Unger som ikke vil høre

[Gjest trist og lei og sliten]

Jeg er så frustrert og sint og lei av ungene mine som er i alderen 4-9 år. Spesielt de to yngste. De er i tottene på hverandre hele tiden, enten for morro skyld eller på alvor. De fekter og slår og erter og fjaser og hyler og griner. De kan ikkie sitte i samme sofa å se tv uten at det blir sparking og plaging, og det ender med hyling og grining. Hvis vi har besøk, kan de løpe rundt oss voksne, på jakt etter hverandre, for å ta hverandre eller plage, og de lager så mye støy og leven at vi voksne nesten ikke kan prate. Det samme gjelder hvis vi er på besøk. Vi ber dem om å roe seg ned. Ingen reaksjon. Vi blir sintere i stemmen. Det hjelper gjerne fem minutter. Tilslutt kan det være at je blir skikkelig sint og brøler til dem og truer med både det ene og det andre. Vi sender dem gjerne ovenpå eller ut på gangen. Når de kommer inn igjen er de gjerne rolige noen få minutter, så er det på an igjen.

Vi snakker ofte med dem før vi får besøk, og forteller dem hva vi forventer av oppførsel, og vi gir beskjed om at man ikke kan løpe rundt og skrike og skråle når man er på besøk. Men hjelper det ? Nei. I dag da vi hadde vært hos forledrene mine, og vi stod i gangen og sa farvel, begynte han minste å ringe med dørklokka på utsiden. Jeg ba ham holde opp. Så begynner storebror, og jeg ber ham også om å slutte. Så fortsetter lillebror. Og da blir jeg så sint at jeg klapser hånden hans.

De hører rett og slett ikke på meg. Jeg mener selv jeg er bestemt og ganske konsekvent. Jeg har spurt om ungene synes det er kjekt at jeg er sint og sur og lei meg. Det synes de selvfølgelig ikke, men det nytter ikke å snakke med dem uten at jeg blir skikkelig sint og skriker. I dag har vi hatt en fæl dag. Med uvær ute, blir det lett konflikter inne. Jeg har prøvd å være tålmodig, men en plass går grensen. De krangler om alt. Det førte til at jeg avlyse bollebakingen som jeg hadde annonsert mens stemningen fortsatt var rimelig god....

Jeg kjenner at dette sliter meg ut. Jeg orker snart ikke mer.

Jeg jobber som lærer, og takler lettere 25 15-åringer enn mine egne tre unger.

Selvsagt har vi fine stunder også, men det er et mareritt å ha gjester eller gå bort.

Hva gjør jeg galt?

[Gjest mora2]

"men det nytter ikke å snakke med dem uten at jeg blir skikkelig sint og skriker"

Det ville jeg prøvd slutte med..

Ellers gir du kanskje ikke "kjipe" nok konsekvenser?

Sende dem på rommet,til alle lekene funker ikke her.

Her sitter han enten i trappen eller på en stol for seg selv.

Og der sitter han i 4minutter,(han er 4år)Flytter han seg eller skriker så starter klokken på nytt...

Ellers tar jeg fra han goder...Er det noe jeg vil slå hardt ned på,kan jeg fjerne fks barnetv,eller leker.

Hadde en periode hvor han ikke ville legge seg,men bare stod opp igjen.Det endte med at han mistet ALLE lekene på rommet..

Var nesten så jeg angret,for det var slitsomt for alle.

Men det fungerte.Nå legger han seg som et lys! :0)

Men jeg tror det er desto viktigere å belønne barna når de oppfører seg fint!Ros fungerer som regel bedre enn ris..

Hadde mine unger oppført seg slik hos folk hadde jeg tatt dem med meg å gått.Eller satt dem i bilen.

[Gjest trist, lei og sliten]

"men det nytter ikke å snakke med dem uten at jeg blir skikkelig sint og skriker"

Det ville jeg prøvd slutte med..

