Vellykket familie

[Gjest ikke vellykket]

Føler at alle andre småbarnsfamilier er så mye mer vellykket enn oss. De ser alltid bra ut, lykkelige og har alltid masse å gjøre.

Jeg er hjemme i permisjon men er alltid sliten. Nå i jula har det vært ekstra slitsomt når barnehagen er stengt. Slitsomt med to barn hjemme, føler at jeg aldri får nok søvn. Orker ikke gjøre noe som helst og barna blir jo så sure om det ikke skjer noe.

Føler at uansett hva jeg gjør så blir det ikke ordentlig bra. I kveld hadde vi en koselig middag, men alt skar seg da vi skulle ut å se rakkettene. Jeg skjemmes over å vise meg ute med familien når andre kan se at ikke vi er så lykkelige. Ene barnet var livredd rakkettene så vi måtte gå inn ganske fort. Tenker at naboene sikkert lurer på hva som egentlig skjer hos oss.

Føler at jeg ikke får til det jeg så gjerne vil. Hadde en skikkelig nedtur i jula hvor jeg tenkte at nå må jeg få hjelp. Men aner ikke hvordan jeg skal få det til. Har ikke noen mulighet til barnevakt og kan ikke sitte hos legen og be om hjelp mens barna hører på. Aner ikke hva mannen min tenker, men tror ikke han skjønner hvilket prestasjonspress jeg føler. Har sagt at vi må snakke sammen, men han er alltid for sliten eller det er andre ting.

Aner ikke hva jeg vil med dette innlegger, tørr ikke skrive med mitt faste nick. Er bare så sliten, trist over å ikke å få til og føler at jeg kanskje ikke burde være mamma... Gleder meg til hverdagen med faste rutiner å forholde seg til igjen

[....AV]

Hvor gamle er barna? Kan du ha en fødselsdepresjon? Få deg en legetime når barnehagebarnet er i barnehagen, hvis du har permisjon er den minste så liten at han/hun ikke forstår hva du sier til legen. Eventuelt kan du ringe legekontoret på forhånd og forklare problemet, så kan sikkert noen på legekontoret passe barnet mens du snakker med legen.

Du kan være sikker på at de fleste andre småbarnsfamilier ikke er så mye mer vellykkede enn din familie. Min 7-åring var f.eks. for første gang i år ute og så på rakettene, de andre årene har han vært for redd og han og jeg har gått inn igjen. Jeg har ikke drømt en gang om å synes det gjør oss til en mindre vellykket familie. De fleste småbarnsfamilier er slitne, i hverfall i perioder. Det går seg som regel til når barna blir større. Sett ned kravene til deg selv!

[laban]

''Jeg skjemmes over å vise meg ute med familien når andre kan se at ikke vi er så lykkelige. Ene barnet var livredd rakettene så vi måtte gå inn ganske fort. Tenker at naboene sikkert lurer på hva som egentlig skjer hos oss.''

Jeg orker ikke skrive mye nå, jeg skal legge meg. Men jeg er helt sikker på at de fleste ikke tenker det minste på hvor lykkelige dere er eller på hva som skjer hos dere. Folk flest har stort sett nok med seg selv.

Det kommer dager med mer overskudd. Kanskje allerede i 2008.

[Gjest ikke vellykket]

Hvor gamle er barna? Kan du ha en fødselsdepresjon? Få deg en legetime når barnehagebarnet er i barnehagen, hvis du har permisjon er den minste så liten at han/hun ikke forstår hva du sier til legen. Eventuelt kan du ringe legekontoret på forhånd og forklare problemet, så kan sikkert noen på legekontoret passe barnet mens du snakker med legen.

Du kan være sikker på at de fleste andre småbarnsfamilier ikke er så mye mer vellykkede enn din familie. Min 7-åring var f.eks. for første gang i år ute og så på rakettene, de andre årene har han vært for redd og han og jeg har gått inn igjen. Jeg har ikke drømt en gang om å synes det gjør oss til en mindre vellykket familie. De fleste småbarnsfamilier er slitne, i hverfall i perioder. Det går seg som regel til når barna blir større. Sett ned kravene til deg selv!

Tror ikke det er fødselsdepresjon.

