Sinne og våre reaksjoner

[Torv]

Hei!

Nå må jeg ty til ekspertisen her inne. Trenger mange og gode råd snarest :0)

Vi er fosterforeldre til en gutt som er så veldig sur(ikke sint) - hele tiden.

Dette pga enkeltepisoder. Ingen av mine andre barn har blitt så sure for denne type ting, og jeg blir forvirret og usikker på hva jeg skal gjøre. Nå kan vi imidlertid ikke sammenlikne han med vanlige barn heller. Det vi er sikker på, er at hele familien, til og med de minste påvirkes av dette, og det gjør hver dag til en utrivelig dag. Dette er egentlig uholdbart, og jeg får ikke særlig hjelpe eller gehør hos barne -og omsorgstjenesten i hvordan jeg går frem her.

Vi har snakket på en rolig og fornuftig måte, vi har sagt at nå er det nok, vi har hatt konsekvenser(ikke over lang tid og meget lite)og vi har oversett over lengre tid, men dette funker bare ikke.

Kan noen av dere _please_ komme med noen gode råd. Gruer meg nå til jula, fordi jeg eksploderer snart!

Når han derimot skal oppnå noe, er han blid som ei sol!

Gutten er 14 år, men jeg poster det her inne, da han i mange tilfeller er som en 8 åring hos oss. Og jeg må i dette tilfellet tenke at han i hodet er 8 år (spesiellt når han er sur og sint for bagateller) samtidig som han er 14 år og i en noe "sur" alder pga det også.

Komplekst!

[Gjest efoll]

Det er ikke bare det at han er fjortis, da? Det er gjerna mange som er sure i den alderen, fosterbarn eller ikke ....

[Torv]

Det er ikke bare det at han er fjortis, da? Det er gjerna mange som er sure i den alderen, fosterbarn eller ikke ....

Vel, uansett egne barn eller ikke, jeg/vi hadde slitt like mye om vår 17 åring var like sur da han var 14.....

Poenget er at vi føler at dette ødelegger mer og mer i vår hverdag.

[Gjest togli]

Kan det hjelpe å fullstendig overse han når han er sur? Eller iallefall late som dere ikke merker at han er sur?

[Persille1365381127]

Hvordan sur er han da? Sitter han i en krok og skuler på dere? Stenger han seg inne på rommet? Slenger han med leppa?

Forskjellige måter å være sur på, og forskjellige grader av ødeleggende

[Gjest mors2]

De fleste fosterbarn har med seg endel bagasje,

Kanskje har han opplevd noe vondt han tenker på?

Eller kanskje han er redd dere vil kaste han ut?

De kan ha så mange tanker.

Føler han seg som endel av familien?

Eller kanskje han bare er skikkelig tenåring! :0)

[Gjest Geir]

''Gruer meg nå til jula, fordi jeg eksploderer snart! ''

Det er ihvertfall noe du _ikkje_ må gjøre, det vil snarere føre til en forverring av situasjonen.

Si klart og tydelig ifra til han at han når som helst og om hva som helst, kan komme og prate med dere om han har behov eller at dere bare _er der_ for han uansett, gutten har nok mye å tenke på stakkar...

Ps! Håper det ordner seg, men det er en vanskelig alder, spesielt når han er adoptert i tillegg.

Mvh

[Gjest pærebrus875]

Du sier du har prøvd med konsekvenser, men har du prøvd med /spørsmål/? Mange foreldre, ikke bare fosterforeldre, men "alle typer", glemmer ofte hvor viktig det er å SPØRRE!

Kan være som noen skrev her, han er redd for om dere vil beholde ham eller ikke? Og da kan dere jo berolige ham med at det skjer ikke f eks. Kan være noe han vil prate om, kan være han sover dårlig pga mareritt (pga "baggasjen" han har med).

Svært få som har opplevd mye fælt ønsker å fortelle om det til alle rundt seg, og vil gjerne ikke ha så mye oppmerksomhet. Så den av dere som føler at han stoler mest på, mor eller far, kan spørre alene. Om noe er galt så er det lov å fortelle om det osv.. og si at ingen har tenkt å kaste ham ut uansett hva han forteller. Om det er noe han er misfornøyd med hos dere, si at det er lov å si ifra, på en ordentlig måte, så kan det nok fikses.

Spør om han ønsker å komme i kontakt med en psykolog eller lignende, altså en utenfor familien, til å prate med. Og at mor/far lover å ikke fortelle resten av familie om han velger å prate ut med mor/far.

Om ikke dette hjelper, at man ikke klarer å finne ut hva problemer er, at han har det ok på skolen, klarer seg ok faglig (og ikke har lærevansker og dermed sur pga det?), eller ikke vil prate, så ville jeg vurdert psykolog uansett. For å se om noen "fremmede" som ikke kan kaste ham ut (om det er grunnen til at han ikke vil prate) får noe utav ham.

[Mrs. Wallace]

''Gruer meg nå til jula, fordi jeg eksploderer snart! ''

Det er ihvertfall noe du _ikkje_ må gjøre, det vil snarere føre til en forverring av situasjonen.

Si klart og tydelig ifra til han at han når som helst og om hva som helst, kan komme og prate med dere om han har behov eller at dere bare _er der_ for han uansett, gutten har nok mye å tenke på stakkar...

Ps! Håper det ordner seg, men det er en vanskelig alder, spesielt når han er adoptert i tillegg.

Mvh

Adopsjon og fosterbarnsordning er ikke det samme.

[Gjest Geir]

Adopsjon og fosterbarnsordning er ikke det samme.

