Adopterte barn og egenfødte barn

[Gjest litchi]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Og dette sure oppstøtet kommer vel fra en som synes biologi er helt fullstendig irrelevant? DET provoserer meg her inne, at så mange adoptivforeldre bare glatt ser bort fra at det er mulighet for at noe er forskjellig ved å bære fram og å adoptere og at man automatisk, lenge før man har erfart det, skal se på det å bære fram et barn og det å hente et barn skal være helt det samme. Og det kommer fra en gjeng hvor majoriteten har gått gjennom prøverørsforsøk og andre mer eller mindre ekstreme varianter for nettopp å få biologiske barn. Men i det øyeblikket barna er kommet og de er blitt foreldre, så skal ALLE fatte og begripe at det er akkurat det samme, og nåde den som tillater seg å stille spørsmål ved det! Selv om de har grått, slitt og vært deprimerte underveis i prosessen.

Jeg vil gå så langt som å si at dersom man IKKE tenker gjennom det å skulle ha egenfødte og adopterte barn før man går til det skritt, så er man virkelig uansvarlig. I det hele tatt mener jeg at mest mulig og flest mulig problemstillinger bør tenkes gjennom før man får barn, enten det er på den ene eller andre måten.

Kjærligheten til det egenfødet og det adopterte barnet ER helt det samme!!! Det har alle de som har svart helt fullstendig rett i! I alle fall opplever jeg det sånn, men jeg kan strengt tatt ikke vite om alle har det på samme måte. Jeg har en av hver, og jeg elsker begge akkurat på samme måte! Det finnes ingen forskjell på det! Nå!

Men prosessen mot morskjærlighet var faktisk litt forskjellig. Jeg hadde akkurat samme følelse da jeg gikk gravid og da jeg ventet på adopsjonen, men da vi kom til Kina og hentet jenta vår, så måtte jeg plutselig bli kjent med en "stor" ettåring, som faktisk ikke digget mammaen sin spesielt mye i starten. Det er annerledes enn å bli kjent med et spebarn. Jeg tror ikke et sekund at forskjellen hadde med biologi eller ikke, det hadde med forskjellen ettåring - spebarn å gjøre - men i kampens hete, lurte jeg jammen på hva vi drev med.

Og det ville vært veldig lett å tilskrive de forskjellige prosessene til biologi dersom jeg ikke hadde lest mye om og tenkt mye på på forhånd.

Det forundrer meg utrolig at noen kan reagere sånn på trådstarters oppriktige ønske om å få vite mer, fra oss som har erfaring. Og det at hun er sammen med en som er adoptert, brukes mot henne? Det virker som du mener at siden hun er et så forferdlige menneske som stiller spørsmål, så burde hun altså ikke adoptere i det hele tatt, noen gang. Uten tanke for den lange prosessen flertallet av oss går gjennom på vei mot adopsjon? I all verden!

Hadde hun ikke tenkt, hadde det vært ille! Det at hun tenker, stiller spørsmål og lurer, er et godt tegn! Hun har ikke en gang startet prosessen! Når skal det være lov å lure, da?

Sammenlikningen med ektefelle er komplett irrelevant. Kjærligheten til ektefelle, samboer, er noe helt annet enn kjærligheten man har til sine barn, og det er på langt nær så alvorlig om man skulle slutte å elske ektefellen i forhold til om man skulle elske ett barn mer. Det siste ville faktisk være en katastrofe!

Togli har nydelig beskrevet hvordan det er å vente på barn nr. 2 - med frykt for at man ikke vil bli like glad i. Alle jeg kjenner har hatt det sånn når de har ventet på nr. 2, enten de har fått barn på den ene eller andre måten. At man tenker litt ekstra når det dreier seg om egenfødt og adopsjon er naturlig - ville vært verre om det ikke ble gjort.

[Gjest litchi]

Jeg synes ikke det er så rart når man ikke har barn i det hele tatt fra før. Jeg klarte i hvertfall ikke å forestille meg på forhånd hvor glad man blir i sine barn, jeg var faktisk litt redd for at jeg ikke skulle bli "glad nok" i dem, og mine kommer fra min mage.

Da jeg skulle ha andremann, var jeg dessuten redd for at jeg ikke skulle bli like glad i han. Det var vanskelig å forestille seg at det gikk an å bli så glad i to, men det viste seg jo å være uproblematisk. Jeg tror dette er naturlige følelser for mange. Selv var jeg tidligere heller ikke sikker på at man kunne føle like sterkt for et adoptivbarn som for egenfødte, men nå som jeg selv har mer erfaring i å knytte meg følelsesmessig til barn, er jeg helt sikker på at jeg ville blitt like glad i et adoptivbarn.

Nettopp!

[Gjest girasol]

Og dette sure oppstøtet kommer vel fra en som synes biologi er helt fullstendig irrelevant? DET provoserer meg her inne, at så mange adoptivforeldre bare glatt ser bort fra at det er mulighet for at noe er forskjellig ved å bære fram og å adoptere og at man automatisk, lenge før man har erfart det, skal se på det å bære fram et barn og det å hente et barn skal være helt det samme. Og det kommer fra en gjeng hvor majoriteten har gått gjennom prøverørsforsøk og andre mer eller mindre ekstreme varianter for nettopp å få biologiske barn. Men i det øyeblikket barna er kommet og de er blitt foreldre, så skal ALLE fatte og begripe at det er akkurat det samme, og nåde den som tillater seg å stille spørsmål ved det! Selv om de har grått, slitt og vært deprimerte underveis i prosessen.

Jeg vil gå så langt som å si at dersom man IKKE tenker gjennom det å skulle ha egenfødte og adopterte barn før man går til det skritt, så er man virkelig uansvarlig. I det hele tatt mener jeg at mest mulig og flest mulig problemstillinger bør tenkes gjennom før man får barn, enten det er på den ene eller andre måten.