Men jeg vet jeg har et stort kontrollbehov - behov for å vite ting på forhånd, kunne forberede meg for å være trygg og takle ulike situasjoner. Dette er blitt så mye vanskligre etter at barna kom.

Det er selvsagt også bra dager. Men jeg ser på de andre foreldrene som alltid er rolige og blide mot barna sine. Selv må jeg stadig telle til 10 og føler ofte at jeg kjefter en hel dag. Jeg klarer ikke ha tålmodighet. Når jeg prøver på mitt hardeste så må barna teste og teste og teste og til slutt sprekker jeg og føler at alt var forgjeves.

Føler at alt var så mye enklere for kanskje et år siden. vet jo at småbarnsperioden er slitsom. Føler at jeg ikke orker å være hjemme. Savner jobben min, kollegaene og det å føle at jeg er til nytte. Mannen min er flink til å gi komplimanger, men det er ikke det samme som å føle seg nesten uunværelig på jobben. Kan ikke få barnehageplass til minste før til høsten og skjønner ikke hvordan jeg skal orke å være hjemme helt til det.

Minstemann er blid som en sol og så sjarmerende mot andre mennesker, men vi to er antekelig kommet skjevt ut og når vi er alene er det sutring og testing hele dagen. Ingen tror på meg for han er ikke sånn mot andre.

Ønsket meg egntlig en stor familie. så for meg meg selv som en blid og tålmodig mamma som bakte boller og lekte med barna. Men sånn er det ikke - de gangene jeg virkelig prøver blir alt galt og ender med kjefting eller unger som ikke gidder å være med.

siden jeg har dette med å ønske kontroll blir jeg superstressa av å ikke vite hva som skjer videre i livet mitt. Vet at jeg egentlig børr konsentrere meg og det som er nå, men går hele tiden og tenker om jeg egentlig vil ha flere barn. Er trist for at min drøm om en lykkelig stor familie kanskje ikke går i oppfyllelse, fordi jeg selv ikke klarer.

Så sitter jeg her da på nyttårsaften som liksom skal være en så bra dag - alene i stua, orker ikke legge meg ved siden av mannen min, vet han mener jeg ødela kvelden selv fordi jeg så gjerne ville at alt skulle være perfekt. Og snart er det morgen og på tide og leke perfekt mamma igjen, klistre på seg smilet og ta med barna ut sa alle kan se hvor perfekte vi er og tar med barna ut så de får fysisk aktivitet og frisk luft. Selv om jeg aller helst skulle ønske å grave meg ned under dyna og bare være meg selv helt alene i noen timer.

[Gjest girasol]

Tror ikke det er fødselsdepresjon.

Men jeg vet jeg har et stort kontrollbehov - behov for å vite ting på forhånd, kunne forberede meg for å være trygg og takle ulike situasjoner. Dette er blitt så mye vanskligre etter at barna kom.

Det er selvsagt også bra dager. Men jeg ser på de andre foreldrene som alltid er rolige og blide mot barna sine. Selv må jeg stadig telle til 10 og føler ofte at jeg kjefter en hel dag. Jeg klarer ikke ha tålmodighet. Når jeg prøver på mitt hardeste så må barna teste og teste og teste og til slutt sprekker jeg og føler at alt var forgjeves.

Føler at alt var så mye enklere for kanskje et år siden. vet jo at småbarnsperioden er slitsom. Føler at jeg ikke orker å være hjemme. Savner jobben min, kollegaene og det å føle at jeg er til nytte. Mannen min er flink til å gi komplimanger, men det er ikke det samme som å føle seg nesten uunværelig på jobben. Kan ikke få barnehageplass til minste før til høsten og skjønner ikke hvordan jeg skal orke å være hjemme helt til det.

Minstemann er blid som en sol og så sjarmerende mot andre mennesker, men vi to er antekelig kommet skjevt ut og når vi er alene er det sutring og testing hele dagen. Ingen tror på meg for han er ikke sånn mot andre.

