Ang. ventetid og hvor mange barne en ønsker

[Hugmee]

Kanskje merkelig overskrift, men skal prøve å forklare tankene mine. Og er takknemlig for andres tanker.

Saken er at vi ikke vet helt enda hvor mange barn vi ønsker oss. Vi har nå to gutter fra Thailand på 5 og 3 år. Har alltid ønsket oss stor familie.

Nå varierer det litt fra dag til dag hva jeg tenker om å få nr.3. Noen dager er alt bare gøy og lett og det å få en til frister veldig, men så er det dager med grensetesting og søskensjalusi og jeg tenker at to er nok. Jeg er fremdeles hjemme i permisjon og vet jo at hverdagen blir annerledes når jeg er i jobb igjen.

Men det som stresser meg er den økende ventetiden. Jeg føler at om vi ønsker barn uten alt for stor aldersforskjell så kan vi ikke vente veldig lenge med å starte neste prosess - prosessen kan jo ta fort tre år og kanskje mer slikt det er pr. i dag.

Jeg føler meg litt presset til å ta et valg snarest mulig. For ordens skyld kan jeg nevne at vi ikke har noen aldersgrense aller andre ting hengende over oss - det er kun tanken på alderforskjellen mellom barna som er viktig for meg. Og jeg vet at yngste skal være "to år yngre enn..." men tenker da at om vi venter lenge så kan vi rissikere å få et stort barn. Og jeg merker jo bare på de to vi har nå hvordan det er flere utfordringer når barnet er eldre ved tildelig.

Rotete innlegg, men tankene mine er ganske rotete akkurat nå. Håper likevel noen skjønner hva jeg mener og har tanker om temaet

[Mrs. Wallace]

Du er ikke alene om å ønske seg nummer tre den ene dagen og å tenke at to holder mer enn nok den andre dagen - sånn tror jeg mange gjør, enten de ender opp med to eller tre til slutt. ;o)

Angående dette med aldersforskjell og ventetid: Hvorfor er det viktig for deg at alderforskjellen ikke er så stor? Er det for din egen skyld, for barnas skyld, eller "fordi det er sånn"? Selv har jeg fem år mellom mine (relativt selvvalgt og planlagt), og jeg ser hvor mye glede de har av hverandre allikevel - men uten den verste sjalusien og kranglingen. Og særlig når det gjelder adopsjon, kan det absolutt være en ekstra fordel at det er litt "luft" mellom hvert barn, slik at de kan finne hvert sitt "rom" i familien. Jeg mener ikke dermed å si noe negativt om å få barna tettere i alder/tid, altså. For jeg mener definitivt at den ideelle aldersforskjellen mellom søsken, er den foreldrene orker. Vil bare påpeke at det kan være mange fordeler med at det tar litt tid mellom hvert barn, også.

Når det gjelder det med alder på barnet, er det vel svært delte erfaringer, der også. De fleste er vel enige om at det først og fremst avhenger av det enkelte barnets forhistorie og ikke minst personlighet. Selvsagt er det en viss større mulighet for at jo eldre, jo større sjanse for tyngre bagasje. Men jeg kjenner mange som har erfart det motsatte.

Selv har jeg vel egentlig tenkt helt motsatt av deg; at dersom vi skulle finne på å gå for nummer tre, vil vi vente en stund og heller søke om en høyere aldersgodkjenning enn vi hadde med nummer to, altså snarere 1-4 enn 0-2.

Du skriver at det haster, men så lenge dere ikke er sikre og dere ikke har noen aldersgrense hengende over dere, har dere jo tid til å kjenne på det litt lenger?