Kjærligheten til det egenfødet og det adopterte barnet ER helt det samme!!! Det har alle de som har svart helt fullstendig rett i! I alle fall opplever jeg det sånn, men jeg kan strengt tatt ikke vite om alle har det på samme måte. Jeg har en av hver, og jeg elsker begge akkurat på samme måte! Det finnes ingen forskjell på det! Nå!

Men prosessen mot morskjærlighet var faktisk litt forskjellig. Jeg hadde akkurat samme følelse da jeg gikk gravid og da jeg ventet på adopsjonen, men da vi kom til Kina og hentet jenta vår, så måtte jeg plutselig bli kjent med en "stor" ettåring, som faktisk ikke digget mammaen sin spesielt mye i starten. Det er annerledes enn å bli kjent med et spebarn. Jeg tror ikke et sekund at forskjellen hadde med biologi eller ikke, det hadde med forskjellen ettåring - spebarn å gjøre - men i kampens hete, lurte jeg jammen på hva vi drev med.

Og det ville vært veldig lett å tilskrive de forskjellige prosessene til biologi dersom jeg ikke hadde lest mye om og tenkt mye på på forhånd.

Det forundrer meg utrolig at noen kan reagere sånn på trådstarters oppriktige ønske om å få vite mer, fra oss som har erfaring. Og det at hun er sammen med en som er adoptert, brukes mot henne? Det virker som du mener at siden hun er et så forferdlige menneske som stiller spørsmål, så burde hun altså ikke adoptere i det hele tatt, noen gang. Uten tanke for den lange prosessen flertallet av oss går gjennom på vei mot adopsjon? I all verden!

Hadde hun ikke tenkt, hadde det vært ille! Det at hun tenker, stiller spørsmål og lurer, er et godt tegn! Hun har ikke en gang startet prosessen! Når skal det være lov å lure, da?

Sammenlikningen med ektefelle er komplett irrelevant. Kjærligheten til ektefelle, samboer, er noe helt annet enn kjærligheten man har til sine barn, og det er på langt nær så alvorlig om man skulle slutte å elske ektefellen i forhold til om man skulle elske ett barn mer. Det siste ville faktisk være en katastrofe!

Togli har nydelig beskrevet hvordan det er å vente på barn nr. 2 - med frykt for at man ikke vil bli like glad i. Alle jeg kjenner har hatt det sånn når de har ventet på nr. 2, enten de har fått barn på den ene eller andre måten. At man tenker litt ekstra når det dreier seg om egenfødt og adopsjon er naturlig - ville vært verre om det ikke ble gjort.

Dette var et hissig innlegg litchi ;-) Men jeg er uforbeholdent enig med deg!! SELVFØLGELIG er det lov, riktig, viktig og nødvendig å stille disse spørsmålene, og det er helt tullete å stille seg negativ til at nettopp disse spørsmålene stilles!

[Gjest litchi]

Jeg elsker begge mine barn like høyt, og ville glatt gått i døden for dem begge. Den ene egenfødt, den andre adoptert.

Prosessen mot kjærligheten var litt forskjellig, likevel. En fantastisk opplevelse å oppleve at barnet kom fra egen kropp og plutselig bare VAR der, som liten, hjelpesløs, og fullstendig avhengig av meg. Ansvarsfølelsen kom resolutt! Morskjærligheten tok det litt lengre tid med.

En fantastisk opplevelse å reise til den andre enden av jorda, i full spenning, for å møte yngstebarnet. En stor ettåring, som allerede da hadde meget bestemte meninger om hvem som skulle få lov å være nær henne - mor ble ikke akseptert. Ansvarsfølelsen kom resolutt! Morskjærligheten tok det litt lengre tid med - og hakket lengre tid enn det gjorde med den egenfødte. Jeg tror ikke det hadde med biologi å gjøre. Men yngstemann stilte krav - til meg Vi måtte finne ut av hverandre, lære å spille sammen, på en helt annen og mer krevende måte enn med spebarnet. Jeg fikk ikke legge alle føringer denne gangen, og personligheten til barnet var fullt på plass. Det var mye mer krevende og frustrerende enn å få et spebarn.

Nå tenker jeg at det da virkerlig er helt utrolig at det var VI som skulle få de to beste barna i hele verden! Jeg tuller ikke en gang, jeg mener det helt bestemt - selv om jeg aksepterer andres rett til å være uenig (selv om de tar feil). Og jeg er så INNMARI glad for at vi ikke fikk et av de andre barna som var i samme gruppe som jenta vår - jeg synes det er litt komisk selv. Jeg synes alle de jentene er helt fantastiske, men hun som ble vår.... ÅÅÅÅÅÅHHHH!

Det er faktisk en litt rar tanke jeg har av og til. Det slo meg aldri på sykehuset at jeg skulle kunne fått et av de andre spebarna - naturlig nok. Men jeg har tenkt hvor tilfeldig det var at hun vi hentet i Kina ble vår. Jeg er ikke tilbøyelig til å tro at det ligger en guddommelig plan bak akkurat det - jeg tror det var tilfeldig. Det er en veldig rar, og sant å si, en skremmende tanke at vi kunne fått "en av de andre". Og helt umulig å tro at jeg kunne blitt like glad i en av dem dersom det hadde blitt sånn....

Så rar er morskjærligheten!

Jeg tror ikke at normalt utrustede mennesker blir mer glad i et egenfødt enn et adoptert barn. Jeg opplever faktisk at mors- og farskjærlighet er resultat av et valg, en vilje, en forpliktelse og et ansvar, mer enn en "gudegitt" følelse! Dermed er biologi ikke spesielt viktig i sammenhengen. Vi bare tror det, fordi det å kunne gro mennesker i magen er helt "sprøtt", egentlig. Og vi tror at det er det som avgjør følelsen for barnet etterpå, mens det er helt andre ting som avgjør.

