Hvorfor er det en sånn "dyd" å være seg selv?

[Orio]

''Hvorfor er det alltid fremstilt som en sånn fin dyd å være seg selv?''

Eg vil tro det handler om ærlighet/troverdighet, det å ikkje føre andre "bak lyset", ha en skjult agenda, være falsk.

''Hva om den en er fungerer veldig dårlig blant familie, venner og i arbeidsliv. Skal en da fortsette å være den en er?''

Om det kun var mulig med ja & nei svar her, så ville eg definitivt svart JA.

Eg går utifra at dette blir en laang tråd, så dette punktet kan eg eventuellt komme tilbake til.

''Hva om det å være den en er medfører mye psykisk smerte? Skal en da fortsatt være den en er.''

Samme som over, hvis alternativet er ja eller nei.

Så ville eg svart JA.

Men kommer muligens også tilbake til dette, for en eventuell utdyping.

''Hva om den grunnleggende personligheten vår står i veien for at vi skal kunne komme dit vi ønsker i livene våre, følelsesmessig, relasjonsmessig, karrieremessig også videre. Skal vi fotrsatt da være den vi er?''

Nå, blei det vanskeligere...

Først må vi (eventuellt eg) spørre om følgende:

Vet eg hvem eg er?

Vet eg hva som er (hovedtrekkene) i min grunnleggende personlighet?

Kor stort er "offeret" med å tilpasse seg, slik at vi (eg) mestrer, sosialt, karrieremessig, emosjonellt og i relasjon til familie, venner, arbeidskollegaer og samfunnet i sin alminnelighet?

''Hvorfor er vi så lite åpne for å tenke at vi faktisk kan endre personlighetstrekk uten å miste oss selv.''

Eg er _ikkje_ det.

Har sjøl gått gjennom en lang prosess der eg i stor grad har endra personlighetstrekk (spesielt de siste 8 åra), men er stadig i endring og vil sannsynligvis være på leit etter mitt "rette" jeg resten av livet.

''Og dessuten er endring av personlighet et så langt lerret å bleke at vi vil tilpasse oss "den nye oss selv" underveis.''

Mange av oss har aldri turt å være i nærheten av "å være oss selv", fordi kostnadene (konsekvensene) blir for store slik at vi i stedet velger det trygge, det feige og det karakterløse.

''Jeg personlig er veldig glad for at jeg ikke ER den jeg VAR for noen år siden! Får positive tilbakemeldinger i stedet for negative. Det er som manna fra himmelen. Har det så mye bedre nå.''

Eg kjenner jo ikkje deg, men har du spurt deg sjøl om du "var deg sjøl" før eller no?

Mitt råtips er at du er nærmere "deg selv" som den du ER nå, i forhold til den du VAR for noen år siden!?

Mvh

Hva var egentlig spørsmålet? Eller, hva var det du svarte på? Det er jo stor forskjell på å innse at man ikke er perfekt, men tvert i mot er et menneske med gode og dårlige sider, som kan endres, og det å late som man er en annen enn man er.

Hvis det å "være seg selv" betyr at man ikke skal utvikle seg eller forandre seg på noe vis, er det absolutt ingenting å trakte etter. Da blir utsagn av typen "jeg vil være meg selv" bare et påskudd/en unnskyldning for ikke å gjøre noe med sine dårlige egenskaper.

Hvis det å "være seg selv" betyr at du i bunn og grunn er den samme personen i forskjellige situasjoner, har samme verdisyn uavhengig av hvem du snakker med og hvilken rolle du har i situasjonen, tror jeg det er en nødvendighet for å overleve, for å sette det litt på spissen.

[Orio]

Jeg syns imperativet "være den man er" i grunn er ganske uintelligent... man velger jo hvem man er. Hvorfor skal andre bestemme hvem du skal være.

Jeg tror ikke det er mange som kan velge fritt hvem de er. Samfunnet og menneskene rundt deg stiller krav til hvem du skal være, hva som er akseptabel oppførsel, hvilke meninger det er "lov" å ha. Selvfølgelig, du har jo lov til å mene hva du vil, og du kan også gå ganske langt i å oppføre deg som du selv vil, men det du innerst inne ønsker kan stå i sterk motsetning til det andre forventer/ønsker av deg. Og de aller, aller fleste av oss går på "akkord" med våre egne følelser, ønsker og behov av hensyn til samfunnet generelt og mennesker som er viktige for oss spesielt. I større eller mindre grad, selvfølgelig.

