Skammer meg

[Orio]

Når jeg tenker på begravelsen tenker jeg ikke på pappa, at han er borte og at jeg aldri får se ham igjen. Det jeg tenker på er alle menneskene som kommer til å være der. Det skremmer vettet av meg. Og jeg skammer meg, det viktige burde jo være pappa og savnet etter ham.

[Gjest mogs]

Jeg tror ikke du har noen grunn for å skamme deg for hvordan du føler det. Det blir lett kaotiske følelser når vi mister noen vi er glad i. Samtidig har du slitt ganske mye i senere tid. La savnet komme når det føles naturlig, og ta vare på de gode minnene du har. Om du gruer deg mest til alle menneskene som kommer betyr det ikke at du ikke savner han.

[PieLill]

Ikke lag regler for hva du bør føle og når. Du føler det du gjør. Ting kommer som og når de kommer.

Du trenger ikke bevise noe ved å ikke være redd for noe du vanligvis ville være redd for. Du vet jo hva han har vært for deg og fortsatt vil bety for deg selv om du ikke lengre kan nå han.

Følelsene kommer hulter i bulter og følger ingen fast rute. Gi deg selv lov til å ikke bry deg om hva som er "korrekt".

Klem.

mvh

[Gjest lithium]

Hvis det er noen trøst så var jeg også livredd for alle menneskene som skulle komme til min nevøs bisettelse. Men det betyr ikke at jeg var noe mindre glad i nevøen min eller at jeg ikke savner ham.

[Gjest togli]

Sorgen har mange ansikter. Det er normalt å føle som man føler, ingenting kan endre på det. Du vil også oppleve at sorgen endrer seg over tid og man må gjennom mange ulike sorgfaser. Sorgfasene kan utarte seg forskjellig fra person til person og alt er normalt.

*tenker på deg*

[Gjest D*lilith]

Savnet etter han kommer sikkert i begravelsen,og da legger du ikke merke til alle folkene som er der.

[Orio]

Savnet etter han kommer sikkert i begravelsen,og da legger du ikke merke til alle folkene som er der.

Jeg tør ikke slippe det til heller, da er jeg redd for å knekke helt sammen.

[Gjest Spekepølse]

Du kan føle akkurat hva du vil. Savne ham kan du gjøre når du føler for å slippe det til. Tror du alle i begravelsen har sine tanker på den døde hele tiden? Det tror ikke jeg.

[Gjest D*lilith]

Jeg tør ikke slippe det til heller, da er jeg redd for å knekke helt sammen.

Men tror du ikke det hjelper å ta sobril da?

Vivalen hjalp meg slik at jeg følte at jeg hadde kontroll.

[Gjest Spekepølse]

Jeg tør ikke slippe det til heller, da er jeg redd for å knekke helt sammen.

HVa innebærer det å knekke sammen?

Kanskje man bare skal la seg knekke sammen, ikke kjempe i mot med kropp og kjemi? Hva galt kan det føre med seg? Av og til tror jeg folk sliter seg ut på å unngå å "knekke sammen" bare fordi de ikke vil vise eller overgi seg til følelsene. Som regel er det lettende å knekke sammen.

[Gjest keira]

Det er helt normalt å være mennskelig orio. Ingen ting er unormalt av det en føler i en slik situasjon. Du trenger ikke skamme deg for å være normal og menneskelig.

Mvh

[Gjest Du har din måte å sørge på :)]

''Sorgen har mange ansikter''

Trenger ikke være den som gråter mest som har det vondest, og det trenger ikke være den som ikke gråter som har det verts.

[PieLill]

Hei.

Prøv å la være å lese slike tråder som bare omhandler kritikk av andre brukere. Det gjør deg ikke godt.

Og skulle du vet et uhell komme inn på en slik tråd så kom deg ut igjen fortest mulig og ikke svar eller spør om det gjeder deg.

Du har det vanskelig nok nå, om du ikke skal forsøke å tekkes alle her inne.

Hva man enn skriver om og tar opp vil det være noen som ikke liker det man skriver. Men det er jo helt frivillig hva man vil lese og svare på.

Jeg synes at de tingene du har tatt opp i det siste er helt naturlig og relevante for den situasjonen du er i. Har også inntrykk av at du har nytte av svarene selv om ingen kan gjøre de helt store underne for deg akkurat nå.

For mitt vedkommende oppleves det i hvert fall meningsfullt å svare på innleggene dine om jeg synes jeg har noe å bidra med.

mvh

[Gjest Viooola]

Hei.

Prøv å la være å lese slike tråder som bare omhandler kritikk av andre brukere. Det gjør deg ikke godt.

Og skulle du vet et uhell komme inn på en slik tråd så kom deg ut igjen fortest mulig og ikke svar eller spør om det gjeder deg.

Du har det vanskelig nok nå, om du ikke skal forsøke å tekkes alle her inne.

Hva man enn skriver om og tar opp vil det være noen som ikke liker det man skriver. Men det er jo helt frivillig hva man vil lese og svare på.

