Hvordan forandret hverdagen deres seg?

[PieLill]

Føler du deg litt truffet, eller

Eller kanskje du føler deg truffet.

;-)

Jeg har lite sans for å ha så sterke meninger om hvordan andre bør innrette livene sine.

mvh

[lonelyP]

Jeg har en lang karriære som singel, så jeg tror jeg kan forstå noe av din frustrasjon og skuffelse.

Jeg har også etter hvert en viss karriære som mor - og iblant fullstendig utslitt mor. Det har vært ganger da omstendigheter og forpliktelser i kombinasjon med egne helseproblemer og kroniske smerter, ville fått meg til å ønske å hyle høyt over det aller minste krav som ble lagt til "må-gjøre- og må-huske-listen". Slik er det når man kjører rent overlevelsesmodus.

Å ringe en venninne en gang i måneden høres veldig enkelt ut. Men det har vært mange perioder der jeg ikke ville vært i stand til å love noe slikt. Og et tårevått krav om å skulle gjøre det, ville fått meg til å krympe meg. Jeg ville rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle forholdt meg til en venninne som ikke syntes jeg var nok til stedet for henne.

Jeg har bevart de vennskapene som har tålt tørkeperioder. Vennskap man kan plukke opp tråden der man slapp ganske uavhengig av hvor lenge det er siden sist gang man møttes.

mvh

"Jeg har også etter hvert en viss karriære som mor - og iblant fullstendig utslitt mor. Det har vært ganger da omstendigheter og forpliktelser i kombinasjon med egne helseproblemer og kroniske smerter, ville fått meg til å ønske å hyle høyt over det aller minste krav som ble lagt til "må-gjøre- og må-huske-listen". Slik er det når man kjører rent overlevelsesmodus."

Denne situasjonen er spesiell. Du er selv syk og har kronikse smerter. Jeg snakker om fullt oppegående friske familier! Jeg har til og med tilbudt meg å være til hjelp uten at det tas spesielt seriøst av foreldre som tydelig selv vil gjøre absolutt alt.

"Å ringe en venninne en gang i måneden høres veldig enkelt ut. Men det har vært mange perioder der jeg ikke ville vært i stand til å love noe slikt. Og et tårevått krav om å skulle gjøre det, ville fått meg til å krympe meg. Jeg ville rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle forholdt meg til en venninne som ikke syntes jeg var nok til stedet for henne."

Det må være lov å be om en telefon en gang i blant. Om ikke hver måned, så gjerne en gang i halvåret bare for å spørre meg hvordan jeg har det. Har man det så utrolig travelt med seg og sitt at man ikke ofrer meg en tanke så tenker jeg at jeg ikke er en venninne de har lyst å ta vare på. Da kan det vel være det samme.

"Jeg har bevart de vennskapene som har tålt tørkeperioder. Vennskap man kan plukke opp tråden der man slapp ganske uavhengig av hvor lenge det er siden sist gang man møttes."

Den er jeg ikke ubetinget enig i. Har du spurt disse vennene om de har følt seg såret noen gang av at det ikke har vært kontakt. Dersom disse vennene har tålt dette har de sannsynligvis hatt andre venner å ta seg til noe med. Der skrumper det betraktlig inn hos meg. Jeg trenger også at noen gidder å vise at de vil være min venn, ikke bare at jeg tar kontakt hele tiden.

[Gjest hos oss]

Jeg har stått foran en venninne og bedt pent om hun ikke kunne finne tid bare 5 minutter en gang i måneden og ringe med. Etterhvert kom til og med tårene frem i øyekroken. Dette var en jente som stadig vekk sa hun var glad for å ha meg som venn. Dersom jeg bare skal godta blir jeg sittende uten venner blir jo livet rimelig kjedelig. Og jeg må si det er rimelig frekt av deg som ikke kjenner meg å dra konklusjonen at jeg fortjener dette på sett og vis. Jeg har venner som stadig vekk forteller meg at jeg er en fin venn å ha. Likevel forsvinner de etter at barna er der. Og jeg godtar at barna kommer og koser meg når jeg får lov å dikke og vugge.

Det eneste jeg sier er at slike mennesker bør ta en runde med seg selv og tenke over om de virkelig vil ha familien som eneste omgangskrets. Hva om forholdet ryker, vil det ikke da være fint å ha en venn eller to å ty til? Er det ikke litt godt med nye impulser andre steds fra? Jeg mener nå at venner er verdt å ta vare på og de som er uenig med meg i det kan bare ha det så godt om 5- 10 - 20 år når de er møkklei av å sulle i det samme hele tiden.

