Om å ikke like barn

[pærebrus]

Litt rar overskrift kanskje, men det er engang slik det er. Jeg er ikke vant til å ha barn rundt meg, og jeg aner ikke hva jeg skal si til dem eller gjøre med barn rundt meg. Når man møter et fremmed barn vet jo de fleste hva man skal si for å få kontakt med barnet, men det greier ikke jeg. Jeg greier ikke å snakke med fremmede unger, spesielt ikke med andre voksne som ser på. Jeg får nesten angst. Og i familieselskaper der det blir forventet at jeg skal tulle med barna, men jeg står der som en saltstøtte og vet ikke hva jeg skal si.

Spørsmålet mitt er om det vil være annerledes om jeg får barn selv. Har aldri lengtet etter å få barn, men jeg merker jo av og til at det hadde vært koselig å være en liten familie. Jeg haater unger som står i butikken og hyler, men kanskje dette er annerledes om det hadde vært min egen? Vet ikke hva jeg ønsker av svar på dette, men kanskje noen har tanker rundt det?

En annen ting mens jeg er i gang, finnes det en oversikt et sted om "regler" om det å få barn når en er i jobb? Jeg tenker på slike ting som lønnsregler og sånt. Er det ikke noe med at en må ha jobbet x antall måneder i en bedrift for å få lønnet permisjon osv? Har ikke peiling på dette altså.

[Lillemus]

Jeg har to barn selv, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis liker alle mennesker som er under 120 cm høye. Jeg har aldri vært av den typen menneske som har veldig barnetekke og elsker å leke og tulle med barn. Jeg gjør ikke det. Jeg forguder selvfølgelig mine egne, men andres barn må jeg bli kjent med før jeg digger dem. )

[Gjest solstice]

Jeg er akkurat som deg. Aner ikke hvordan jeg skal snakke med barn jeg ikke kjenner, til og med barn i familien. Likevel har jeg valgt å få barn selv, og det er helt annerledes! Mitt eget barn har jeg ingen problemer med å omgås, snakke med, tøyse med osv. Men det har ikke gjort meg noe særlig bedre til å snakke med andre barn.

For å få permisjonspenger må du ha jobbet minst seks av de siste ti månedene, ikke nødvendigvis i samme bedrift. Det er ingen grense på hvor lenge du må ha jobbet i en bestemt bedrift før du får rett på permisjonspenger.

[Åsemor]

I menyen til venstre her kan du finne litt å lese på. http://www.nav.no/page?id=263 Hovedgreia er at man får permisjonspenger i 44 eller 54 uker, med henholdsvis 100% lønn eller 80% lønn, hvis mor har jobbet 6 av de 10 siste mnd før fødsel. 6 av ukene er forbeholdt far og 9 er forbeholdt mor, så kan man dele resten som man vil.

At ens egne unger hyler i butikken er slettes ikke gøy, så absolutt ikke. Men når man selv har barn skjønner man grunnen til at man ikke sier "ja ta nå den sjokoladen så du holder kjeft" for det er kun ris til egen bak og gjør ting mye verre etter hvert, selv om det roer situasjonen akkurat der og da.

Jeg har faktisk endret meg etter jeg fikk barn. Før likte jeg alle unger og syns det var kjempestas med alle andres unger, men nå syns jeg stort sett det bare er de jeg kjenner som er duganes.

[lonelyP]

Tja, du er jo ikke vant med å ha barn rundt deg så jeg tror nok det ville blitt helt annerledes med ditt eget barn som du jo har rundt deg hele tiden. Da blir nok kommunikasjonen mer naturlig og ikke så påtvunget. Jeg er barnløs selv, men jeg er overbevist om at du får helt annet forhold til egne barn enn andres. De fleste er jo glad for å kunne levere fra seg en skrikende unge når de er på besøk hos småbarnsfamilier.

Også tror jeg også at de aller fleste, inkludert foreldre, hater unger som hyler i butikken. Eller...ikke hater ungen, men hater hylingen. Slitsomt. Jeg tror jeg kommer til å prøve meg med å få et barn.

[tonie]

Det blir noe helt annet når du får dine egne. Jeg har til og med begynt å like andres barn etter at jeg ble mor selv. Ganske utrolig;)

[trollemor;o)]

Det blir garantert annerledes når du får barn selv.