Ønsket meg egntlig en stor familie. så for meg meg selv som en blid og tålmodig mamma som bakte boller og lekte med barna. Men sånn er det ikke - de gangene jeg virkelig prøver blir alt galt og ender med kjefting eller unger som ikke gidder å være med.

siden jeg har dette med å ønske kontroll blir jeg superstressa av å ikke vite hva som skjer videre i livet mitt. Vet at jeg egentlig børr konsentrere meg og det som er nå, men går hele tiden og tenker om jeg egentlig vil ha flere barn. Er trist for at min drøm om en lykkelig stor familie kanskje ikke går i oppfyllelse, fordi jeg selv ikke klarer.

Så sitter jeg her da på nyttårsaften som liksom skal være en så bra dag - alene i stua, orker ikke legge meg ved siden av mannen min, vet han mener jeg ødela kvelden selv fordi jeg så gjerne ville at alt skulle være perfekt. Og snart er det morgen og på tide og leke perfekt mamma igjen, klistre på seg smilet og ta med barna ut sa alle kan se hvor perfekte vi er og tar med barna ut så de får fysisk aktivitet og frisk luft. Selv om jeg aller helst skulle ønske å grave meg ned under dyna og bare være meg selv helt alene i noen timer.

Du er sliten. Det er helt natulig å være når man har småbarn. Du har underskudd på søvn, "underskudd på overskudd", underskudd på egentid, all din identitet avgjøres for øyeblikket gjennom morsrollen.

Du har angst for ikke å prestere godt nok. Heller ikke på dette området er du enestående. Tenk på det! Vi er mange som lider av prestasjonsangst.

Jeg skal gi deg et sitat som Laban kom med for noen dager sida (jeg sa jo, Laban, at jeg kom til å bære med meg det sitatet videre ;-)):

''Det er vanlig at voksne bebreider foreldrene for at de ikke var til stede eller for at de ikke så barna sine ordentlig fordi de var altfor nedgravd i egne problemer.

Det er ikke mange som bebreider dem fordi de ikke lå øverst på alle prestasjonslister!''

Jeg tror særlig vi kvinner, og kanskje særlig mødre av i dag, bærer med seg et enormt press for ikke å prestere riktig, nok, perfekt osv. Men hvem er det vi vil prestere noe for? Hvem er det vi vil bevise noe for? Hva vil vi bevise?

Legg vinn på å elske mannen din og være en kjærlig mor for ungene dine, en som lytter, som ler, som smiler. Sats på å jobbe med å være fornøyd nok med deg selv. Når du ser deg i speilet skal du smile og si at "jeg er god nok som jeg er!" Det er vanskelig, jeg vet det! men tro meg, det er verdt det!...

Også driter du i om naboene ser at ungene dine er redde for raketter, om naboene dine ser deg ute i frisk luft med ungene dine, om naboene dine kjenner duften av nybakte boller.

Disse tingene bør ikke ha noen ting med hva du måler din verdi i. De gjør deg bare deprimert når du ikke får dem til.

Løft blikket, dette klarer du, du er en god person, en god mor og en god kone!

[tonie]

Du er sliten. Det er helt natulig å være når man har småbarn. Du har underskudd på søvn, "underskudd på overskudd", underskudd på egentid, all din identitet avgjøres for øyeblikket gjennom morsrollen.

Du har angst for ikke å prestere godt nok. Heller ikke på dette området er du enestående. Tenk på det! Vi er mange som lider av prestasjonsangst.

Jeg skal gi deg et sitat som Laban kom med for noen dager sida (jeg sa jo, Laban, at jeg kom til å bære med meg det sitatet videre ;-)):

''Det er vanlig at voksne bebreider foreldrene for at de ikke var til stede eller for at de ikke så barna sine ordentlig fordi de var altfor nedgravd i egne problemer.

Det er ikke mange som bebreider dem fordi de ikke lå øverst på alle prestasjonslister!''

Jeg tror særlig vi kvinner, og kanskje særlig mødre av i dag, bærer med seg et enormt press for ikke å prestere riktig, nok, perfekt osv. Men hvem er det vi vil prestere noe for? Hvem er det vi vil bevise noe for? Hva vil vi bevise?

Legg vinn på å elske mannen din og være en kjærlig mor for ungene dine, en som lytter, som ler, som smiler. Sats på å jobbe med å være fornøyd nok med deg selv. Når du ser deg i speilet skal du smile og si at "jeg er god nok som jeg er!" Det er vanskelig, jeg vet det! men tro meg, det er verdt det!...

