-på, stå-på, legge-seg-på babyen i løpet av en halvtime. Jeg blir nesten smågal.

Da det stod på som verst og det var sjalusi-reaksjoner daglig og hele tiden var jeg en monster-brølemamma som sa og ropte masse og alt var en ond sirkel. Da bestemte jeg meg for å ikke gi NOE oppmerksomhet ved uønsket adferd, annet enn et eventuelt blikk. Og selvsagt ta henne vekk, eller flytte armen hennes, eller babyen eller hva som helst, for å få en slutt på det. Fortsatte bare å snakke om det jeg holdt på med før.

Det hjalp. Det ble verre på dag 2 tror jeg, for hun VILLE så gjerne at jeg skulle reagere, og gjorde mer og mer for å få en reaksjon fra meg/oss. Tror jeg holdt på i 5 dager med denne ignoreringstaktikken.

Så har jeg gått tilbake til sånn jeg gjorde før. Forklarer rolig at det er uønsket at hun gjør sånn og slik, og så snakker vi ikke mer om det, men finner på noe annet. Når jeg ser på blikket hennes eller andre ting at det ser ut som hun har lyst til å gjøre noe "galt", gir jeg uttrykk for at jeg tror hun vil gjøre noe fint. Jeg viser at jeg har tiltro til at hun har gode intensjoner. Hvis hun ser ut til å ville klype babyen i armen sier jeg "ville du holde henne litt i hånda? Så koselig!! Nå ble lillesøster glad for at hun har en så snill og god storesøster som så gjerne ville holde henne litt i hånda!" Stort sett fører det til at hun heller gjør den positive tingen jeg sier, i stedet for det dumme som hun egentlig hadde tenkt.

Nei, jeg må egentlig legge meg. Vet ikke om noe av dette kan overføres til en 6-åring jeg altså. Men jeg kjenner at vi virkelig må ta oss i nakken og prøve å ikke reagere intuitivt alltid. Selv om jeg ikke tror hun har vondt av å se at jeg kan bli skikkelig sint innimellom, men det hjalp såvisst ikke når jeg ble ordentlig lynende forbanna hvert femte minutt gjennom hele dagen.

[PieLill]

Iblant føler jeg at det skjer en total indre ommøblering når ungene er 6.

Nesten alt man trodde var på plass ser ut til å falle fra hverandre på en eller annen måte. Frustrerende og forvirrende for både store og små.

Slike ting skjer selv om man gjør "alt" riktig. Det er bare en stor missforståelse det med at om foreldrene bare gjør alt riktig så blir alt riktig. Dessuten er det ikke menneskelig mulig å gjøre alt riktig. Og jeg blir ikke enig med meg selv om dette er gode eller dårlige nyheter.

;-)

Hvis barna stort sett ter seg som dere ønsker når de er borte fra dere, er har dere gjort vesentlige ting riktig og er på rett spor.

Joda. Det går over. Men du kan skyte en hvit pil etter de kjappe resultatene. Å tenke i år er kanskje det mest realistiske perspektivet.

Jeg synes det er viktig å dempe småsøskenoppdragelse og maktkampinnblanding i hverandres liv mellom søsken.

Dine har vel den perfekte aldersforskjellen til at den eldste ser alle feil og forbedringsbehov hos den yngste uten å ha filla peiling på realistiske forventninger i forhold til alder og tidsperspektiv. Småsøsken kan være et ustyrtelig pinlig hår i suppa.

Jeg synes det er nyttig og fortelle den eldste gang på gang, med ulike relevante vinklinger, at slik er det når man er X år. Slik var du også.

Historier fra når barna var yngre, satt i et hyggelig og innbydende lys, bruker å slå an. Det hjelper også litt på forståelsen av at de har vært små selv en gang og gjort ting som nå vil være utenkelig å gjøre.

Jeg aksepterer ikke konkurranse på oppdragerrollen fra mine barn. Nei, nei, NEI!!!

"Det er ikke din jobb å ordne opp i dette."

"Det er nok at jeg snakker til Y om dette."

"La Y finne ut av dette selv."