[lurvelita]

Har det akkurat som deg. Før gjaldt det babyer og. Syns det var flaut å prate med en nyfødt baby. Nå når jeg har en baby selv, synes jeg ikke det er flaut lenger.. Så når det gjelder fremmede litt eldre barn, forandrer det seg sikkert også når jentungen min blir eldre.Til og med tanteungene tøyser jeg og føler meg friere med når foreldrene ikke er til stede fordet om jeg kjenner dem..

[Gjest togli]

Jeg har en venninne som var akkurat som deg. Hun fiksa liksom ikke å prate med unger, visste rett og slett ikke hva hun skulle si/gjøre osv.. Det var lett å se at hun ble beklemt f.eks. hvis ungene mine viste interesse for henne.

Plutselig en dag ble hun uventet gravid! Når hun fikk sitt eget barn, var det akkurat som morsinstinktet slo til for fullt. Nå har hun vært mamma i fire år og har ikke lenger problemer med å prate med små barn:)

[pærebrus]

Jeg er akkurat som deg. Aner ikke hvordan jeg skal snakke med barn jeg ikke kjenner, til og med barn i familien. Likevel har jeg valgt å få barn selv, og det er helt annerledes! Mitt eget barn har jeg ingen problemer med å omgås, snakke med, tøyse med osv. Men det har ikke gjort meg noe særlig bedre til å snakke med andre barn.

For å få permisjonspenger må du ha jobbet minst seks av de siste ti månedene, ikke nødvendigvis i samme bedrift. Det er ingen grense på hvor lenge du må ha jobbet i en bestemt bedrift før du får rett på permisjonspenger.

Takk for svar. Det var betryggende. Jeg merker jo at det er lettere med de som er i familien, men det tar litt tid da. Men om man får unger selv, så er man jo med de hele tiden og følger oppveksten. Ett av problemene mine er at jeg ikke vet hvordan man skal oppføre seg blant de ulike aldersgruppene, vet liksom ikke hva de kan når de er så og så gamle.

Trodde man måtte ha jobbet 6 mnd i samme bedrift jeg, så det var jo betryggende. Så hvis jeg blir gravid og skal bytte jobb 5 mnd etter så er ikke det noe problem liksom. Ikke sikkert det er noen som vil ansette meg om jeg straks skal ha barn da men... Fått litt å gruble på nå, føler liksom det er på tide med barn...

[pærebrus]

Oj, det var mange svar på kort tid. Rekker ikke å svare alle, men det var betryggende svar. Så jeg kan trygt bli gravid om det skulle skje

[AneM1365380603]

Jeg var ganske lik deg, hadde svært lite interesse for unger. Kanskje fordi jeg kjente få som hadde småbarn da jeg kom i tenårene. Etter jeg selv fikk barn forandret det seg. Plutselig så jeg masse småtroll overalt ). Etter hver fødsel reiv hormonene i kroppen, jeg ville ha flere. Hvis jeg så en liten baby ble jeg så utrolig babysyk og blank på øynene. Heldigivs har hormonene roet seg nå.

[pærebrus]

Har det akkurat som deg. Før gjaldt det babyer og. Syns det var flaut å prate med en nyfødt baby. Nå når jeg har en baby selv, synes jeg ikke det er flaut lenger.. Så når det gjelder fremmede litt eldre barn, forandrer det seg sikkert også når jentungen min blir eldre.Til og med tanteungene tøyser jeg og føler meg friere med når foreldrene ikke er til stede fordet om jeg kjenner dem..

Ja jeg synes nesten de som ikke kan å snakke er verst å hanskes med. Men det gjelder bare når andre voksne er til stede, hvis jeg er alene med barnet tør jeg å "utfolde" meg litt mer. Men jeg vet liksom ikke hva jeg skal si til et menneske som ikke sier noe tilbake.

[pærebrus]

Ja jeg synes nesten de som ikke kan å snakke er verst å hanskes med. Men det gjelder bare når andre voksne er til stede, hvis jeg er alene med barnet tør jeg å "utfolde" meg litt mer. Men jeg vet liksom ikke hva jeg skal si til et menneske som ikke sier noe tilbake.