Jeg kjenner mødre som har slitt med tilknytning til egenfødt barn pga hardt svangerskap og fødsel, og pga kolikk i spebarnsperioden. Jeg kjenner også til adoptivforeldre som, etter min mening, ikke evner å ta i mot adoptivbarnet på barnets premisser, og som derfor får "forstyrrelser" i tilknytning og antagelig får kjærligheten dårlige kår under slike forhold. Det er utrolig vondt å se på, og ikke minst opplever jeg at de biologiske mødrene blir "sett" med problemene i mye større grad enn adoptivforeldrene blir, og derfor får en sjanse til å rette opp før det blir for galt.

I motsetning til hva "uten nick i dag" svarer deg, så synes jeg at spørsmål er BRA! Les, tenk, snakk med, oppsøk kunnskap om det å bli foreldre, både på den ene og andre måten. Det gjør deg rustet til å ta et valg, enten resultatet blir det ene eller det andre.

[Gjest litchi]

Dette var et hissig innlegg litchi ;-) Men jeg er uforbeholdent enig med deg!! SELVFØLGELIG er det lov, riktig, viktig og nødvendig å stille disse spørsmålene, og det er helt tullete å stille seg negativ til at nettopp disse spørsmålene stilles!

Ja, det var hissig. Og det er fordi jeg nok har gjort meg skade i å tillegge "uten nick i dag" identiteten til en her inne som jeg er ravende uenig i, sånn stort sett. Det er ikke sikkert det stemmer! Huff!

Men jeg blir litt oppgitt over at det å skulle adoptere fremstilles som et så enkelt og ukomplisert valg av en del her inne, og at det nærmest er uhørt å våge å stille et eneste politisk ukorrekt spørsmål. Spesielt siden jeg synes vi burde vite bedre! Noen har hatt et helt ukomplisert og avklart forhold til det å adoptere fra starten av, men majoriteten av de jeg kjenner her inne og i RL har hatt tusen spørsmål underveis.

Og så fort vi har fått barna våre, skal vi se på det at andre lurer og tenker som "uhørt"? Hva er det for noe, da!

Huff - unnskyld! Jeg har magekatar og er i utgangspunktet gretten i dag....

[Gjest girasol]

Ja, det var hissig. Og det er fordi jeg nok har gjort meg skade i å tillegge "uten nick i dag" identiteten til en her inne som jeg er ravende uenig i, sånn stort sett. Det er ikke sikkert det stemmer! Huff!

Men jeg blir litt oppgitt over at det å skulle adoptere fremstilles som et så enkelt og ukomplisert valg av en del her inne, og at det nærmest er uhørt å våge å stille et eneste politisk ukorrekt spørsmål. Spesielt siden jeg synes vi burde vite bedre! Noen har hatt et helt ukomplisert og avklart forhold til det å adoptere fra starten av, men majoriteten av de jeg kjenner her inne og i RL har hatt tusen spørsmål underveis.

Og så fort vi har fått barna våre, skal vi se på det at andre lurer og tenker som "uhørt"? Hva er det for noe, da!

Huff - unnskyld! Jeg har magekatar og er i utgangspunktet gretten i dag....

Sjekk svaret til "siden du spør" under tråden "Hva mener dere" under her. Sikkert samme person. Vanvittig irriterende at han/de dukker opp med jevne mellomrom. Det ødelegger hele forumet "adopsjon", og er grunnen til at det er så lite aktivitet her inne nå.

Grrr

[Gjest togli]

Nydelig skrevet!!

Takk skal du ha

[Gjest togli]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Jeg synes det er utrolig flott at "norin" tør å i det hele tatt ta opp dette temaet! Det at hun er såpass reflektert gjør at hun helt sikkert vil bli en meget flott mamma både for et adoptert og et egenfødt barn!

[Gjest togli]

Jeg skjønner at for deg som elsker adoptivbarna på lik linje med egenfødte barn, er dette en latterlig tanke. Men for meg er dette ikke en selvfølge. Jeg vet, fordi jeg selv har opplevd dette, at det går an å ikke elske barn (min stemor), selv om man er de eneste foreldrene dette barnet kjenner. Nå er jo adoptivbarn noe du velge selv i større grad enn stebarn, så jeg håper jo at følelsene ikke er de samme.

Jeg er ganske sikker på at det er en vesens forskjell på å være stemor og adoptivmor. Den aller første følelsen jeg fikk overfor mine egenfødte barn, var en enorm ansvarsfølelse. Jeg _visste_ at det var _min_ jobb å beskytte dette barnet. Morskjærligheten kom sånn litt etterhvert og kom nok som en følge av den enorme ansvarsfølelsen jeg kjente.

En stemor har som oftest ikke hovedansvaret for stebarnet sitt. Barnet har en pappa og en mamma som er hovedforsørgere for barnet. Det å være stemor og adoptivmor kan ikke sammenlignes, men det betyr ikke at det ikke finnes stemødre som også er usigelig glad i stebarna sine

[lesehest]

Sjekk svaret til "siden du spør" under tråden "Hva mener dere" under her. Sikkert samme person. Vanvittig irriterende at han/de dukker opp med jevne mellomrom. Det ødelegger hele forumet "adopsjon", og er grunnen til at det er så lite aktivitet her inne nå.

Grrr

Ikke vet jeg hvilken planet ”litchi” lever på, men hun/han leser bibelen som en viss med svart habitt og hestesko.

Jeg mener ikke at det er feil å lufte slike spørsmål i slike forum som dette, men jeg mener at det skal være lov å ”smelle til” når man er uenig. Jeg reagerte først og fremst på mangelen på motforestillinger.

Litt betryggende er det når ”litchi” forklarer sitt sinne slik:

” Ja, det var hissig. Og det er fordi jeg nok har gjort meg skade i å tillegge "uten nick i dag" identiteten til en her inne som jeg er ravende uenig i, sånn stort sett. Det er ikke sikkert det stemmer! Huff!”