Jeg har venneforhold hvor det er jeg som tar initiativ til at vi møtes eller snakkes, og synes det er greit. Om det er fordi de er slik, hikke har overskudd til mer, eller om jeg ikke er like sentral i deres liv som de er i mitt, vet jeg ikke, og har ikke stort behov for å analysere det heller. Vi har det veldig hyggelig når vi møtes, går på restaurant sammen noen ganger i året, og har full kontakt selv om det er lenge siden sist.

Jeg har også venner som er mye flinkere til å holde kontakten med meg enn jeg er med dem. Jeg håper ikke de er fornærmet på grunn av det, jeg sier tydelig i fra at jeg setter pris på at de drar meg med på treff og jentekvelder, selv om jeg ikke er initiativtaker til dette.

Jeg håper de som er lei seg eller fornærmet, gir beskjed om det, og så heller ut å kontakte meg hvis de føler at jeg ikke responderer slik de ønsker. Men aller mest håper jeg at alle rundt meg er en del av flere nettverk og som meg opplever at vi har ulike roller i de ulike forbindelsene, avhengig av typen vi er, energien vi har, livssituasjonen vi er i, og hvilket forhold vi har til ulike venner.

Det er slett ikke alltid at de jeg føler er veldig viktige for meg i denne livssitasjonen, har meg som en like viktig person i sitt liv akkurat nå. Det betyr ikke at vi ikke har det veldig hyggelig sammen. I kjæresteforhold er man derimot mer avhengig av at man er på samme nivå/ planet.

[....AV]

Da vi hadde ett lite barn var vi mye rundt. Han har alltid sovet godt og mye og har ikke vært noe problem å ha med rundt. Da vi fikk en til ble det litt vanskeligere, han sov ikke så godt og dessuten er det vanskeligere å ha med seg to, man må låne sengeplass og det er ganske mye mer styr. I tillegg blir man mer sliten og ekstra styr blir mindre fristende.

Nå som barna er ganske store, men ikke så store at de klarer seg selv er det nesten mer vanskelig, synes jeg. Vi har god tilgang på barnevakt, men de kveldene vi har barnevakt for å dra på besøk eller konsert, angrer jeg nesten når jeg kommer hjem og må begynne å rydde kjøkkenet, pakke sekker, dekke frokostbord, finne frem klær til barna osv. Dessuten krever det ganske så mye organisering, må f.eks. finne noen som kan kjøre til og fra trening hvis ikke barnevakten kan det. Vi gjør det jo, men noen ganger føles det ikke som om det er verd det fordi slike ekstra-ting i en ellers slitsom hverdag merkes i flere dager etterpå, jeg tar meg kanskje ikke inn før til helgen.

[Gjest godt nytt år]

I hvert fall jeg har blitt mer sliten og ønsker å slappe av i steden for å gå ut på ting. Men jeg gjør det også, men ikke så ofte. Som i helgen var jeg på fest lørdag, men da blir søndagen en bortkastet dag og det er veldig kjipt. Så hverdagene har endret seg, ja.

[Gjest Tatjana]

Livet forandrer seg når man får barn, og ikke alle babyer er like enkle å ta med ut. Faktisk. Min eldste var slik. H*n skrek ustoppelig når vi var på fremmede steder og når det var fremmede ansikter rundt oss. Og for denne babyen var alle andre steder enn hos oss eller bestemor fremmed, og alle andre mennesker enn meg, faren og bestemor fremmede. Ammingen gikk dårlig når vi var borte, h*n roet seg ikke nok til at vi fikk det til.

Og jeg husker som i et mareritt en gang da babyen var omtrent tre måneder, og jeg hadde venninnebesøk. Babyen skrek og skrek, og jeg prøvde fortvilet å roe barnet. Mens det haglet med mer eller mindre gode råd fra venninnene. Jeg ammet for ofte, for sjelden, barnet fikk for lite mat, for mye mat, det var ikke nok næring i melka og jeg burde helst gå over til mme, jeg hadde ikke riktig teknikk på å få babyen til å rape... Det ble med det ene venninnebesøket.

