Om å ikke like barn

[PieLill]

''Jeg haater unger som står i butikken og hyler, men kanskje dette er annerledes om det hadde vært min egen?''

Jo, når det er dine egne blir det helt annerledes. Du blir ennå mer tussete av hylingen, men elsker likevel ungen. Og når det er andres unger som står å hyler, humrer du i skjegget og priser deg lykkelig over at det ikke er dine denne gangen.

;-)

Man får både en spisskompetanse, kjærlighet og tolmodighet i forhold til egne barn som man ofte ikke har anelse om eksisterer før man får egne barn.

Ut fra det du skriver får jeg ikke inntrykk av at du missliker barn, bare at du føler deg usikker når du støter på dem.

Er det mulig du gjør det mer komplisert enn det er? Er det mulig du har så høye idealer om å være superslektningen som tar alle barna med storm at det roter seg til i stedet?

Ikke tenk barn, men personer. Noen blir man lett kjent med. Andre tar mer tid. Noen får man et nært forhold til. Andre ikke. Du trenger ikke gjøre en masse mikk. Du kan si hei til dem. Snakke vanlig med dem og ta dem på alvor. Vis samme interesse for et par nye sko, en lekebil eller en bamse som du ville vise overfor en voksens nye hjem.

Alle, store som små, elsker å bli sett, hørt, lyttet til og tatt på alvor. Alle liker å bli behandlet som noen man ønsker å være sammen med og liker. Alle liker å bli respektert. Ingen liker at man er for pågående når man tydelig har signalisert brems.

Barn tenker ikke som voksne, men de føler omtrent som voksne. De aller fleste barn elsker at man snakker med dem på en voksen måte, men om ting og med ord som er innenfor barnets kompetanse- og interesseområder.

mvh

[jubalong70]

Er det slik at du ikke liker barn, eller er det det at du blir utrygg nær dem?

Før jeg fikk barn selv, syntes jeg det var vanskelig å snakke med barn fra 5-6-års alderen og oppover. Visste liksom ikke helt hvor jeg hadde dem, hvordan det var forventet at jeg skulle snakke med dem osv.

Nå har jeg barn selv, og det hele går helt naturlig. Da barna ble 5 var det like naturlig for meg å snakke med dem som det alltid hadde vært.

Nå er eldste 8 og det er utrolig spennende å ha samtaler med henne, noe jeg aldri kunne ha drømt om før jeg fikk mine egne barn.

Så jeg tror absolutt at det er noe som endrer seg

[Chezka]

Jeg er mor selv, og nå lykkelig gravid på nytt - og vi gleder oss veldig! Men, jeg har nok brukt uttrykket at jeg "ikke liker barn" mang en gang.

Med det mener jeg alle uoppdragne drittunger som jeg enten ser i butikken, eller får på besøk. Unger som aldri har hørt ordet nei, unger på 4 år som knapt kan snakke, men likevel svarer frekt, som herjer rundt og raserer huset etter å ha vært på besøk i 2 timer!

Men når jeg tenker meg om gjelder jo det også voksne; jeg liker ikke uoppdragne mennesker som svarer frekt.

Bare synd at foreldre ikke skjønner at så lenge barnet er et lite barn så går det faktisk an å gi det oppdragelse som jo er en viktig ballast i livet.

Likevel har jeg kanskje såkalt barnetekke, og har ingen problemer med å snakke med barn. Jeg syns det er fantastisk morsomt å høre alle pussige betraktninger som disse små menneskene har om livet!

[Gjest GA]

Jeg tenker at man skal behandle barn som man behandler alle andre mennesker. Man skal spørre dem om ting de liker å snakke om når man er i selskapslivet, som man ville gjøre med voksne mennesker. Man trenger ikke å tulle med dem mer enn man tuller med voksne mennesker.

I går var vi i bursdag til en slektning som fylte 6 år. Det vi snakket med ungene om var snøværet, skiturer, kung-fu (som storebroren på 9 år akkurat hadde begynt med), en film de hadde sett etc. Alt dette er samtaleemner både voksne og barn kan få noe utav.

