Juletrefest

[Gjest Avd Østfold]

Avd Østfold skal ha juletrefest Søndag 6 jan.kl 15.30 Råde Idrettshus. Info ligger på AF sine lokalsider. På mld frist er 2 jan + Håper å se mange av dere der.

[trollemor;o)]

Uff, vil egentlig ikke være vanskelig, men jeg syns det er så tåpelig med slike adopsjonsjuletrefester og alle andre adopsjons arrangement. Hvem er det vi holder de for? oss selv? Ja... for det ER kjekt å treffe alle dere andre, men mine unger hater disse sammenkomstene. Derfor går vi ikke lenger. Tror de føler at det blir kunstig å skulle være venn med noen fordi de er adoptert.

Tenk om alle prøverørsungene skulle møtes på juletrefest,,,,

Godt mulig det var en dårlig sammenligning, men jeg lar det stå til....

Er klar for mye pepper, så kjør på!

[Gjest togli]

Uff, vil egentlig ikke være vanskelig, men jeg syns det er så tåpelig med slike adopsjonsjuletrefester og alle andre adopsjons arrangement. Hvem er det vi holder de for? oss selv? Ja... for det ER kjekt å treffe alle dere andre, men mine unger hater disse sammenkomstene. Derfor går vi ikke lenger. Tror de føler at det blir kunstig å skulle være venn med noen fordi de er adoptert.

Tenk om alle prøverørsungene skulle møtes på juletrefest,,,,

Godt mulig det var en dårlig sammenligning, men jeg lar det stå til....

Er klar for mye pepper, så kjør på!

Nå har jeg antagelig ingen peiling om hva jeg snakker om, men jeg prøver ;-)

Jeg er selv døv, men er vokst opp sammen med hørende barn og har normalt talespråk. Det var ikke så mange som tenkte over at jeg ikke kunne høre.

Når jeg ble litt eldre fikk jeg kontakt med andre hørselshemmede og det var en fantastisk opplevelse! Jeg kjente at ting "falt på plass" og følte meg akkurat som dem. Denne prosessen var kjempeviktig for min identitetsutvikling!

Mannen min er også døv og vi har tre hørende barn. Vi synes det er viktig at våre barn får treffe andre hørende barn med døve foreldre. Selv om våre barn lever i et hørende samfunn og har hørende venner, så kjenner de et litt spesielt fellesskap med sine CODA (Children of Deaf Adults)-venner. Når vi har vært på f.eks. juletrefester sammen med andre CODA og deres foreldre er det akkurat som om de "oppdager" nye sider ved seg selv. De ser seg selv "utenfra". De ser f.eks. at "Anne" tar kontakt med mammaen sin akkurat på samme måte som de tar kontakt med meg (napper meg i skulderen f.eks.). Mange aha-opplevelser diskuteres etter slike kvelder. De er ganske ubevisste på forskjellene i det daglige, men når de ser andre i samme situasjon, så kjenner de seg igjen:)

Det er ikke alltid våre unger har kjempelyst på slike tilstelninger heller. Det er jo ikke der de nærmeste vennene er å treffe. Vi pleier allikevel å dra siden ungene synes det er helt okei å være med. Det hjelper selvsagt at vi er entusiastiske ;-)

Som barn er man ikke bevisst sin egen situasjon, men dette kommer gjerne etterhvert. Når denne bevisstheten begynner å gjøre seg gjeldende, kan det kanskje være en fordel at man har litt "ballast". Denne ballasten får man antagelig ved at man treffer likesinnede!

Jeg vet ikke om dette ble skikkelig utenomsnakk, men selv føler jeg at man kanskje kan relatere dette også til det å være adoptert?

Man kan vel ikke sammenligne det å være prøverørsbarn med det å være adoptert? Det å være adoptivbarn er litt mer "synlig" og jeg vil tro at man som adoptert har flere tanker rundt dette enn det man har som prøverørsbarn?

[trollemor;o)]

Nå har jeg antagelig ingen peiling om hva jeg snakker om, men jeg prøver ;-)

Jeg er selv døv, men er vokst opp sammen med hørende barn og har normalt talespråk. Det var ikke så mange som tenkte over at jeg ikke kunne høre.

Når jeg ble litt eldre fikk jeg kontakt med andre hørselshemmede og det var en fantastisk opplevelse! Jeg kjente at ting "falt på plass" og følte meg akkurat som dem. Denne prosessen var kjempeviktig for min identitetsutvikling!