"Dette har ikke du noe med."

"La Y være!"

"Det er en sak mellom meg og Y." Jeg synes det er viktig å lære barn at visse ting har man ikke noe med.

En av mine har iblant vært fortvilt over den skrekkelige oppdragerjobben vi gjør. H*n mener det absolutt er påkrevd at h*n griper inn.

;-)

Det kan også være nødvendig å utvise den som ikke kan la sine søsken være i fred.

Jeg har mer tro på å håndtere problemene fra gang til gang, enn å forsøke å løse dem for all evighet. De kommer tilbake sikkert som regnet på Vestlandet.

Jeg tror ikke du kan forvente at 6-åringen din plutselig legger alle disse unotene bort. Klarer vi å dempe vår frustrasjon over 'nå igjen' og heller reagere på den akutte situasjonen, er det ofte det beste.

Det er lovende at minsten har hatt en solid trassperiode. Det tyder på at det finnes krefter til å hevde seg overfor masete og kontollerende storesøsken.

Vær også oppmerksom på at yngsten er i ferd med å utvikle seg fra bare en oppmerksomhetskonkurrent til også å være en ferdighetskonkurrent. Slikt blir det bråk av. Min eldste gråt blod over de første spede erkjennelser av at h*n ikke var dyktigst på absolutt alt.

Alle muligheter til ros og oppmuntring av godt søskensamspill bør benyttes. Men man må unngå utsagn som for barna høres ut som "Så fint at dere ikke krangler." Slikt er ikke ros, men forsinket kjeft.

"Så koselig dere ser ut til å ha det."

"Egentlig skulle dere lagt dere for en halv time siden, men dere hadde det jo så kjekt sammen at jeg syntes ikke jeg kunne avbryte." - Konsekvensros med indirekte belønning. Syle effektivt.

"Så du hvor glad Y ble når du gjorde Z"

"Y liker deg virkelig."

*******

Jeg aksepterer ikke at barna er frekke i munnen. Ikke at de aldri forsøker, men det går ikke upåaktet hen. De får heller ikke lov å rope og skrike til meg. Jeg er veldig streng på slikt.

Jeg er også så 50-talls at jeg ikke alltid gir barna forklaringer på trassige spørsmål, men i stedet krever at de gjør som jeg sier. Det er en ren overlevelsesmekanisme. Visse banaliteter orker jeg ikke bruke krefter på å diskutere.

;-)

Det kan være vel verdt å tenke litt gjennom hvilke følelser 6-årsadferden kan vekke i oss foreldre. Skuffelse over både barnet og seg selv, frustrasjon, irritasjon og fortvilelse kan være blant ingrediensene.

Disse negative følelsene trenger å balanseres i det faktum at barnet ikke er i ferd med å falle fra hverandre. Heller ikke vår innsats som forelder. Barnet har ikke blitt mindre flink eller "slemmere av natur". Barnet er bare i en omorganiseringsprosess for å kunne aksle større kropp og større utfordringer. Omorganiseringer er som kjent ofte friksjonsfulle og kaotiske.

Det er mye å jobbe med. Forbasket mye iblant. Og mye som ikke må få lov å skli ut til noe varig destruktivt.

Men et sted framme i løypa dukker det opp et barn med øk selvstendighet, innsikt og selvtillit. En super person som gjør en veldig stolt og glad. Men for en periode vet man ikke helt hvor man har hverandre.

mvh

[Enina]

Iblant føler jeg at det skjer en total indre ommøblering når ungene er 6.

Nesten alt man trodde var på plass ser ut til å falle fra hverandre på en eller annen måte. Frustrerende og forvirrende for både store og små.

Slike ting skjer selv om man gjør "alt" riktig. Det er bare en stor missforståelse det med at om foreldrene bare gjør alt riktig så blir alt riktig. Dessuten er det ikke menneskelig mulig å gjøre alt riktig. Og jeg blir ikke enig med meg selv om dette er gode eller dårlige nyheter.

;-)

Hvis barna stort sett ter seg som dere ønsker når de er borte fra dere, er har dere gjort vesentlige ting riktig og er på rett spor.

