Hvordan forandret hverdagen deres seg?

[lonelyP]

Om venner føler seg glemt, tar de det opp med dem det gjelder! De sitter ikke på sidelinja og dømmer dem for at de har tatt sine valg om hvordan de skal leve livet:)

Blir det ikke bedre kan dde kanskje bare finne seg i at de er blitt "valgt bort" og at det kanskje er en grunn til det!?

Jeg har stått foran en venninne og bedt pent om hun ikke kunne finne tid bare 5 minutter en gang i måneden og ringe med. Etterhvert kom til og med tårene frem i øyekroken. Dette var en jente som stadig vekk sa hun var glad for å ha meg som venn. Dersom jeg bare skal godta blir jeg sittende uten venner blir jo livet rimelig kjedelig. Og jeg må si det er rimelig frekt av deg som ikke kjenner meg å dra konklusjonen at jeg fortjener dette på sett og vis. Jeg har venner som stadig vekk forteller meg at jeg er en fin venn å ha. Likevel forsvinner de etter at barna er der. Og jeg godtar at barna kommer og koser meg når jeg får lov å dikke og vugge.

Det eneste jeg sier er at slike mennesker bør ta en runde med seg selv og tenke over om de virkelig vil ha familien som eneste omgangskrets. Hva om forholdet ryker, vil det ikke da være fint å ha en venn eller to å ty til? Er det ikke litt godt med nye impulser andre steds fra? Jeg mener nå at venner er verdt å ta vare på og de som er uenig med meg i det kan bare ha det så godt om 5- 10 - 20 år når de er møkklei av å sulle i det samme hele tiden.

[AneM1365380603]

Jeg har stått foran en venninne og bedt pent om hun ikke kunne finne tid bare 5 minutter en gang i måneden og ringe med. Etterhvert kom til og med tårene frem i øyekroken. Dette var en jente som stadig vekk sa hun var glad for å ha meg som venn. Dersom jeg bare skal godta blir jeg sittende uten venner blir jo livet rimelig kjedelig. Og jeg må si det er rimelig frekt av deg som ikke kjenner meg å dra konklusjonen at jeg fortjener dette på sett og vis. Jeg har venner som stadig vekk forteller meg at jeg er en fin venn å ha. Likevel forsvinner de etter at barna er der. Og jeg godtar at barna kommer og koser meg når jeg får lov å dikke og vugge.

Det eneste jeg sier er at slike mennesker bør ta en runde med seg selv og tenke over om de virkelig vil ha familien som eneste omgangskrets. Hva om forholdet ryker, vil det ikke da være fint å ha en venn eller to å ty til? Er det ikke litt godt med nye impulser andre steds fra? Jeg mener nå at venner er verdt å ta vare på og de som er uenig med meg i det kan bare ha det så godt om 5- 10 - 20 år når de er møkklei av å sulle i det samme hele tiden.

Hvis venninna ikke klarer å gi deg mer tid pr måned er hun muligens sterkt i ammetåka, eller kanskje hun ikke har kommet skikkelig i rutine med barnet enda. Det høres jo rimelig sprøtt ut at hun ikke klarer å finne litt tid for deg uten at noe sånt ligger bak.

Gode venner skal man selvsagt ta vare på uansett. Går det an å sende henne sms og be henne sende en melding når det passer at du ringer? Jeg har sagt til den ene venninna mi at det passer dårlig å skravle i telefonen mellom 1800 og 1930, for da er jeg midt i kvelds og legging av de minste. Det har aldri nådd inn, enda jeg har sagt det flere ganger.

[lonelyP]

Hvis venninna ikke klarer å gi deg mer tid pr måned er hun muligens sterkt i ammetåka, eller kanskje hun ikke har kommet skikkelig i rutine med barnet enda. Det høres jo rimelig sprøtt ut at hun ikke klarer å finne litt tid for deg uten at noe sånt ligger bak.

Gode venner skal man selvsagt ta vare på uansett. Går det an å sende henne sms og be henne sende en melding når det passer at du ringer? Jeg har sagt til den ene venninna mi at det passer dårlig å skravle i telefonen mellom 1800 og 1930, for da er jeg midt i kvelds og legging av de minste. Det har aldri nådd inn, enda jeg har sagt det flere ganger.

