Hvordan forandret hverdagen deres seg?

[Gjest søtmons]

I vennekretsen vår er det mange som har fått barn de siste årene, og veldig mange snur totalt rundt når barna kommer. Vi har selv en baby, så jeg skjønner godt at noen ting må forandres i en slik periode, men synes det er rart at alle ser ut til å sitte hjemme hele tiden.

Ett eksempel er båtliv. Vi har hele tiden hatt med babyen vår ut i båt, og overnattet flere helger i sommer - nesten som før vi fikk barn. Flere venner av oss slutter å bruke eller selge båten når de får barn. Å gå ut for å spise middag iblant er det også slutt på, ja kort og godt er det slutt på det meste som pågår utenfor hjemmet som ikke omhandler barn.

Er dette vanlig?

[AneM1365380603]

Jeg ville aldri solgt båt og hytte om jeg eide det, for det er en av tingene som jeg synes er enda kjekkere etter jeg fikk barn. Det kan jo være andre årsaker til at de selger unna. F eks at de har kjøpt større bolig.

Det å spise ute med barna tar vi oss sjelden råd til. Vi har 4 barn, så det kan bli veldig kostbart. Det hender vi er ute og spiser uten barna, men ikke ofte.

Det er endel mindre viktige ting jeg har kuttet ut etter jeg fikk barn. Tidligere så jeg absolutt alt av fotball på tv, også det meste av andre sportssendinger. Nå nøyer jeg meg med å lese resultater på nettet eller å se en og annen skyting under skiskyting. Jeg shopper heller ikke like mye som før. Det er ikke så kjekt å ha alle ungene på slep. Shopper jeg uten dem havner jeg alltid på mystisk vis inn på barnetøyforretninger.

Endel forandrer seg nok når man får unger. Det vil du se når bebisen blir større. Dagene blir ofte lagt opp slik at barnet skal få det kjekt. Likevel tror jeg de fleste holder på hovedinteressene.

[Gjest mora2]

Nei,man slutter da ikke leve fordi man får barn!!

Men når junoior blir større,tar man mer hensyn til faste rutiner.

Og man gjør ofte "barnevennlige" aktiviteter!

Hobby og interesser blir nok litt ned prioritert,men man trenger ikke gi slipp på alt.. :0)

[lonelyP]

Som representant for de av oss som er single og ikke har barn, men har venner som alle er sambo/gift med barn:

JA!!! Det er så vanlig at du ikke vil tro det. Har full forståelse for at livet på mange måter blir snudd på hodet, men jeg er nå av den mening at man ikke glemmer venner av den grunn. Spesielt ser det ut til at det går veldig utover single, barnløse venner.... *sukk* sitter alt for mye aleine for tiden.

[Gjest EvyM]

Vel - det sier seg jo selv at jeg ikke kunne fortsette med ridningen... Det tok jo all min fritid da jeg bare hadde meg selv å tenke på.

I begynnelsen er det jo lett å ta med babyen på alt - forutsatt at dere er friske/får nok søvn etc alle sammen (er jo ingen selvfølge)

Etterhvert skal jo barna legges i sin egen seng og det blir begrensninger. Når barna er smårollinger er det ikke alltid så kjekt å ta de med ut på restaurant pga oppførselen deres... Blir ofte mer stress enn kjekt...

Det jeg har funnet ut ang ferie ol er at når barna har det kjekt så har vi det også kjekt - les: da kan vi også få litt ferie... Ferie definerer jeg da som å få sitte i fred en stund - sole meg litt - og kanskje lese avisen og ta en kopp kaffe... Man får liksom litt lavere krav...

Handling med unger er IKKE særlig kjekt. Uten unger går jo bedre - men jeg havner også av en eller annen grunn ofte på barnetøybutikker.

Trening går forhåpentligvis an å presse inn i tidsklemma, men ikke så ofte som før.

Hus og hjem krever mer når barna blir større. De ROTER.

Man blir trettere... og orker dermed ikke så mye som før.

[Gjest Ingemanns kjære]

For veldig mange er dette vanlig. At livet forandrer seg totalt.

Men, etter min mening, trenger det ikke bli det. Man må bare gjøre enkelte ting litt anderledes. Kanskje tenke litt anderledes.