Også driter du i om naboene ser at ungene dine er redde for raketter, om naboene dine ser deg ute i frisk luft med ungene dine, om naboene dine kjenner duften av nybakte boller.

Disse tingene bør ikke ha noen ting med hva du måler din verdi i. De gjør deg bare deprimert når du ikke får dem til.

Løft blikket, dette klarer du, du er en god person, en god mor og en god kone!

Gode råd og et fint innlegg, girasol. Jeg signerer under her hvis det er greit:)

[Gjest girasol]

Gode råd og et fint innlegg, girasol. Jeg signerer under her hvis det er greit:)

Bra! Det er greit vet du

[jubalong70]

Du skulle hatt mulighet til å titte inn i de aller fleste andre småbarnshjem. Da ville du se at ingen er vellykket.

Hva er egentlig vellykket da? Er det at barna bestandig oppfører seg perfekt veloppdragent, at foreldrene strutter av overskudd og lyst til å finne på både det ene og det andre?

Tror ikke slike familier finnes.

Det finnes de som bruker mye energi på å finne på ting sammen med barna - og mindre energi på andre ting som også trengs å gjøres, og motsatt.

At barn er redde for fyrverkeri og at man må gå inn igjen var det nok mange som opplevde i går.

Vår minste klamret seg til meg som om verden skulle gå under i går. Han ville gjerne se, men var stuptrøtt og syntes det bråkte.

Mellomste var også redd og gjemte seg bak meg. Eldste stortrivdes og koste seg med stjerneskudd hun holdt selv, og med å se på rakettene rundt omkring.

Vi foreldre var slitne etter en lang og slitsom jul, og gledet oss til å få ungene i seng

Jeg tror du trenger å senke dine egne forventninger, og å få innsyn i vanlige familier for å se at ingen er perfekte.

Godt nyttår

[Gjest mij]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, at man har enormt høye krav til seg selv, og blir svært skuffa når man ikke klarer leve opp til sine egne forventninger. Og det er lett å tro at alle andre klarer alt så mye bedre, man ser stort sett ikke hverdagen hos andre. Man ser bare enkeltsituasjoner, og de fleste holder seg til situasjoner de vet familien fungerer i. Derfor ser vi oftest disse.

Jeg tror ikke "alle andre" tenker så mye over hvordan dere er. Personlig blir jeg glad over å se at andres barn også kan slå seg fullstendig vrang i offentlighet, få hysterisk anfall på butikken osv - :-)

Og at din ene er redd for raketter er da ikke noe nederlag, det finnes ikke rart at barn er redd for smell og bang. Jeg ville hvertfall aldri dømme deg som dårlig mor på bakgrunn av det. Ville du tenkt det om andre?

Jeg pleide også å tro at "alle andre" var så mye mer perfekt enn min familie, men vi har alle våre svake områder. Her er det nesten alltid kaos om morgenen, ved måltider og egentlig generelt.. siden eldstemann (3,5 år) ikke klarer å leke alene og alltid skal ha en mening eller finger med uansett hva vi gjør, er svært høylytt og veldig aktiv. Jeg kan bli fryktelig sliten av det og tenke at det er _jeg_ som ikke klarer å holde ham i sjakk. Men sannheten er at han er en aktiv og nysgjerrig unge, og det er positivt - om noen år vil vi ha en sønn med peiling på det meste, siden han har vært med på nesten alt vi foretar oss fra oppvask til saging av trær.... :-)

Ingen er perfekte, men jeg tror du kan ha en tendens til depresjon på bakgrun av den rakett-hendelsen du beskriver. Du burde ikke tenke på hva andre mener om dere bare fordi dere har et "skuddredd" barn.

[Lotte :o)]

Senk kravene (og skuldrene) dine, og lær deg å nyte småbarnstiden, før den er forbi.

Ingen er 100% perfekte, enhver familie har "noe". Hvorfor er fasaden så viktig? Jeg vet flere som har det slik, og de sliter seg rett ut, pga av at alt de har, gjør og foretar seg skal være så "perfekt", og om noe skjærer seg så er det katastrofe.