Denne jenta fikk tvillinger. Tvillingene var godt og vel året når denne episoden skjedde. Hun hadde tid til å snakke med meg når jeg ringte, hvertfall en liten stund, men i et vennskap så må ting gå begge veier, hvertfall til en viss grad. Men de 5 minuttene en gang i måneden hadde ikke hun tid til, "det må du jo forstå". Jeg ble fryktelig skuffet og det er ikke lenger noe kontakt der, det synes jeg er trist, men det er ikke så kjekt å føle seg som en klamp om foten hver gang man prøver å ta kontakt heller. Og ber folk meg ringe igjen senere så prøver jeg det. Og jeg prøver å ta hensyn til kveldstell hos andre venninner.

Det går fremdeles rundt med noen venninner som jeg kan ringe og finne på ting med. Spesielt en venninne med barn som faktisk inviterer meg innom og som jeg finner på andre ting med. Henne setter jeg pris på og hun setter pris på å få ta seg en tur ut av huset uten barn i blant og bare være seg selv. Og det synes jeg er veldig fint. Det blir sjeldnere venninner kan og har tid og det er helt greit, det som ikke er greit er å bli fullstendig oversett og glemt. Jeg har da følelser jeg også, og mine venner har faktisk en betydning for meg. Hadde jeg ikke brydd meg hadde de heller ikke vært mine venner.

[AneM1365380603]

Denne jenta fikk tvillinger. Tvillingene var godt og vel året når denne episoden skjedde. Hun hadde tid til å snakke med meg når jeg ringte, hvertfall en liten stund, men i et vennskap så må ting gå begge veier, hvertfall til en viss grad. Men de 5 minuttene en gang i måneden hadde ikke hun tid til, "det må du jo forstå". Jeg ble fryktelig skuffet og det er ikke lenger noe kontakt der, det synes jeg er trist, men det er ikke så kjekt å føle seg som en klamp om foten hver gang man prøver å ta kontakt heller. Og ber folk meg ringe igjen senere så prøver jeg det. Og jeg prøver å ta hensyn til kveldstell hos andre venninner.

Det går fremdeles rundt med noen venninner som jeg kan ringe og finne på ting med. Spesielt en venninne med barn som faktisk inviterer meg innom og som jeg finner på andre ting med. Henne setter jeg pris på og hun setter pris på å få ta seg en tur ut av huset uten barn i blant og bare være seg selv. Og det synes jeg er veldig fint. Det blir sjeldnere venninner kan og har tid og det er helt greit, det som ikke er greit er å bli fullstendig oversett og glemt. Jeg har da følelser jeg også, og mine venner har faktisk en betydning for meg. Hadde jeg ikke brydd meg hadde de heller ikke vært mine venner.

Jeg skjønner du synes det er trist. Jeg har selv opplevd at ei god venninne forandre seg etter hun fikk barn. En annen venninne av meg er nysingel med 4 barn. Hun sier hun angrer dypt og inderlig på at hun kuttet ut vennene sine da hun fikk barn, for nå står hun rimelig alene. Meg ble hun kjent med et par år før hun ble singel, og jeg reagerte litt på at hun ikke kunne snakke om annet enn unger. Det er en befrielse å snakke om andre ting også synes jeg. Nå som hun er singel er det mye annet som opptar henne, heldigvis

Jeg synes du med beste samvittighet skal pleie de vennene som er der for deg, så får du sende en og annen hilsen til hun med tvillingene. Jeg tipper disse to suger mye energi ut av henne, men før eller siden vil hun savne annet enn å bare være med dem

[PieLill]

Jeg lever, hvertfall. Selvf er det et annet liv enn før, men hvis man går hjemme hele dagen, fordi en tror at det er best for barnet, blir det feil. Hvis mor og far har det godt, får barnet det godt. Og man får det ikke godt av å slutte å "leve". Det man VIL får man som oftest til. Jepp. Man må selvf ha familiemedlemmer i nærheten som kan stille opp. Ikke alle som har det. Vi var no i storbyferie for en stund siden med baby. Alle sa at det måtte vi ikke finne på, men vi gjorde det, og hadde det kjempe fint.

Har det slått deg at mor og far kan ha det ganske godt hjemme?

Å redusere kraftig på aktiviteter utenfor hjemmet er ikke det samme som å slutte å leve. Det er bare å leve på andre arenaer.

mvh

[PieLill]

For veldig mange er dette vanlig. At livet forandrer seg totalt.

