Ekskludering

[Gjest en trist mamma]

Hva gjør man når ens barn blir eksludert fra en gruppe det har vært med i i flere år. Når det er foreldre som forsåvidt ekskluderer kun ett barn fra å være med på ting som de tar de andre barna med på. Det har ikke bare skjedd en gang, men det begynner å bli et mønster. Hva skal man si, gjøre?

[Elis31]

Det er litt vansklig å svare på når du skriver så lite som du gjør. Har det noe med om det er plass i bil etc? Du kan jo ringe og si fra til de andre foreldrene at dere gjerne vil være med fortsatt og at dere gjerne kan kjøre etc.

Dessverre er det også slik at man av og til må finne nye venner.

[Gjest litt i samme situasjon, bare omvendt]

Dette er ikke noe hyggelig å oppleve. Alle foreldre ønsker at barnet sitt skal være med i gjengen som før, og det er ikke enkelt! Men det kan faktisk være vanskelig for den andre parten også. Nå vet jeg ikke hvor gammelt barnet ditt er, men mitt barn er tenåring. Utelater kjønn og konkrete eksempel med vilje.

Hos oss har det blitt sånn at det ene barnet ikke er så godt likt blant "gamlegjengen" lenger. Barnet gjør og sier en del ting som tyder på at det har dårlige sosiale antenner og er mye mer umoden/barnslig enn de andre. Da sier det seg selv at tenåringer ikke gidder i lengden. De er sammen på privaten og når de er bare 2 feks. Men det skjærer seg fort når det blir flere.

Barnet, og kanskje særlig mor til barnet, er såret over at de andre "avviser". (H*n får være med når h*n spør, det er ingen som sier nei. Men jeg er usikker på hvor "modne" de i gjengen er, hvor mye de avviser barnet der - men det er ingen enkel situasjon for dem heller!)

Når barnet mitt sier at h*n ikke orker å ha denne personen på besøk fordi sånn og slik, så syns jeg det er vanskelig fordi jeg kjenner moren til dette barnet veldig godt (vi har vært nære venner siden de var små, og ungene våre erteris like lenge). Så når mitt barn avviser barnet hennes, føler jeg at jeg gjør det også. Men jeg kan ikke tvinge mitt barn til å være sammen med hennes (selv om de er ikke er uvenner), når h*n har andre h*n liker bedre!

Men vi bor nærme hverandre. Når noen skal kjøres et sted, spør (iallefall jeg) alltid den andre familien om barnet skal også, og er bevisst på å ikke kutte alle bånd.

Kanskje jeg er med å å eksludere barnet, jeg vet ikke jeg? Men jeg kan jo ikke tvinge ungen min til å være sammen med noen h*n ikke vil!?

Når mitt barn prøver å finne seg andre venner, og har en noen på overnatting (og dette andre barnet kommer innom), så kan det oppfattes som avvisning om jeg ikke lar det andre barnet OGSÅ overnatte. Eller om vi skal spise middag, at dette andre barnet ikke blir automatisk invitert til å spise med oss (har vi nok mat får alle som vil spise! Og jeg setter ikke igjen en.). JEG føler at jeg gjør alt som jeg alltid har gjort, bare at nå bor vi mye nærmere enn før, og da har tydeligvis alt forandret seg for den andre familien.

Jeg har prøvd å snakke med barnet mitt om denne saken, og h*n påstår hardnakket at h*n ikke utelater det andre barnet. Men vi får bare ta tiden til hjelp.

Ville bare dele vår historie. Kanskje du kan spørre om det er noen grunn. Det KAN være en grunn, noe du kan hjelpe barnet ditt med? Noen sider som du ikke ser hjemme?

[Gjest litt i samme situasjon, bare omvendt]

ps.

Poenget mitt glemte jeg å få med: For oss handler det om at dette ene barnet er avhengig av noen spesielle, og har trøbbel med å knytte nye venner.

Da er det trist når disse forsvinner ut en etter en, eller flere på en gang. Når de når en viss alder, er de dessverre svært lite lojale mot sine gamle venner. Det er trist, men det er helt normalt.

Jeg vil rett og slett oppfordre deg til å få barnet ditt interessert i andre ting, invitere nye venner hjem, og stå litt på for at hun/han skal få en annen omgangskrets. H*n klarer seg godt uten disse gamle vennene, bare h*n finner noen nye. Det kan du hjelpe til med. Men ikke lag for mye styr rundt det, la barnet ditt få bestemme hvor stor grad du skal blande deg inn, og la ting få gå sin naturlige gang. Det er vondt å se at barnet ditt har det vondt (og vi husker jo selv hvor vondt det var). Men det er nyttig lærdom i det også. Man blir sterk og selvstendig. Lykke til!