Tilgangen til barnevakt var noe begrenset, siden babyen kun aksepterte svigermor. Derfor ble livet temmelig snudd på hodet.

Men det betyr da ikke at vi sluttet å leve. Vi måtte kutte ut en del ting, og vi måtte omprioritere på noe. Nå har jeg tre barn, og jeg syns ikke jeg "ikke lever", selv om livet er temmelig annerledes enn det var før jeg fikk barn.

[lurvelita]

Det er ikke alle som har et valg.

mvh

Nei, det er ikke alle som har et valg. Men mener de som har et valg, og ønsker det, men føler de ikke kan,og lager problemer og gjør det vanskeligere enn det er. Det er ingen som har skrevet her inne som meiner at man skal gjøre ting man ikke ønsker og klarer.Jeg vil IKKE leve som før hvertfall. Jentungen er det viktigeste i livet mitt. Men hvis jeg og samboeren min ønsker å gå på restaurant en lørdag, er det noe vi ønsker. Et like forståelig valg som de som aldri ønsker det. Noen kunne sagt at.

[PieLill]

"Jeg har også etter hvert en viss karriære som mor - og iblant fullstendig utslitt mor. Det har vært ganger da omstendigheter og forpliktelser i kombinasjon med egne helseproblemer og kroniske smerter, ville fått meg til å ønske å hyle høyt over det aller minste krav som ble lagt til "må-gjøre- og må-huske-listen". Slik er det når man kjører rent overlevelsesmodus."

Denne situasjonen er spesiell. Du er selv syk og har kronikse smerter. Jeg snakker om fullt oppegående friske familier! Jeg har til og med tilbudt meg å være til hjelp uten at det tas spesielt seriøst av foreldre som tydelig selv vil gjøre absolutt alt.

"Å ringe en venninne en gang i måneden høres veldig enkelt ut. Men det har vært mange perioder der jeg ikke ville vært i stand til å love noe slikt. Og et tårevått krav om å skulle gjøre det, ville fått meg til å krympe meg. Jeg ville rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle forholdt meg til en venninne som ikke syntes jeg var nok til stedet for henne."

Det må være lov å be om en telefon en gang i blant. Om ikke hver måned, så gjerne en gang i halvåret bare for å spørre meg hvordan jeg har det. Har man det så utrolig travelt med seg og sitt at man ikke ofrer meg en tanke så tenker jeg at jeg ikke er en venninne de har lyst å ta vare på. Da kan det vel være det samme.

"Jeg har bevart de vennskapene som har tålt tørkeperioder. Vennskap man kan plukke opp tråden der man slapp ganske uavhengig av hvor lenge det er siden sist gang man møttes."

Den er jeg ikke ubetinget enig i. Har du spurt disse vennene om de har følt seg såret noen gang av at det ikke har vært kontakt. Dersom disse vennene har tålt dette har de sannsynligvis hatt andre venner å ta seg til noe med. Der skrumper det betraktlig inn hos meg. Jeg trenger også at noen gidder å vise at de vil være min venn, ikke bare at jeg tar kontakt hele tiden.

Man trenger ikke å være syk for å være i overlevelsesmodus...

Tørkeperiodene har vært gjensidige. Noen ganger er det andre som går i hi en periode. Noen ganger er det jeg. Vi holder ganske enkelt ikke regnskap over hvem som tar kontakt når. Vi har en gjensidig forståelse av at vi ikke alltid kan være like mye til stedet for hverandre.

Ut fra det du beskriver tror at noen av vennenne du har mistet kanskje ikke er et så veldig stort tap. Ikke desto mindre skuffende.

mvh

[PieLill]

Jeg har venneforhold hvor det er jeg som tar initiativ til at vi møtes eller snakkes, og synes det er greit. Om det er fordi de er slik, hikke har overskudd til mer, eller om jeg ikke er like sentral i deres liv som de er i mitt, vet jeg ikke, og har ikke stort behov for å analysere det heller. Vi har det veldig hyggelig når vi møtes, går på restaurant sammen noen ganger i året, og har full kontakt selv om det er lenge siden sist.

Jeg har også venner som er mye flinkere til å holde kontakten med meg enn jeg er med dem. Jeg håper ikke de er fornærmet på grunn av det, jeg sier tydelig i fra at jeg setter pris på at de drar meg med på treff og jentekvelder, selv om jeg ikke er initiativtaker til dette.