Mannen min er også døv og vi har tre hørende barn. Vi synes det er viktig at våre barn får treffe andre hørende barn med døve foreldre. Selv om våre barn lever i et hørende samfunn og har hørende venner, så kjenner de et litt spesielt fellesskap med sine CODA (Children of Deaf Adults)-venner. Når vi har vært på f.eks. juletrefester sammen med andre CODA og deres foreldre er det akkurat som om de "oppdager" nye sider ved seg selv. De ser seg selv "utenfra". De ser f.eks. at "Anne" tar kontakt med mammaen sin akkurat på samme måte som de tar kontakt med meg (napper meg i skulderen f.eks.). Mange aha-opplevelser diskuteres etter slike kvelder. De er ganske ubevisste på forskjellene i det daglige, men når de ser andre i samme situasjon, så kjenner de seg igjen:)

Det er ikke alltid våre unger har kjempelyst på slike tilstelninger heller. Det er jo ikke der de nærmeste vennene er å treffe. Vi pleier allikevel å dra siden ungene synes det er helt okei å være med. Det hjelper selvsagt at vi er entusiastiske ;-)

Som barn er man ikke bevisst sin egen situasjon, men dette kommer gjerne etterhvert. Når denne bevisstheten begynner å gjøre seg gjeldende, kan det kanskje være en fordel at man har litt "ballast". Denne ballasten får man antagelig ved at man treffer likesinnede!

Jeg vet ikke om dette ble skikkelig utenomsnakk, men selv føler jeg at man kanskje kan relatere dette også til det å være adoptert?

Man kan vel ikke sammenligne det å være prøverørsbarn med det å være adoptert? Det å være adoptivbarn er litt mer "synlig" og jeg vil tro at man som adoptert har flere tanker rundt dette enn det man har som prøverørsbarn?

Det med prøverør var mest humoristisk og for å sette ting veldig på spissen.

De som er i deres situasjon har jo veldig mye til felles. Som du sier ser de at andre har det slik som dem osv.

Men hva har mine unger til felles med andre adopterte? Jo, de er adopterte... Det er vel det mine unger også føler, at de ikke har noe tilfelles med de andre. tror de føler det veldig merkelig å skulle møtes fordi de er "født" på samme måte. De som er adoptert er like forskjellige som de som er født på normal måte. De har ikke mer tilfelles enn det de har de som er født ved hjelp av prøverør egentlig. Joda, de fleste er litt mørkere i huden, men hva så?

[trollemor;o)]

Nå har jeg antagelig ingen peiling om hva jeg snakker om, men jeg prøver ;-)

Jeg er selv døv, men er vokst opp sammen med hørende barn og har normalt talespråk. Det var ikke så mange som tenkte over at jeg ikke kunne høre.

Når jeg ble litt eldre fikk jeg kontakt med andre hørselshemmede og det var en fantastisk opplevelse! Jeg kjente at ting "falt på plass" og følte meg akkurat som dem. Denne prosessen var kjempeviktig for min identitetsutvikling!

Mannen min er også døv og vi har tre hørende barn. Vi synes det er viktig at våre barn får treffe andre hørende barn med døve foreldre. Selv om våre barn lever i et hørende samfunn og har hørende venner, så kjenner de et litt spesielt fellesskap med sine CODA (Children of Deaf Adults)-venner. Når vi har vært på f.eks. juletrefester sammen med andre CODA og deres foreldre er det akkurat som om de "oppdager" nye sider ved seg selv. De ser seg selv "utenfra". De ser f.eks. at "Anne" tar kontakt med mammaen sin akkurat på samme måte som de tar kontakt med meg (napper meg i skulderen f.eks.). Mange aha-opplevelser diskuteres etter slike kvelder. De er ganske ubevisste på forskjellene i det daglige, men når de ser andre i samme situasjon, så kjenner de seg igjen:)

Det er ikke alltid våre unger har kjempelyst på slike tilstelninger heller. Det er jo ikke der de nærmeste vennene er å treffe. Vi pleier allikevel å dra siden ungene synes det er helt okei å være med. Det hjelper selvsagt at vi er entusiastiske ;-)

Som barn er man ikke bevisst sin egen situasjon, men dette kommer gjerne etterhvert. Når denne bevisstheten begynner å gjøre seg gjeldende, kan det kanskje være en fordel at man har litt "ballast". Denne ballasten får man antagelig ved at man treffer likesinnede!