Legge tider og rutinerer viktig for et barn, men det har aldri vært noen hindring for turer hverken her eller der. Eller overnatting i telt eller båt. I stedet for å fokusere på senga, har ting som står barnet kjært blitt tatt med. Sine egne lukter kan roer et barn godt.

Å dra ut og spise, har aldri vært noe problem. Enten man gjør det alene og har skaffet barnevakt, eller med unger. Men så har det vært viktig for meg at ungene kan oppføre seg på restaurant.

Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.

[Mrs. Wallace]

Små babyer er jo det enkleste i verden å ha med seg rundt omkring; de sover mye, maten er medbragt (for de som ammer), og de holder seg på den plassen de legges. Det er verre når de blir i krabbe/stabbe rundt-alderen og attpåtil trenger nogenlunde faste rutiner.

Poenget er vel at såfremt man har friske, "normale" barn, handler alt om hvordan man selv ønsker å prioritere. Noen mister lysten og overskuddet til å engasjere seg i ting de tidligere gjorde, andre har mer motivasjon til å delta på sånt.

Jeg synes det er litt stusselig med folk som bare gir opp omverdenen fullstendig, men samtidig synes jeg det er like trist med folk som krampaktig fortsetter å leve som om ingenting har skjedd. Det er nye mennesker i familien, en viss justering må til på noen områder.

Vi har imidlertid dratt på både båtturer og hytteturer med både ett og to barn, fra minstemann var liten baby. Ungene elsker fremdeles akkurat det. Når det gjelder ting som kafeer og restauranter, gjorde vi det endel med eldstemann, da han var en rolig unge det var greit å ha med på sånt. Nummer to er av en annen støpning, og dermed blir det slitsomt for både oss og andre til stede om vi tøyer tålmodigheten for mye der.

Jeg setter uansett stor pris på å være sammen med vennene mine, single eller ikke, selv om jeg har fått både ett og to barn. Selvsagt blir det ikke samme utelivet, og ting må planlegges litt bedre, men det lar seg gjøre. Og det er desto mer hyggelig.

[Gjest Silver Fairy]

Som representant for de av oss som er single og ikke har barn, men har venner som alle er sambo/gift med barn:

JA!!! Det er så vanlig at du ikke vil tro det. Har full forståelse for at livet på mange måter blir snudd på hodet, men jeg er nå av den mening at man ikke glemmer venner av den grunn. Spesielt ser det ut til at det går veldig utover single, barnløse venner.... *sukk* sitter alt for mye aleine for tiden.

Hvor bor du sa du?

*enda en singel med nesten bare foreldrevenner*

[Gjest Silver Fairy]

For veldig mange er dette vanlig. At livet forandrer seg totalt.

Men, etter min mening, trenger det ikke bli det. Man må bare gjøre enkelte ting litt anderledes. Kanskje tenke litt anderledes.

Legge tider og rutinerer viktig for et barn, men det har aldri vært noen hindring for turer hverken her eller der. Eller overnatting i telt eller båt. I stedet for å fokusere på senga, har ting som står barnet kjært blitt tatt med. Sine egne lukter kan roer et barn godt.

Å dra ut og spise, har aldri vært noe problem. Enten man gjør det alene og har skaffet barnevakt, eller med unger. Men så har det vært viktig for meg at ungene kan oppføre seg på restaurant.

Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.

''Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.''

Dette er en av tingene som skremmer meg fra å få barn! :-O

[Gjest xbellax]

''Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.''

Dette er en av tingene som skremmer meg fra å få barn! :-O

*nikke frenetisk og samtykkende*

[jubalong70]

Ikke i vår omgangskrets i alle fall.

Selvsagt er det ting man gjør mindre og ting man så og si slutter med når barna kommer, men vi spiser ute, bruker båten, reiser på kortere og lengre turer osv. også etter at vi fikk barn.

Nå skal det sies at det å spise ute med 3 barn er en mindre avslappende ting enn å spise uten uten barn da...

[lurvelita]

Jeg lever, hvertfall. Selvf er det et annet liv enn før, men hvis man går hjemme hele dagen, fordi en tror at det er best for barnet, blir det feil. Hvis mor og far har det godt, får barnet det godt. Og man får det ikke godt av å slutte å "leve". Det man VIL får man som oftest til. Jepp. Man må selvf ha familiemedlemmer i nærheten som kan stille opp. Ikke alle som har det. Vi var no i storbyferie for en stund siden med baby. Alle sa at det måtte vi ikke finne på, men vi gjorde det, og hadde det kjempe fint.