-eneste man må passe på er å finne adekvate ord og uttrykk så ikke ungene detter av lasset pga fremmedordene ;-)

-og jeg liker de fleste barn, har opplevd en 3-4 ganger å møte unger jeg absolutt ikke liker, men de fleste er fine mennesker.

[morsan]

Jeg tenker at man skal behandle barn som man behandler alle andre mennesker. Man skal spørre dem om ting de liker å snakke om når man er i selskapslivet, som man ville gjøre med voksne mennesker. Man trenger ikke å tulle med dem mer enn man tuller med voksne mennesker.

I går var vi i bursdag til en slektning som fylte 6 år. Det vi snakket med ungene om var snøværet, skiturer, kung-fu (som storebroren på 9 år akkurat hadde begynt med), en film de hadde sett etc. Alt dette er samtaleemner både voksne og barn kan få noe utav.

-eneste man må passe på er å finne adekvate ord og uttrykk så ikke ungene detter av lasset pga fremmedordene ;-)

-og jeg liker de fleste barn, har opplevd en 3-4 ganger å møte unger jeg absolutt ikke liker, men de fleste er fine mennesker.

''eneste man må passe på er å finne adekvate ord og uttrykk så ikke ungene detter av lasset pga fremmedordene ;-)''

Eller ironi overfor de små;-) Så på en gammel episode av Kongen av Queens i går, der han tråkket skikkelig i baret overfor sønnen til Deacon.

Doug la ut om at han og Carrie hadde kjøpt en kjempeflott gave til bursdagen hans. Gutten spurte om han kunne fortelle hva det var, hvorpå Doug svarte: "Yes, I can, but I would have to kill you afterwards."

;-)

[pærebrus]

Er det slik at du ikke liker barn, eller er det det at du blir utrygg nær dem?

Før jeg fikk barn selv, syntes jeg det var vanskelig å snakke med barn fra 5-6-års alderen og oppover. Visste liksom ikke helt hvor jeg hadde dem, hvordan det var forventet at jeg skulle snakke med dem osv.

Nå har jeg barn selv, og det hele går helt naturlig. Da barna ble 5 var det like naturlig for meg å snakke med dem som det alltid hadde vært.

Nå er eldste 8 og det er utrolig spennende å ha samtaler med henne, noe jeg aldri kunne ha drømt om før jeg fikk mine egne barn.

Så jeg tror absolutt at det er noe som endrer seg

Nei det er ikke det at jeg misliker dem, bare at jeg får helt angst når en unge ser på meg. Jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre, så de fleste unger jeg møter synes nok jeg er litt av en skrue som bare står og glaner.

[pærebrus]

Her kjenner jeg meg godt igjen gitt. Har aldri vært typen som har trillet/passet barn, og hadde ikke skiftet en bleie før jeg var nesten 31 (min egen datter). Har aldri vært god til å snakke med verken barn eller babyer (eller hunder for den saks skyld), og det har aldri falt meg naturlig å tulle og tøyse med dem. Jeg har en lillesøster, men hun er bare tre år yngre, så jeg husker ikke noe av at hun var baby. Jeg følte meg alltid beklemt på jobben når kollegaer kom innom for å vise frem ny baby, og trakk meg helst litt tilbake, eller fant på en unnskyldning for å måtte gå ut (møte/telefon etc). Ante ikke hva jeg skulle si annet enn "Gratulerer" og syntes aldri de små krypene var verken pene eller søte. Klarte liksom ikke å lyve noen skrytende setninger frem heller. Er det hakket verre en deg eller? Nå har jeg to selv, og mye har kommet helt naturlig. Jeg sippet og gråt da jeg så "Jordmødrene" på tv i høst, jeg blir varm om hjertet når jeg får presentert små babyer hos venner og kollegaer (men ikke så mye at jeg vil ha flere barn selv :-) Det er helt naturlig å snakke med små barn, men det er jo fordi jeg har barn selv, og vet litt mer om hva jeg kan si til dem. Jeg synes ikke alle andres barn er søte og sjarmerende, og når jeg hører hylende unger i butikken, bussen, t-banen - så bryr det meg ikke - jeg er bare sjeleglad for at de ikke er mine! (når det er sagt: mine er ikke hakket bedre de altså - men når andres unger skriker så slipper jeg i alle fall å bli stressa av det er mine som maser..) Du kan nok trygt få barn selv med dine tanker. Det er heldigvis sjelden at folk angrer på de barna de har fått - det er nok heller motsatt...