Ellers gir du kanskje ikke "kjipe" nok konsekvenser?

Sende dem på rommet,til alle lekene funker ikke her.

Her sitter han enten i trappen eller på en stol for seg selv.

Og der sitter han i 4minutter,(han er 4år)Flytter han seg eller skriker så starter klokken på nytt...

Ellers tar jeg fra han goder...Er det noe jeg vil slå hardt ned på,kan jeg fjerne fks barnetv,eller leker.

Hadde en periode hvor han ikke ville legge seg,men bare stod opp igjen.Det endte med at han mistet ALLE lekene på rommet..

Var nesten så jeg angret,for det var slitsomt for alle.

Men det fungerte.Nå legger han seg som et lys! :0)

Men jeg tror det er desto viktigere å belønne barna når de oppfører seg fint!Ros fungerer som regel bedre enn ris..

Hadde mine unger oppført seg slik hos folk hadde jeg tatt dem med meg å gått.Eller satt dem i bilen.

Jeg har prøvd det meste av det du foreslår. Vi bruker time out i trappa hvis en av dem gjør uakseptable ting, men hvis de er herjete begge to, pleier jeg enten å sende dem opp slik at jeg ikke hører dem, eller ut. Jeg har satt en av dem ut på trappa ute også.

Slutte å brøle? Jeg vet at det ikke er en ok ting å gjøre, men det hjelper iallefall mer enn å snakke rolig. Og jeg snakker rolig lenge før begeret renner over.

Og det å ta dem med hjem fra besøket kan i verste fall være en belønning for dem.

Vi har tatt fra dem leker, playstation, ikke gitt dem lørdagsgodt, ikke latt dem få se barnetv, ingen lesing ved leggetid, tidlig i seng osv osv. Synes ikke jeg ser bedring i det hele tatt.

[jubalong70]

For det første må jeg si det er befriende å lese at andre også har det slik

Vel, du vet i alle fall hva det er som ikke fungerer - ikke sant? Så må du finne på noe annet.

Om barna løper rundt og dere ber dem slutte og det ikke hjelper, så må du reise deg opp, ta tak i dem og virkelig la dem forstå at du mener det. Du må fortelle dem hva konsekvensen blir hvis de fortsetter- og så må du være konsekvent.

Har du sagt at noe skal skje, så må akkurat det skje - hvis ikke skjønner de at du likevel ikke mener det du sier.

Konsekvensene kan godt være ganske strenge. mora2 tok fra barnet alle lekene. Det er helt greit.

Ingen TV, husarrest, osv er helt greie ting å bruke som konsekvenser. Det samme er det å fjerne barnet fra det som forstyrrer. Altså - dra fra besøket, sette barnet i time-out et sted fullstendig uten underholdning. Det skal være kjedelig.

I tillegg må du fortsette med å snakke med dem. Gjøre avtaler, og la dem få en sjanse til å holde dem. Fastsett på forhånd konsekvenser for brutt avtale.

Alt dette er veldig lett å skrive, men til tider uhyre vanskelig å gjennomføre. Men ved å prøve vil du se at det har effekt - helt sant

[AneM1365380603]

Jeg har god erfaring med å gi barna et positivt stempel, ikke bare stempel som kranglefanter. De to eldste her har hatt en fight fra de var små, mens de to minste fungerer det mye bedre med. Det er 2,5 år mellom nr 1 og 2, samme avstand mellom 3 og 4. Jeg vet ikke om det er årsaken, men de nyter å høre at de er bestevenner og vil gjerne leve opp til det stempelet.

Når de har lekt fint noen få minutter kan du si at det er så koselig å se på dem. Positive tilbakemeldinger funker alltid bedre enn kjeft. Du er sikkert bare sånn bakgrunnsstøy for dem om du kjefter mye uten å handle. Jeg legger merke til på meg selv at mitt humør bevares mye bedre om jeg korrigerer dem på en hyggelig måte.