[tonie]

Enkelte ting ble mer plunder enn moro da sønnen min var liten, så det kutta jeg ut. Reiser, hytteturer, kaféliv og sånt. Det blir så mye styr når man har småunger, synes jeg. Så mye som må planlegges, alt som må pakkes med og, ja. Jeg orket ikke. Ellers var han i grunnen med på det meste.

[Gjest "slutte å leve"]

For veldig mange er dette vanlig. At livet forandrer seg totalt.

Men, etter min mening, trenger det ikke bli det. Man må bare gjøre enkelte ting litt anderledes. Kanskje tenke litt anderledes.

Legge tider og rutinerer viktig for et barn, men det har aldri vært noen hindring for turer hverken her eller der. Eller overnatting i telt eller båt. I stedet for å fokusere på senga, har ting som står barnet kjært blitt tatt med. Sine egne lukter kan roer et barn godt.

Å dra ut og spise, har aldri vært noe problem. Enten man gjør det alene og har skaffet barnevakt, eller med unger. Men så har det vært viktig for meg at ungene kan oppføre seg på restaurant.

Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.

Jeg er mest forundret over at folk som selv har små barn kan karakterisere andre foreldres liv som at "de har sluttet å leve". Om man så velger en annen tilværelse enn man tidligere hadde så kan jo dette være noe man selv ønsker seg, at man ønsker seg en roligere tilværelse med eller uten barn.

Om man velger å kutte ut kafe- og restaurantliv når man har små babyer så har man ikke akkurat "sluttet å leve" spør du meg. Det er heller noe krampeaktig å fortsette livet som før med en liten baby i hus mener nå jeg..

[jonia]

Jeg er mest forundret over at folk som selv har små barn kan karakterisere andre foreldres liv som at "de har sluttet å leve". Om man så velger en annen tilværelse enn man tidligere hadde så kan jo dette være noe man selv ønsker seg, at man ønsker seg en roligere tilværelse med eller uten barn.

Om man velger å kutte ut kafe- og restaurantliv når man har små babyer så har man ikke akkurat "sluttet å leve" spør du meg. Det er heller noe krampeaktig å fortsette livet som før med en liten baby i hus mener nå jeg..

Dette "slutte å leve"-begrepet reagerer jeg også på.

For noen er det veldig viktig å av og til spise ute, for andre er ikke det så om å gjøre. Det kan være avhengig av : økonomi, hvor man bor, hvor lange arbeidsdager man har, hvor stillesittende barnet/barna er, allergier hos barna, og mye annet.

Med fullpakket uke, kan det være godt å ikke ha en eneste plan for helga, bortsett fra å se et program på TV.

Andre ønske å dra på en eller annen overnattingstur ofte.

Alt kan overdrives. Noen blir så opptatt av å leve som før, at det virker krampaktig. Andre lukker døra til hjemmet, og man ser dem ikke på lang tid.

Det er veldig store forskjeller på hvor mange "hjelpere" en familie har. Har man mange ivrige barnepassere har man et helt annet utgangspunkt for ulike aktiviteter.

Noen har barn som er mye syke. Det sier seg da selv at overskuddet til mye annen aktivitet kan bli begrenset.

Jeg synes uansett at mn skal være forsiktig med å definere andre sin måte å innrette seg på som "å slutte å leve".

[kvitre]

Jeg sluttet å spille fotball. Ikke med det samme, men skjønte etter en sesong at det ble for tidkrevende. Nå blir det mest å kjøre barne på sine treningsaktiviteter og ellers trene når jeg har tid på Spenst.

Jeg går nesten aldri på kino lenger, etter at baby-bio fasen ble overstått. Nå venter jeg til filmene dukker opp på TV. Jeg går sjeldnere ut, fordi jeg blir sjeldnere invitert ut og hvis jeg skal gjøre noe sammen med Kvitremannen, så trenger vi barnevakt - og det er styr. Det har sine begrensinger hva en kan gjøre etter arbeidstid og også hvor mye en kan jobbe når en pendler og barna må hentes i barnehagen før kl 1700. Jeg har mistet kontakten med gamle venner. Og karrrieren krøllet seg.

