Adopterte barn og egenfødte barn

[Gjest norin]

Samboern min er adoptert og vil gjerne adoptere barn, dette forstår jeg godt, han har hatt en fin oppvekst takket være adoptivforeldrene og ønsker vel å gi den sjansen til andre barn. Jeg derimot er litt mer skeptisk, har alltid ønsket og forestilt meg at jeg skulle føde barna mine. Dette er noe jeg ønsker å oppleve! Er også litt skeptisk til å ha feks et egenfødt barn og et adoptivbarn, da jeg er redd for at jeg ikke skal klare å elske det adopterte barnet like høyt som det egenfødte. (er litt politisk ukorrekt her nå, beklager det..) Men samtidig vet jeg jo hvor sterkt samboern ønsker å adopotere...

Er det noen som har noen tanker ang dette å dele med meg? Får liksom følelsen av at "alle" som har adoptert ikke har noe problem med å være like glad i alle barna osv, så vil også gjerne høre hvis det er noen som har hatt problemer med det og hvordan de løste det.

[Glimtipper]

Det er vanskelig å si hva som er riktig for deg.

Men jeg vil bare kommentere en ting: Det tok meg lang tid å bygge opp gode, dype morsfølelser for sønnen min og han er egenfødt. Jeg tror mange har det slik, det blir bare mer fokus på det når man snakker om adopterte barn.

[Petal]

Det er vanskelig å si hva som er riktig for deg.

Men jeg vil bare kommentere en ting: Det tok meg lang tid å bygge opp gode, dype morsfølelser for sønnen min og han er egenfødt. Jeg tror mange har det slik, det blir bare mer fokus på det når man snakker om adopterte barn.

Jeg hadde det akkurat som Glimtipper. Tok lang tid å utvikle morsfølelse for en av sønnene mine. Den adre kom det øyeblikkelig med (egenfødte begge to). Tror det er det samme med adopterte barn. Man kan få morsfølelse i første øyeblikk, eller det tar litt tid... Dersom du ikke er sikker på om du vil bare adopter, hvorfor ikke bestemme dere for å gjøre begge delene? Få en egenfødt selv først. Da vet du hva det vil si å være mor (Mange får seg en overraskelse her og forstår ikke hvorfor man blir så trøtt og sliten av å ha barn, men de krever ganske mye.) og har født selv. da vet du også hvordan du har opplevd fødsel og graviditet. Etterpå, kan dere eventuelt adoptere. Da vil du nok lettere se at det er gjevngode måter å bli foreldre på og at det å gå gravid og føde er en meget liten del av det hele. Det å være mor for et barn på utsiden av magen din er det som vil vare lengst, uansett hvordan barnet kommer til dere. Lykke til med avgjørelsen. Men jeg synes ikke du bør gå med på en adopsjon og føle deg snytt for en fødsel og graviditet dersom det er noe du kan og ønsker mest. Det vil ikke være bra for verken dere eller barn(et/a). Ta å snakk sammen og kom frem til et kompromiss dersom du tror det er mulig.

[krabba1365381136]

Jeg har egenfødte og adopterte barn. Vær trygg ingen forskjell, dersom du er normalt følelsesmessig utrustet. At du kan ha ulik morsfølelse og at dette kan ta tid kjenner vi til og det tror jeg er uavhengig av hvor barnet kommer i fra. Dersom dere skal adoptere er det avgjørende at dere føler dere heldig som får bli foreldre til et adoptivbarn og ikke at barnet er heldig som får komme til dere. Kjenner adoptivforeldre med dårlige holdinger her og det er skadelig for barnet. Fint at mannen din selv er adoptert. Foresten kan jeg av erfaring si at svangerskap og fødsel er oppskrytt, for noen er det kanskje en fin opplevelse, jeg syntes adopsjonen var vel så fin. Men 4 flotte barn har jeg, verdens heldigste mor er jeg.

[Calileo]

Å flytte sammen med en livsledsager er en sjanse å ta. Å føde et barn er en sjanse å ta. A adoptere et barn er en sjanse å ta. Gjennom helel ivet tar vi slike sjanser. Små og store. Garantier for et lykkelig liv fylt av kjærlighet utstedes aldri. Allikevel er det slik at tar vi aldri noen sjanser dør vi ulykkelige og ensomme.

