Adopterte barn og egenfødte barn

[krabba1365381136]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Unnskyld meg, at du ikke vil bruke dit nick navn i dag sier jo allt.

De som ikke tillater en mulig kommende adoptivmor å stille de spørsmålene vi alle har hatt i større eller mindre grad, fornekter noe, mener jeg.

Dette er jo store eksistensielle spørsmål. De som tjener på bevissthet rundt dette er jo adoptivbarna selv.

Å elske sitt adoptivbarn gjør man og kanskje best når en har tenkt igjennom disse spørsmålene. Så håper vi at de som ikke skal og bør adoptere selv finner dette ut.

La oss som er adoptivforeldre trygge beviste voksne på at biologien ikke er viktig.

Nei la oss kunne ta disse spørsmålene i dette forumet.

[Gjest norin]

Enig, ser ut som at du sliter med å strekke til. La det være en modningsprosess, du kommer kanskje lettere og raskere videre hvis du finner noen du kan snakke med om dette, men finn en nøytral terapaut (eller andre) som kan hjelpe deg med dette. Bare et forslag. Jeg kjenner imidlertid mange som sier de fint kunne adoptert tidligere i sitt liv, altså vurdert spørsmålet lenger en strengt tatt nødvendig. Når du er trygg på deg selv vil dette gå bra. Det er ingen som er feilfri og vi gjør alle så godt vi kan, å det får v'ære bra nok.

En terapeut for å få barn? Hjelp... Heldigvis har jeg god tid til å forberede meg, for har ikke tenkt å få barn på en god stund enda.

[Mrs. Wallace]

En terapeut for å få barn? Hjelp... Heldigvis har jeg god tid til å forberede meg, for har ikke tenkt å få barn på en god stund enda.

Neida, du trenger ikke nødvendigvis noen terapeut. Det er helt naturlig å ha tvil og tanker når man vurderer det å få barn, og sannsynligvis enda mer naturlig å ha sånne tanker når man vurderer adopsjon. Det er en sunn og fin prosess, som man slett ikke skal skamme seg over eller mistenkeliggjøre. Virkelig.

Men jeg skal gi deg et veldig godt boktips: Ane Ramm sin bok "Adoptert". Den er er skrevet av en voksen dame som er adoptert fra Korea, men jeg er sikker på at mye av stoffet i den er veldig sunt og betryggende for både mulige, ventende og allerede adoptivforeldre (og andre, for den saks skyld). Boka er både morsom og lettlest, og jeg er sikkert på at mannen din vil synes den er interessant også.

[lesehest]

Unnskyld meg, at du ikke vil bruke dit nick navn i dag sier jo allt.

De som ikke tillater en mulig kommende adoptivmor å stille de spørsmålene vi alle har hatt i større eller mindre grad, fornekter noe, mener jeg.

Dette er jo store eksistensielle spørsmål. De som tjener på bevissthet rundt dette er jo adoptivbarna selv.

Å elske sitt adoptivbarn gjør man og kanskje best når en har tenkt igjennom disse spørsmålene. Så håper vi at de som ikke skal og bør adoptere selv finner dette ut.

La oss som er adoptivforeldre trygge beviste voksne på at biologien ikke er viktig.

Nei la oss kunne ta disse spørsmålene i dette forumet.

Nå må folk være så snill å lese det som står, og ikke det de tror eller innbiller seg står.

Jeg har ikke ett eneste sted gitt uttrykk for at det ikke er lov, riktig eller noe annet å reise verken dette eller andre spørsmål verken her eller i andre forum.

Tvert om virker det som det er noen her som er vaksinert mot at noen ikke er enig med dem. Det er en form for føleri-kose-surmaget-debattkultur som står meg fjernt. Man kan da være dundrende uenige i sak uten at man tillegges en hel rekke andre karaktertrekk, meninger og holdninger.

For her er det jeg som tillegges meninger jeg aldri har ytret. .

Jeg skal ha påstått at trådstarter er "forderdelig" (er jeg ikke en gang i nærheten av å antyde), jeg tillegges holdninger og meninger i en annen tråd jeg ikke har noe som helst med å gjøre. Snarere tvert om.