Det har hun temmelig sikkert rett i. Og til ”girasol” – trist at det står så stusselig til med dine evner når det gjelder kobling av holdninger og innlegg her på sol. I spørsmålet om lucia er vi 100 prosent på linje. Trist fordi det avspeiler en utrolig svak leseforståelse.

Jeg har aldri hevdet at trådstarter er et forferdelig menneske, slik ”litchi” hevder. Hvor skriver jeg det? For alt jeg vet, kan vi dele synspunkt i 99 av 100 saker. Men akkurat i denne saken er jeg ikke enig i problemstillingen. Gjør det henne forferdelig? Gjør det meg forferdelig?

At jeg kommer med sure oppstøt er en annen påstand som jeg ikke skjønner. Er det slik at hvis man hevder et annet standpunkt enn flertallet i en dol-tråd, så er man plutselig en som forsøker å ødelegge? Hvor er toleransen for at det finnes andre standpunkt? Jeg er overhodet ikke enig med ”litchi” og trolig trådstarter i denne saken. Det har jeg gitt uttrykk for. Har jeg på noe tidspunkt gitt uttrykk for at hun ikke har rett til å hevde sitt standpunkt. Toleranse handler om å respektere andres rett til å mene, men det har aldri handlet om respekt for andres meninger.

Litchi skriver: «I det hele tatt mener jeg at mest mulig og flest mulig problemstillinger bør tenkes gjennom før man får barn, enten det er på den ene eller andre måten». Jammen da er vi jo enige da. Halleluja!!

Men etter at tankene har modnet. Bør da fremtidige adoptivforeldre søke om og gjennomføre adopsjonen i tro at de kanskje ikke kan bli like glad i et adoptivbarn som et egenfødt barn? For meg er svaret innlysende. Det er det jo for ”litchi” også. For hun/han skriver

«Kjærligheten til det egenfødet og det adopterte barnet ER helt det samme!!! Det har alle de som har svart helt fullstendig rett i»! Jammen da er vi enige da. Halleluja igjen!!

Så forteller ”litchi” om sin adopsjon. Hun forteller om problemer underveis. Så konkluderer hun: «Jeg tror ikke et sekund at forskjellen hadde med biologi eller ikke, det hadde med for-skjellen ettåring - spebarn å gjøre - men i kampens hete, lurte jeg jammen på hva vi drev med. Og det ville vært veldig lett å tilskrive de forskjellige prosessene til biologi dersom jeg ikke hadde lest mye om og tenkt mye på på forhånd». Og det nettopp poenget.

En ting er at vi som adoptivforeldre bør og skal både lese og tenke, trolig i større grad enn andre, før vi går til det skritt å få barnet. Men det er også slik at vi som adoptivforeldre, og ikke minst adoptivbarn ofte møter holdninger hvor et hvert problem tilskrives adopsjonen, ikke andre forhold. Adopsjon blir som en knagg hvor alt som er vanskelig og vondt han hek-tes på. Har barnet lese- og lærevansker, konsentrasjonsproblemer, adhd osv., forklares det av en eller annen grunn med adopsjonen. Som oftest er forklaringen akkurat like komplisert og mangefasettert som hos andre barn.

Jeg bruker heller ikke ”mot” trådstarter at hun er sammen med/gift med en som er adoptert. Men jeg mener at det er noe underlig å ikke se på hans erfaringer og svigerforeldrenes erfa-ringer. Hun er sikkert langt mer avansert i sin argumentasjon i andre sammehenger, men her avvises det med at hun ”ikke er som dem”. Det er med respekt å melde et totalt innholdsløst argument i denne sammenhengen.

Så mener ”litchi” at jeg sammenlikner kjærligheten til ektefelle med kjærligheten til barn. Hvor har hun/han det fra? Kan ”litchi” lese? Jeg har i hvert fall ikke hevdet noe slikt.

Jeg mener ikke at biologi er irrelevant, men man skal være rimelig nærsynt for å mene at det er problemet. Problemet er tvert om at biologi tilskrives en altoverskyggende betydning som så å si et hvert adoptivbarn er levende motbeviser for.

For øvrig godt med endelig en frisk debatt her, i motsetning til bare kos-klapp o galltid enig med de andre-innleggene her.

[lesehest]

Ikke vet jeg hvilken planet ”litchi” lever på, men hun/han leser bibelen som en viss med svart habitt og hestesko.

Jeg mener ikke at det er feil å lufte slike spørsmål i slike forum som dette, men jeg mener at det skal være lov å ”smelle til” når man er uenig. Jeg reagerte først og fremst på mangelen på motforestillinger.

Litt betryggende er det når ”litchi” forklarer sitt sinne slik:

” Ja, det var hissig. Og det er fordi jeg nok har gjort meg skade i å tillegge "uten nick i dag" identiteten til en her inne som jeg er ravende uenig i, sånn stort sett. Det er ikke sikkert det stemmer! Huff!”

Det har hun temmelig sikkert rett i. Og til ”girasol” – trist at det står så stusselig til med dine evner når det gjelder kobling av holdninger og innlegg her på sol. I spørsmålet om lucia er vi 100 prosent på linje. Trist fordi det avspeiler en utrolig svak leseforståelse.

Jeg har aldri hevdet at trådstarter er et forferdelig menneske, slik ”litchi” hevder. Hvor skriver jeg det? For alt jeg vet, kan vi dele synspunkt i 99 av 100 saker. Men akkurat i denne saken er jeg ikke enig i problemstillingen. Gjør det henne forferdelig? Gjør det meg forferdelig?

