Oppfordring til å melde seg inn i Ønskebarn

[Petal]

Ser på Ønskebarn sine sider at de oppfordrer alle uregistrerte lesere å melde seg inn. Har vurdert det mange ganger, og da særlig fordi jeg ikke har funnet noen andre forum for adopsjon fra det landet vi ønsker å adoptere fra. Men så er det dette da; Jeg er ikke ufrivillig barnløs. Dersom vi ville hatt flere egenfødte, ville vi ikke hatt noen problemer med å bli gravide.. Og da er jeg redd for å melde meg inn, skrive svar og meldinger og ende opp med å si noe som kan såre andre som ikke er like heldige som oss i så måte... Ellers virker det som et supert sted altså..

[villbringebær]

Jeg vil bare gi deg én kommentar til det du sier; du venter vel også på et ønskebarn, gjør du ikke det da? Det forandrer seg vel ikke selv om du kan få barn fra magen

[hypathia]

Jeg har tenkt litt i samme baner. Da det het foreningen for ufrivillig barnløse tenkte jeg at det ikke var aktuelt i og med at jeg ikke var ufrivillig barnløs og aldri har vært det.

Jeg har tenkt litt på å melde meg inn i ønskebarn. Forumet har endel fine diskusjoner og tråder som går på barn og oppvekst, barnehage og skole.

Kanskje vi møtes på ønskebarn?

[Gjest May M]

Jeg hadde samme innstilling som deg. I første adopsjonsrunde var jeg litt inne og tittet, men skrev aldri. Følte at det ikke var ett forum for meg.

Nå er vi i gang med adopsjon nr. 2, og jeg har skaffet meg konto på forumet. At de skiftet navn til Ønskebarn er nok en medvirkende årsak. Følte at det var en direkte invitasjon til oss som falt utenfor begrepet "ufrivillig barnløs".

Jeg har likevel stor forståelse for at det finnes mange brukere som er i en tung/vanskelig/trist situasjon, som trenger støtte og oppmuntring fra andre i samme situasjon eller andre som har opplevd det samme som dem. Jeg holder meg derfor strengt til adopsjonsdelen av forumet, og er også litt selektiv på hvilke diskusjoner jeg henger meg på.

Jeg hadde samme innstilling som deg tidligere, og var litt skeptisk til om jeg måtte "trippe på tå" for å unngå å tråkke i baret, men jeg opplever vel det nå i etterkant som en konstruert problemstilling.

[nickiname]

Å stille seg i en lang å treig adopsjonskø når man kan få egenfødt må være en grei måte å skaffe seg luksusproblemer. Det kan jo fort føles litt frustrerende for oss som ikke har noe valg.

[Mrs. Wallace]

Å stille seg i en lang å treig adopsjonskø når man kan få egenfødt må være en grei måte å skaffe seg luksusproblemer. Det kan jo fort føles litt frustrerende for oss som ikke har noe valg.

Så du mener at adopsjon bør være siste utvei?

[Gjest far&sønn]

Så du mener at adopsjon bør være siste utvei?

Uff ja. Vi er slemme vi. Stjeler plassen i køen og greier. Å fysjamei! Det viktigste er ikke om du er egnet som foreldre eller om du virkelig ønsker barna av hele ditt hjerte. Det viktigste kriteriet for adoptivforeldre bør helt klart være at man ikke kan få egenfødte. Sleminger!

[Mrs. Wallace]

Uff ja. Vi er slemme vi. Stjeler plassen i køen og greier. Å fysjamei! Det viktigste er ikke om du er egnet som foreldre eller om du virkelig ønsker barna av hele ditt hjerte. Det viktigste kriteriet for adoptivforeldre bør helt klart være at man ikke kan få egenfødte. Sleminger!

Ja, jeg skjønner virkelig ikke den logikken der. Jeg kan godt forstå at man blir frustrert av å vente i en evighet, altså. Men det er allikevel lov å prøve å tenke litt lenger enn sin egen prosess.

Ved å si at vi som kan få egenfødte barn ikke bør adoptere, sier man jo samtidig at adopsjon bør være siste valg, en utvei for de som, tross alle anstrengelser, ikke får til å få et egenfødt barn. Hva skjedde med tanken om at adopsjon er et likeverdig alternativ, da? Og tanken om at adopsjon er til for å gi barn foreldre, og ikke omvendt?