[Hugmee]

Du er ikke alene om å ønske seg nummer tre den ene dagen og å tenke at to holder mer enn nok den andre dagen - sånn tror jeg mange gjør, enten de ender opp med to eller tre til slutt. ;o)

Angående dette med aldersforskjell og ventetid: Hvorfor er det viktig for deg at alderforskjellen ikke er så stor? Er det for din egen skyld, for barnas skyld, eller "fordi det er sånn"? Selv har jeg fem år mellom mine (relativt selvvalgt og planlagt), og jeg ser hvor mye glede de har av hverandre allikevel - men uten den verste sjalusien og kranglingen. Og særlig når det gjelder adopsjon, kan det absolutt være en ekstra fordel at det er litt "luft" mellom hvert barn, slik at de kan finne hvert sitt "rom" i familien. Jeg mener ikke dermed å si noe negativt om å få barna tettere i alder/tid, altså. For jeg mener definitivt at den ideelle aldersforskjellen mellom søsken, er den foreldrene orker. Vil bare påpeke at det kan være mange fordeler med at det tar litt tid mellom hvert barn, også.

Når det gjelder det med alder på barnet, er det vel svært delte erfaringer, der også. De fleste er vel enige om at det først og fremst avhenger av det enkelte barnets forhistorie og ikke minst personlighet. Selvsagt er det en viss større mulighet for at jo eldre, jo større sjanse for tyngre bagasje. Men jeg kjenner mange som har erfart det motsatte.

Selv har jeg vel egentlig tenkt helt motsatt av deg; at dersom vi skulle finne på å gå for nummer tre, vil vi vente en stund og heller søke om en høyere aldersgodkjenning enn vi hadde med nummer to, altså snarere 1-4 enn 0-2.

Du skriver at det haster, men så lenge dere ikke er sikre og dere ikke har noen aldersgrense hengende over dere, har dere jo tid til å kjenne på det litt lenger?

Nei det haster egentlig ikke - det er bare jeg som tenker det selv.

Guttene er det to år mellom. De har jo mye utbytte av hverandre i det daglige og det synes jeg er flott. Selv har jeg 3,5 og 5 års aldersforskjell til mine søsken og da vi var små var det helt greit, men vi vokste fort fra hverandre og som ungdom skled vi bare mer og mer fra hverandre. Nå som voksne har vi begynt å finne hverandre igjen. Det er vel kanskje grunnen til at jeg tenker det ikke bør være for stor aldersforskjell...

Jeg tenker at å ha flere barn er viktigst for barnas skyld. Jeg ser hvor alene en er som voksen uten søsken (og øvrig) familie rundt seg. Og det er nok hovedgrunnen til at vi ønsker oss stor familie.

Får prøve å slå meg til ro med at avgjørelsen ikke haster, men er ikke så lett. Uansett flott å høre noen andres tanker rundt dette!

[Mrs. Wallace]

Nei det haster egentlig ikke - det er bare jeg som tenker det selv.

Guttene er det to år mellom. De har jo mye utbytte av hverandre i det daglige og det synes jeg er flott. Selv har jeg 3,5 og 5 års aldersforskjell til mine søsken og da vi var små var det helt greit, men vi vokste fort fra hverandre og som ungdom skled vi bare mer og mer fra hverandre. Nå som voksne har vi begynt å finne hverandre igjen. Det er vel kanskje grunnen til at jeg tenker det ikke bør være for stor aldersforskjell...

Jeg tenker at å ha flere barn er viktigst for barnas skyld. Jeg ser hvor alene en er som voksen uten søsken (og øvrig) familie rundt seg. Og det er nok hovedgrunnen til at vi ønsker oss stor familie.

Får prøve å slå meg til ro med at avgjørelsen ikke haster, men er ikke så lett. Uansett flott å høre noen andres tanker rundt dette!

Det er lurt å "tenke litt høyt" om sånne ting.

Husk at uansett aldersforskjell, er man ikke garantert at søsken har et tett og godt forhold til enhver tid. Sånt er så individuelt. Jeg kjenner søskenpar med bare ett års forskjell som aldri har hatt noe særlig godt forhold, og søskenpar med opptil ti års aldersforskjell som er hverandres aller beste venner. Riktignok blir søskenforholdet annerledes med større aldersforskjell, men jeg tror at den gode tryggheten ved å ha søsken er der uansett. Man er flere, rett og slett.