Beklager, det gikk litt for fort i svingen, dermed brukte eg feil ord.

[PieLill]

''Gruer meg nå til jula, fordi jeg eksploderer snart! ''

Det er ihvertfall noe du _ikkje_ må gjøre, det vil snarere føre til en forverring av situasjonen.

Si klart og tydelig ifra til han at han når som helst og om hva som helst, kan komme og prate med dere om han har behov eller at dere bare _er der_ for han uansett, gutten har nok mye å tenke på stakkar...

Ps! Håper det ordner seg, men det er en vanskelig alder, spesielt når han er adoptert i tillegg.

Mvh

Av og til kan en heltrukken hjertelig eksplosjon gjøre susen. Det kan få både store og små til å våkne.

Men en risikosport, det er det.

mvh

[Gjest Geir]

Av og til kan en heltrukken hjertelig eksplosjon gjøre susen. Det kan få både store og små til å våkne.

Men en risikosport, det er det.

mvh

Joda, eg skjønner ka du mener, og ofte kan det være det riktige.

Eg er enig i at "dilling & dalling" ikkje alltid er rett medisin.

Men, det er viktig å være på vakt for at gutten kan ha mye større bekymringer enn det tilsynelatende vitner om i og med at han bor hos sine fosterforeldre.

Han har helt sikkert mange tanker rundt sine biologiske foreldre, samtidig som han kanskje ikkje føler seg like innkludert i familien som de biologiske barna.

Han har jo heler ingen garanti på kor lenge han får tilhøre familien, ihvertfall vil eg tro han kunne tenke i de baner.

Så, det er nok ikkje så lett, og kjeft og kritikk for en som i utgangspunktet kan streve fælt med å finne sin plass i familien og samfunnet forøvrig, tror eg ikkje er den beste medisin...

[PieLill]

I forhold til mine påtaler jeg det aller meste av usaklig suring når det kommer som det ledd i kommunikasjon eller annen interaksjon. Krever en umiddelbar skjerpning og gir meg ikke før det kommer.

Det jeg kan ignorere, "hjørnefurting", forsøker jeg å ignorere. Blir det for slitsomt får de gå for seg selv å sture.

Så håper jeg at dette bærer frukter etter hvert. Men det er kanskje akkurat det samme som dere har gjort.

En del suring kommer av at barna har feil og negative forventninger. Et banalt eksempel er at barnet er mett, men sier at h*n ikke likte maten likeve, fikk vondt i magen eller blir generelt grinete og tverr. Kunsten da er å skjønne hva som egentlig skjer. Så kan vi fortelle barnet at vi ikke kommer til å tvinge h*n til å spise opp. Det er bare å si bli og hyggelig at en er mett. Og at vi _forventer_ en rett fram ærlighet. Alt løser seg med det.

Jeg har noen ganger revet meg i håret over at ungene har valgt furtemetoden i forhold til ting jeg mener vi har banket inn er bare å snakke vanlig om.

Kan hende har dere å gjøre med en avansert/komplisert variant av negativ-forventning-furtemetode-syndromet. I så fall duger nok ikke mine første forslag alene.

Vil det hjelpe å slå i bordet overfor de som skal være støtteapparat for både dere og barnet? En slik adferd ødelegger veldig mye og aller mest for den som driver med det.

Iblant virker det nesten som at barn må stjele eller være fysisk utagerende for at man skal få hjelp.

mvh

[PieLill]

Joda, eg skjønner ka du mener, og ofte kan det være det riktige.

Eg er enig i at "dilling & dalling" ikkje alltid er rett medisin.

Men, det er viktig å være på vakt for at gutten kan ha mye større bekymringer enn det tilsynelatende vitner om i og med at han bor hos sine fosterforeldre.

Han har helt sikkert mange tanker rundt sine biologiske foreldre, samtidig som han kanskje ikkje føler seg like innkludert i familien som de biologiske barna.

Han har jo heler ingen garanti på kor lenge han får tilhøre familien, ihvertfall vil eg tro han kunne tenke i de baner.

Så, det er nok ikkje så lett, og kjeft og kritikk for en som i utgangspunktet kan streve fælt med å finne sin plass i familien og samfunnet forøvrig, tror eg ikkje er den beste medisin...

Nei, det er en risikosport. Og det kan så absolutt, som du sier, slå negativt ut.

Jeg har hatt størst suksess med å eksplodere når stikken min er trukket så langt at det _virkelig_ har kommet fra hjerte. Både i forhold til barn og voksne. Den som da blir gjenstand for vreden får en skikkelig a-ha-opplevelse. "Oj, er det slik hun/de opplever det."

Men slikt kan jeg ikke fake eller planlegge. Det må som sagt komme fra hjerte. Og det er ikke alltid en suksess.

mvh

[AneM1365380603]

Hvor lenge har han vært hos dere? Fosterbarn pleier ofte å få slike sider etter noen måneder. Da kan de være sinte og/eller sure. Kanskje han savner noen..? Er det noen fra familien eller kanskje en gammel venn eller nabo som kan muntre han opp? Det betyr ofte mye for et fosterbarn å få stunder sammen med folk fra sin tidligere omgangskrets.

At han oppfører seg dårlig skal dere ikke godta, men dere kan samtidig vise at dere bryr dere om han og at dere forstår at han tenker mye. Hvis han ikke hr vært hos dere så lenge kan det jo hende at han er gjennom uttestingsfasen. Altså at han sjekker ut om dere er der for han uansett oppførsel. Det kan hende han rett og slett venter på at dere skal svikte han, slik som han har opplevd med andre før. Alderen han er i er også sårbar.