[Orio]

Godt spørsmål. Og jeg tenker at hvis alle skulle være hundre prosent seg selv hele tiden, så hadde det ikke gått. Vi lever ikke bare for oss selv, vi lever i samspill med omgivelsene våres også.

jeg er veldig skravlete av meg. Det sier seg selv at hvis jeg skulle være meg selv fullt ut hele tiden så hadde omgivelsene gått lei. Det er også situasjoner og arbeidsoppgaver som medfører at en må holde smella til tider.

Jeg tror det er viktig å ta utgangspunkt i sin egen personlighet når det gjelder jobb og partner og vennekrets. Hvorfor ikke velge de tingene med omhu så man kan være seg selv (med noen modifikasjoner), istedenfor å tilpasse sin personlighet til dem?

''jeg er veldig skravlete av meg. Det sier seg selv at hvis jeg skulle være meg selv fullt ut hele tiden så hadde omgivelsene gått lei.''

Det kan ikke tenkes at du både er veldig skravlete, har empati (evne til å forstå at omgivelsene kan synes det blir slitsomt hvis du skravler uten stans), er hensynsfull (at du rett og slett holder kjeft innimellom så andre skal slippe til/skal få litt ro), er innsiktsfull (skjønner at det noen ganger er best at du lytter i stedet for å snakke) og sikkert mange andre eksempler? Eller er du en person med bare en egenskap: å være skravlete?

Jeg tror du har alle disse egenskapene, og en masse andre, og at de er like mye "deg" alle sammen, og at hvilken av dem som kommer best til syne er avhengig av situasjonen.

[Orio]

Man kan akseptere den man er. Men det at man har akseptert den man er betyr jo ikke at en for alltid må være seg selv på den samme måten som i dag på alle områder i livet.

Jeg synes det er sunt og friskt å søke og endre seg selv/den en er på de områdene en fungerer dårlig.

Jeg tror det å akseptere seg selv som den man er er det eneste mulige utgangspunktet for endring. Det er jo der du må starte.

[Gjest]

Jeg tror ikke det er mange som kan velge fritt hvem de er. Samfunnet og menneskene rundt deg stiller krav til hvem du skal være, hva som er akseptabel oppførsel, hvilke meninger det er "lov" å ha. Selvfølgelig, du har jo lov til å mene hva du vil, og du kan også gå ganske langt i å oppføre deg som du selv vil, men det du innerst inne ønsker kan stå i sterk motsetning til det andre forventer/ønsker av deg. Og de aller, aller fleste av oss går på "akkord" med våre egne følelser, ønsker og behov av hensyn til samfunnet generelt og mennesker som er viktige for oss spesielt. I større eller mindre grad, selvfølgelig.

Tror jeg og, men er man "sterk" kan man klare å skape en egen identitet...

[PieLill]

Veldig godt spørsmål.

Å være seg selv er vel en av de mest utbrette undskyldningene for å oppføre seg som fullstendig drittsekk.

Og hva vil det nå egentlig si "å være seg selv"?

Jeg foretrekker at både jeg selv og mine omgivelser legger vinn på å dra fram det beste i seg selv og spille på det. Vi har alle sider i oss som med stort hell kan forsøkes å undertrykkes til de forhåpentligvis visner hen og blir borte.

Godt nyttår!

mvh

[Gjest fleksibilitet?]

Det kommer kanskje an på hva en legger i begrepet "seg selv"? Man har da flere sider ved seg selv. Man kan vel være seg selv, om man ikke i alle situasjoner viser alle disse sidene? Er man fleksibel, kan man ta fram de sidene ved seg selv so passer best i forskjellige situasjoner, ikke alle, og likevel være seg selv.

[tjohei]

Jeg har også kommet frem til det. At man faktisk må forandre seg seg selv for å få det bedre. Dvs. kanskje holde igjen istedenfor å være så ærlig overfor andre, slik at man ikke støter noen. Eller at man tør å hevde seg selv om noen sier en imot. At man synes man selv er grei og fortjener en like stor plass i livet som andre. Å skaffe seg positiv tilbakemelding gjennom å endre atferd, vil få en over i en positiv retning, fremfor å stå på sitt og ikke ville vike en tøddel.