[Gjest en annen som har følt seg ikke vellykket]

Du, dette kunne jeg ha skrevet for et år siden. Jeg har en seksåring og en toåring, og følte meg helt utbrukt. Hadde null å gi, ønsket å gi alt, og følte at når jeg ga noe, ble det alltid feil. Barna oppførte seg aldri som jeg ønsket og jeg trodde at alle andre familier fant på så mye mer morsomme og flotte ting sammen.

Jeg var superlangt nede, og ble aggressiv ovenfor venner og familie. Klarte ikke å ta imot råd og hatet når folk blandet seg, og ble sint når jeg ikke fikk forståelse for akkurat hvordan jeg hadde det. Følte at jeg bare trengte noen som kunne høre på meg, men alle ville komme med alle slags råd.

Så en dag bestemte jeg meg for å starte en endringsprosess i forhold til egne tanker og forventninger. Jeg jobbet for at forventningene kom ned på et veldig lavt nivå, jeg jobbet for å ha mer positivt syn på alt rundt meg, og jeg senket kravet til hva det var å være en god mor. Jeg leste "De utrolige årene" (http://www.deutroligearene.no/) og begynte å sette meg nede på gulvet sammen med barna mine. Jeg bare var der. Jeg gjorde ikke så mye, lot barna bare være rundt meg. Så deilig å ikke ha masse på agendaen som garantert ikke gikk slik jeg forventet. Jeg bare var der. Barna lekte litt og krabbet litt oppå meg, og jeg fikk og fikk gitt masse nærhet og kos. Det ble en helt annen ro i huset.

Jeg benyttet enhver anledning til å rose det som var bra, og bestemte meg for å overse det jeg kunne av negativ adferd. Den ene av oss foreldre laget middag, mens den andre bare satt på gulvet. Noen ganger spurte vi barna om de ville bygge med lego. Noen ganger ville de det. Da lot jeg dem bygge, men hjalp til om de trengte hjelp.

En annen ting jeg gjorde, var å la mannen min passe barna mens jeg dro til venner med barn. Jeg fikk ro til å observere, og så at alle har sitt. Alle har noe de sliter med.

Dette fikk meg til å løfte barna mine opp på en pidestall. Jeg har jo før alltid vært skamfull i forhold til barna og meg selv, men nå bestemte jeg meg for at jeg er bra nok, til og med flink på mange områder, og barna mine, de er bare fantastiske. Selvsagt har de sine sider, men de er fantastiske. Det er godt å tenke!

Nå våknet minsten her. Håper du finner ut av dette.

[Gjest tenk alternativt]

Huff jeg synes synd på dere forholdsvis unge mødre som er så usikker i morsrollen og bruker så mye energi på å tenke på hva andre mener og tror.

Alle barn er forskjellig, noen er mer redd enn andre uten at det sier noe om hvordan du er som mor.

Hvis du er så sliten og bundet kan du kanskje skrive et brev til helsesøster eller lege og forklare din situasjon.

[Gjest togli]

Jeg tror ditt hovedproblem er at du har dårlig selvtillit?

Du tror at alle andre småbarnsforeldre er så vellykkede, men det stemmer absolutt ikke! Det er ofte det positive som er mest synlig

Småbarnstiden er en veldig slitsom tid for de fleste av oss og hvis vi i tillegg sliter med negative tanker, blir det enda verre... Småbarnsperioden er altoppslukende og man får ikke så mye tid til annet enn fokuset på barna og det å få hverdagen til å fungere sånn noenlunde. Noe jeg tror er svært viktig, er å ha struktur på hverdagen og passe på at man holder hodet kaldt;)

Husk også på at folk flest ikke går rundt og passer på hva dere gjør

Hvis du føler at du virkelig mistrives med situasjonen, så bør du nok ta en prat med legen eller helsesøster, så kan de gi noen råd.