Som noen sier her, så tror jeg at dersom du har et normalt følelsesliv ligger ikke begrensningen hos deg. sett deg inn i dette med adopsjon. Les literatut og følg med her. Det er mye å lære, selv om en alltid kun eier sine egne følelser.

Imidlertid må jeg også si ay jeg har stor respekt for at du også ønsker å føde et barn fra magen. Det er en naturlig ting for en kvinne og tapet av denne muligheten føles av mange kvinner; og menn, som en fullbyrdelse av sitt eget kjønn som kvinne eller mann. De fleste her på dette forumet har vært igjennom et slikt tap i større ller mindre grad før en avgjørelse om en adopsjon.

Lykke til! les og lær og ike minst prat med dine svigerforeldre. Det virker jo som om de er glad i din mann:-)

[Gjest Trekløveret]

Tror at dette er helt vanlige tanker tidlig i prosessen. Men jeg tror også at hvis du velger å gå for adopsjon så kommer du til å modnes underveis. Veldig mange av oss adoptanter leser og leser alt vi kommer over om emnet og det er en modningsprosess som skjer mens man går veien.. Etterhvert føles det bare så riktig!

Jeg vil påstå at du kommer til å bli like glad i barna dine, enten de er fra magen din eller fra en annens mage. Og dette vil jeg påstå selv om jeg ikke har født selv. Grunnlaget mitt for å si dette er at jeg ikke tror det går an å bli _mer_ glad i noen barn enn det jeg er i mine to skatter!! Jeg elsker de over alt på denne jord!

[Gjest kjekke lesetips]

Her står det litt om å ha begge deler: http://hannej.blogspot.com/2007/04/om-kjrlighet-og-blod.html

Og her om hva som er en "ekte" mor:

http://library.adoption.com/International-Adoption/The-Velveteen-Mother/article/905/1.html

Du ville jo ha problemvinkling også, så da får du denne på kjøpet: http://www.telegraph.co.uk/health/main.jhtml?xml=/health/2006/05/31/hjolie31.xml

[Gjest norin]

Jeg hadde det akkurat som Glimtipper. Tok lang tid å utvikle morsfølelse for en av sønnene mine. Den adre kom det øyeblikkelig med (egenfødte begge to). Tror det er det samme med adopterte barn. Man kan få morsfølelse i første øyeblikk, eller det tar litt tid... Dersom du ikke er sikker på om du vil bare adopter, hvorfor ikke bestemme dere for å gjøre begge delene? Få en egenfødt selv først. Da vet du hva det vil si å være mor (Mange får seg en overraskelse her og forstår ikke hvorfor man blir så trøtt og sliten av å ha barn, men de krever ganske mye.) og har født selv. da vet du også hvordan du har opplevd fødsel og graviditet. Etterpå, kan dere eventuelt adoptere. Da vil du nok lettere se at det er gjevngode måter å bli foreldre på og at det å gå gravid og føde er en meget liten del av det hele. Det å være mor for et barn på utsiden av magen din er det som vil vare lengst, uansett hvordan barnet kommer til dere. Lykke til med avgjørelsen. Men jeg synes ikke du bør gå med på en adopsjon og føle deg snytt for en fødsel og graviditet dersom det er noe du kan og ønsker mest. Det vil ikke være bra for verken dere eller barn(et/a). Ta å snakk sammen og kom frem til et kompromiss dersom du tror det er mulig.

Sånn som det er nå kommer jeg ikke til å gi avkall på å føde barn til fordel for å adoptere, å være gravid og føde er noe jeg alltid har hatt lyst til. Et adoptert barn må derfor eventuelt komme i tillegg. Synes jo også det er en utrolig fin handling å adoptere, man gir jo kjærlighet og støtte til en som ellers ikke ville hatt det. Men det viktigste grunnen til at jeg i tillfelle skal adoptere er at jeg vil det kan ikke tenke meg noe verre enn at et barn føler seg uønsket og at jeg prøver alt jeg kan å unngå dette men ikke får det til likevel..

[Gjest norin]

Å flytte sammen med en livsledsager er en sjanse å ta. Å føde et barn er en sjanse å ta. A adoptere et barn er en sjanse å ta. Gjennom helel ivet tar vi slike sjanser. Små og store. Garantier for et lykkelig liv fylt av kjærlighet utstedes aldri. Allikevel er det slik at tar vi aldri noen sjanser dør vi ulykkelige og ensomme.