Det eneste jeg har gitt uttrykk for, er at jeg rett og slett er uenig i problemstillingen. Det er ikke noe problem at adoptivforeldre er/blir mindre glad i adoptivbarn enn egenfødte. Det eksisterer ingen dokumentasjon på en slik "følelse". Det finnes tvert om forskning som viser at om det er noen som helst forskjell på hvor mye foreldre investerer i sine barn (på 13 ulike områder), kommer adoptivforeldre best ut (det skyldes imidlertid temmelig sikkert sosioøkonomiske forhold). Uansett finnes det ikke noen holdepunkter for, verken gjennom erfaringsbasert eller kvalitativ forskning av noenlunde kvalitet, som understøtter en tro eller bekymring for at adoptivbarn blir mindre elsket. Litteraturen er selvsagt full av slikt, og selvfølgelig finnes slike eksempler. Men det reflekterer ikke virkeligheten for de altoverskyggende flertallet av adoptivforeldre og adoptivbarn.

Tror man at man ikke kan elske et adoptivbarn like høyt som et egetfødt, bør man enten jobbe beinhardt med å bearbeide og endre en slik holdning, eller så bør man ikke adoptere. Det mener jeg og for meg er det innlysende.

[Gjest litchi]

Nå må folk være så snill å lese det som står, og ikke det de tror eller innbiller seg står.

Jeg har ikke ett eneste sted gitt uttrykk for at det ikke er lov, riktig eller noe annet å reise verken dette eller andre spørsmål verken her eller i andre forum.

Tvert om virker det som det er noen her som er vaksinert mot at noen ikke er enig med dem. Det er en form for føleri-kose-surmaget-debattkultur som står meg fjernt. Man kan da være dundrende uenige i sak uten at man tillegges en hel rekke andre karaktertrekk, meninger og holdninger.

For her er det jeg som tillegges meninger jeg aldri har ytret. .

Jeg skal ha påstått at trådstarter er "forderdelig" (er jeg ikke en gang i nærheten av å antyde), jeg tillegges holdninger og meninger i en annen tråd jeg ikke har noe som helst med å gjøre. Snarere tvert om.

Det eneste jeg har gitt uttrykk for, er at jeg rett og slett er uenig i problemstillingen. Det er ikke noe problem at adoptivforeldre er/blir mindre glad i adoptivbarn enn egenfødte. Det eksisterer ingen dokumentasjon på en slik "følelse". Det finnes tvert om forskning som viser at om det er noen som helst forskjell på hvor mye foreldre investerer i sine barn (på 13 ulike områder), kommer adoptivforeldre best ut (det skyldes imidlertid temmelig sikkert sosioøkonomiske forhold). Uansett finnes det ikke noen holdepunkter for, verken gjennom erfaringsbasert eller kvalitativ forskning av noenlunde kvalitet, som understøtter en tro eller bekymring for at adoptivbarn blir mindre elsket. Litteraturen er selvsagt full av slikt, og selvfølgelig finnes slike eksempler. Men det reflekterer ikke virkeligheten for de altoverskyggende flertallet av adoptivforeldre og adoptivbarn.

Tror man at man ikke kan elske et adoptivbarn like høyt som et egetfødt, bør man enten jobbe beinhardt med å bearbeide og endre en slik holdning, eller så bør man ikke adoptere. Det mener jeg og for meg er det innlysende.

"I rest my case", "det er en trist tanke", og "du av alle som har en mann som er adoptert" burde vite, skjønne forstå...

Dette er omtrent direkte sitat fra deg. Og det vitner ikke om mye forståelse for prosessen norin er inne i. Den prosessen har alle jeg kjenner, med ett unntak, vært inne i i forbindelse med å skulle adoptere, alle har hatt tvil, vært usikker underveis, lurt på om man blir "like glad i". Og det har vært helt uavhengig, faktisk, av om de har hatt egenfødte selv. Det ER annerledes å adoptere, det krever ikke minst mye mer refleksjon og bevisst valg enn det å få barn fra egen mage. Det burde naturligvis ikke være sånn, men det er sånn - for veldig mange. Det å få barn fra magen er "selvfølgelig", krever bare sex, og man er gravid før man vet ordet av det. Og det er "den naturlige måten" slik naturen har skapt oss.