Istedet for å fortelle dem hva de ikke må gjøre kan du fortelle dem det positive alternativet.

Det er slitsomt, jeg vet det. Mine to eldste er 12 og 9,5 år, og de krangler fremdeles endel. Jeg håper de to yngste fortsetter å ha det fine vennskapet de har nå.

[PieLill]

''Jeg jobber som lærer, og takler lettere 25 15-åringer enn mine egne tre unger.''

Unnskyld at jeg gliser litt. Men det er mye enklere å oppdra egne barns enn andres.

For det aller første tror jeg det kan være lurt å akseptere at den harmonien du med rette ønsker, er langt fram i tid å oppnå. Kranglefanter er kranglefanter. Prøv å ikke ta det som et personlig nederlag.

For det andre bør du bli et mye eklere og mindre tolmodig monster. Umiddelbare konsekvenser og nulltoleranse er stikkordet. Ikke _be_ barna om å oppføre seg. Fortell dem hva du forlanger og hva som _umiddelbart_ skjer om de ikke etterlever disse kravene. Ikke forklar ting du hadde forklart 1000 ganger allerede da de var fire og de skjønte da de var tre. Vær i stedet diktator.

Ikke spill på at du blir lei deg og fortvilet. Da mister du mest sansynlig autoritet. Gjør deg hard og autoritær i stedet.

Iverksett utvisning eller andre kiipe konsekvenser ved _første_ antydning til knuff. Vær for all del kiip nok. Etter som de så ettertrykkelig har bevist at de ikke kan stoppe i tide, er nulltoleranse eneste utvei.

Ikke la dem sitte sammen eller nær nok hverandre til knuffing. Spør de foran andre hvorfor du plasserer dem slik eller slik, gir du dem et ærlig svar, samme hvem som er til stedet.

Lager de bråk på besøk tar du dem umiddelbart i hånden og leier dem med deg til egnet sted. (La dem selvsagt vite på forhånd at det er dette som kommer til å skje.) Driter de i hvor de er, bryr ikke du deg heller.

Vokt deg for å megle i tåpelige konflikter. Her om dagen ville noen iltre stemmer ha meg til å fortelle om "dette er en eske eller kasse?!" Klok av tidligere skade svarte jeg i første omgang ikke. Da ropene vedvarte og tiltok i ilterhet sa jeg, fremdeles med ryggen til, at jeg ikke hadde den ringeste intersse av å delta i en slik fillekrangel. Det kom noen skuffede stønn. Men så ble det faktisk fred i heimen en god stund.

;-)

Her i gården synes jeg det har hjulpet å fortelle dem hva jeg synes om konflikten i stedet for forsøke å megle. 90% av slike krangler er komplett idiotiske. Det hjelper også å forlange av dem at dette skal de finne ut av selv. Ungene har etter hvert begynt å skjønne at det er en del ting det bare er dumt å spørre mamma om. "F.eks. hvem som skal ha et bestemt vaffelhjerte når det er 20 andre igjen."

Jeg tror ikke dette vil gjøre slutt på kranglingen umiddelbart. Men det vil skjerme omgivelsene mer og også virke dempende.

Alt som er positivt, godt samarbeid, hyggelige stunder bør selvsagt berømmes. Men unngå flinkordene. Si heller ting som "Så hyggelig det var her. Det der så skikkelig gøy ut. Egentlig skulle dere lagt dere for en time siden, men dere hadde det så kjekt sammen at jeg ikke hadde hjerte til å avbryte."

Altså positivt egasjement i det de gjør, fremfor flinkkarakterer. Snikros og snikbelønning. Direkte ros vil fort påminne dem om at du husker at de krangler mye. Snikros gir en opplevelse av 'naturlig positiv konsekvens'.