At jeg kommer med sure oppstøt er en annen påstand som jeg ikke skjønner. Er det slik at hvis man hevder et annet standpunkt enn flertallet i en dol-tråd, så er man plutselig en som forsøker å ødelegge? Hvor er toleransen for at det finnes andre standpunkt? Jeg er overhodet ikke enig med ”litchi” og trolig trådstarter i denne saken. Det har jeg gitt uttrykk for. Har jeg på noe tidspunkt gitt uttrykk for at hun ikke har rett til å hevde sitt standpunkt. Toleranse handler om å respektere andres rett til å mene, men det har aldri handlet om respekt for andres meninger.

Litchi skriver: «I det hele tatt mener jeg at mest mulig og flest mulig problemstillinger bør tenkes gjennom før man får barn, enten det er på den ene eller andre måten». Jammen da er vi jo enige da. Halleluja!!

Men etter at tankene har modnet. Bør da fremtidige adoptivforeldre søke om og gjennomføre adopsjonen i tro at de kanskje ikke kan bli like glad i et adoptivbarn som et egenfødt barn? For meg er svaret innlysende. Det er det jo for ”litchi” også. For hun/han skriver

«Kjærligheten til det egenfødet og det adopterte barnet ER helt det samme!!! Det har alle de som har svart helt fullstendig rett i»! Jammen da er vi enige da. Halleluja igjen!!

Så forteller ”litchi” om sin adopsjon. Hun forteller om problemer underveis. Så konkluderer hun: «Jeg tror ikke et sekund at forskjellen hadde med biologi eller ikke, det hadde med for-skjellen ettåring - spebarn å gjøre - men i kampens hete, lurte jeg jammen på hva vi drev med. Og det ville vært veldig lett å tilskrive de forskjellige prosessene til biologi dersom jeg ikke hadde lest mye om og tenkt mye på på forhånd». Og det nettopp poenget.

En ting er at vi som adoptivforeldre bør og skal både lese og tenke, trolig i større grad enn andre, før vi går til det skritt å få barnet. Men det er også slik at vi som adoptivforeldre, og ikke minst adoptivbarn ofte møter holdninger hvor et hvert problem tilskrives adopsjonen, ikke andre forhold. Adopsjon blir som en knagg hvor alt som er vanskelig og vondt han hek-tes på. Har barnet lese- og lærevansker, konsentrasjonsproblemer, adhd osv., forklares det av en eller annen grunn med adopsjonen. Som oftest er forklaringen akkurat like komplisert og mangefasettert som hos andre barn.

Jeg bruker heller ikke ”mot” trådstarter at hun er sammen med/gift med en som er adoptert. Men jeg mener at det er noe underlig å ikke se på hans erfaringer og svigerforeldrenes erfa-ringer. Hun er sikkert langt mer avansert i sin argumentasjon i andre sammehenger, men her avvises det med at hun ”ikke er som dem”. Det er med respekt å melde et totalt innholdsløst argument i denne sammenhengen.

Så mener ”litchi” at jeg sammenlikner kjærligheten til ektefelle med kjærligheten til barn. Hvor har hun/han det fra? Kan ”litchi” lese? Jeg har i hvert fall ikke hevdet noe slikt.

Jeg mener ikke at biologi er irrelevant, men man skal være rimelig nærsynt for å mene at det er problemet. Problemet er tvert om at biologi tilskrives en altoverskyggende betydning som så å si et hvert adoptivbarn er levende motbeviser for.

For øvrig godt med endelig en frisk debatt her, i motsetning til bare kos-klapp o galltid enig med de andre-innleggene her.

Der glemte jeg meg og dermed var nicket mitt på plass. Sånn er livet. men da er i hvert fall alle misforsteålser ryddet av vegen.

[Gjest girasol]

Ikke vet jeg hvilken planet ”litchi” lever på, men hun/han leser bibelen som en viss med svart habitt og hestesko.

Jeg mener ikke at det er feil å lufte slike spørsmål i slike forum som dette, men jeg mener at det skal være lov å ”smelle til” når man er uenig. Jeg reagerte først og fremst på mangelen på motforestillinger.

Litt betryggende er det når ”litchi” forklarer sitt sinne slik:

” Ja, det var hissig. Og det er fordi jeg nok har gjort meg skade i å tillegge "uten nick i dag" identiteten til en her inne som jeg er ravende uenig i, sånn stort sett. Det er ikke sikkert det stemmer! Huff!”

Det har hun temmelig sikkert rett i. Og til ”girasol” – trist at det står så stusselig til med dine evner når det gjelder kobling av holdninger og innlegg her på sol. I spørsmålet om lucia er vi 100 prosent på linje. Trist fordi det avspeiler en utrolig svak leseforståelse.

Jeg har aldri hevdet at trådstarter er et forferdelig menneske, slik ”litchi” hevder. Hvor skriver jeg det? For alt jeg vet, kan vi dele synspunkt i 99 av 100 saker. Men akkurat i denne saken er jeg ikke enig i problemstillingen. Gjør det henne forferdelig? Gjør det meg forferdelig?

At jeg kommer med sure oppstøt er en annen påstand som jeg ikke skjønner. Er det slik at hvis man hevder et annet standpunkt enn flertallet i en dol-tråd, så er man plutselig en som forsøker å ødelegge? Hvor er toleransen for at det finnes andre standpunkt? Jeg er overhodet ikke enig med ”litchi” og trolig trådstarter i denne saken. Det har jeg gitt uttrykk for. Har jeg på noe tidspunkt gitt uttrykk for at hun ikke har rett til å hevde sitt standpunkt. Toleranse handler om å respektere andres rett til å mene, men det har aldri handlet om respekt for andres meninger.

Litchi skriver: «I det hele tatt mener jeg at mest mulig og flest mulig problemstillinger bør tenkes gjennom før man får barn, enten det er på den ene eller andre måten». Jammen da er vi jo enige da. Halleluja!!