Det å adoptere innebærer et mye mer bevisst valg, man får barn med bagasje, i varierende grad, man har ikke båret det i egen mage. VI som har adoptert, eller de som har lest mye om adopsjon på forhånd, vet at man blir like glad i.

Norin, som har drømt om å bære fram barn i magen, slik de fleste jenter har på et eller annet tidspunkt, har ikke verken adoptert eller lest mye om temaet foreløpig. Hun henvender seg hit for å få svar - helt i starten av en mulig adopsjonsprosess, den er foreløpig bare på tankestadiet, hypotetisk.

Er det da en "trist tanke" at hun kan lure på dette, og tør å spørre om det. Du synes hun møter "for mye forståelse" her inne - hva mener du egentlig med det? Hva er grunnen til at hun ikke skulle bli møtt med forståelse for en problemstilling mange av oss har vært innom, i større eller mindre grad?

Du sier at "dersom man ikke er sikker på at man ikke blir like glad i, skal man ikke adoptere". Jeg undrer meg over at det er mulig å være helt sikker på noe som helst før man er i situasjonen, for meg er det ikke sånn. Jeg kan bestemme meg for å velge å bli glad i, satse alle krefter på det, men om det lykkes.....trenger erfaring for å sikkert vite.

Det du skriver om å bearbeide følelsene rundt usikkerheten om å bli "like glad i", det er jeg helt enig i! Det er vår plikt som voksne, og som fremtidige foreldre. I motsetning til deg, så mener jeg at det er nettopp det norin er i ferd med å gjøre når hun stiller slike spørsmål som hun gjør. Erfaringene fra oss andre som har opplevd, er med på å sette i gang prosesser hos henne, og er med og danner bakteppet for den beslutningen hun en gang kommer til å ta.

Jeg skjønner heller ikke hva du er uenig i, dersom det ikke er i det at hun ikke bør stille spørsmålene. Alle som har svart henne er soleklare på at kjærligheten blir like sterk og inderlig, uansett hvilken måte barna kommer til oss på. Ingen er uenig i det.

Men vi har erfart det - det har ikke norin gjort - ennå.

Godt nytt år!

[Gjest Trekløveret]

"I rest my case", "det er en trist tanke", og "du av alle som har en mann som er adoptert" burde vite, skjønne forstå...

Dette er omtrent direkte sitat fra deg. Og det vitner ikke om mye forståelse for prosessen norin er inne i. Den prosessen har alle jeg kjenner, med ett unntak, vært inne i i forbindelse med å skulle adoptere, alle har hatt tvil, vært usikker underveis, lurt på om man blir "like glad i". Og det har vært helt uavhengig, faktisk, av om de har hatt egenfødte selv. Det ER annerledes å adoptere, det krever ikke minst mye mer refleksjon og bevisst valg enn det å få barn fra egen mage. Det burde naturligvis ikke være sånn, men det er sånn - for veldig mange. Det å få barn fra magen er "selvfølgelig", krever bare sex, og man er gravid før man vet ordet av det. Og det er "den naturlige måten" slik naturen har skapt oss.

Det å adoptere innebærer et mye mer bevisst valg, man får barn med bagasje, i varierende grad, man har ikke båret det i egen mage. VI som har adoptert, eller de som har lest mye om adopsjon på forhånd, vet at man blir like glad i.

Norin, som har drømt om å bære fram barn i magen, slik de fleste jenter har på et eller annet tidspunkt, har ikke verken adoptert eller lest mye om temaet foreløpig. Hun henvender seg hit for å få svar - helt i starten av en mulig adopsjonsprosess, den er foreløpig bare på tankestadiet, hypotetisk.

Er det da en "trist tanke" at hun kan lure på dette, og tør å spørre om det. Du synes hun møter "for mye forståelse" her inne - hva mener du egentlig med det? Hva er grunnen til at hun ikke skulle bli møtt med forståelse for en problemstilling mange av oss har vært innom, i større eller mindre grad?