Noen mener sågar at infertile burde gått foran i køen, eller at køen bare burde vært for infertile. Det reiser jo mange interessante problemstillinger mht. det praktiske.

[krabba1365381136]

Å stille seg i en lang å treig adopsjonskø når man kan få egenfødt må være en grei måte å skaffe seg luksusproblemer. Det kan jo fort føles litt frustrerende for oss som ikke har noe valg.

Vår adopsjon var hverken luksus eller et luksusproblem!!

Vi har egenfødte og adoptert og er ikke ufrivillig barnløs. Synd at ikke "nickiname" har forstått at adopsjon er mer en en siste utvei for ufrivillig barnløse og heldigvis for det. Ikke minst av hensyn til barna.

[krabba1365381136]

Ja, jeg skjønner virkelig ikke den logikken der. Jeg kan godt forstå at man blir frustrert av å vente i en evighet, altså. Men det er allikevel lov å prøve å tenke litt lenger enn sin egen prosess.

Ved å si at vi som kan få egenfødte barn ikke bør adoptere, sier man jo samtidig at adopsjon bør være siste valg, en utvei for de som, tross alle anstrengelser, ikke får til å få et egenfødt barn. Hva skjedde med tanken om at adopsjon er et likeverdig alternativ, da? Og tanken om at adopsjon er til for å gi barn foreldre, og ikke omvendt?

Noen mener sågar at infertile burde gått foran i køen, eller at køen bare burde vært for infertile. Det reiser jo mange interessante problemstillinger mht. det praktiske.

Du sier det fint her ) Det er jo barna som skal få foreldre og ikke omvendt.

[Gjest Blikkboks]

Å stille seg i en lang å treig adopsjonskø når man kan få egenfødt må være en grei måte å skaffe seg luksusproblemer. Det kan jo fort føles litt frustrerende for oss som ikke har noe valg.

Hva du måtte mene er den "riktige" grunne til å kunne adoptere, er meg helt likegyldig.

I utgangspunktet er vel ikke adopsjon til foreldre som ønsker seg barn, men til barn som ønsker/trenger foreldre.

Jeg er glad for at jeg har valgt adopsjon som førstevalg, tiltross for at slike sure oppstøtt har en tendens til å komme her inne. Tenk at vi ville absolutt dette aller, aller først. Men du merer at vi ikke har like stor rett som deg/dere til å adoptere?

Derfor har jeg sett meg lei av å være her, og byttet både nick og tilholdsted.

Dette er nok det første jeg poster på forum for adopsjon siden 2005, men ærlig talt nickname, nå ble jeg irritert.

[villbringebær]

Ja, jeg skjønner virkelig ikke den logikken der. Jeg kan godt forstå at man blir frustrert av å vente i en evighet, altså. Men det er allikevel lov å prøve å tenke litt lenger enn sin egen prosess.

Ved å si at vi som kan få egenfødte barn ikke bør adoptere, sier man jo samtidig at adopsjon bør være siste valg, en utvei for de som, tross alle anstrengelser, ikke får til å få et egenfødt barn. Hva skjedde med tanken om at adopsjon er et likeverdig alternativ, da? Og tanken om at adopsjon er til for å gi barn foreldre, og ikke omvendt?

Noen mener sågar at infertile burde gått foran i køen, eller at køen bare burde vært for infertile. Det reiser jo mange interessante problemstillinger mht. det praktiske.

Vil først bare si at jeg er helt enig med deg!

Men er det ikke også sånn at i enkelte land må man levere sterilitetsattest for å kunne få adoptere derfra?

Det blir jo uansett et annet tema enn det nickiname antyder, men bare lurer, stemmer ikke det da tro? Da stenger jo de landene for at folk som ikke er ufrivillig barnløse kan adoptere derfra... og stiller seg annerledes til hele problematikken rundt grunnene til adopsjon...

Men som jeg sa innledningsvis, jeg er helt enig i at det er flott at også de som kan få barn fra magen også ønsker å vurderes for adopsjon!

[grot]

Du sier det fint her ) Det er jo barna som skal få foreldre og ikke omvendt.

Helt enig krabba! Barna fortjener at det finnes et stooort antall foreldre å velge blant, selv om ventetiden for oss blir lang og tung.