Jeg vet ikke om dette ble skikkelig utenomsnakk, men selv føler jeg at man kanskje kan relatere dette også til det å være adoptert?

Man kan vel ikke sammenligne det å være prøverørsbarn med det å være adoptert? Det å være adoptivbarn er litt mer "synlig" og jeg vil tro at man som adoptert har flere tanker rundt dette enn det man har som prøverørsbarn?

Det med prøverør var mest humoristisk og for å sette ting veldig på spissen.

De som er i deres situasjon har jo veldig mye til felles. Som du sier ser de at andre har det slik som dem osv.

Men hva har mine unger til felles med andre adopterte? Jo, de er adopterte... Det er vel det mine unger også føler, at de ikke har noe tilfelles med de andre. tror de føler det veldig merkelig å skulle møtes fordi de er "født" på samme måte. De som er adoptert er like forskjellige som de som er født på normal måte. De har ikke mer tilfelles enn det de har de som er født ved hjelp av prøverør egentlig. Joda, de fleste er litt mørkere i huden, men hva så?

[trollemor;o)]

Det med prøverør var mest humoristisk og for å sette ting veldig på spissen.

De som er i deres situasjon har jo veldig mye til felles. Som du sier ser de at andre har det slik som dem osv.

Men hva har mine unger til felles med andre adopterte? Jo, de er adopterte... Det er vel det mine unger også føler, at de ikke har noe tilfelles med de andre. tror de føler det veldig merkelig å skulle møtes fordi de er "født" på samme måte. De som er adoptert er like forskjellige som de som er født på normal måte. De har ikke mer tilfelles enn det de har de som er født ved hjelp av prøverør egentlig. Joda, de fleste er litt mørkere i huden, men hva så?

Ser at innleggetmitt ble veldig rotete... Når jeg skriver om deres situasjon i starten, så mener jeg din families situasjon togli.

[Gjest togli]

Det med prøverør var mest humoristisk og for å sette ting veldig på spissen.

De som er i deres situasjon har jo veldig mye til felles. Som du sier ser de at andre har det slik som dem osv.

Men hva har mine unger til felles med andre adopterte? Jo, de er adopterte... Det er vel det mine unger også føler, at de ikke har noe tilfelles med de andre. tror de føler det veldig merkelig å skulle møtes fordi de er "født" på samme måte. De som er adoptert er like forskjellige som de som er født på normal måte. De har ikke mer tilfelles enn det de har de som er født ved hjelp av prøverør egentlig. Joda, de fleste er litt mørkere i huden, men hva så?

Men det er jo det samme som mine barn og andre barn av døve foreldre. De har ikke annet til felles enn at de har døve foreldre og det er egentlig ingen stor sak for dem ;-)

Adopterte barn kan ha til felles at de kommer fra en annen mage enn mammas, samt at de kanskje har en annen hudfarge enn majoriteten. Det finnes jo historier om adopterte barn som finner hverandre som voksne fordi de føler et spesielt fellesskap.

[Gjest togli]

Ser at innleggetmitt ble veldig rotete... Når jeg skriver om deres situasjon i starten, så mener jeg din families situasjon togli.

Jepp, skjønte det

[trollemor;o)]

Men det er jo det samme som mine barn og andre barn av døve foreldre. De har ikke annet til felles enn at de har døve foreldre og det er egentlig ingen stor sak for dem ;-)

Adopterte barn kan ha til felles at de kommer fra en annen mage enn mammas, samt at de kanskje har en annen hudfarge enn majoriteten. Det finnes jo historier om adopterte barn som finner hverandre som voksne fordi de føler et spesielt fellesskap.

Ja, men syns du det er riktig å presse ungene inn i noe de ikke har lyst å være en del av?

[Gjest togli]

Ja, men syns du det er riktig å presse ungene inn i noe de ikke har lyst å være en del av?

Nei, det vet jeg sannelig ikke.... Unger legger kjapt merke til hva foreldrene mener om ting og tang, så hvis man selv er entusiastisk og viser at man gleder seg, så vil ungene ofte bli med også. Jeg tenker også at det er særdeles viktig å få ungene til å føle stolthet over hvem de er. Jeg er oppdratt til å være stolt over at jeg er døv og da ble jeg stolt av det (hvor rart det enn sikkert høres ut for "utenforstående" ;-)). Ungene mine er stolt over å ha døve foreldre fordi v i prater om fordeler de kan ha pga dette (ikke eventuelle ulemper, om de finnes?;-)).