Du sier at "dersom man ikke er sikker på at man ikke blir like glad i, skal man ikke adoptere". Jeg undrer meg over at det er mulig å være helt sikker på noe som helst før man er i situasjonen, for meg er det ikke sånn. Jeg kan bestemme meg for å velge å bli glad i, satse alle krefter på det, men om det lykkes.....trenger erfaring for å sikkert vite.

Det du skriver om å bearbeide følelsene rundt usikkerheten om å bli "like glad i", det er jeg helt enig i! Det er vår plikt som voksne, og som fremtidige foreldre. I motsetning til deg, så mener jeg at det er nettopp det norin er i ferd med å gjøre når hun stiller slike spørsmål som hun gjør. Erfaringene fra oss andre som har opplevd, er med på å sette i gang prosesser hos henne, og er med og danner bakteppet for den beslutningen hun en gang kommer til å ta.

Jeg skjønner heller ikke hva du er uenig i, dersom det ikke er i det at hun ikke bør stille spørsmålene. Alle som har svart henne er soleklare på at kjærligheten blir like sterk og inderlig, uansett hvilken måte barna kommer til oss på. Ingen er uenig i det.

Men vi har erfart det - det har ikke norin gjort - ennå.

Godt nytt år!

Applaus!!!!!!!

[PieLill]

Jeg synes spørsmålene virker oppriktige og fornuftige. Ser ikke noe politisk ukorrekt med dette.

Vi har begge deler, både hjemmelagde og adopterte.

I forhold til hvor sterkt jeg føler for barna, at jeg elsker dem og at de er mine, finnes det ingen forskjell. Jeg har nærmest "glemt" hvordan jeg fikk dem. Missforstå meg rett.

Noen ganger forstår jeg barna mine intuitivt. Andre ganger må jeg jobbe mye mer med det og dra større veksler på andre for å klare å se og forstå dem. Det siste inntreffer oftere i forhold til de som ikke deler gener med meg. Samtidig er det på de områdene barna er mest ulike meg at jeg føler de beriker meg mest og utvider min horisont mest.

Det er deler av livet jeg aldri ville skjønt bæret av uten mine barn som turguider.

Om barna blir skadet kan tanken om at "Tok jeg deg over halve kloden for dette!" fort komme. Det gjelder naturlig nok ikke de hjemmelagede.

Noen ganger funderer jeg på biologiske foreldre. Hvordan går det med dem. Noen ganger tenker jeg på hvordan barna vil forholde seg til dette når de blir større.

Alt i alt opplever jeg ja-takk-begge-deler som den perfekte løsningen for oss. Jeg kunne ikke forestilt meg familien vår annerledes.

Men vi mennesker er skrudd ulikt sammen. Så andre kan nok tenke helt forskjellig fra meg.

mvh

[skal]

Jeg synes spørsmålene virker oppriktige og fornuftige. Ser ikke noe politisk ukorrekt med dette.

Vi har begge deler, både hjemmelagde og adopterte.

I forhold til hvor sterkt jeg føler for barna, at jeg elsker dem og at de er mine, finnes det ingen forskjell. Jeg har nærmest "glemt" hvordan jeg fikk dem. Missforstå meg rett.

Noen ganger forstår jeg barna mine intuitivt. Andre ganger må jeg jobbe mye mer med det og dra større veksler på andre for å klare å se og forstå dem. Det siste inntreffer oftere i forhold til de som ikke deler gener med meg. Samtidig er det på de områdene barna er mest ulike meg at jeg føler de beriker meg mest og utvider min horisont mest.

Det er deler av livet jeg aldri ville skjønt bæret av uten mine barn som turguider.

Om barna blir skadet kan tanken om at "Tok jeg deg over halve kloden for dette!" fort komme. Det gjelder naturlig nok ikke de hjemmelagede.

Noen ganger funderer jeg på biologiske foreldre. Hvordan går det med dem. Noen ganger tenker jeg på hvordan barna vil forholde seg til dette når de blir større.

Alt i alt opplever jeg ja-takk-begge-deler som den perfekte løsningen for oss. Jeg kunne ikke forestilt meg familien vår annerledes.

Men vi mennesker er skrudd ulikt sammen. Så andre kan nok tenke helt forskjellig fra meg.

mvh

Du skriver av og til så vakkert om å være mamma at tårene kommer frem!