Men etter at tankene har modnet. Bør da fremtidige adoptivforeldre søke om og gjennomføre adopsjonen i tro at de kanskje ikke kan bli like glad i et adoptivbarn som et egenfødt barn? For meg er svaret innlysende. Det er det jo for ”litchi” også. For hun/han skriver

«Kjærligheten til det egenfødet og det adopterte barnet ER helt det samme!!! Det har alle de som har svart helt fullstendig rett i»! Jammen da er vi enige da. Halleluja igjen!!

Så forteller ”litchi” om sin adopsjon. Hun forteller om problemer underveis. Så konkluderer hun: «Jeg tror ikke et sekund at forskjellen hadde med biologi eller ikke, det hadde med for-skjellen ettåring - spebarn å gjøre - men i kampens hete, lurte jeg jammen på hva vi drev med. Og det ville vært veldig lett å tilskrive de forskjellige prosessene til biologi dersom jeg ikke hadde lest mye om og tenkt mye på på forhånd». Og det nettopp poenget.

En ting er at vi som adoptivforeldre bør og skal både lese og tenke, trolig i større grad enn andre, før vi går til det skritt å få barnet. Men det er også slik at vi som adoptivforeldre, og ikke minst adoptivbarn ofte møter holdninger hvor et hvert problem tilskrives adopsjonen, ikke andre forhold. Adopsjon blir som en knagg hvor alt som er vanskelig og vondt han hek-tes på. Har barnet lese- og lærevansker, konsentrasjonsproblemer, adhd osv., forklares det av en eller annen grunn med adopsjonen. Som oftest er forklaringen akkurat like komplisert og mangefasettert som hos andre barn.

Jeg bruker heller ikke ”mot” trådstarter at hun er sammen med/gift med en som er adoptert. Men jeg mener at det er noe underlig å ikke se på hans erfaringer og svigerforeldrenes erfa-ringer. Hun er sikkert langt mer avansert i sin argumentasjon i andre sammehenger, men her avvises det med at hun ”ikke er som dem”. Det er med respekt å melde et totalt innholdsløst argument i denne sammenhengen.

Så mener ”litchi” at jeg sammenlikner kjærligheten til ektefelle med kjærligheten til barn. Hvor har hun/han det fra? Kan ”litchi” lese? Jeg har i hvert fall ikke hevdet noe slikt.

Jeg mener ikke at biologi er irrelevant, men man skal være rimelig nærsynt for å mene at det er problemet. Problemet er tvert om at biologi tilskrives en altoverskyggende betydning som så å si et hvert adoptivbarn er levende motbeviser for.

For øvrig godt med endelig en frisk debatt her, i motsetning til bare kos-klapp o galltid enig med de andre-innleggene her.

''Og til ”girasol” – trist at det står så stusselig til med dine evner når det gjelder kobling av holdninger og innlegg her på sol. I spørsmålet om lucia er vi 100 prosent på linje. Trist fordi det avspeiler en utrolig svak leseforståelse. ''

Ja... så stusselig står det til med min leseforståelse at jeg ikke skjønner bæret av hva du mener nå...

[Gjest girasol]

''Og til ”girasol” – trist at det står så stusselig til med dine evner når det gjelder kobling av holdninger og innlegg her på sol. I spørsmålet om lucia er vi 100 prosent på linje. Trist fordi det avspeiler en utrolig svak leseforståelse. ''

Ja... så stusselig står det til med min leseforståelse at jeg ikke skjønner bæret av hva du mener nå...

Jeg kan ikke en gang se at hverken litchi eller jeg har skrevet et eneste innlegg under lucia-tråden heller...

[Gjest norin]

Vil bare si: Takk for at du tar oss med i denne prosessen, det er givende å få vær med i dine tanker rundt dette. Du kan gjerne utdype litt mere. hva hindrer deg i å adoptere? Hva skal til for at du blir med din mann på en adoptsjon? Hva er det som gjør at du ønsker å føde barn? Skriv gjerne dagbok eller hold oss oppdatert!

Hyggelig at så mange svarte meg her inne, det hadde jeg ikke forventet. Og at jeg ikke ble møtt med mye negativt fordi jeg stilte et i grunnen politisk ukorrekt spørsmål. Nå må jeg si at vi ikke har planer om å stifte familie helt enda, men jeg har tenkt litt rundt dette nå i jula, med familieselskaper og venner som får barn. Det jeg egentlig er mest redd for når det gjelder adopsjon, og dette er jo veldig politisk ukorrekt, men det får bare gå, er at jeg skal adoptere et barn, og så senere angre på det. Jeg kommer nok til å behandle det like bra som eventuelle andre barn, men bare tanken på at jeg innerst inne vet at dette barnet elsker jeg ikke like høyt som de andre, er grusom. Og det som faktisk gjør det litt vanskelig for meg, er at familien til samboern min er så vellykket, de har det mye bedre enn vi i min familie. Hvis jeg da har problemer som det jeg har beskrevet ovenfor, vil ikke den familien,mannen min eller andre for den saks skyld forstå hva jeg sliter med. Jeg er nok ganske egoistisk ser jeg nå. Jeg ser at forutsetningene for morsfølelse som jeg har hatt hele livet har vært på feil grunnlag. (Hvis jeg skal dømme fra svarene jeg har fått her og hva "svigermor" har sagt..) Men det er ikke så lett å plutselig snu sånn helt uten videre. Jeg har faktisk litt vanskelig for å tro på det. Teoretisk skjønner jeg jo hva dere mener, men følelsesmessig blir det litt verre...Men det er vel en modningsprosess, det også..