Men, etter min mening, trenger det ikke bli det. Man må bare gjøre enkelte ting litt anderledes. Kanskje tenke litt anderledes.

Legge tider og rutinerer viktig for et barn, men det har aldri vært noen hindring for turer hverken her eller der. Eller overnatting i telt eller båt. I stedet for å fokusere på senga, har ting som står barnet kjært blitt tatt med. Sine egne lukter kan roer et barn godt.

Å dra ut og spise, har aldri vært noe problem. Enten man gjør det alene og har skaffet barnevakt, eller med unger. Men så har det vært viktig for meg at ungene kan oppføre seg på restaurant.

Men... jeg har opplevd litt for ofte at så fort noen blir foreldre, er det bare å slutte å leve.

Å slutte å leve og å leve helt annerledes er to helt forskjellige ting. Jeg synes det blir en smule arrogant å mene at folk slutter å leve bare fordi de prioriterer ned ting som du har valgt å holde fast ved.

mvh

[lonelyP]

Jeg skjønner du synes det er trist. Jeg har selv opplevd at ei god venninne forandre seg etter hun fikk barn. En annen venninne av meg er nysingel med 4 barn. Hun sier hun angrer dypt og inderlig på at hun kuttet ut vennene sine da hun fikk barn, for nå står hun rimelig alene. Meg ble hun kjent med et par år før hun ble singel, og jeg reagerte litt på at hun ikke kunne snakke om annet enn unger. Det er en befrielse å snakke om andre ting også synes jeg. Nå som hun er singel er det mye annet som opptar henne, heldigvis

Jeg synes du med beste samvittighet skal pleie de vennene som er der for deg, så får du sende en og annen hilsen til hun med tvillingene. Jeg tipper disse to suger mye energi ut av henne, men før eller siden vil hun savne annet enn å bare være med dem

Tusen takk for gode ord AneM. Det er godt å vite at noen som selv er forelder er litt enig med meg.

Jeg gleder meg til jeg selv blir en av dere, håper fremdeles det skal skje. ) Og da skal jeg gjøre mitt ytterste for å ta vare på de venninnene jeg har.

Var med på stolleken hin dagen og til slutt var det kun jeg og en jente på 7 -8 år igjen. Reaksjonen hennes da hun slo meg i innspurten var ubetalelig. Det lyste pur glede av henne og det fikk jaggu frem gleden i meg også, det er ikke fårlig i juleuken når jeg føler meg som mest ensom. Bare måtte nevne det. )

[PieLill]

Men hva da med den venninnen som sitter igjen og plutselig ikke har noen å bedrive noe med fordi alle venninner har fått barn og stenger nesten helt av. Som singel og barnløs er det er problem at man ikke inkluderes. Også single og barnløse kan delta på familieting, tar gjerne del i skifitng av bæsjebleie og matforing også for den del. Og dette med å av og til, en times tid ta seg fri fra mann og barn, kan ikke forstå annet enn at det må være til det beste for både barn, mødre, fedre, venner, familie ellers... Og så skal man jo huske på at det kommer en tid da barna har blitt store og man har allverdens med tid, men plutselig oppdager at alle vennene man en gang hadde er borte for mange, mange år siden. Venner beriker livet, det skal man alltid huske på, selv hvor travelt livet måtte være.

Noen venner/venninner, med eller uten barn, ser ut til å være av den oppfatning at ens høyeste ønske og den største lykke er at seg kommer seg bort fra barna.

Barna våre er på topp tre listen over de viktigste berikelsene i livet. Så jeg har langt større behov for aktiviteter der vi kan ha det bra som familie enn å komme meg ut på egenhånd.

Jeg ha beholdt kontakten med single venninner som også setter pris på mine barn og ikke bare ser dem som et hår i relasjonssuppa. De har også vist forståelse for at jeg i perioder har hatt svært lite overskudd.

I min karriære som singel kunne jeg fortsatt sitte oppe halve natten å snakke med en venninne som hadde barn. - Om jeg dagen etter lot henne sove og tok meg av barna hennes. Som singel var det jo en smal sak for meg å ta igjen søvn senere.