[Mamma07]

ingen er "perfekte". bak fasadden skjuler det seg alltid noe!

jeg tenker også slik av og til, at alle har det så mye bedre og er flinkere enn meg osv. noe jeg vet ikke er riktig, jeg er en god mor, får skryt fra de rundt meg og vi har det bra som det er. selv om vi av og til må over noen berg og dalbaner det hører med!

jeg så på en bekjent av meg som den perfekte familie. de hadde to ungen gode jobber, ventet sitt tredje barn. alt så så utrolig bra ut fra utsiden. helt til min mor en dag kom å fortalte meg at de ikke hadde det noe bra, og kanskje skulle skilles! jeg fikk helt sjokk.. de er fortsatt gift, men sliter med sitt...

så ikke tenk slik som u gjør, jeg er 100% sikker på at ungene stortrives i ditt selskap og at du er kjempeflink med dem:)

[Gjest tenk annerledes]

''Ene barnet var livredd rakkettene så vi måtte gå inn ganske fort. Tenker at naboene sikkert lurer på hva som egentlig skjer hos oss.''

...... de første leveårene til begge våre barn har jeg stått på kjøkkenet sammen med barna å sett på rakettene pga at de ikke har turt å være ute, har ALDRI slått meg at naboene reagerer på det ..... det er vel mer normalt at småbarn reagerer på bråket ......

Du må nok jobbe med deg selv og tankegangen din, det du tenker er helt feil, du har kommet inn på et feil spor ..... ingen er perfekte. Hovedsaken er vel at dere har det bra sammen, at dere sammen jobber for det hovedmålet, du må drite i hvordan naboen og alle andre rundt deg har det osv.

[Gjest togli]

''Ene barnet var livredd rakkettene så vi måtte gå inn ganske fort. Tenker at naboene sikkert lurer på hva som egentlig skjer hos oss.''

...... de første leveårene til begge våre barn har jeg stått på kjøkkenet sammen med barna å sett på rakettene pga at de ikke har turt å være ute, har ALDRI slått meg at naboene reagerer på det ..... det er vel mer normalt at småbarn reagerer på bråket ......

Du må nok jobbe med deg selv og tankegangen din, det du tenker er helt feil, du har kommet inn på et feil spor ..... ingen er perfekte. Hovedsaken er vel at dere har det bra sammen, at dere sammen jobber for det hovedmålet, du må drite i hvordan naboen og alle andre rundt deg har det osv.

Enig med deg!!

Min yngste på 3 1/2 nekta å være ute når de tente opp fyrverkeri igår. Hun sto i stuevinduet og holdt seg for ørene. Det er visst lyden som er verst... Kusina på 1 1/2 var også ganske redd, men ikke så redd som yngstemor var på samme alder. Da bare gråt hun...

Min niese på syv turde heller ikke være ute og hun sto i behørig avstand fra vinduet også. Jeg har aldri tenkt tanken på at dette er flaut. Sånn kan bare være og det er fullstendig normalt:)

[Gjest togli]

Enig med deg!!

Min yngste på 3 1/2 nekta å være ute når de tente opp fyrverkeri igår. Hun sto i stuevinduet og holdt seg for ørene. Det er visst lyden som er verst... Kusina på 1 1/2 var også ganske redd, men ikke så redd som yngstemor var på samme alder. Da bare gråt hun...

Min niese på syv turde heller ikke være ute og hun sto i behørig avstand fra vinduet også. Jeg har aldri tenkt tanken på at dette er flaut. Sånn kan bare være og det er fullstendig normalt:)

..."sånn kan barn være"... skulle det stå

[Gjest aldri særlig vellykket]

Tror ikke det er fødselsdepresjon.

Men jeg vet jeg har et stort kontrollbehov - behov for å vite ting på forhånd, kunne forberede meg for å være trygg og takle ulike situasjoner. Dette er blitt så mye vanskligre etter at barna kom.

Det er selvsagt også bra dager. Men jeg ser på de andre foreldrene som alltid er rolige og blide mot barna sine. Selv må jeg stadig telle til 10 og føler ofte at jeg kjefter en hel dag. Jeg klarer ikke ha tålmodighet. Når jeg prøver på mitt hardeste så må barna teste og teste og teste og til slutt sprekker jeg og føler at alt var forgjeves.

