Ødelegger ting..

[Gjest ..litt oppgitt og frustrert..]

Vi har en sønn på 3 år som ved flere anledninger har klart å ødelegge noe hos et nært familiemedlem (Radio, bilderamme etc.) Dette har vi ordnet opp i og kjøpt nytt. Nå klarte han ved et skikkelig uhell i går å komme bort i et kamera som lå på bordet (på kanten) og det ramlet i gulvet og vips så var det gått i stykker. Et skikkelig uhell - men hans skyld selvfølgelig. Vi sa med en gang at vi skulle orden opp i det og i mellomtiden skulle de få låne vårt kamera så de fikk tatt bilder i julen. Det ble ikke sagt noen ting der og da men utpå kvelden ble det sagt at de skulle levere det til reprasjon selv. Merker at jeg blir både oppgitt, irritert og lei meg på en gang. Tenker at vi alle jo har et ansvar for å passe på tingene våre når det er barn i nærheten og ikke la det ligge sånn til at barn får tak i det? Eller? Disse har barn selv som nå er litt større, og jeg kan ikke huske om vi hadde de samme "problemene" når deres barn var små.

Sønnen vår er veldig fysisk aktiv så vi henger stadig på for å avverge situasjoner men enkelte ganger glipper det.Hvordan har dere med barn på den alderen løst slike problemer?

[hidi, the scorpion]

Har oppdratt tre barn og ingen av de har klart å ødelegge noe for andre! De ble oppdratt til å være forsiktige, hadde ett av mine barn likevel klart å ødelegge noe, så ville jeg selvsagt erstattet det!

Har et inntrykk av dagens foreldre at barn kan gå "fritt" i andres hjem.....;(

Elsker barn, men elsker barn med påpasselige foreldre mer!

[AAA]

Nei jeg syns faktisk ikke det er andres ansvar å holde tingene sine borte fra deres barn, med unntak av det helt åpenbare, type medisiner osv.

Har selv en veldig fysisk aktiv treåring, og har brukt, og bruker, tid og energi, til tider mye av det, til å lære henne respekt for ting, både våre og andres eiendom, og å bevege seg på en måte som gjør at hun ikke ødelegger ting. For det kan læres heldigvis.

;-)

Selvsagt kan det skje uhell likevel da. Synd når det skjer, men ikke annet å gjøre enn å erstatte og reparere.

[Petal]

Har oppdratt tre barn og ingen av de har klart å ødelegge noe for andre! De ble oppdratt til å være forsiktige, hadde ett av mine barn likevel klart å ødelegge noe, så ville jeg selvsagt erstattet det!

Har et inntrykk av dagens foreldre at barn kan gå "fritt" i andres hjem.....;(

Elsker barn, men elsker barn med påpasselige foreldre mer!

Jeg er veldig glad på dine vegne for at barna dine har klart seg fint og ikke ødelagt noe hos noen, men jeg vil gjerne påpeke at det ikke bør være naturlig å anklage foreldrene dersom noe slikt skjer. Det er ikke alle barn som er istand til å forstå hvor grenser går, uansett hvor mye foreldrene forklarer det til dem. Dersom man har et slikt barn som stadig ender i slike situasjoner, er det enormt frustrerende for foreldreneogså, ikke bare for dem som får tingene sine ødelagt. Jeg antar man må ha opplevd det for å forstå det.

[Gjest mallet]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte problemet? Var det noe problem at de ville levere det til reparasjon selv, da?

[Gjest Ingemanns kjære]

Nå er mine barn eldre, men på den alderen gjorde jeg ingen ommøbleringer i hjemmet.Det vil si at alt stod der det alltid hadde stått. Også ting jeg helst ikke ville gå i stykker...

Så fulgte en periode hvor jeg fotfulgte ungene. Og gjenntakelser med nei, når de prøvde å røre noe de ikke skulle røre. Men det gav utslag, og når vi var på besøk, så var det aldri noe problem. Trengte ikke være redd for at de skulle røre ting de ikke burde røre.

[Mrs. Wallace]

Nei jeg syns faktisk ikke det er andres ansvar å holde tingene sine borte fra deres barn, med unntak av det helt åpenbare, type medisiner osv.

Har selv en veldig fysisk aktiv treåring, og har brukt, og bruker, tid og energi, til tider mye av det, til å lære henne respekt for ting, både våre og andres eiendom, og å bevege seg på en måte som gjør at hun ikke ødelegger ting. For det kan læres heldigvis.

;-)

Selvsagt kan det skje uhell likevel da. Synd når det skjer, men ikke annet å gjøre enn å erstatte og reparere.

Jeg er helt enig. Det er mitt ansvar å se til at ungene ikke ødelegger andres ting, enten vi er på besøk eller har besøk. Og om en av ungene mine ødelegger andres saker, er det mitt ansvar å erstatte det.

[Gjest ..litt oppgitt og frustrert..]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte problemet? Var det noe problem at de ville levere det til reparasjon selv, da?