Joda. Det går over. Men du kan skyte en hvit pil etter de kjappe resultatene. Å tenke i år er kanskje det mest realistiske perspektivet.

Jeg synes det er viktig å dempe småsøskenoppdragelse og maktkampinnblanding i hverandres liv mellom søsken.

Dine har vel den perfekte aldersforskjellen til at den eldste ser alle feil og forbedringsbehov hos den yngste uten å ha filla peiling på realistiske forventninger i forhold til alder og tidsperspektiv. Småsøsken kan være et ustyrtelig pinlig hår i suppa.

Jeg synes det er nyttig og fortelle den eldste gang på gang, med ulike relevante vinklinger, at slik er det når man er X år. Slik var du også.

Historier fra når barna var yngre, satt i et hyggelig og innbydende lys, bruker å slå an. Det hjelper også litt på forståelsen av at de har vært små selv en gang og gjort ting som nå vil være utenkelig å gjøre.

Jeg aksepterer ikke konkurranse på oppdragerrollen fra mine barn. Nei, nei, NEI!!!

"Det er ikke din jobb å ordne opp i dette."

"Det er nok at jeg snakker til Y om dette."

"La Y finne ut av dette selv."

"Dette har ikke du noe med."

"La Y være!"

"Det er en sak mellom meg og Y." Jeg synes det er viktig å lære barn at visse ting har man ikke noe med.

En av mine har iblant vært fortvilt over den skrekkelige oppdragerjobben vi gjør. H*n mener det absolutt er påkrevd at h*n griper inn.

;-)

Det kan også være nødvendig å utvise den som ikke kan la sine søsken være i fred.

Jeg har mer tro på å håndtere problemene fra gang til gang, enn å forsøke å løse dem for all evighet. De kommer tilbake sikkert som regnet på Vestlandet.

Jeg tror ikke du kan forvente at 6-åringen din plutselig legger alle disse unotene bort. Klarer vi å dempe vår frustrasjon over 'nå igjen' og heller reagere på den akutte situasjonen, er det ofte det beste.

Det er lovende at minsten har hatt en solid trassperiode. Det tyder på at det finnes krefter til å hevde seg overfor masete og kontollerende storesøsken.

Vær også oppmerksom på at yngsten er i ferd med å utvikle seg fra bare en oppmerksomhetskonkurrent til også å være en ferdighetskonkurrent. Slikt blir det bråk av. Min eldste gråt blod over de første spede erkjennelser av at h*n ikke var dyktigst på absolutt alt.

Alle muligheter til ros og oppmuntring av godt søskensamspill bør benyttes. Men man må unngå utsagn som for barna høres ut som "Så fint at dere ikke krangler." Slikt er ikke ros, men forsinket kjeft.

"Så koselig dere ser ut til å ha det."

"Egentlig skulle dere lagt dere for en halv time siden, men dere hadde det jo så kjekt sammen at jeg syntes ikke jeg kunne avbryte." - Konsekvensros med indirekte belønning. Syle effektivt.

"Så du hvor glad Y ble når du gjorde Z"

"Y liker deg virkelig."

*******

Jeg aksepterer ikke at barna er frekke i munnen. Ikke at de aldri forsøker, men det går ikke upåaktet hen. De får heller ikke lov å rope og skrike til meg. Jeg er veldig streng på slikt.

Jeg er også så 50-talls at jeg ikke alltid gir barna forklaringer på trassige spørsmål, men i stedet krever at de gjør som jeg sier. Det er en ren overlevelsesmekanisme. Visse banaliteter orker jeg ikke bruke krefter på å diskutere.

;-)

Det kan være vel verdt å tenke litt gjennom hvilke følelser 6-årsadferden kan vekke i oss foreldre. Skuffelse over både barnet og seg selv, frustrasjon, irritasjon og fortvilelse kan være blant ingrediensene.

Disse negative følelsene trenger å balanseres i det faktum at barnet ikke er i ferd med å falle fra hverandre. Heller ikke vår innsats som forelder. Barnet har ikke blitt mindre flink eller "slemmere av natur". Barnet er bare i en omorganiseringsprosess for å kunne aksle større kropp og større utfordringer. Omorganiseringer er som kjent ofte friksjonsfulle og kaotiske.