[Mamta]

Et aldri så lite innspill fra ei lykkelig og travel trebarnsmor.

Hadde noen av de samme tankene som deg da vi vurderte om vi skulle satse på nr. 3 eller være glad for de to barna vi alllerede hadde vært så utrolig heldige å få. Vi hadde tidspress på oss mht. aldersgrense, da min mann nærmet seg øvre aldersgrense her i norge og grensen allerede var overskredet ifht. giverlandets aldersramme. Det var også han som hadde de største kvalene mht. utfordringene med tre barn kontra to.

Vi valgte som du vet, å sette igang prosess nr. tre så snart det var mulig, og det gikk faktisk mye raskere enn forventet. Livet med tre har blitt mye rikere og flottere enn vi på forhånd kunne forestilt oss. Opplever også at man som foreldre vokser med oppgavene og møter utfordringene med tredjemann med mer erfaring og kunnskap enn som førstegangsforeldre. At hverdagen blir mye mer travel med tre enn to er ikke til å stikke under en stol, og travelheten akselererer egentlig med barnas alder... Men som sagt, er også gledene desto fler! Det å se hvordan særlig våre to minste (jenter med nesten 3 års aldersforskjell) har så stor glede av hverandre og er utrolig tett knyttet sammen som søsken, er verdt hvert minutt med travelhet - og all venting på forhånd.

Det at godkjenningen for tredjemann lyder på "to år yngre enn yngste barn" er jo i grunnen bare noe norske myndigheter forordner, men ingen regel som giverlandene nødvendigvis føler seg bundet av. Hvis dere søker til Thailand i aldersgruppen 0-2, vil vel ikke det som står på den norske godkjenningen bety så veldig mye. Vår mellomste var f.eks. nesten 4 år da vi fikk tildelt minsten, som overraskende nok var knappe 9 mnd. istedenfor en toåring som vi hadde ventet oss. Samtidig er det også fordeler med at aldersforskjellen mellom barna ikke er så stor, ser det jo særlig på våre to yngste som har veldig tette bånd og er til stor hjelp og støtte for hverandre.

Viktig å tenke nøye gjennom alt før man tar en avgjørelse, men for oss var det ihvertfall et lykkelig valg å få hente vår tredje Gudegave. Masse lykke til ønsker

[l@bamba]

Vi har nettopp startet adopsjonsprosess nr 3, som blir vårt fjerde barn .

Må si at vi hadde de samme tankene som deg,vi er jo utrolig glade for de 3 jentene vi har, 2, 4og et halvt og 21 år. Men altså ønsker vi ett lite søsken til. Vi har heller ikke noen overhengende aldersgrense eller "tidsnød" på noen måte,men tenker at det er fint om barna er litt nær hverandre i alder. Nå har jo vi prøvd dette med enebarn,og ønsker ikke at de små skal være så alene i oppveksten som eldstejenta vår var...

Vi syntes det var veldig fint at barna våre var små da de kom hit, mest fordi vi føler at de får være "baby" en periode. De var ca 7 mnd, og det synest vi var kjempefint.Dessuten stiger ventetidene i vårt giverland også, så vi regner med at uansett blir det en viss aldersforskjell mellom de.For ikke å snakke om at det blir lenge nok for oss å vente til barnet kommer, (det kan jo bli tøfft nok...)

Selv om vi alltid har ønsket oss stor familie, har ønsket om ett barn til har vokst frem etter vi fikk de 2 små, så selv om de strekker grenser og til tider er ganske uenige er hverdagen utrolig bra. De har blitt veldig avhengige og glade i hverandre alle 3, selv med den store aldersforskjellen...