Jeg tenker også at det er viktig at adopterte barn føler stolthet over at de er adopterte og at dette er et samtaleemne man er innom iblant? Da blir det kanskje lettere å være positiv til å delta i tilstelninger sammen med andre adopterte?

Men for all del, jeg mener absolutt ikke at dere har gjort noe feil! Det er mulig dere gjør alt dette, men at ungene allikevel ikke vil. Da tror jeg jeg hadde droppa hele greia og heller spurt på nytt neste år ;-)

[Mille 30]

Uff, vil egentlig ikke være vanskelig, men jeg syns det er så tåpelig med slike adopsjonsjuletrefester og alle andre adopsjons arrangement. Hvem er det vi holder de for? oss selv? Ja... for det ER kjekt å treffe alle dere andre, men mine unger hater disse sammenkomstene. Derfor går vi ikke lenger. Tror de føler at det blir kunstig å skulle være venn med noen fordi de er adoptert.

Tenk om alle prøverørsungene skulle møtes på juletrefest,,,,

Godt mulig det var en dårlig sammenligning, men jeg lar det stå til....

Er klar for mye pepper, så kjør på!

Trodde dette var frivillig jeg. De som har lyst til å treffe venner og kjente tar seg en tur. Er det ikke sånn det er med alle juletrefester da?

[trollemor;o)]

Nei, det vet jeg sannelig ikke.... Unger legger kjapt merke til hva foreldrene mener om ting og tang, så hvis man selv er entusiastisk og viser at man gleder seg, så vil ungene ofte bli med også. Jeg tenker også at det er særdeles viktig å få ungene til å føle stolthet over hvem de er. Jeg er oppdratt til å være stolt over at jeg er døv og da ble jeg stolt av det (hvor rart det enn sikkert høres ut for "utenforstående" ;-)). Ungene mine er stolt over å ha døve foreldre fordi v i prater om fordeler de kan ha pga dette (ikke eventuelle ulemper, om de finnes?;-)).

Jeg tenker også at det er viktig at adopterte barn føler stolthet over at de er adopterte og at dette er et samtaleemne man er innom iblant? Da blir det kanskje lettere å være positiv til å delta i tilstelninger sammen med andre adopterte?

Men for all del, jeg mener absolutt ikke at dere har gjort noe feil! Det er mulig dere gjør alt dette, men at ungene allikevel ikke vil. Da tror jeg jeg hadde droppa hele greia og heller spurt på nytt neste år ;-)

Jeg er med på adopsjonstreff for mødre og vi var med på alle disse andre tilstelningene da ungene var mindre. Vi var kjempepositive, for det er jo morro for oss. Men jeg har nok oppdratt ungene mine til å bli selvstendig tenkende individer så de sa tydelig fra at de ikke syns noe om disse treffene. Dette har gjort at vi har begynt å tenke igjennom hvorfor slike treff arrangeres og hvem vi gjør det for.

vi har hele tiden snakket om fødelandet deres, om mødrene og gjort alt vi kan for å være stolte av både utseende og pphav. Det har vi også lyktes i, tror vi.

Men jeg mener fortsatt at hørende barn med døve foreldre har mer tilfelles ("problemer", utfordringer, like opplevelser osv) enn det adoptivbarn har.

[trollemor;o)]

Trodde dette var frivillig jeg. De som har lyst til å treffe venner og kjente tar seg en tur. Er det ikke sånn det er med alle juletrefester da?

Jepp, det er fullstendig frivillig. Jeg prøver bare å få folk til åtenke over hvem vi egentlig arrangerer disse festene for.

[Gjest togli]

Jeg er med på adopsjonstreff for mødre og vi var med på alle disse andre tilstelningene da ungene var mindre. Vi var kjempepositive, for det er jo morro for oss. Men jeg har nok oppdratt ungene mine til å bli selvstendig tenkende individer så de sa tydelig fra at de ikke syns noe om disse treffene. Dette har gjort at vi har begynt å tenke igjennom hvorfor slike treff arrangeres og hvem vi gjør det for.

vi har hele tiden snakket om fødelandet deres, om mødrene og gjort alt vi kan for å være stolte av både utseende og pphav. Det har vi også lyktes i, tror vi.