Jeg synes at de tingene du har tatt opp i det siste er helt naturlig og relevante for den situasjonen du er i. Har også inntrykk av at du har nytte av svarene selv om ingen kan gjøre de helt store underne for deg akkurat nå.

For mitt vedkommende oppleves det i hvert fall meningsfullt å svare på innleggene dine om jeg synes jeg har noe å bidra med.

mvh

Vil bare si at jeg helt enig i de du skriver.For det første så er det svært tungt og miste et familiemedlem og om Orio kan få hjelp til å komme seg igjennom dette ved å bruke forumet synes jeg det er helt greit.

Og for det andre så synes jeg som regel trådene til Orio er konstruktive og ok å lese. Sorg er tøft og vanskelig uansett.Og når en har psykiske problemer som kanskje gjør det ekstra vanskelig så kan en ikke belaste nærmeste familie for de sliter og har det vanskelig selv.

Det har vært endel innlegg nå om misbruk av forumet og at det har endret seg som jeg ikke kjenner helt igjen. Jeg synes ikke forumet har endret seg så mye egentlig.Det har alltid vært slik at i perioder så kan noen brukere som har det ekstra vanskelig dominere litt.Det er vel ikke noe nytt fenomen.

[bibben]

Innlegget ditt får meg til å tenke på hva min kusine opplevde da faren hennes døde. I dagene før begravelsen, og på selve dagen før hun ankom i kirken, tenkte hun hele tiden "jeg håper inderlig at ingen kommer!" Hun ønsket ikke at alle andre skulle få se henne sørge. Hun ønsket at det hele forble en privat sak.

Men da selve seremonien startet snudde tankene hennes fullstendig. Hun opplevde da å være svært takknemlig for alle de som hadde møtt frem. Sjenansen hennes vek plassen for en glede over at så mange ville hedre hennes far denne siste gangen. Hun gråt forståelig nok, og mange med henne. Felleskapet i kirken ble noe positivt istedenfor beklemmende.

Dette er bare ett eksempel. Alle er vi forskjellige. Noen er mer private enn andre, noen mer sjenerte. Men jeg ville bare belyse dette for å fortelle at tingene kan endre seg til det positive når man minst venter det.

Jeg følger prosessen din fra sidelinjen, og ønsker at du kommer igjennom begravelsen på en så god måte som mulig. Jeg sender deg mange tanker, og håper at du har gode støttespillere.

Varme hilsner fra

[dione1]

Jeg tror dette er veldige vanlige tanker å ha, det er ingenting å skamme seg over. Jeg følte akkurat likens før min mors begravelse, som forøvrig var idag. Men som andre har skrevet snudde jeg helt opp. Kirken var stappfull, og det var mange som ville vise sin medfølelse. Jeg ga opp å være sterk, og lot følelsene ta overhånd. Det gjorde så godt. Jeg har alltid vært den sterke, redd for å vise følelser, men idag greide jeg det, og det gjorde fantastisk godt.

[Gjest Geir]

Jeg tror dette er veldige vanlige tanker å ha, det er ingenting å skamme seg over. Jeg følte akkurat likens før min mors begravelse, som forøvrig var idag. Men som andre har skrevet snudde jeg helt opp. Kirken var stappfull, og det var mange som ville vise sin medfølelse. Jeg ga opp å være sterk, og lot følelsene ta overhånd. Det gjorde så godt. Jeg har alltid vært den sterke, redd for å vise følelser, men idag greide jeg det, og det gjorde fantastisk godt.

Ja, akkurat.

Det skreiv eg om her inne for ei lita stund siden, at eg husker begravelsen til far min som en av de flotteste opplevelsene eg har hatt.

[Gjest sjøstjerna]

Du har ingenting å skamme deg over. Du er menneske i sorg, og da er det mange følelser som kommer og går. Alt er normalt. sorg har mange ansikter.

I begravelser, til fjernere slekninger, har jeg grått. Men i min fars begravelse følte meg utafor meg selv og jeg gråt ikke. Det var vanskelig for meg å ta inn det som skjedde.

Jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Hvorfor skulle jeg det? Sorg har mange ansikter.

Og jeg ser tilbake på min fars begravelse som vakker, med blomster og fine ord.

[Orio]

Jeg tror dette er veldige vanlige tanker å ha, det er ingenting å skamme seg over. Jeg følte akkurat likens før min mors begravelse, som forøvrig var idag. Men som andre har skrevet snudde jeg helt opp. Kirken var stappfull, og det var mange som ville vise sin medfølelse. Jeg ga opp å være sterk, og lot følelsene ta overhånd. Det gjorde så godt. Jeg har alltid vært den sterke, redd for å vise følelser, men idag greide jeg det, og det gjorde fantastisk godt.

Håper det går "bra" med deg nå, at du synes begravelsen var en fin avslutning.

Jeg har tenkt mye på deg i det siste, faktisk. Håper du og familien kommer dere gjennom dette.