Etter at jeg fikk barn har mine venner i stor grad måttet ta til takke med den familiepersonen jeg har blitt og nok sett lite til den frie og franke jeg en gang var. De som ikke har vært fornøyd med det, har jeg nok mistet kontakten med.

mvh

[PieLill]

Men om man har "sluttet å leve" er jo noe som _omverdenen_ bedømmer at man har. Kanskje disse foreldrene tvert imot synes at det er først _nå_ livet har fått skikkelig mening for dem?

Det rare er jo at mens en barnløs venninne kan synes at den nybakte morens horisont har skrumpet inn kraftig, synes kanskje moren at hennes horisont har blitt kraftig utvidet.

Superbra sagt!

;-)

mvh

[PieLill]

Det er vel gjerne dette som kalles ulikt perspektiv? ;-)

Jeg skjønner nok mer om/når jeg en gang får barn selv. Det å få barn er en av de største, om ikke den største, omveltningen i livet. Ikke bare for dem som blir foreldre, men omgivelsene også. Jeg vet hvordan det er å være den eneste single blandt venner som alle har kjæreste/samboere, men det er noe helt annet når de begynner å få barn.

Jeg måtte få barn selv, for å skjønne at å gi til sine barn er å gi til seg selv. Å gjøre noe for sine barn, er å gjøre noe for seg selv. Jeg blir ikke fattigere, men rikere av å bruke tid, penger og energi på mine barn. Jeg lever ikke mindre, men mer når jeg gjør det.

For meg er det ikke en byrde at barna må komme før egne behov. Det er en livsnødvendighet for meg selv. Å avstå fra en kveld ute, er en bagatell i forhold til å skulle avstå fra å være til stedet for f.eks. et sykt barn.

Det er selvsagt en annen side av saken som handler om å leve slik at man kan gi slipp på sine barn. Men det gjør ikke de tingene man gjør for og med sine barn til en mindre sentral og levende del av livet.

mvh

[PieLill]

Jeg har stått foran en venninne og bedt pent om hun ikke kunne finne tid bare 5 minutter en gang i måneden og ringe med. Etterhvert kom til og med tårene frem i øyekroken. Dette var en jente som stadig vekk sa hun var glad for å ha meg som venn. Dersom jeg bare skal godta blir jeg sittende uten venner blir jo livet rimelig kjedelig. Og jeg må si det er rimelig frekt av deg som ikke kjenner meg å dra konklusjonen at jeg fortjener dette på sett og vis. Jeg har venner som stadig vekk forteller meg at jeg er en fin venn å ha. Likevel forsvinner de etter at barna er der. Og jeg godtar at barna kommer og koser meg når jeg får lov å dikke og vugge.

Det eneste jeg sier er at slike mennesker bør ta en runde med seg selv og tenke over om de virkelig vil ha familien som eneste omgangskrets. Hva om forholdet ryker, vil det ikke da være fint å ha en venn eller to å ty til? Er det ikke litt godt med nye impulser andre steds fra? Jeg mener nå at venner er verdt å ta vare på og de som er uenig med meg i det kan bare ha det så godt om 5- 10 - 20 år når de er møkklei av å sulle i det samme hele tiden.

Jeg har en lang karriære som singel, så jeg tror jeg kan forstå noe av din frustrasjon og skuffelse.

Jeg har også etter hvert en viss karriære som mor - og iblant fullstendig utslitt mor. Det har vært ganger da omstendigheter og forpliktelser i kombinasjon med egne helseproblemer og kroniske smerter, ville fått meg til å ønske å hyle høyt over det aller minste krav som ble lagt til "må-gjøre- og må-huske-listen". Slik er det når man kjører rent overlevelsesmodus.

Å ringe en venninne en gang i måneden høres veldig enkelt ut. Men det har vært mange perioder der jeg ikke ville vært i stand til å love noe slikt. Og et tårevått krav om å skulle gjøre det, ville fått meg til å krympe meg. Jeg ville rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle forholdt meg til en venninne som ikke syntes jeg var nok til stedet for henne.

Jeg har bevart de vennskapene som har tålt tørkeperioder. Vennskap man kan plukke opp tråden der man slapp ganske uavhengig av hvor lenge det er siden sist gang man møttes.

mvh

[tiliti]

Forandret seg ikke så kraftig etter jeg fikk barn - mens jeg var hjemmeværende og student. Men så la jeg til 100% jobb.