[Gjest norin]

Og dette sure oppstøtet kommer vel fra en som synes biologi er helt fullstendig irrelevant? DET provoserer meg her inne, at så mange adoptivforeldre bare glatt ser bort fra at det er mulighet for at noe er forskjellig ved å bære fram og å adoptere og at man automatisk, lenge før man har erfart det, skal se på det å bære fram et barn og det å hente et barn skal være helt det samme. Og det kommer fra en gjeng hvor majoriteten har gått gjennom prøverørsforsøk og andre mer eller mindre ekstreme varianter for nettopp å få biologiske barn. Men i det øyeblikket barna er kommet og de er blitt foreldre, så skal ALLE fatte og begripe at det er akkurat det samme, og nåde den som tillater seg å stille spørsmål ved det! Selv om de har grått, slitt og vært deprimerte underveis i prosessen.

Jeg vil gå så langt som å si at dersom man IKKE tenker gjennom det å skulle ha egenfødte og adopterte barn før man går til det skritt, så er man virkelig uansvarlig. I det hele tatt mener jeg at mest mulig og flest mulig problemstillinger bør tenkes gjennom før man får barn, enten det er på den ene eller andre måten.

Kjærligheten til det egenfødet og det adopterte barnet ER helt det samme!!! Det har alle de som har svart helt fullstendig rett i! I alle fall opplever jeg det sånn, men jeg kan strengt tatt ikke vite om alle har det på samme måte. Jeg har en av hver, og jeg elsker begge akkurat på samme måte! Det finnes ingen forskjell på det! Nå!

Men prosessen mot morskjærlighet var faktisk litt forskjellig. Jeg hadde akkurat samme følelse da jeg gikk gravid og da jeg ventet på adopsjonen, men da vi kom til Kina og hentet jenta vår, så måtte jeg plutselig bli kjent med en "stor" ettåring, som faktisk ikke digget mammaen sin spesielt mye i starten. Det er annerledes enn å bli kjent med et spebarn. Jeg tror ikke et sekund at forskjellen hadde med biologi eller ikke, det hadde med forskjellen ettåring - spebarn å gjøre - men i kampens hete, lurte jeg jammen på hva vi drev med.

Og det ville vært veldig lett å tilskrive de forskjellige prosessene til biologi dersom jeg ikke hadde lest mye om og tenkt mye på på forhånd.

Det forundrer meg utrolig at noen kan reagere sånn på trådstarters oppriktige ønske om å få vite mer, fra oss som har erfaring. Og det at hun er sammen med en som er adoptert, brukes mot henne? Det virker som du mener at siden hun er et så forferdlige menneske som stiller spørsmål, så burde hun altså ikke adoptere i det hele tatt, noen gang. Uten tanke for den lange prosessen flertallet av oss går gjennom på vei mot adopsjon? I all verden!

Hadde hun ikke tenkt, hadde det vært ille! Det at hun tenker, stiller spørsmål og lurer, er et godt tegn! Hun har ikke en gang startet prosessen! Når skal det være lov å lure, da?

Sammenlikningen med ektefelle er komplett irrelevant. Kjærligheten til ektefelle, samboer, er noe helt annet enn kjærligheten man har til sine barn, og det er på langt nær så alvorlig om man skulle slutte å elske ektefellen i forhold til om man skulle elske ett barn mer. Det siste ville faktisk være en katastrofe!

Togli har nydelig beskrevet hvordan det er å vente på barn nr. 2 - med frykt for at man ikke vil bli like glad i. Alle jeg kjenner har hatt det sånn når de har ventet på nr. 2, enten de har fått barn på den ene eller andre måten. At man tenker litt ekstra når det dreier seg om egenfødt og adopsjon er naturlig - ville vært verre om det ikke ble gjort.

Kan jeg bare spørre, dette er kanskje ikke et helt bra spørsmål, men har du noengang angret på at du adopterte? Du skriver at det var ganske tøft i starten, hendte det at du ønsket at dere ikke hadde adoptert eller følte du fra starten at dette var "ditt" barn, selv om du så at barnet ikke gjengjeldte følelsene?

Det er nok det jeg er mest redd for ved å adoptere, at jeg skal angre på det eller ønske at jeg hadde fått et annet barn osv. Det er en helt forferdelig tanke, og hvis det hadde vært tilfelle, er det grunn nok i seg selv til ikke å adoptere..

[Gjest girasol]

Hyggelig at så mange svarte meg her inne, det hadde jeg ikke forventet. Og at jeg ikke ble møtt med mye negativt fordi jeg stilte et i grunnen politisk ukorrekt spørsmål. Nå må jeg si at vi ikke har planer om å stifte familie helt enda, men jeg har tenkt litt rundt dette nå i jula, med familieselskaper og venner som får barn. Det jeg egentlig er mest redd for når det gjelder adopsjon, og dette er jo veldig politisk ukorrekt, men det får bare gå, er at jeg skal adoptere et barn, og så senere angre på det. Jeg kommer nok til å behandle det like bra som eventuelle andre barn, men bare tanken på at jeg innerst inne vet at dette barnet elsker jeg ikke like høyt som de andre, er grusom. Og det som faktisk gjør det litt vanskelig for meg, er at familien til samboern min er så vellykket, de har det mye bedre enn vi i min familie. Hvis jeg da har problemer som det jeg har beskrevet ovenfor, vil ikke den familien,mannen min eller andre for den saks skyld forstå hva jeg sliter med. Jeg er nok ganske egoistisk ser jeg nå. Jeg ser at forutsetningene for morsfølelse som jeg har hatt hele livet har vært på feil grunnlag. (Hvis jeg skal dømme fra svarene jeg har fått her og hva "svigermor" har sagt..) Men det er ikke så lett å plutselig snu sånn helt uten videre. Jeg har faktisk litt vanskelig for å tro på det. Teoretisk skjønner jeg jo hva dere mener, men følelsesmessig blir det litt verre...Men det er vel en modningsprosess, det også..

Jeg synes det er kjempebra at du tar alle disse viktige spørsmålene sånn på alvor! Og flott at du tar samboeren din på alvor, på den måten at du ikke bare avviser hans ønske om adopsjon uten videre, men virkelig prøver å sette deg inn adoptantrollen. Ikke minst setter jeg pris på refleksjonen din rundt det å skulle elske et barn, morsrollen, omsorgsrollen, hva er det?