[PieLill]

Synes helt ærlig at du møtes med alt for mye forståelse her. En ting er hvis du ikke var kjent med adopsjon og adopterte, men du er til og med gift med en adoptert. Stort nærmere problemstillingen kommer du ikke, unntatt ved egen adopsjon.

Hele tanken på at man er redd for å ikke bli like glad i adoptivbarn som i egenfødte barn er en trist tanke. En tanke som ikke kan ha utgangspunkt i annet enn en sterk forankring i biologismen, i troen på at det er blodsbånd som er det konstituerende for følelseslivet mht barn. For alle adoptivforeldre bør det fremstå som en latterlig tanke. Verken mer eller mindre.

Du skriver jo selv om dine svigerforeldre:

"jeg vet at de ikke kunne vært mer glade i barna sine. Samboern min har jo også et mye bedre forhold til foreldrene sine enn det jeg har."

Hele begrunnelsen din for din tvil er at du "ikke er som dem".

Ikke særlig reflektert spør du meg.

I rest my case.

Kjære vide vene!

Det er da fullkomment naturlig å tvile på sin evne til å være like glad i alle sine barn. Denne tvilen er mest av alt et uttrykk for at man synes det er uendelig viktig å klare å gjøre nettopp dette.

Stikk innom et forum der du finner mange skal-jeg-bli og har-nettopp-blitt-gravid. Du trenger ikke lete lenge for å finne masse innlegg som omhandler tvilen på at man klarer å elske barnet nok, like mye som det/de barna man alt har osv.

Denne usikkerheten kommer helt naturlig litt annerledes til uttrykk ved adopsjon.

For øvrig tror jeg norin primært har en mann, ikke en adoptert mann. Likedan har hun primært svigerforeldre, ikke adoptivsvigerforeldre.

Det at noen som står en nær har gjort noe og vært gjennom en følelsesmessig prosess, betyr da ikke at man selv har gjort det samme.

Noir forteller at hun alltid har sett for seg at hun skal føde barna sine selv. Hva er da så galt med at hun må ta en tenkepause i forhold til adopsjon.

Det er de som ikke en gang kan tenke tanken på at de skulle føle ulikt for og forskjellsbehandle barna sine som står i størst fare for å gjøre det.

mvh

[PieLill]

"I rest my case", "det er en trist tanke", og "du av alle som har en mann som er adoptert" burde vite, skjønne forstå...

Dette er omtrent direkte sitat fra deg. Og det vitner ikke om mye forståelse for prosessen norin er inne i. Den prosessen har alle jeg kjenner, med ett unntak, vært inne i i forbindelse med å skulle adoptere, alle har hatt tvil, vært usikker underveis, lurt på om man blir "like glad i". Og det har vært helt uavhengig, faktisk, av om de har hatt egenfødte selv. Det ER annerledes å adoptere, det krever ikke minst mye mer refleksjon og bevisst valg enn det å få barn fra egen mage. Det burde naturligvis ikke være sånn, men det er sånn - for veldig mange. Det å få barn fra magen er "selvfølgelig", krever bare sex, og man er gravid før man vet ordet av det. Og det er "den naturlige måten" slik naturen har skapt oss.

Det å adoptere innebærer et mye mer bevisst valg, man får barn med bagasje, i varierende grad, man har ikke båret det i egen mage. VI som har adoptert, eller de som har lest mye om adopsjon på forhånd, vet at man blir like glad i.

Norin, som har drømt om å bære fram barn i magen, slik de fleste jenter har på et eller annet tidspunkt, har ikke verken adoptert eller lest mye om temaet foreløpig. Hun henvender seg hit for å få svar - helt i starten av en mulig adopsjonsprosess, den er foreløpig bare på tankestadiet, hypotetisk.

Er det da en "trist tanke" at hun kan lure på dette, og tør å spørre om det. Du synes hun møter "for mye forståelse" her inne - hva mener du egentlig med det? Hva er grunnen til at hun ikke skulle bli møtt med forståelse for en problemstilling mange av oss har vært innom, i større eller mindre grad?