Føler at alt var så mye enklere for kanskje et år siden. vet jo at småbarnsperioden er slitsom. Føler at jeg ikke orker å være hjemme. Savner jobben min, kollegaene og det å føle at jeg er til nytte. Mannen min er flink til å gi komplimanger, men det er ikke det samme som å føle seg nesten uunværelig på jobben. Kan ikke få barnehageplass til minste før til høsten og skjønner ikke hvordan jeg skal orke å være hjemme helt til det.

Minstemann er blid som en sol og så sjarmerende mot andre mennesker, men vi to er antekelig kommet skjevt ut og når vi er alene er det sutring og testing hele dagen. Ingen tror på meg for han er ikke sånn mot andre.

Ønsket meg egntlig en stor familie. så for meg meg selv som en blid og tålmodig mamma som bakte boller og lekte med barna. Men sånn er det ikke - de gangene jeg virkelig prøver blir alt galt og ender med kjefting eller unger som ikke gidder å være med.

siden jeg har dette med å ønske kontroll blir jeg superstressa av å ikke vite hva som skjer videre i livet mitt. Vet at jeg egentlig børr konsentrere meg og det som er nå, men går hele tiden og tenker om jeg egentlig vil ha flere barn. Er trist for at min drøm om en lykkelig stor familie kanskje ikke går i oppfyllelse, fordi jeg selv ikke klarer.

Så sitter jeg her da på nyttårsaften som liksom skal være en så bra dag - alene i stua, orker ikke legge meg ved siden av mannen min, vet han mener jeg ødela kvelden selv fordi jeg så gjerne ville at alt skulle være perfekt. Og snart er det morgen og på tide og leke perfekt mamma igjen, klistre på seg smilet og ta med barna ut sa alle kan se hvor perfekte vi er og tar med barna ut så de får fysisk aktivitet og frisk luft. Selv om jeg aller helst skulle ønske å grave meg ned under dyna og bare være meg selv helt alene i noen timer.

"ta med barna ut så alle kan så hvor perfekte dere er" ????

Jeg har lyst til å si : TA DEG SAMMEN, KVINNE!!

Hvor i all verden har du denne ideen fra? Er dette kun i ditt hode, eller "måler" man hverandre på denne måten hvor du er fra?

Slike ting har jeg faktisk aldri tenkt over, men så er jeg kanskje i underkant intressert i hva andre folk/naboer gjør.

Men jeg forstår ditt behov for kontroll, jeg er litt sånn selv. MÅ liksom vite hva som skal skje, men har på en måte lært meg å leve med det. For det blir aldri slik som jeg har tenkt uansett.

F.eks så er jeg vant med å feire nyttårsaften med familien, dvs. foreldrene og søsknene mine og barna mine. Slik gjorde mine foreldre det og slik har alltid vi gjort det.

Jeg hadde kjøpt inn på raketter, alkoholfri sjampis og gledet meg stort.

Så annonserer mine barn at de skal være sammen med venner (de er fjortiser) og jeg ble helt fra meg... alle disse rakettene, til ingen nytte!

De ødela jo hele familieidyllen. Minsten på 5 var nokså tøff og ville holde stjerneskudd, men ble dritredd og gjemte seg i en krok. Begynte å grine og ville gå inn.

Men skitt au, nyttårsaften ble hyggelig for det om, barna kom hjem til avtalt tid, minsten så på rakettene fra innsiden og jeg drakk sjampis med alkohol!!!

Nytt år ble det likevel og det var faktisk ikke så verst altså.

Juledukene rakk jeg aldri å stryke, så jeg la en krøllete duk på under middagen, min bestemor ville drept meg om hun så det!!

Og det er utrolig hvor mye julestemning det er i disse julestjernene man kan plassere i blomsterpotter overalt.

Fant noe glitterspray for håret og dæsjet på og vips så ble det jul i heimen.

Og ungene, de har ikke vært ute hele julen. Tenk det du! Ikke en jævla tur har vi vært ute og gått og det er faktisk måneder siden sist. Pleier å lufte minsten litt når jeg stikker ut på jobben i helgene. Siden jeg er enslig forsørger, så jobber jeg ræva av meg for å tjene til livets opphold og jobber nesten hver helg.

Putter en DVD i laptopen, så er ungen sysselsatt og jeg kan jobbe.