Jeg håper de som er lei seg eller fornærmet, gir beskjed om det, og så heller ut å kontakte meg hvis de føler at jeg ikke responderer slik de ønsker. Men aller mest håper jeg at alle rundt meg er en del av flere nettverk og som meg opplever at vi har ulike roller i de ulike forbindelsene, avhengig av typen vi er, energien vi har, livssituasjonen vi er i, og hvilket forhold vi har til ulike venner.

Det er slett ikke alltid at de jeg føler er veldig viktige for meg i denne livssitasjonen, har meg som en like viktig person i sitt liv akkurat nå. Det betyr ikke at vi ikke har det veldig hyggelig sammen. I kjæresteforhold er man derimot mer avhengig av at man er på samme nivå/ planet.

Veldig godt skrevet.

Tiltredes.

mvh

[PieLill]

Nei, det er ikke alle som har et valg. Men mener de som har et valg, og ønsker det, men føler de ikke kan,og lager problemer og gjør det vanskeligere enn det er. Det er ingen som har skrevet her inne som meiner at man skal gjøre ting man ikke ønsker og klarer.Jeg vil IKKE leve som før hvertfall. Jentungen er det viktigeste i livet mitt. Men hvis jeg og samboeren min ønsker å gå på restaurant en lørdag, er det noe vi ønsker. Et like forståelig valg som de som aldri ønsker det. Noen kunne sagt at.

Velg du dine resturantbesøk. Ønsker du det og har økonomi og mulighet, så gjør det.

Jeg forundrer meg stadig over trangen til å overprøve og dømme andres personlige valg. Som det har vært en del eksempel på i denne tråden.

Lever man bare når livet er slik vi ønsker det? Er ikke tider med motgang og store personlige offer også levd liv?

Livet er for kort til at man ikke skal kunne regne med de delene man ikke har valgt.

mvh

[Widder]

Jeg tror det er viktig (og riktig) å la hver familie gjøre som føles rett for _dem_! Vi mennesker er jo forskjellige, store som små, og gjør det vi kjenner for. At du _savner_ vennene dine i ulike situasjoner er forståelig, men da tror jeg nok det vilkomme bedre tider i så måte! Alt til sin tid!

[lurvelita]

Velg du dine resturantbesøk. Ønsker du det og har økonomi og mulighet, så gjør det.

Jeg forundrer meg stadig over trangen til å overprøve og dømme andres personlige valg. Som det har vært en del eksempel på i denne tråden.

Lever man bare når livet er slik vi ønsker det? Er ikke tider med motgang og store personlige offer også levd liv?

Livet er for kort til at man ikke skal kunne regne med de delene man ikke har valgt.

mvh

er da enig i det. Godt nyttår. Mener ikke å såre noen, jeg. Har kanskje veldig vanskelig for å uttrykke meg, men slik er jeg bare.. Men er enig i alt du skriver, samtidig som du er uenig i alt jeg skriver... Men no skal jeg prøve å rydde litt :-) Godt nyttår til deg. Håper du ikke er såret på noen måte (?)

[Kalevala]

Velg du dine resturantbesøk. Ønsker du det og har økonomi og mulighet, så gjør det.

Jeg forundrer meg stadig over trangen til å overprøve og dømme andres personlige valg. Som det har vært en del eksempel på i denne tråden.

Lever man bare når livet er slik vi ønsker det? Er ikke tider med motgang og store personlige offer også levd liv?

Livet er for kort til at man ikke skal kunne regne med de delene man ikke har valgt.

mvh

''Lever man bare når livet er slik vi ønsker det? Er ikke tider med motgang og store personlige offer også levd liv?''

Åh - det var fint sagt - og så sant.

Jeg er forøvrig enig i alt du har sagt i denne tråden.

[Gjest Ingemanns kjære]

Å slutte å leve og å leve helt annerledes er to helt forskjellige ting. Jeg synes det blir en smule arrogant å mene at folk slutter å leve bare fordi de prioriterer ned ting som du har valgt å holde fast ved.

mvh

Når jeg kaller det for å slutte å leve, setter jeg det på kanten.

Men det er veldig mange der ute som bruker ungene som en unnskyldning for å ikke kunne holde på med det de alltid har holdt på med.

Og ønsker man å fortsette med det man har gjort, kan man det, man må bare tenke litt anderledes for å få det til av og til.