[Gjest nesme]

Hvor gamle er barna? Vi bor i et nabolag der barna har vokst opp veldig tett. Nå har de imidlertid blitt såpass store at de velger seg venner mye mer bevisst. Da er det min personlige mening at barna må få lov til å velge venner som blir med på ulike aktiviteter selv, så lenge de ikke mobber og bevisst utestenger hverandre med hensikten å såre. I lengden blir det helt umulig å etterleve prinsipper om at alle skal få være med på alt. Det kan være praktiske ting også, som f eks plass i bil eller på soverom (overnatting). Som foreldre mener jeg da at vår oppgave blir å formidle til våre barn at de må tåle dette, og heller finne andre venner.

Uansett - er det din mening at det er barnet eller foreldrene som ekskuderer? Etter som barna blir større så synes jeg det er de selv som må ordne opp i venneproblematikk. Kanskje foreldrene også må sette grenser i tråd med eget overskudd. Har selv erfart hvor slitsomt det er når det ikke tillates meg å ha råderett over eget hus og hjem......jeg har da satt begresninger på antall overnattingsgjester. Ikke moro, men helt nødvendig ut fra mitt energinivå. Og det er da ikke ment som ekskludering fra min side - det handler kun om å verne om egne tålegrenser og egne behov... Jeg forventer vel også at de som ikke får være med på en eventuell overnatting forstår at de ikke dermed er ekskludert, eller at det på noe vis er personlig ment. Noen ganger handler slike ting rett og slett om at man må respektere de grenser andre setter, og så lære seg å forholde seg til disse....Er ikke riktig å tvinge andre til å ta på seg mer ansvar enn de selv ønsker, og har ressuser til. Mener nå jeg...

[Dorthe]

Det er ingen ting du kan gjøre. Minstemannen min er i samme situasjon, det er mange som ikke vil/får lov til å leke med ham fordi han ikke er muslim. Men han har heldigvis mange venner der faren bor og han har også venner på skolen.

[morsan]

Det er ingen ting du kan gjøre. Minstemannen min er i samme situasjon, det er mange som ikke vil/får lov til å leke med ham fordi han ikke er muslim. Men han har heldigvis mange venner der faren bor og han har også venner på skolen.

''det er mange som ikke vil/får lov til å leke med ham fordi han ikke er muslim''

Hva???? *sjokkert*

[Gjest litt i samme situasjon, bare omvendt]

Hvor gamle er barna? Vi bor i et nabolag der barna har vokst opp veldig tett. Nå har de imidlertid blitt såpass store at de velger seg venner mye mer bevisst. Da er det min personlige mening at barna må få lov til å velge venner som blir med på ulike aktiviteter selv, så lenge de ikke mobber og bevisst utestenger hverandre med hensikten å såre. I lengden blir det helt umulig å etterleve prinsipper om at alle skal få være med på alt. Det kan være praktiske ting også, som f eks plass i bil eller på soverom (overnatting). Som foreldre mener jeg da at vår oppgave blir å formidle til våre barn at de må tåle dette, og heller finne andre venner.

Uansett - er det din mening at det er barnet eller foreldrene som ekskuderer? Etter som barna blir større så synes jeg det er de selv som må ordne opp i venneproblematikk. Kanskje foreldrene også må sette grenser i tråd med eget overskudd. Har selv erfart hvor slitsomt det er når det ikke tillates meg å ha råderett over eget hus og hjem......jeg har da satt begresninger på antall overnattingsgjester. Ikke moro, men helt nødvendig ut fra mitt energinivå. Og det er da ikke ment som ekskludering fra min side - det handler kun om å verne om egne tålegrenser og egne behov... Jeg forventer vel også at de som ikke får være med på en eventuell overnatting forstår at de ikke dermed er ekskludert, eller at det på noe vis er personlig ment. Noen ganger handler slike ting rett og slett om at man må respektere de grenser andre setter, og så lære seg å forholde seg til disse....Er ikke riktig å tvinge andre til å ta på seg mer ansvar enn de selv ønsker, og har ressuser til. Mener nå jeg...

Signerer på denne også!

[Dorthe]

''det er mange som ikke vil/får lov til å leke med ham fordi han ikke er muslim''

Hva???? *sjokkert*

Han begynner å bli stor, 11 år og det er vel den alderen at man slutter å leke med hverandre. Vi har ikke snakket noe om det hjemme enda så jeg vet ikke om han tar det personlig eller ikke. Tenkte jeg skulle vente i det lengste.