Det er mye å jobbe med. Forbasket mye iblant. Og mye som ikke må få lov å skli ut til noe varig destruktivt.

Men et sted framme i løypa dukker det opp et barn med øk selvstendighet, innsikt og selvtillit. En super person som gjør en veldig stolt og glad. Men for en periode vet man ikke helt hvor man har hverandre.

mvh

Tusen takk PieLill!

Nå har jeg lest gjennom svaret ditt 2 ganger og kjenner at det gjør noe positivt med meg!

Jeg har fått bekreftet at det ikke er vi som feiler, men at dette bare er noe som barnet _skal_ gjennom, og at det ikke handler om at hun er blitt slemmere enn før.

For som du sier, hun oppfører seg alltid fint når hun er utenfor hjemmet! Får alltid høre at hun er så grei i bursdagsselskaper, på overnattinger, hos besteforeldre, på skolen osv.. Og jeg vet at det er viktig for oss alle å få ut litt "gørr" i ny og ne, så det er jo bra at hun gjør det her hjemme.

Setter veldig pris på dine svar. Er såå imponert av den kunnskapen du sitter inne med når det gjelder medmenneskelige forhold! Takk!

[Enina]

Nå har ikke jeg hverken 6-åring eller 3,5-åring, og har heller aldri hatt det, men jeg har ei på snart 3 som er lynende sjalu og virkelig lar lillesøster gjennomgå til tider. Eller vi får stort sett stoppet det, men i perioder kan det være slåing, lugging, klyping, tramping, tråkking, sette-seg-på, stå-på, legge-seg-på babyen i løpet av en halvtime. Jeg blir nesten smågal.

Da det stod på som verst og det var sjalusi-reaksjoner daglig og hele tiden var jeg en monster-brølemamma som sa og ropte masse og alt var en ond sirkel. Da bestemte jeg meg for å ikke gi NOE oppmerksomhet ved uønsket adferd, annet enn et eventuelt blikk. Og selvsagt ta henne vekk, eller flytte armen hennes, eller babyen eller hva som helst, for å få en slutt på det. Fortsatte bare å snakke om det jeg holdt på med før.

Det hjalp. Det ble verre på dag 2 tror jeg, for hun VILLE så gjerne at jeg skulle reagere, og gjorde mer og mer for å få en reaksjon fra meg/oss. Tror jeg holdt på i 5 dager med denne ignoreringstaktikken.

Så har jeg gått tilbake til sånn jeg gjorde før. Forklarer rolig at det er uønsket at hun gjør sånn og slik, og så snakker vi ikke mer om det, men finner på noe annet. Når jeg ser på blikket hennes eller andre ting at det ser ut som hun har lyst til å gjøre noe "galt", gir jeg uttrykk for at jeg tror hun vil gjøre noe fint. Jeg viser at jeg har tiltro til at hun har gode intensjoner. Hvis hun ser ut til å ville klype babyen i armen sier jeg "ville du holde henne litt i hånda? Så koselig!! Nå ble lillesøster glad for at hun har en så snill og god storesøster som så gjerne ville holde henne litt i hånda!" Stort sett fører det til at hun heller gjør den positive tingen jeg sier, i stedet for det dumme som hun egentlig hadde tenkt.

Nei, jeg må egentlig legge meg. Vet ikke om noe av dette kan overføres til en 6-åring jeg altså. Men jeg kjenner at vi virkelig må ta oss i nakken og prøve å ikke reagere intuitivt alltid. Selv om jeg ikke tror hun har vondt av å se at jeg kan bli skikkelig sint innimellom, men det hjalp såvisst ikke når jeg ble ordentlig lynende forbanna hvert femte minutt gjennom hele dagen.

Tusen takk for supert innspill!

Skal jammen meg prøve ut opplegget ditt.

Har veldig tro på at kjefting bare fører den negative trenden videre.. Det er bare ikke alltid så lett i praksis ;-)