Nei. Problemet var at det ble en litt kjedelig stemning og mitt oppfølgingsspørsmål var hvordan andre foreldre løser dette?

Vil bare gjenta at vi alltid har erstattet det som går i stykker.

[Gjest ..litt oppgitt og frustrert..]

Jeg er veldig glad på dine vegne for at barna dine har klart seg fint og ikke ødelagt noe hos noen, men jeg vil gjerne påpeke at det ikke bør være naturlig å anklage foreldrene dersom noe slikt skjer. Det er ikke alle barn som er istand til å forstå hvor grenser går, uansett hvor mye foreldrene forklarer det til dem. Dersom man har et slikt barn som stadig ender i slike situasjoner, er det enormt frustrerende for foreldreneogså, ikke bare for dem som får tingene sine ødelagt. Jeg antar man må ha opplevd det for å forstå det.

Takk :-) Jeg har vel tenkt det samme etter å ha lest noen av svarene. Det er virkelig ikke bare foreldrenes skyld når barna er fysisk aktive og urolige, og veldig lett å være dømmende når man selv har hatt "snille" rolige barn.

Det er vanskelig å følge med hele tiden, spesielt på en kveld med mange mennesker og i en trang stue. Og gjett om vi forsøker å lære vår lille gutt rett og galt - og respekt for andres ting. Men det er også en hårfin balansegang mellom det å passe på hele tiden (og si nei gjentatte ganger) og det å ha en hyggelig julekveld - mener jeg da.. :-)

Det er uansett fint å få en tilbakemelding på hva andre mener vi foreldre bør gjøre i denne situasjonen. Det sier nok litt om hvordan vi bør fortsette å gå frem. For det vil nok dukke opp flere uhell i vår familie :-(

[zellica]

Jeg mener at i dette tilfellet har eierne av kameraet vel så mye ansvar som dere. Når det er små barn i nærheten, legger men ikke en dyr gjenstand slik til at det kan falle ned. Da setter man gjenstanden utenfor rekkevidde, eller tar risikoen ved at det kan skje uhell.

På en kveld som i går skal man slippe å måtte være på alerten hele tiden. Det skal være rom for at alle skal kunne kose seg og ha det hyggelig. Selvfølgelig skal ikke barna få raide fritt, men de må få lov til å røre seg normalt uten tilsnakk.

Hadde dette vært meg hadde jeg satt det på kontoen for hendelige uhell.

[PieLill]

Vi har ikke alltid klart å løse det...

;-)

Det vil si, ting har gått litt i knas her og der. Ikke alltid like beleilig.

Når man ikke har små tornadoer selv, er det ikke like enkelt å huske å legge alt fra seg i en barnesikker sone.

Slik er alltid kjedelig, men vi ha stort sett møtt forståelse. Og så har vi skygget unna de stedene der forståelsen syntes vanskelig å oppnå.

Selv kan jeg bli mer irritert over en 6-åring som på død og liv må spise eggeskiva over fanget i stedet for over talerkenen enn en krystallvase som går i gulvet ved et uhell.

mvh

[Gjest mora2]

Nå er mine barn eldre, men på den alderen gjorde jeg ingen ommøbleringer i hjemmet.Det vil si at alt stod der det alltid hadde stått. Også ting jeg helst ikke ville gå i stykker...

Så fulgte en periode hvor jeg fotfulgte ungene. Og gjenntakelser med nei, når de prøvde å røre noe de ikke skulle røre. Men det gav utslag, og når vi var på besøk, så var det aldri noe problem. Trengte ikke være redd for at de skulle røre ting de ikke burde røre.

Enig med deg her!

[Orio]

Når man legger fra seg kameraet (eller andre ting) på kanten av bordet kan det lett rives ned, både av barn og voksne. Hva synes du ville være naturlig hvis det var ditt kamera, og en voksen hadde kommet til å rive det ned?

[AAA]

Takk :-) Jeg har vel tenkt det samme etter å ha lest noen av svarene. Det er virkelig ikke bare foreldrenes skyld når barna er fysisk aktive og urolige, og veldig lett å være dømmende når man selv har hatt "snille" rolige barn.

Det er vanskelig å følge med hele tiden, spesielt på en kveld med mange mennesker og i en trang stue. Og gjett om vi forsøker å lære vår lille gutt rett og galt - og respekt for andres ting. Men det er også en hårfin balansegang mellom det å passe på hele tiden (og si nei gjentatte ganger) og det å ha en hyggelig julekveld - mener jeg da.. :-)

Det er uansett fint å få en tilbakemelding på hva andre mener vi foreldre bør gjøre i denne situasjonen. Det sier nok litt om hvordan vi bør fortsette å gå frem. For det vil nok dukke opp flere uhell i vår familie :-(

Hvis det er mitt svar du sikter til, så kan jeg forsikre deg om at jeg ikke alltid har hatt "snille rolige barn." Den yngste er i kategorien Speedy Gonzales så det holder. ;-)

Men det KAN læres, det med å være forsiktig og å skille mellom utebevegelser og innebevegelser. Skal ikke påstå på noen som helst måte at vår 3-åring er utlært, men hun har blitt mye bedre etter som hun har blitt eldre.