Men jeg mener fortsatt at hørende barn med døve foreldre har mer tilfelles ("problemer", utfordringer, like opplevelser osv) enn det adoptivbarn har.

Jeg skjønner at dere har gjort en bra innsats:)

Mellom linjene aner jeg en slags sarkasme om at deres barn er oppdratt til å bli selvstendig tenkende individer slik at de ikke trenger et fellesskap med andre adopterte, men det er godt mulig jeg misforstår deg totalt nå!!

Det siste du sier der er jeg litt usikker på om stemmer. Her tror jeg også barn og familiesituasjoner er så forskjellige at det er umulig å si at den ene utfordringen er større enn den andre. Jeg har selv flere nære familiemedlemmer og venner som er adopterte og jeg kjenner flere voksne CODA. Noen av de adopterte har hatt problemer i oppveksten pga sin bakgrunn, mens andre aldri har reflektert stort over dette. Det samme gjelder også CODA-barn.

Våre barn tenker aldri over at de har døve foreldre, kanskje også fordi vi har normalt talespråk og er fullt ut tospråklige? Den eldste datteren min ble i et intervju spurt hvordan det var å vokse opp med døve foreldre. Da svarte hun at det visste hun ikke, for hun hadde jo aldri hatt hørende foreldre ;-)

[trollemor;o)]

Jeg skjønner at dere har gjort en bra innsats:)

Mellom linjene aner jeg en slags sarkasme om at deres barn er oppdratt til å bli selvstendig tenkende individer slik at de ikke trenger et fellesskap med andre adopterte, men det er godt mulig jeg misforstår deg totalt nå!!

Det siste du sier der er jeg litt usikker på om stemmer. Her tror jeg også barn og familiesituasjoner er så forskjellige at det er umulig å si at den ene utfordringen er større enn den andre. Jeg har selv flere nære familiemedlemmer og venner som er adopterte og jeg kjenner flere voksne CODA. Noen av de adopterte har hatt problemer i oppveksten pga sin bakgrunn, mens andre aldri har reflektert stort over dette. Det samme gjelder også CODA-barn.

Våre barn tenker aldri over at de har døve foreldre, kanskje også fordi vi har normalt talespråk og er fullt ut tospråklige? Den eldste datteren min ble i et intervju spurt hvordan det var å vokse opp med døve foreldre. Da svarte hun at det visste hun ikke, for hun hadde jo aldri hatt hørende foreldre ;-)

Neinei, det jeg mente med at våre unger var selvstendige var at vår entusiasme ikke hadde innvirkning på deres meninger.

[Gjest togli]

Neinei, det jeg mente med at våre unger var selvstendige var at vår entusiasme ikke hadde innvirkning på deres meninger.

Ok:)

Spesielt min eldste på ti år har sterke meninger om mangt og meget, men jeg merker godt at vi fortsatt kan ha innflytelse på henne. Med en gang vi er negative til noe, så kan du banne på at hun er tidobbelt så negativ. Er vi positive og entusiastiske, kommer hun på gli ;-)

[Gjest togli]

Ok:)

Spesielt min eldste på ti år har sterke meninger om mangt og meget, men jeg merker godt at vi fortsatt kan ha innflytelse på henne. Med en gang vi er negative til noe, så kan du banne på at hun er tidobbelt så negativ. Er vi positive og entusiastiske, kommer hun på gli ;-)

..."kommer hun på gli"... heter det det? Jeg begynte plutselig å få assosiasjoner til Ali i "Borettslaget" :-P

[trollemor;o)]

Ok:)

Spesielt min eldste på ti år har sterke meninger om mangt og meget, men jeg merker godt at vi fortsatt kan ha innflytelse på henne. Med en gang vi er negative til noe, så kan du banne på at hun er tidobbelt så negativ. Er vi positive og entusiastiske, kommer hun på gli ;-)

Mulig vi ikke syns dette er verdt å kjempe for da;o)

[trollemor;o)]

..."kommer hun på gli"... heter det det? Jeg begynte plutselig å få assosiasjoner til Ali i "Borettslaget" :-P

)

[Gjest togli]

Mulig vi ikke syns dette er verdt å kjempe for da;o)

Enig i at man bør velge sine kamper med omhu ;-)