Hadde også store planer om alt jeg skulle gjøre når jeg var hjemme i permisjon, jeg som alltid så for meg at jeg skulle være husmor på heltid og stå ventende med boller og kakao når barna kom hjem fra skolen. NOT!!

Slik gikk det ikke, ungene gikk meg på nervene, og fant ut at jeg ikke fungerte helt max, uten å ha faste gjøremål for dagen.

Løsningen ble å skaffe meg en trillepike noen ganger i uken, slik at jeg fikk litt tid for meg selv, vel vitende om at denne trillepiken i det minste var motivert til å aktivisere ungene.

Det er meget jeg kunne tenkt meg annerledes i livet mitt, det er mye jeg skulle gjort for og sammen med ungene mine, men jeg orker ikke stresse med det lenger for det sliter meg ut.

Jeg har da andre ting å bruke kreftene mine på!!

Ingen er perfekte og jeg trøster meg med at vi kunne hatt det mye verre og det er sikkert andre som har det skikkelig bedritent, selv om de ikke viser det utad.

Forøvrig har jeg nå stått nede i trappen og brølt opp til 2. etasje på en særdeles upedagogisk måte.

Mine fjortiser skjønner ikke at de må rydde rommene sine som er fulle av søppel.

Gulvet er ikke synlig og sengetøyet er ikke skiftet på over en måned!!

Hvis de nå rydder halvparten av rotet er jeg fornøyd.

Anyway, gleder meg til mitt neste liv...som singel og barnløs :-)

[Gjest senkede skuldre, er antagelig eldre enn deg ;-)]

Du skriver lenger ned: ''på tide og leke perfekt mamma igjen, klistre på seg smilet og ta med barna ut sa alle kan se hvor perfekte vi er ''

Det slår meg at det er nettopp når du gjør sånne ting at du selv bidrar til dette presset om å være vellykket. Jeg tenker nok at en stor andel av de "perfekte" menneskene du ser rundt deg gjør akkurat det samme, de klistrer på seg et falskt ytre for å virke perfekte, fordi de er så redde for hva andre synes om dem. Trist.

Ta det med ro med perfeksjonismen. Det betyr _ingen_: ting hva andre måtte synes og mene, og hvordan bil, sykler, ski, klær, hus, bar "alle andre" har. Du må selv finne et liv du trives med og gi beng i hva andre mener!

Kanskje du er deprimert? Da er det ikke så lett å "ta seg sammen" og se seg selv utenfra. Kanskje du skal snakke med legen om depresjon? Eller finne en annen slags terapeut?

Lykke til, husk at jeg som skriver dette overhodet ikke er perfekt. Støvet flyter i krokene, jeg er ikke nok ute i skogen med perfekte barn med røde kinn, bikkja har for lange klør, jeg har kjedelige klær som ikke har riktig merke, jeg har en gammel bil, jeg får ikke lagt meg tidsnok om kvelden, jeg hadde ferdig posegryte til lammesteika på bursdagsselskapet mitt, i jul har vi sittet og spilt alt for mye dataspill osv osv. Skjønner? Det er bare i bladene og på amerikanske tv-serier at folk er _så_ perfekte. Det du ser av flotte fasader ute er oftest bare det - fasader.

Jeg skulle virkelig ønske at flere turte å gi f i fasaden, det er syns at alle som er så redde for å ikke være bra nok hisser hverandre opp i denne jakten på det perfekte, istedet for å vise hverandre at man er like bra selv om man ikke er best og har det beste og er flinkest i alt.....

:-)

[Gjest Blikkboks]

Hei!

Utrolig trist at du har fått ett slikt vrangsyn på deg selv, og alle andre.

Neida, det er nok ikke bare velvære i privaten hos alle andre heller. Men du, det allerførste du er nødt til å gjøre, er å blåse i om hva andre ville tenkt. Det er utrolig viktig å ta seg tid til å kose seg, og ikke stresse og absolutt gjøre alt som ikke egentlig vil finne seg naturlig for deg, pga. alle andre er så fline å går på tur i skogen, og steker pølser på bålet, og så er på skøytebanen, og så i slalombakken, osv. osv.

Finn ditt eget tempo.

Og du, jeg er sikker på at du er mer enn bra nok, akuratt som du er:o)