Du sier at "dersom man ikke er sikker på at man ikke blir like glad i, skal man ikke adoptere". Jeg undrer meg over at det er mulig å være helt sikker på noe som helst før man er i situasjonen, for meg er det ikke sånn. Jeg kan bestemme meg for å velge å bli glad i, satse alle krefter på det, men om det lykkes.....trenger erfaring for å sikkert vite.

Det du skriver om å bearbeide følelsene rundt usikkerheten om å bli "like glad i", det er jeg helt enig i! Det er vår plikt som voksne, og som fremtidige foreldre. I motsetning til deg, så mener jeg at det er nettopp det norin er i ferd med å gjøre når hun stiller slike spørsmål som hun gjør. Erfaringene fra oss andre som har opplevd, er med på å sette i gang prosesser hos henne, og er med og danner bakteppet for den beslutningen hun en gang kommer til å ta.

Jeg skjønner heller ikke hva du er uenig i, dersom det ikke er i det at hun ikke bør stille spørsmålene. Alle som har svart henne er soleklare på at kjærligheten blir like sterk og inderlig, uansett hvilken måte barna kommer til oss på. Ingen er uenig i det.

Men vi har erfart det - det har ikke norin gjort - ennå.

Godt nytt år!

Tiltredes.

mvh

[PieLill]

Kan jeg bare spørre, dette er kanskje ikke et helt bra spørsmål, men har du noengang angret på at du adopterte? Du skriver at det var ganske tøft i starten, hendte det at du ønsket at dere ikke hadde adoptert eller følte du fra starten at dette var "ditt" barn, selv om du så at barnet ikke gjengjeldte følelsene?

Det er nok det jeg er mest redd for ved å adoptere, at jeg skal angre på det eller ønske at jeg hadde fått et annet barn osv. Det er en helt forferdelig tanke, og hvis det hadde vært tilfelle, er det grunn nok i seg selv til ikke å adoptere..

Du spurte ikke meg, men...

Overgangen fra null til en gikk særdeles smidig og smertefritt for oss.

Overgangen fra en til to derimot...

;-)

Hva har vi gjort!!!

Kontrasten mellom etbarnsharmoni og tobarnsinteressekonflikt var brutal, selv om jeg visste den ville komme.

Jeg har aldri angret på noen av mine barn i form av at de ikke skulle være bra nok for meg, at de skulle vært annerledes eller noen helt andre. Tvert imot fasineres jeg stadig av hvor fantastisk den enkelt er og hvordan jeg synes de alle passer inn.

Men det er ganger jeg virkelig har lurt på om jeg var et vinnerlodd for dem!

;-)

Men slike tanker blir ganske fåfengte i lengden. Så man får heller gi jernet.

mvh

[PieLill]

Du skriver av og til så vakkert om å være mamma at tårene kommer frem!

Tusen takk.

mvh

[villbringebær]

Jeg synes spørsmålene virker oppriktige og fornuftige. Ser ikke noe politisk ukorrekt med dette.

Vi har begge deler, både hjemmelagde og adopterte.

I forhold til hvor sterkt jeg føler for barna, at jeg elsker dem og at de er mine, finnes det ingen forskjell. Jeg har nærmest "glemt" hvordan jeg fikk dem. Missforstå meg rett.

Noen ganger forstår jeg barna mine intuitivt. Andre ganger må jeg jobbe mye mer med det og dra større veksler på andre for å klare å se og forstå dem. Det siste inntreffer oftere i forhold til de som ikke deler gener med meg. Samtidig er det på de områdene barna er mest ulike meg at jeg føler de beriker meg mest og utvider min horisont mest.

Det er deler av livet jeg aldri ville skjønt bæret av uten mine barn som turguider.

Om barna blir skadet kan tanken om at "Tok jeg deg over halve kloden for dette!" fort komme. Det gjelder naturlig nok ikke de hjemmelagede.

Noen ganger funderer jeg på biologiske foreldre. Hvordan går det med dem. Noen ganger tenker jeg på hvordan barna vil forholde seg til dette når de blir større.

Alt i alt opplever jeg ja-takk-begge-deler som den perfekte løsningen for oss. Jeg kunne ikke forestilt meg familien vår annerledes.