Det er situasjoner da man vet det kommer til å ende i katastrofe. F.eks. ved leggetid når de er ekstra trøtte. Da kan det være en god investering å være til stedet hele tiden og organisere bort krigene før de oppstår.

mvh

[Gjest mora2]

Jeg har prøvd det meste av det du foreslår. Vi bruker time out i trappa hvis en av dem gjør uakseptable ting, men hvis de er herjete begge to, pleier jeg enten å sende dem opp slik at jeg ikke hører dem, eller ut. Jeg har satt en av dem ut på trappa ute også.

Slutte å brøle? Jeg vet at det ikke er en ok ting å gjøre, men det hjelper iallefall mer enn å snakke rolig. Og jeg snakker rolig lenge før begeret renner over.

Og det å ta dem med hjem fra besøket kan i verste fall være en belønning for dem.

Vi har tatt fra dem leker, playstation, ikke gitt dem lørdagsgodt, ikke latt dem få se barnetv, ingen lesing ved leggetid, tidlig i seng osv osv. Synes ikke jeg ser bedring i det hele tatt.

Ikke lett dette..

Men kanskje du burde søke hjelp på helse stasjonen?

Kanskje de har litt mer forslag til tiltak..

Lykke til hvertfall!!! :0)

[jiipp]

Jeg har prøvd det meste av det du foreslår. Vi bruker time out i trappa hvis en av dem gjør uakseptable ting, men hvis de er herjete begge to, pleier jeg enten å sende dem opp slik at jeg ikke hører dem, eller ut. Jeg har satt en av dem ut på trappa ute også.

Slutte å brøle? Jeg vet at det ikke er en ok ting å gjøre, men det hjelper iallefall mer enn å snakke rolig. Og jeg snakker rolig lenge før begeret renner over.

Og det å ta dem med hjem fra besøket kan i verste fall være en belønning for dem.

Vi har tatt fra dem leker, playstation, ikke gitt dem lørdagsgodt, ikke latt dem få se barnetv, ingen lesing ved leggetid, tidlig i seng osv osv. Synes ikke jeg ser bedring i det hele tatt.

kanksje det er noe de gjør for å få "kontakt" med dere foreldre på..er dere som familie..dere som par i balanse for tiden? Se på det store bilde...

[Gjest Det hjelper i alle fall oss]

Jeg kan fortelle litt om hvordan vi løser det, men ønsker ikke å fremstå som "perfekt" eller ekkel.. bare fortelle litt om hvilke valg vi har tatt.

Vi er to foreldre som nok tolererer veldig lite støy og bråk. Ikke fordi vi er "flinkere" enn andre, vi blir bare fryktelig slitne av det. Mer enn gjennomsnittelig tror jeg. Jeg tror det går litt på personlighet, vi er stille og rolige av oss begge to. Derfor har vi vært veldig konsekvente på at vi ikke løper, roper eller herjer inne hos oss. Om de vil drive med aktiv lek, da sendes de ut.

Uansett: svigerinnen og svogeren vår er mye mer livate (og sikkert mye morsommere, hehe) av seg. Barna deres får løpe, hoppe, danse og rope inne. Men nesten uten unntak blir det krangel eller gråt da ungene har giret seg opp. Og foreldrene kjefter. De sender barna gjerne på hvert sitt rom eller noe, og det er ofte ikke noe hyggelig å være på besøk der. Vi merker godt også på våre barn at det blir mye mer uro da de får gire seg opp tilsvarende. For oss fungerer det derfor å heller kjøre knallhardt på innestemme, at vi går inne, oppfører oss rolig. Det er ingen spesielt lettvint løsning, vi har brukt _mye_ tid på det, for våre små er mye mer aktive enn vi foreldre noen gang har vært. Men vi har veldig sjelden problemer med krangling og uro.

[PieLill]

kanksje det er noe de gjør for å få "kontakt" med dere foreldre på..er dere som familie..dere som par i balanse for tiden? Se på det store bilde...

Slikt dreier seg i stor grad om maktkamp og rivalisering.

mvh