Jeg tror de aller fleste (heldigvis!) av de som adopterer kan skrive under på at kjærligheten en føler for adoptivbarnet ikke står tilbake for kjærligheten for de biologiske barna en eventuelt får. Sannsynligvis er det mange som har tenkt nettopp de tankene du har, og som du selv sier, det er en modningsprosess.

Du sliter med en redsel for ikke å strekke til på det emosjonelle plan. La dette modnes hos deg. Ingen grunn til å forhaste seg.

Lykke til videre!

[lesehest]

Jeg kan ikke en gang se at hverken litchi eller jeg har skrevet et eneste innlegg under lucia-tråden heller...

Tabbe det der. Mente tråden om gave på jobb. Poenget er like fullt det samme. Å tillegge meg det synspunktet i den tråden, som du faktisk gjør, er så milevis unna sannheten at det til fulle understreker manglende even til å se sammenhenger og evne til sammenligning. I det minste i dette tilfellet. For øvrig merker jeg meg at motargumentene mot mitt innlegg ikke akkurat florerer. Det pleier å være et tegn på mangel på argumenter. Godt nytt år.

[Gjest girasol]

Tabbe det der. Mente tråden om gave på jobb. Poenget er like fullt det samme. Å tillegge meg det synspunktet i den tråden, som du faktisk gjør, er så milevis unna sannheten at det til fulle understreker manglende even til å se sammenhenger og evne til sammenligning. I det minste i dette tilfellet. For øvrig merker jeg meg at motargumentene mot mitt innlegg ikke akkurat florerer. Det pleier å være et tegn på mangel på argumenter. Godt nytt år.

Jeg bare begriper ikke at noen gidder å skrive sånne innlegg som det her... jøye meg... hvis jeg har mangel på dømmekraft har du mangel på sosial intelligens...

[Gjest litchi]

Kan jeg bare spørre, dette er kanskje ikke et helt bra spørsmål, men har du noengang angret på at du adopterte? Du skriver at det var ganske tøft i starten, hendte det at du ønsket at dere ikke hadde adoptert eller følte du fra starten at dette var "ditt" barn, selv om du så at barnet ikke gjengjeldte følelsene?

Det er nok det jeg er mest redd for ved å adoptere, at jeg skal angre på det eller ønske at jeg hadde fått et annet barn osv. Det er en helt forferdelig tanke, og hvis det hadde vært tilfelle, er det grunn nok i seg selv til ikke å adoptere..

Nei, jeg har aldri angret! I starten lurte vi på hvordan det skulle gå, men anger var ikke en del av bildet. En bekymring for fremtida var der, på samme måte som den var der da jeg lå på sykehuset med en nyfødt som ikke ville die. Samme fortvilelsen, forskrekkelsen, opplevelsen av å ikke mestre situasjonen var til stede begge steder.

Ved å velge å adoptere, valgte jeg å bli like glad i det adopterte barnet som i det egenfødte. Det høres kanskje rart ut, men jeg mener at det også er et valg. I det øyeblikk valget var tatt, var det min "forbanna plikt" å elske ungen min! Det har stått soleklart foran meg både da vi fikk fra egen mage og da vi adopterte. Ikke fillern om jeg skulle gi meg på det Ungene har ikke bedt om å komme til oss - vi har bedt om å få lov til å bli foreldre til dem. Og da får vi søren meg være voksne og gjøre det som kreves...

Men - så har jeg også veldig lett elskbare unger Synes JEG, natruligvis.... Det sier vel i grunnen det meste! Myrsnipa kommer ut av skapet, vet du... Jeg mener - eller tror i alle fall - at kjærligheten i starten var et valg, en konsekvens av det enorme ansvaret som er en del av det å få barn. Men antagelig hadde morskjærligheten til begge blitt like sterk med tiden uansett

Jeg er helt overbevist om at du kommer til å bli like glad i barna dine, uansett om de kommer til deg via adopsjon eller fra egen mage. Det at du er så ærlig og stiller disse spørsmålene, gjør meg overbevist om at du vil være "klar" den dagen valget blir tatt. Men jeg synes spørsmålene du stiller er helt naturlige i prosessen, og en viktig del av det å modnes i forhold til det å adoptere.

[krabba1365381136]

Jeg synes det er kjempebra at du tar alle disse viktige spørsmålene sånn på alvor! Og flott at du tar samboeren din på alvor, på den måten at du ikke bare avviser hans ønske om adopsjon uten videre, men virkelig prøver å sette deg inn adoptantrollen. Ikke minst setter jeg pris på refleksjonen din rundt det å skulle elske et barn, morsrollen, omsorgsrollen, hva er det?

Jeg tror de aller fleste (heldigvis!) av de som adopterer kan skrive under på at kjærligheten en føler for adoptivbarnet ikke står tilbake for kjærligheten for de biologiske barna en eventuelt får. Sannsynligvis er det mange som har tenkt nettopp de tankene du har, og som du selv sier, det er en modningsprosess.

Du sliter med en redsel for ikke å strekke til på det emosjonelle plan. La dette modnes hos deg. Ingen grunn til å forhaste seg.

Lykke til videre!

Enig, ser ut som at du sliter med å strekke til. La det være en modningsprosess, du kommer kanskje lettere og raskere videre hvis du finner noen du kan snakke med om dette, men finn en nøytral terapaut (eller andre) som kan hjelpe deg med dette. Bare et forslag. Jeg kjenner imidlertid mange som sier de fint kunne adoptert tidligere i sitt liv, altså vurdert spørsmålet lenger en strengt tatt nødvendig. Når du er trygg på deg selv vil dette gå bra. Det er ingen som er feilfri og vi gjør alle så godt vi kan, å det får v'ære bra nok.