Hehe, det er vel omtrent slik jeg er.

[The Punisher]

Må være lov til å disse følelsene og tankene synes jeg. Og heldigvis , tenker jeg. Får tenk om alle i verden ville ha barn?

[pærebrus]

''Jeg haater unger som står i butikken og hyler, men kanskje dette er annerledes om det hadde vært min egen?''

Jo, når det er dine egne blir det helt annerledes. Du blir ennå mer tussete av hylingen, men elsker likevel ungen. Og når det er andres unger som står å hyler, humrer du i skjegget og priser deg lykkelig over at det ikke er dine denne gangen.

;-)

Man får både en spisskompetanse, kjærlighet og tolmodighet i forhold til egne barn som man ofte ikke har anelse om eksisterer før man får egne barn.

Ut fra det du skriver får jeg ikke inntrykk av at du missliker barn, bare at du føler deg usikker når du støter på dem.

Er det mulig du gjør det mer komplisert enn det er? Er det mulig du har så høye idealer om å være superslektningen som tar alle barna med storm at det roter seg til i stedet?

Ikke tenk barn, men personer. Noen blir man lett kjent med. Andre tar mer tid. Noen får man et nært forhold til. Andre ikke. Du trenger ikke gjøre en masse mikk. Du kan si hei til dem. Snakke vanlig med dem og ta dem på alvor. Vis samme interesse for et par nye sko, en lekebil eller en bamse som du ville vise overfor en voksens nye hjem.

Alle, store som små, elsker å bli sett, hørt, lyttet til og tatt på alvor. Alle liker å bli behandlet som noen man ønsker å være sammen med og liker. Alle liker å bli respektert. Ingen liker at man er for pågående når man tydelig har signalisert brems.

Barn tenker ikke som voksne, men de føler omtrent som voksne. De aller fleste barn elsker at man snakker med dem på en voksen måte, men om ting og med ord som er innenfor barnets kompetanse- og interesseområder.

mvh

Jeg har nok ikke noe mål om å bli noe superslektning, jeg vil bare overleve alle selskapene uten å føle meg som en idiot som ikke greier å snakke med alle de søte små barna. Men som mange har sagt så blir det sikkert lettere når man får egne barn, for da vet man litt mer hva man skal si og slike ting. Jeg har jo ikke peiling nå, vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg med en 4-åring i forhold til en 6-åring for eksempel...

[Gjest mora2]

Blir veldig forskjell når du får dine egne! :0)

Jeg likte heller ikke unger noe spesielt,men så ble jeg gravid da...Og nå elsker jeg så klart ungene over alt! :0)

Er også blitt lettere å forholde seg til andre unger,vet litt mer hva man kan si ovs..

[Gjest Skjønner deg godt]

Skjønner deg godt. Var aldri særlig interessert i barn før jeg fikk sjøl, og er fortsatt ikke brennende interessert i andres barn. Men er blitt litt mer overbærende med hylende barn i butikk ...

Det går i alle fall lettere å snakke med barn nå da jeg har mine egne, vet sånn omtrent hva man kan snakke om.

[jubalong70]

Nei det er ikke det at jeg misliker dem, bare at jeg får helt angst når en unge ser på meg. Jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre, så de fleste unger jeg møter synes nok jeg er litt av en skrue som bare står og glaner.

Det jeg da faktisk har merket er et med barn kan man snakke helt normalt.

Det trodde jeg ikke før jeg fikk dem selv, men det er helt sant.

Man kan spørre dem om hva de har gjort i barnehagen/skolen. Hva yndlingsmaten deres er. Hva de fikk til jul. Hva liker best å leke med. Hvem de liker best å leke med osv.

Noen barn er veldig snakkesalige og kan komme med lange historier etter et kort spørsmål, mens andre er mer sjenerte og trenger litt tid før man får i gang en samtale.

Dessuten er barn veldig gode til å lese kroppsspråk, så de skjønner sikkert at du er usikker - det vet bare ikke hvorfor. Så om det er en grei setting, kan du godt fortelle at du er litt sjenert/redd, og ikke helt vet hva du skal si