Inspirert av innlegget "om å ikke like barn"

[Gjest togli]

Jeg har ofte fundert på hvorfor det er slik at noen snakker med barn så lett som bare det, mens andre virkelig sliter med å vite hvordan de i det hele tatt skal forholde seg til barn. De blir beklemte og vet liksom ikke helt hva de skal gjøre... Kan dette ha sammenheng med hva man selv har sett av egne foreldres kommunikasjon med småbarn?

Selv har jeg aldri hatt problemer med å kommunisere med småbarn og jeg kommer fra en barneglad slekt. Når et nytt barn blir født i vår slekt, blir alle helt tussete etter babyen og vi sloss om å holde og kose ;-) Jeg tar meg selv i å prate med babyer på samme måten som foreldrene mine alltid har gjort det. Mine egne barn prater også med babyer på samme måten som meg ;-)

Hvordan man kommuniserer med småbarn læres antagelig utfra hva man selv ser sine egne foreldre gjør. Dersom man har foreldre som ikke viser særlig interesse for småbarn, vet man kanskje ikke helt selv hva man skal gjøre for å kommunisere med de små?

Erfaringer?

[Lillemus]

Skivebom. ) Mine foreldre var/er veldig glade i barn begge to og min far har et enormt barnetekke.

[Gjest togli]

Skivebom. ) Mine foreldre var/er veldig glade i barn begge to og min far har et enormt barnetekke.

Søren, der ramla teorien min sammen ass :-(

[Lillemus]

Søren, der ramla teorien min sammen ass :-(

*Fnis* Men ingen regel uten unntak vet du - kanskje jeg er unntaket som bekrefter regelen? Sånn at teorien din er riktig alikevel?

[bibben]

Min mor har aldri lagt skjul på at hun ikke ønsket seg barn. Jeg har i grunnen ikke opplevd noen spesielt varm måte å bli snakket til i oppveksten (av mine foreldre).

Dette til tross er jeg selv svært glad i barn, og har lett for å kommunisere med barn i alle aldre.

Ingen regel uten unntak )

[pærebrus]

Mine foreldre har ganske bra barnetekke, tror for min del at det har mer å gjøre med at jeg ikke har yngre søsken og jeg var ganske gammel før jeg holdt i en baby for første gang. Har rett og slett ikke hatt noen å "øve" på før nervene tok meg.

[trollemor;o)]

Aner ikke. Men jeg husker så innmari godt engang jeg så/hørte en bekjent av meg snakke til en baby... Det eneste han sa var: KOKO. Han ble på en måte tvunget til å "snakke" med babyen.

Hahaha, jeg ler bare jeg tenker på det, men jeg hadde litt vondt av ham for han sleit skikkelig.

[tonie]

Babyer har jeg aldri hatt problemer med å kommunisere med. De sier goggeli og liker deg tvert samme hva. Jeg svarer goggeligogg og smiler og så er vi bestevenner. Det går veldig greit;) Tror ikke det er noe jeg har lært hjemme. Det kommer av seg selv.

Litt større barn er det mer slitsomt å snakke med. De er skeptiske, reserverte, pågående eller hva de nå er, så da må en tilpasse seg barnet hvis en skal komme noen vei.

[Gjest Sånn er jeg]

Erfaring med begge deler.

Jeg har aldri likt barn. Har ikke minste interesse av å dille med småbarn, blir irritert av å bli "forstyrret" og er ikke en av de som helt tossete vimser rundt enhvert barn som kommer trillende.

Men, jeg har satt barn selv til verden og er i følge alle en svært god mor, jeg elsker barna mine uten grenser, har en kjærlighet som er helt altoppslukende, ja, som man dør for. Har synes det har vært stas som bare den når de var små, og det er stas som bare den når de vokser til og blir tenåringer.

Har tantebarn, de elsker tante alle sammen, så jeg har helt klart skåret noen blink der også

Men sånn generellt altså, så er jeg ikke det minste opptatt av barn, jeg liker helt enkelt ikke barn noe særlig.

[Gjest Geir]

''Kan dette ha sammenheng med hva man selv har sett av egne foreldres kommunikasjon med småbarn?''

Nei, ikkje for min del.

Eg kommuniserer veldig godt med barn, og har alltid gjort det og det må på en eller annen måte være medfødt.

Har fotografert endel i skoler og barnehager, og har alltid oppnådd god kontakt med barna, det handler mye om å gi av din oppmerksomhet direkte retta mot hvert enkellt barn og å trives med å kommunisere med barn.

[Gjest Shira :o)]

Mamma har ett utrolig barnetekke. Jeg har det ikke. Lillesøstera mi har, alle barn er oppslukt i henne. Selv aner jeg ikke hva jeg skal si, gjøre osv. Etter at jeg er blitt godt kjent med barnet går det greitt.