Nå er alt livet mitt utenom jobb/hus/barn omtrent lagt ned, foruten 1 uke i året som jeg drar på jobbferie uten barn, og 1 kaffekopp i uka (litt mindre kanskje) med en venninne.

Det ble helt nødvendig å slutte med omtrent alt annet for å holde meg på beina.

[PieLill]

Da jeg selv fikk barn noe senere, skjønte jeg jo godt hvorfor;-) Har barna noen å leke med, slapper foreldrene mer av. De har da kanskje også leker som passer, boligen er mer tilpasset småbarn osv,

Vel, i så fall går det jo an å be folk hjem til seg. Og jeg har aldri stått tilbake for å leke med barn, jeg liker barn jeg. Og det tror jeg nok de aller fleste gjør.

men kanskje viktigst av alt: Du er sammen med folk som _forstår_ hvordan det er med barn, og slipper alle kommentarer og blikk fra folk som tror at det er bare å gjøre slik&sånn så blir alt så mye greiere...;-)

1. Jada, foreldre er vel påpasselig med å fortelle single venner akkurat dette. Om hvor tidkrevende det er å ha barn.

2. Andre foreldre kan da være vel så ille til å komme med råd og kommentarer, foreldre lytter bare mer til dem enn single og barnløse. Det tilskrives kontoen for erfaring, forstår jo det, men...

3. Så mye jeg har hørt om barn og fødsler og luft i magen og soverutiner og bæsjebleier så har jeg da litt å komme med selv om ingen foreldre vil tørre å innrømme det. Jeg har selv vært barn(!) og har passet masse barn opp gjennom. Og nå vet jeg at alle foreldre ruller med øynene, men tenk dere litt om da. Når dere fikk første barnet så visste dere tross alt litt dere også, dere var ikke helt komplett blanke på området.

''1. Jada, foreldre er vel påpasselig med å fortelle single venner akkurat dette. Om hvor tidkrevende det er å ha barn.''

Iblant gjør man kanskje dette fordi man føler seg overveldet, fordi man har dårlig hukommelse eller fordi man føler behov for å forsvare de tingene man ikke lengre har overskudd til.

I min tidligere single tilværelse irriterte det meg ofte at foreldre nærmest hadde monopol på å være slitne. Jeg hadde det liksom bare enkelt siden jeg ikke hadde noen å ta hensyn til. Særlig de som hadde levd i parforhold og fått barn tidlig, så ut til å være full av illusjoner om sigellivets fortreffeligheter.

Som gift og mor, har jeg reflektert over at en del ting naturlig nok har blitt mer slitsomme og det er alltid en haug med hensy å ta. Samtidig har jeg en langt større ro nå. Og jeg trenger ikke å gjøre noe som helst eller dra noen plasser for å mette mine prmære sosiale behov.

Jeg tror mange par og familier lett undervurderer hvor krevende og sårbar den sosiale situasjonen som singel kan være.

''2. Andre foreldre kan da være vel så ille til å komme med råd og kommentarer...''

Det er min erfaring. Mine barnløse venner er langt mer forsiktige med å strø om seg med sin visdom. Og når de sier noe er det som regel vel verdt å lytte til.

''3. Så mye jeg har hørt om barn og fødsler og luft i magen og soverutiner og bæsjebleier så har jeg da litt å komme med selv om ingen foreldre vil tørre å innrømme det.''

;-)

Folk som ikke har egne barn, men som liker barn og liker å engasjere seg i barn, er ofte svært dyktige til å bygge relasjoner med barn. De kan ofte være bedre allmenpraktikere i forhold til barn enn foreldre som naturlig nok har brukt mye tid på å spesialisere seg på sine egne.

Før jeg selv fikk barn hadde jeg ingen anelse om i hvilken grad man blir spesialist på sine egne barn. Men i denne prosessen har jeg kanskje mistet noen av allmenferdighetene.

Dem jeg helst ringer til når jeg står fast i forhold til mine egne barn har tilfeldigvis ikke barn selv.

;-)

mvh

[PieLill]

Vi har lagt kraftig om.

En del er lagt på hyllen fordi det ikke lengre er viktig for oss. En del fordi kabalen i forhold til energi, arbeidstider og barnas behov ikke vil gå opp ellers. De tingene får stå på vent.

mvh

[AAA]

Er det et poeng at man ikke skal forandre på noe når man får barn da?