Hunder derimot kan jeg ha laaange samtaler med:)

[Ulrikke]

Det forandrer seg! Garantert!

Nå har jeg i alle år jobbet med unger i alle aldre (opp til 10-11 år), så jeg har vel aldri følt meg spesielt usikker. Men jeg har sett MANGE tø opp når de får barn selv.

Og selv ikke jeg liker automatisk noen bare fordi de er barn, altså!! Men jeg føler meg ikke ukomfortabel i nærheten av dem på noen måte...

Jeg syntes faktisk det ikke kom helt naturlig for meg å snakke med datteren min da hun var helt nyfødt, når jeg tenker etter! Det hadde jeg glemt... Når det bare var henne og meg hjemme, så gikk det noen dager før skravla gikk naturlig fra min side... Men det gikk seg også fort til, og nå er hun 2 år og virker definitivt ikke som hun har tatt skade av noen dager uten å bli snakket så mye til

[caprice]

Her kjenner jeg meg godt igjen gitt. Har aldri vært typen som har trillet/passet barn, og hadde ikke skiftet en bleie før jeg var nesten 31 (min egen datter). Har aldri vært god til å snakke med verken barn eller babyer (eller hunder for den saks skyld), og det har aldri falt meg naturlig å tulle og tøyse med dem. Jeg har en lillesøster, men hun er bare tre år yngre, så jeg husker ikke noe av at hun var baby. Jeg følte meg alltid beklemt på jobben når kollegaer kom innom for å vise frem ny baby, og trakk meg helst litt tilbake, eller fant på en unnskyldning for å måtte gå ut (møte/telefon etc). Ante ikke hva jeg skulle si annet enn "Gratulerer" og syntes aldri de små krypene var verken pene eller søte. Klarte liksom ikke å lyve noen skrytende setninger frem heller. Er det hakket verre en deg eller? Nå har jeg to selv, og mye har kommet helt naturlig. Jeg sippet og gråt da jeg så "Jordmødrene" på tv i høst, jeg blir varm om hjertet når jeg får presentert små babyer hos venner og kollegaer (men ikke så mye at jeg vil ha flere barn selv :-) Det er helt naturlig å snakke med små barn, men det er jo fordi jeg har barn selv, og vet litt mer om hva jeg kan si til dem. Jeg synes ikke alle andres barn er søte og sjarmerende, og når jeg hører hylende unger i butikken, bussen, t-banen - så bryr det meg ikke - jeg er bare sjeleglad for at de ikke er mine! (når det er sagt: mine er ikke hakket bedre de altså - men når andres unger skriker så slipper jeg i alle fall å bli stressa av det er mine som maser..) Du kan nok trygt få barn selv med dine tanker. Det er heldigvis sjelden at folk angrer på de barna de har fått - det er nok heller motsatt...

[Lotte :o)]

Jeg har to barn selv, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis liker alle mennesker som er under 120 cm høye. Jeg har aldri vært av den typen menneske som har veldig barnetekke og elsker å leke og tulle med barn. Jeg gjør ikke det. Jeg forguder selvfølgelig mine egne, men andres barn må jeg bli kjent med før jeg digger dem. )

...og andre ganger hjelper det ikke særlig å bli kjent med krapylene, heller

[Lotte :o)]

Det endrer seg når man får unger selv.

[Lillemus]

[quote name=Lotte )' timestamp='1199308718' post='3766863]

...og andre ganger hjelper det ikke særlig å bli kjent med krapylene, heller

*Fnis* Ikke alle små krapyl er like tiltalende nei. )

Men hun lille snuppa di - hun kan sjarmere på seg gråstein! ;o)

[Lotte :o)]

*Fnis* Ikke alle små krapyl er like tiltalende nei. )

Men hun lille snuppa di - hun kan sjarmere på seg gråstein! ;o)

Hehe, noen ufordragelige unger kan jeg ganske enkelt ikke tåle *oppriktig i kveld*

Snuppa mi har arvet noe etter mora si ;oD (ifm min venninne, som påstår at jeg er en av veldig få, som kan klare å vri meg unna det meste med et smil (?)) Om det er positivt eller negativt, kan saktens diskuteres...