Jeg har barn selv også, men jeg bare er slik.

[Gjest togli]

Aner ikke. Men jeg husker så innmari godt engang jeg så/hørte en bekjent av meg snakke til en baby... Det eneste han sa var: KOKO. Han ble på en måte tvunget til å "snakke" med babyen.

Hahaha, jeg ler bare jeg tenker på det, men jeg hadde litt vondt av ham for han sleit skikkelig.

*ROFL*

Synes jeg ser det :-)))

[Gjest togli]

Veeel, det ser kanskje ikke ut som teorien min holder stikk. Filler'n og da. Jeg som trodde jeg hadde en skikkelig glupis her!! &%¤%#¤

[PieLill]

Jeg kjenner i hvert fall mange som er fantastiske med barn som så absolutt ikke har det hjemmefra.

Jeg forstår meg ikke helt på konseptet med å "ikke like barn". Det blir omtrent like unyansert og fordomsfullt som å ikke like svensker eller kinesere. Barn er små personligheter og født forskjellige. Så å tenke at 'deg liker jeg ikke fordi du er et barn', skjønner jeg fint lite av.

At noen koser seg mer sammen med barn enn andre, er helt naturlig. At noen føler seg tryggere sammen med barn enn andre blir like naturlig.

Men det er forskjell på å kjenne seg keitete sammen med barn og å som prinsipp ikke like dem. Jeg tror mye handler om å se på barn som personer og enkeltindivider fremfor å se dem fra sekkebetegnelsen 'barn'.

Det er mange som kanskje ikke er så veldig flinke med barn, men som likevel respekterer dem.

mvh

[AneM1365380603]

Jeg leste en gang at enkelte som ble mobbet i barneåra kan bli usikker overfor småbarn som voksne. Når de treffer unger i flokk kan de vonde minnene komme tilbake og de blir i tankene et redd lite barn igjen.

[Gjest Spekepølse]

Mange slitert med småbarnsjatting, men klarer seg fint når de kan snakke ordenlig med barna, om ordentlige ting. Kan dette være en avspeiling av om man generelt liker og mestrerer smalltalk - både med barn og voksne?

Når det gjelder folk som snakker med barna mine, setter jeg mest pris på kvalitet fremfor kvantitet. Mange prater mye, men herregud så innholdsløst! Andre er mer tilbakeholdne, men snakker godt til barna når de først sier noe, Så om man skal snakke om å være flink å snakke med barn eller ei, bør man trekke inn en kvalitetsfaktor også.

[Gjest togli]

Jeg kjenner i hvert fall mange som er fantastiske med barn som så absolutt ikke har det hjemmefra.

Jeg forstår meg ikke helt på konseptet med å "ikke like barn". Det blir omtrent like unyansert og fordomsfullt som å ikke like svensker eller kinesere. Barn er små personligheter og født forskjellige. Så å tenke at 'deg liker jeg ikke fordi du er et barn', skjønner jeg fint lite av.

At noen koser seg mer sammen med barn enn andre, er helt naturlig. At noen føler seg tryggere sammen med barn enn andre blir like naturlig.

Men det er forskjell på å kjenne seg keitete sammen med barn og å som prinsipp ikke like dem. Jeg tror mye handler om å se på barn som personer og enkeltindivider fremfor å se dem fra sekkebetegnelsen 'barn'.

Det er mange som kanskje ikke er så veldig flinke med barn, men som likevel respekterer dem.

mvh

Du har rett, som alltid:)

[Gjest togli]

Mange slitert med småbarnsjatting, men klarer seg fint når de kan snakke ordenlig med barna, om ordentlige ting. Kan dette være en avspeiling av om man generelt liker og mestrerer smalltalk - både med barn og voksne?

Når det gjelder folk som snakker med barna mine, setter jeg mest pris på kvalitet fremfor kvantitet. Mange prater mye, men herregud så innholdsløst! Andre er mer tilbakeholdne, men snakker godt til barna når de først sier noe, Så om man skal snakke om å være flink å snakke med barn eller ei, bør man trekke inn en kvalitetsfaktor også.

På den annen side merker jeg at barna mine trive mye bedre sammen med voksne som "ser" dem, selv om det ikke nødvendigvis er kvalitet over samtalen de har med dem. Det kan være voksne som prater litt med dem og/eller tøyser litt med dem. Da blir ungene straks trygge på dem:)

[trollemor;o)]

*ROFL*

Synes jeg ser det :-)))

Hva står ROFL for? prøver å finne ut hvilke ord, men greier ikke...

[laban]

Hva står ROFL for? prøver å finne ut hvilke ord, men greier ikke...

Jeg tror det er noe sånt som "rolling on the floor laughing".

Altså noe i retning av "ler meg ihjel".