Vi har, selvsagt vil jo jeg si, endret på endel ting etter at vi fikk barn. Livet krever mye mer planlegging enn før for eksempel. Prioritering blir jo også naturlig endret: Det er ikke nødvendigvis så gjevt å være siste mann som går fra et nachspiel når man vet at man må opp med 2 søte små i otta neste dag. Så da skipper vi de seneste kveldene ;-) Feriene våre har endret seg, kjører noe mer tradisjonelt opplegg når vi har ungene med. Mye annet har sikkert også endret seg.

Og hver eneste justering/endring vi har gjort er verdt det!

;-)

[Gjest mij]

Små babyer er jo det enkleste i verden å ha med seg rundt omkring; de sover mye, maten er medbragt (for de som ammer), og de holder seg på den plassen de legges. Det er verre når de blir i krabbe/stabbe rundt-alderen og attpåtil trenger nogenlunde faste rutiner.

Poenget er vel at såfremt man har friske, "normale" barn, handler alt om hvordan man selv ønsker å prioritere. Noen mister lysten og overskuddet til å engasjere seg i ting de tidligere gjorde, andre har mer motivasjon til å delta på sånt.

Jeg synes det er litt stusselig med folk som bare gir opp omverdenen fullstendig, men samtidig synes jeg det er like trist med folk som krampaktig fortsetter å leve som om ingenting har skjedd. Det er nye mennesker i familien, en viss justering må til på noen områder.

Vi har imidlertid dratt på både båtturer og hytteturer med både ett og to barn, fra minstemann var liten baby. Ungene elsker fremdeles akkurat det. Når det gjelder ting som kafeer og restauranter, gjorde vi det endel med eldstemann, da han var en rolig unge det var greit å ha med på sånt. Nummer to er av en annen støpning, og dermed blir det slitsomt for både oss og andre til stede om vi tøyer tålmodigheten for mye der.

Jeg setter uansett stor pris på å være sammen med vennene mine, single eller ikke, selv om jeg har fått både ett og to barn. Selvsagt blir det ikke samme utelivet, og ting må planlegges litt bedre, men det lar seg gjøre. Og det er desto mer hyggelig.

"Små babyer er jo det enkleste i verden å ha med seg rundt omkring"

jo, men det vet man ikke alltid før man har fått litt dreisen på ting - og det kan ta sin tid. Først når jeg fikk nr 2 skjønte jeg hvor enkelt det var å ha med seg baby, men da hadde vi jo en til.. :-)

[lurvelita]

Har det slått deg at mor og far kan ha det ganske godt hjemme?

Å redusere kraftig på aktiviteter utenfor hjemmet er ikke det samme som å slutte å leve. Det er bare å leve på andre arenaer.

mvh

Har jeg sagt at vi er mye ute? Vi er veldig mye hjemme. Men når vi har lyst å finne på noe, gjør vi det. Fks en tur eller kino i ny og ne. Jeg mener heller ikke at det å være hjemme ikke er å leve. Beklager at det kunne hurer slik ut. Det var ikke meningen ;(

[lurvelita]

Har det slått deg at mor og far kan ha det ganske godt hjemme?

Å redusere kraftig på aktiviteter utenfor hjemmet er ikke det samme som å slutte å leve. Det er bare å leve på andre arenaer.

mvh

Da jeg skrev "hjemme hele dagen" mente jeg ikke at foreldre skal feste vilt rundt, men at det var flere som er mer inne enn de har godt av. Kjenner noen som ikke ser andre folk. Og at de blir bitre og sure pga at livet ikke var slik før...

[Gjest Kosekos]

Å slutte å leve og å leve helt annerledes er to helt forskjellige ting. Jeg synes det blir en smule arrogant å mene at folk slutter å leve bare fordi de prioriterer ned ting som du har valgt å holde fast ved.

mvh

Føler du deg litt truffet, eller

[PieLill]

Da jeg skrev "hjemme hele dagen" mente jeg ikke at foreldre skal feste vilt rundt, men at det var flere som er mer inne enn de har godt av. Kjenner noen som ikke ser andre folk. Og at de blir bitre og sure pga at livet ikke var slik før...

Det er ikke alle som har et valg.

mvh