Det som er likt er at vi bor på samme sted og fortsatt reiser en del.

[tzatziki1365380058]

Båtliv har aldri vært en del av livet vårt, så det har vi naturlig nok ikke sluttet med heller.

Kafeliv har jeg sluttet med, dvs jeg gjør ikke det med barn. De har ikke sansen for å sitte timesvis på kafe med en kaffe latte, så det er ikke veldig aktuelt lenger.

Jeg går mindre på kino enn tidligere, men det har egentlig mer med avstand til kino å gjøre enn akkurat det at vi har barn.

Vi reiser like mye som før, men ikke helt på samme måte, backpacking i India er ikke noe jeg har tenkt å ta ungene med på før de er tenåringer, i alle fall. Vi er nesten på like mange telt-turer, noe jeg egentlig aldri har vært veldig glad i, så jeg er en større sperre for det enn ungene.

Og shopping i Oslo sentrum er noe vi IKKE gjør med barn. Det er bare slitsomt!

Så noen endringer har vi gjort, men ikke endret fullstendig, nei.

[laban]

Hvis du mener bare akkurat babyperioden, synes jeg du ikke skal dømme folk for hardt basert på hva de gjør mens den varer.

Det er stor forskjell på babyer. Noen kan man ta med på omtrent alt, og de ser ut til å ha stor glede av det. Noen sover natten gjennom ganske raskt, slik at foreldrene klarer å glede seg over andre aktiviteter enn søvn. Andre babyer ser ut til å trives best i ro hjemme, og hyler hvis de f.eks. må ligge et annet sted enn de er vant til.

Jeg har hatt to veldig forskjellige babyer. Det er stor avstand mellom dem, så det var ikke slik at jeg behandlet nr. to veldig annerledes fordi situasjonen var en helt annen - jeg hadde nesten like mye tid til ham som jeg hadde til den eldste da hun var nyfødt.

Den eldste bare sov eller skrek de første 3-4 månedene. Skulle vi unngå at hun hylte mens hun var våken, måtte hun ha puppen i munnen, bæres eller dulles med. Restaurantbesøk o.l. var dermed ikke så veldig interessant - å spise kald mat med venstre hånd med henne på fanget syntes jeg det var greiere og billigere å gjøre hjemme. Reisesengen hennes ble også lite brukt - jeg syntes det var nitrist å sitte på vertskapets soverom og se / høre henne vri seg og hyle mens festen / selskapet pågikk i stua. Tro meg, vi prøvde.

Lillebroren reiste jeg på ferie med (sammen med søsteren, men uten andre voksne) da han var 3-4 måneder. Vi dro med fly i flere etapper, overnattet hos venner og var på et primitivt sommersted ved kysten. Junior hang i bæresele på magen min og var strålende fornøyd. Han sov i fremmede senger, i en annen vogn enn sin egen osv., uten å gjøre noe utav det.

Småbarnstiden er litt annerledes - mange småbarn er nokså avhengige av rutiner for å holde humøret oppe. Enkelte aktiviteter må kanskje settes på vent noen år, men man får mye annet å gjøre og glede seg over. De som slutter brått med en eller annen aktivitet, uten å forsøke å gi det en sjanse, tror jeg kanskje bruker familieforøkelsen litt som et påskudd - de trenger kanskje pengene til noe annet, eller de synes uansett det ikke er så veldig stas lenger.

[mamma til ni]

Eg var den første i vennekretsen som fekk barn. Og eg levde etter mottoet; barn ingen hindring.

Eg hadde lett tilgang på barnevakt, og ellers var barna med på alle aktiviteter.

Eg trur eg blei endå meir inkluderande og sosial etter eg fekk barn.

[Gjest Spekepølse]

Tror det er relativt vanlig, og jeg mener folk gjerne må gjøre det slik om de ønsker det, uten at folk på utsiden skal dømme for mye om det er rett eller galt av dem å gjøre det. Folk tar sine egne valg, og som regel viser man hensyn til seg selv først og fremst, og det er lov, man bygger sine egne liv, og vil man gi opp båten så er det vel egentlig ens egen sak.