Ønsker man å kutte ut for å være der for ungene på en annen måte, så all ære til dem, men de får null sympati fra meg om de skylder på at de ikke kan på grunn av ungene...

[PieLill]

er da enig i det. Godt nyttår. Mener ikke å såre noen, jeg. Har kanskje veldig vanskelig for å uttrykke meg, men slik er jeg bare.. Men er enig i alt du skriver, samtidig som du er uenig i alt jeg skriver... Men no skal jeg prøve å rydde litt :-) Godt nyttår til deg. Håper du ikke er såret på noen måte (?)

Jeg er ikke såret.

Jeg bare argumenterer for at et liv som kan se helt annerledes ut enn det man levde før man fikk barn, også er et liv og mange vil hevde at for dem er det et bedre liv enn det de hadde før.

Synes bare det blir så lite konstruktivt å bedømme andres valg ut fra egne forutsetninger. - Enten man forandrer på mye eller lite etter at man får barn.

mvh

[Gjest Aimabel]

Når jeg kaller det for å slutte å leve, setter jeg det på kanten.

Men det er veldig mange der ute som bruker ungene som en unnskyldning for å ikke kunne holde på med det de alltid har holdt på med.

Og ønsker man å fortsette med det man har gjort, kan man det, man må bare tenke litt anderledes for å få det til av og til.

Ønsker man å kutte ut for å være der for ungene på en annen måte, så all ære til dem, men de får null sympati fra meg om de skylder på at de ikke kan på grunn av ungene...

"Men det er veldig mange der ute som bruker ungene som en unnskyldning for å ikke kunne holde på med det de alltid har holdt på med"

Jeg vet ikke deres motiv men jeg synes iallefall det er imari deilig når jeg har vært i selskap i mange timer å si at nå må vi nok hjem til hunden :-) "Folk reagerer ofte med å si, å uff så bundet dere blir av den hunden". :-)

[Gjest Ingemanns kjære]

"Men det er veldig mange der ute som bruker ungene som en unnskyldning for å ikke kunne holde på med det de alltid har holdt på med"

Jeg vet ikke deres motiv men jeg synes iallefall det er imari deilig når jeg har vært i selskap i mange timer å si at nå må vi nok hjem til hunden :-) "Folk reagerer ofte med å si, å uff så bundet dere blir av den hunden". :-)

Hihi... jo da. Og en liten unnskyldning er lov.

Men det finnes dem som sitter og "klager" over at de ikke kunne fortsette å kjøre motorsykkel etter at ungene kom. Eller at det ble slutt på teltturene. Eller at det er så stress å dra på restaurantbesøk på grunn av ungene... :-)

[Gjest Aimabel]

Kan bare snakke for meg selv jeg, men noe av det jeg gleder meg til med å få barn er jo alt det man kan gjøre _med_ barn som vi ikke har gjort før vi fikk barn. Gleder meg til å sitte i sandkassa og å se på barnetv og sånt jeg :-) og vi vil nok ikke klare å gjøre alt på en gang så noe må jo prioriteres. og så er det en kort periode.

[PieLill]

Når jeg kaller det for å slutte å leve, setter jeg det på kanten.

Men det er veldig mange der ute som bruker ungene som en unnskyldning for å ikke kunne holde på med det de alltid har holdt på med.

Og ønsker man å fortsette med det man har gjort, kan man det, man må bare tenke litt anderledes for å få det til av og til.

Ønsker man å kutte ut for å være der for ungene på en annen måte, så all ære til dem, men de får null sympati fra meg om de skylder på at de ikke kan på grunn av ungene...

Hvorfor skulle man trenge en unnskyldning for å prioritere annerledes?

Det må jo i så fall være fordi man er omgitt av alt for mange intolerante dømmende mennesker.

;-)

mvh

[Gjest Aimabel]

Hihi... jo da. Og en liten unnskyldning er lov.

Men det finnes dem som sitter og "klager" over at de ikke kunne fortsette å kjøre motorsykkel etter at ungene kom. Eller at det ble slutt på teltturene. Eller at det er så stress å dra på restaurantbesøk på grunn av ungene... :-)

Ja, det er kjipt når folk klager uten å forsøke å gjøre noe med saken. Men det gjelder andre enn småbarnsforeldre også. Mannen min tenkte jo å ta med seg spedbarnet i bag ut i skogen til sommern for å plukke bær, hehe. Jeg vet ikke helt om det blir noe av!