[Gjest girasol]

Vi har ikke alltid klart å løse det...

;-)

Det vil si, ting har gått litt i knas her og der. Ikke alltid like beleilig.

Når man ikke har små tornadoer selv, er det ikke like enkelt å huske å legge alt fra seg i en barnesikker sone.

Slik er alltid kjedelig, men vi ha stort sett møtt forståelse. Og så har vi skygget unna de stedene der forståelsen syntes vanskelig å oppnå.

Selv kan jeg bli mer irritert over en 6-åring som på død og liv må spise eggeskiva over fanget i stedet for over talerkenen enn en krystallvase som går i gulvet ved et uhell.

mvh

''Selv kan jeg bli mer irritert over en 6-åring som på død og liv må spise eggeskiva over fanget i stedet for over talerkenen enn en krystallvase som går i gulvet ved et uhell.''

Ja der sa du det! Jeg synes også det er langt mer frustrerende med en 4-åring som sitter og smugkaster mandarinskall på gulvet eller ned i stolen, enn en 4-åring som ved et uhell kommer borti en blomsterpotte som balanserer ytterst på et pyntet bord! ;-)

[isbe]

Datteren vår, som nå er 8 år, har aldri knust en eneste ting - kunne i grunnen ikke FATTE at det var mulig å ha så aktive barn som ikke bare gjorde som man sa - da hun var liten. Husker også at jeg syntes nærmest det var å reime ungene fast når man brukte sele i vogn og ikke minst i spise-stolen - ungen vår satt helt UTROLIG rolig og prektig og gjorde ingenting uten å ha vurdert om det ble 180% vellykket før hun bega seg ut på noe.

SÅ ble sønnen vår født, og alle mine formeninger om det meste brast. Det er en helt utrolig forskjell på ungene (men han er i tillegg funksjonshemmet slik at forskjellen er enda større enn vanlig).

Sønnen vår kaster ting - han er snart 6 år og kaster like mye som da han var 1-2-3 år. Dette kommer ikke til å gå bort, og kommer av hans funksjonshemming. Han har ingen forståelse for tings verdi, og er ikke lei seg når ting blir ødelagt. Vi har lært han fraser for å si unnskyld og trøste når noen blir lei seg, slik at det blir mer sosialt akseptabelt når han ødelegger ting. I tillegg - og det er dette som kanskje er viktig for deg - nemlig hvordan vi gjør det - vi informerer når/før vi kommer på besøk om at ungen kaster mye, og at det lønner seg å rydde bort/holde øye med verdifulle ting. For det første er da sjansen bedre for at ting av verdi IKKE kastes, og for det andre får vi da mer forståelse når ting kastes...

[Gjest enkelt og greit]

Vi har holdt oss hjemme fra folk som ikke klarer å rydde unna så det blir trygt for barn.

[PieLill]

''Selv kan jeg bli mer irritert over en 6-åring som på død og liv må spise eggeskiva over fanget i stedet for over talerkenen enn en krystallvase som går i gulvet ved et uhell.''

Ja der sa du det! Jeg synes også det er langt mer frustrerende med en 4-åring som sitter og smugkaster mandarinskall på gulvet eller ned i stolen, enn en 4-åring som ved et uhell kommer borti en blomsterpotte som balanserer ytterst på et pyntet bord! ;-)

Jepp.

For ikke å snakke om når fireåringen eller seksåringen blir bedt om å endre litt på opplegget sitt, men fortsetter med griseriet likevel, trassen som bare fy. Og respektive foreldre ser ut til å synes at det verste er at man har snakket til gullungen...

Men det aller siste hører jo til sjeldenhetene.

;-)

mvh

[AAA]

Vi har holdt oss hjemme fra folk som ikke klarer å rydde unna så det blir trygt for barn.

Jeg for min del syns det er en god ting å ha gitt ungene sine en evne til og forståelse for egnet oppførsel, sånn at andre folk faktisk syns det er OK og greitt å ha dem hos seg.

For å oppnå det må ungene lære seg ting, man kan ikke konstuere en verden rundt ungene og tro at alle andre skal tilpasse seg den.

[hidi, the scorpion]

Jeg for min del syns det er en god ting å ha gitt ungene sine en evne til og forståelse for egnet oppførsel, sånn at andre folk faktisk syns det er OK og greitt å ha dem hos seg.

For å oppnå det må ungene lære seg ting, man kan ikke konstuere en verden rundt ungene og tro at alle andre skal tilpasse seg den.

Som jeg skulle skrevet det selv

Og det er faktisk barna selv som nyter godt av fruktene, at voksne liker dem er av stor betydning....