Vet at søsken ikke alltid har god kontakt hele livet, men ved å være flere har de i alle fall et valg om å holde kontakten med noen i familien. Ellers kommer vi fra et lite sted,og det å finne noen å identifisere seg med ikke alltid er så lett. Tror at nettop av den grunn er det fint å være flere med samme bakgrunn også.

Ønsker dere lykke til med valget. Synes det er spennende at flere sitter med samme tankene som oss:).

-og for oss ble det jo:)

[Gjest hm ikke i dag]

Vi har to adopterte barn og jeg har lenge ønsket meg et barn til fordi gleden ved å få barn er så vanvittig stor og jeg kjenner at jeg har kapasitet til ett til, dessverre så synes min kjære at to er nok, og jeg har etterhvert slått meg til ro med det og er takknemlig for de to friske flotte barna som jeg kan glede med over å få følge gjennom livet.

Jeg ble litt ettertenksom av VB sitt medlemsblad denne gangen. Hvor de skriver endel om barna som er vanskeligere å finne familier til pga helseanmerkninger. Jeg kjente at det rørte ved meg og jeg ble også sittenede å tenke på om vi hadde gått for nr 3 så tror jeg at jeg ville kunne ha tenkt meg å ta i mot et barn med en eller annen form for helsemessige utfordringer. Jeg tror vi kunne ha klart det, jeg tror og at takknemlighetn over å ha to friske barn ville gitt ekstra styrke og ydmykhet til å våge dette.

Men som sagt, vi går ikke for nr tre, og jeg vet at hver og en må vurdere hva en selv kan klare ut fra den situasjonen en er i, men jeg våger likevel å komme med en liten oppfordring til de som eventuelt tenker på nr tre eller fler, hva med å vurdere muligheten for et barn med litt anderledes utfordringer.

Jeg hadde nok ikke tenkte denne tanken med hverken nr en eller to, vi drømmer jo alle om å ha en familie som er sånn omtrent som andre familier, men i takknemlighet over to friske barn så har jeg kjent at tanken har meldt seg.

Kanskje kan også ventetiden være kortere.

uansett ønsker jeg dere masse lykke til med beslutningen.

Hilsen en bruker som i dag velger å være anoym.

[fillolin]

Jeg er har jo bare ett barn ennå, men tenker som andre har skrevet at det med nærhet til søsken ikke bare eller først og fremst handler om aldersforskjell. Dessuten er det mange situasjoner der det er godt å ha søsken uansett, aldersforskjell eller ikke. Det er mye stress rundt det med tid ift. adopsjon, men det går jo opp og ned hele tiden også. Det er ikke sikkert det blir lenger ventetid selv om dere tar dere litt tid til å tenke dere om. Kanskje det går an å diskutere det med VB, hører hva de tenker framover, evt. at dere kan bli "varslet" hvis det skjer noe. Som regel går jo prosessen i Norge ganske fort for nr. 2 og 3. Uansett, jeg forstår godt at det er stressende å ha dette med ventetidene litt hengende over seg og håper dere finner fram til hva som passer for dere!

Klem

[Hugmee]

Jeg er har jo bare ett barn ennå, men tenker som andre har skrevet at det med nærhet til søsken ikke bare eller først og fremst handler om aldersforskjell. Dessuten er det mange situasjoner der det er godt å ha søsken uansett, aldersforskjell eller ikke. Det er mye stress rundt det med tid ift. adopsjon, men det går jo opp og ned hele tiden også. Det er ikke sikkert det blir lenger ventetid selv om dere tar dere litt tid til å tenke dere om. Kanskje det går an å diskutere det med VB, hører hva de tenker framover, evt. at dere kan bli "varslet" hvis det skjer noe. Som regel går jo prosessen i Norge ganske fort for nr. 2 og 3. Uansett, jeg forstår godt at det er stressende å ha dette med ventetidene litt hengende over seg og håper dere finner fram til hva som passer for dere!

Klem

Sender deg en mail...