Som noen sier her, så tror jeg at dersom du har et normalt følelsesliv ligger ikke begrensningen hos deg. sett deg inn i dette med adopsjon. Les literatut og følg med her. Det er mye å lære, selv om en alltid kun eier sine egne følelser.

Imidlertid må jeg også si ay jeg har stor respekt for at du også ønsker å føde et barn fra magen. Det er en naturlig ting for en kvinne og tapet av denne muligheten føles av mange kvinner; og menn, som en fullbyrdelse av sitt eget kjønn som kvinne eller mann. De fleste her på dette forumet har vært igjennom et slikt tap i større ller mindre grad før en avgjørelse om en adopsjon.

Lykke til! les og lær og ike minst prat med dine svigerforeldre. Det virker jo som om de er glad i din mann:-)

Svigerforeldrene mine er helt fantastiske mennesker på alle måter, og jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har. Men jeg er ikke helt som dem, er redd for at hvis jeg får et adoptivbarn og et egetfødt barn kommer jeg til å ha sterkere følelser for det barnet jeg har født.. Men jeg har heller ikke lyst til å gå glipp av det å være gravid (hvis jeg kan bli det, såklart) og bare få adoptivbarn. Nå må jeg jo si at vi ikke er på familieplanleggingsstadiet helt enda, så jeg har jo litt tid til å forberede meg.. Det er fint å høre hva andre også mener, ikke bare snakke med samboern som har veldig lyst til å få adopterte barn;)

[krabba1365381136]

Svigerforeldrene mine er helt fantastiske mennesker på alle måter, og jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har. Men jeg er ikke helt som dem, er redd for at hvis jeg får et adoptivbarn og et egetfødt barn kommer jeg til å ha sterkere følelser for det barnet jeg har født.. Men jeg har heller ikke lyst til å gå glipp av det å være gravid (hvis jeg kan bli det, såklart) og bare få adoptivbarn. Nå må jeg jo si at vi ikke er på familieplanleggingsstadiet helt enda, så jeg har jo litt tid til å forberede meg.. Det er fint å høre hva andre også mener, ikke bare snakke med samboern som har veldig lyst til å få adopterte barn;)

Du har mange flotte tanker om det å adoptere og blir sikkert en flott adoptivmor. Bare det å trekke inne forhold til egne foreldre osv. er viktig i forbredelse til adopsjon. Du skal få møte deg selv og din egen historie i døra. Nyttig og spennende. Det å adoptere vekker endel eksistensielle spørsmål som har gjordt hele vår familie til bedre mennesker. Tror at du ved din evne til refleksjon allerede er i forbredelse til det å bli mor på flere plan. Lykke til!

[Gjest togli]

Jeg tror muligens du tenker slik fordi du ikke har egne barn ennå? Selv er jeg trebarnsmor (alle tre har jeg født selv), men jeg er 100% sikker på at dersom jeg hadde adoptert et barn, så hadde jeg vært minst like glad i dette barnet!

Når jeg ventet mitt andre barn, var jeg litt redd for at jeg ikke skulle klare å elske dette barnet like høyt som det første. Jeg klarte ikke helt å se for meg at det var mulig å elske flere enn en så høyt! Jeg tok selvsagt helt feil! Både andre- og tredjemann er like høyt elsket som førstemann. Det er utrolig hvor god plass et morshjerte har

De som får oppleve _både_ et egenfødt barn og et adoptert barn er kjempeheldige

[krabba1365381136]

Sånn som det er nå kommer jeg ikke til å gi avkall på å føde barn til fordel for å adoptere, å være gravid og føde er noe jeg alltid har hatt lyst til. Et adoptert barn må derfor eventuelt komme i tillegg. Synes jo også det er en utrolig fin handling å adoptere, man gir jo kjærlighet og støtte til en som ellers ikke ville hatt det. Men det viktigste grunnen til at jeg i tillfelle skal adoptere er at jeg vil det kan ikke tenke meg noe verre enn at et barn føler seg uønsket og at jeg prøver alt jeg kan å unngå dette men ikke får det til likevel..

Vil bare si: Takk for at du tar oss med i denne prosessen, det er givende å få vær med i dine tanker rundt dette. Du kan gjerne utdype litt mere. hva hindrer deg i å adoptere? Hva skal til for at du blir med din mann på en adoptsjon? Hva er det som gjør at du ønsker å føde barn? Skriv gjerne dagbok eller hold oss oppdatert!