Men vi mennesker er skrudd ulikt sammen. Så andre kan nok tenke helt forskjellig fra meg.

mvh

PieLill, du og jeg har virkelig mye til felles. Jeg sier som "skal", du skriver så vakkert og virker så klokt! Jeg visste faktisk ikke at du har adoptivbarn, og det gleder meg å oppdage at du har det!

[grot]

Jeg tror muligens du tenker slik fordi du ikke har egne barn ennå? Selv er jeg trebarnsmor (alle tre har jeg født selv), men jeg er 100% sikker på at dersom jeg hadde adoptert et barn, så hadde jeg vært minst like glad i dette barnet!

Når jeg ventet mitt andre barn, var jeg litt redd for at jeg ikke skulle klare å elske dette barnet like høyt som det første. Jeg klarte ikke helt å se for meg at det var mulig å elske flere enn en så høyt! Jeg tok selvsagt helt feil! Både andre- og tredjemann er like høyt elsket som førstemann. Det er utrolig hvor god plass et morshjerte har

De som får oppleve _både_ et egenfødt barn og et adoptert barn er kjempeheldige

Tror nok mange har følt på dette i forhold til det andre barnet; redselen for ikke å bli like glad i det som i det første barnet.

Følelsene man har for barnet sitt er jo så altoppslukende at det er vanskelig å forestille seg at man kan oppnå noe slikt en gang til. Man blir liksom redd for å måtte dele følelsen man har for barnet sitt på to. Men slik er det heldigvis ikke. Om hjertet er fullt i utganspunktet så blir følelsene for nr 2 like store.

Min første er adoptert og den andre kom fra magen. JEG var redd for å ikke kunne opparbeide de samme følelsene for min egenfødte. Ikke fordi han var egenfødt men fordi han var nr to:-)

[Gjest togli]

Tror nok mange har følt på dette i forhold til det andre barnet; redselen for ikke å bli like glad i det som i det første barnet.

Følelsene man har for barnet sitt er jo så altoppslukende at det er vanskelig å forestille seg at man kan oppnå noe slikt en gang til. Man blir liksom redd for å måtte dele følelsen man har for barnet sitt på to. Men slik er det heldigvis ikke. Om hjertet er fullt i utganspunktet så blir følelsene for nr 2 like store.

Min første er adoptert og den andre kom fra magen. JEG var redd for å ikke kunne opparbeide de samme følelsene for min egenfødte. Ikke fordi han var egenfødt men fordi han var nr to:-)

Det tror jeg du har helt rett i :-)

[Indian girl]

Hei

Jeg er ikke så ofte inne her lenger, men fikk så lyst til å kommentere innlegget ditt.

Jeg skjønner veldig godt tankene dine. Jeg har en egenfødt på 8 og ei adoptert på 3,5. Mannen min og jeg gikk noen runder med oss selv før vi følte oss helt "rede" til å ta skrittet ut og sende søknadspapirene. Tror vi brukte en 4 års tid etter førstemann før vi begge var helt klare for å adoptere. Tror det er tingen bak - at begge er innstilt på det. Og venteprosessen er lang, så da kommer egentlig følelsene og forventningene litt etter litt. Jeg følte at mye falt på plass i det jeg så minstejenta for første gang. Ble skikkelig forelska. Med hva var forskjellen i de to prosessene - graviditeten og ventetiden? Hovedforskjellen var at flere av nære venner og familie ble involvert og "revet med" ved adopsjonen. Det var veldig koselig. Og hentereisen var en fantastisk opplevelse. Syns de sterke følelsene som kom i meg når vi hentet minstejenta kan likne på fødselen med førstemann. Overveldende følelser. Det lille knøttet er ditt ansvar og urinstinktet hjelper deg litt i gang med å verne det tror jeg... :-)

Det er to helt vidt forskjellige opplevelser med masse følelser og tanker rundt - ville ikke vært noen foruten.

Så, hvis både du og samboeren din kjenner innerst inne at dere har lyst til å ha " en av hver", tror jeg det underveis i prosessen faller seg helt naturlig. Inklusiv følelsene. Stol på følelsene dine du, så er jeg helt sikker på at det vil bli bra uansett hva dere velger.