[Gjest uten nick i dag, men faktisk litt sur]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

[Gjest Takk til deg!]

Jeg tror muligens du tenker slik fordi du ikke har egne barn ennå? Selv er jeg trebarnsmor (alle tre har jeg født selv), men jeg er 100% sikker på at dersom jeg hadde adoptert et barn, så hadde jeg vært minst like glad i dette barnet!

Når jeg ventet mitt andre barn, var jeg litt redd for at jeg ikke skulle klare å elske dette barnet like høyt som det første. Jeg klarte ikke helt å se for meg at det var mulig å elske flere enn en så høyt! Jeg tok selvsagt helt feil! Både andre- og tredjemann er like høyt elsket som førstemann. Det er utrolig hvor god plass et morshjerte har

De som får oppleve _både_ et egenfødt barn og et adoptert barn er kjempeheldige

Nydelig skrevet!!

[Gjest Takk til deg!]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Helt enig med deg!

Og til trådstarter: Ville du vært mer glad i mannen din hvis han ikke var adoptert? Det er jo litt av det samme

Litt på spissen, men likevel...

[Gjest norin]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Jeg skjønner at for deg som elsker adoptivbarna på lik linje med egenfødte barn, er dette en latterlig tanke. Men for meg er dette ikke en selvfølge. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd dette, at det går an å ikke elske barn (min stemor), selv om man er de eneste foreldrene dette barnet kjenner. Nå er jo adoptivbarn noe du velge selv i større grad enn stebarn, så jeg håper jo at følelsene ikke er de samme.

[Gjest norin]

Helt enig med deg!

Og til trådstarter: Ville du vært mer glad i mannen din hvis han ikke var adoptert? Det er jo litt av det samme

Litt på spissen, men likevel...

Jeg må nok si meg litt uenig der, for den kjærligheten man føler for barna sine og den man føler for en partner, kan vel ikke være den samme? Kjærligheten for barna kan vel ikke "gå over" eller hva jeg skal si, slik den kan med en partner(?)

[Mrs. Wallace]

Helt enig med deg!

Og til trådstarter: Ville du vært mer glad i mannen din hvis han ikke var adoptert? Det er jo litt av det samme

Litt på spissen, men likevel...

Jeg synes det er helt irrellevant å trekke inn kjærlighet til partner i dette med følelser for barn, adopterte eller ei. Skal man trekke hele linja ut med sammenlikning, da, og snakke om skilsmisser også?

[....AV]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Jeg synes ikke det er så rart når man ikke har barn i det hele tatt fra før. Jeg klarte i hvertfall ikke å forestille meg på forhånd hvor glad man blir i sine barn, jeg var faktisk litt redd for at jeg ikke skulle bli "glad nok" i dem, og mine kommer fra min mage.

Da jeg skulle ha andremann, var jeg dessuten redd for at jeg ikke skulle bli like glad i han. Det var vanskelig å forestille seg at det gikk an å bli så glad i to, men det viste seg jo å være uproblematisk. Jeg tror dette er naturlige følelser for mange. Selv var jeg tidligere heller ikke sikker på at man kunne føle like sterkt for et adoptivbarn som for egenfødte, men nå som jeg selv har mer erfaring i å knytte meg følelsesmessig til barn, er jeg helt sikker på at jeg ville blitt like glad i et adoptivbarn.

[Gjest keira]

Jeg skjønner at for deg som elsker adoptivbarna på lik linje med egenfødte barn, er dette en latterlig tanke. Men for meg er dette ikke en selvfølge. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd dette, at det går an å ikke elske barn (min stemor), selv om man er de eneste foreldrene dette barnet kjenner. Nå er jo adoptivbarn noe du velge selv i større grad enn stebarn, så jeg håper jo at følelsene ikke er de samme.

Det er noen som ikke elsker barna sine slik vi andre mødre gjør, enten de er egenfødte eller adopterte. Tror det har mere med individuelle forskjeller i den evnen hos mødre enn om barna er adoptert eller ikke. Ellers er det selvfølgelig vanskelig å sammenlikne størrelsen på morskjærlighet oss mødre i mellom, men de som har kjent det på kroppen, som deg, vet dessverre hvordan det er å ikke føle seg elsket som barn.

Jeg tror selv jeg elsker ualminnelig høyt i all min morsegosentrisme:o)