Noen adoptanter mener at det er merkelig (og problematisk) at vi vil adoptere når vi kan få egenfødte (vi har en av hver). Men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det. Jeg har fått _tildelt_ et barn og jeg har _født_ et barn, jeg anser begge deler som en stor gave og er evig takknemlig:-)

[Mrs. Wallace]

Vil først bare si at jeg er helt enig med deg!

Men er det ikke også sånn at i enkelte land må man levere sterilitetsattest for å kunne få adoptere derfra?

Det blir jo uansett et annet tema enn det nickiname antyder, men bare lurer, stemmer ikke det da tro? Da stenger jo de landene for at folk som ikke er ufrivillig barnløse kan adoptere derfra... og stiller seg annerledes til hele problematikken rundt grunnene til adopsjon...

Men som jeg sa innledningsvis, jeg er helt enig i at det er flott at også de som kan få barn fra magen også ønsker å vurderes for adopsjon!

Det stemmer at enkelte land krever det. Det finnes også giverland som krever at adoptanter skal ha høyere utdanning, tilhøre et kirkesamfunn, ha max to barn fra før eller ikke være gift tidligere. Men kravene springer som regel ut av litt andre samfunnsmessige forhold og forventninger til hva som er en familie. Uansett må vi bare akseptere de krav som giverlandene setter.

Men når det kommer sure oppgulp her til lands om hvordan folk som kan få barn på andre måter tar opp plassen for verdige trengende i adopsjonskøen, lurer jeg litt på hvordan denne verdigheten skal rangeres. Holder det å ha prøvd å få barn en viss periode uten å lykkes? Er det akseptabelt å ha takket nei til hormonbehandling? Eller kanskje man må dokumentere et visst antall prøverørsforsøk for å fortjene plassen sin?

Sånt blir skikkelig meningsløst. Man blir verken bedre eller dårlige foreldre ut fra kvaliteten på sædcellene, for å si det sånn.

[Gjest May M]

Å stille seg i en lang å treig adopsjonskø når man kan få egenfødt må være en grei måte å skaffe seg luksusproblemer. Det kan jo fort føles litt frustrerende for oss som ikke har noe valg.

Da vi tok besluttningen om å skaffe barn, startet vi en adopsjonsprosess. Vi var forespeilet at det kom til å ta ca 2 år, og det stemte. Klart vi ble litt utolmodige på slutten, men jeg kan ikke akkurat kalle det et problem.

Denne gangen ser det ut til å ta litt lenger tid, og vi blir sikkert utolmodige denne gangen også, men det tror jeg bare er sundt.

Jeg tror også at vi som går rett på adopsjon opplever ventetiden litt anderledes. Vi har ikke mange år med prøving og feiling bak oss.

Ja, jeg skjønner at alle som har prøvd å få barn i årevis blir fryktelig frustrerte, og føler de økende ventetidene som spesielt tungt. Men jeg føler ikke jeg kan ta hensyn til at andre har valgt å bruke årevis på å teste alle andre alternativer, når vi tar beslutningen om hvordan vi ønsker å utvide vår familie.

[krabba1365381136]

Hva du måtte mene er den "riktige" grunne til å kunne adoptere, er meg helt likegyldig.

I utgangspunktet er vel ikke adopsjon til foreldre som ønsker seg barn, men til barn som ønsker/trenger foreldre.

Jeg er glad for at jeg har valgt adopsjon som førstevalg, tiltross for at slike sure oppstøtt har en tendens til å komme her inne. Tenk at vi ville absolutt dette aller, aller først. Men du merer at vi ikke har like stor rett som deg/dere til å adoptere?

Derfor har jeg sett meg lei av å være her, og byttet både nick og tilholdsted.

Dette er nok det første jeg poster på forum for adopsjon siden 2005, men ærlig talt nickname, nå ble jeg irritert.

La oss bruke dette forumet til å fremme gode holdninger til adopsjon og utveksling av erfaringer, råd og meninger. At noen kommer med utsagn vi ikke liker får vi tåle. Jeg blir også irritert og dels forbannet når jeg leser noe jeg tar sterkt avstand fra. Tror dette forumet er viktig så la oss styrke det som er bra her.

[villbringebær]

Da vi tok besluttningen om å skaffe barn, startet vi en adopsjonsprosess. Vi var forespeilet at det kom til å ta ca 2 år, og det stemte. Klart vi ble litt utolmodige på slutten, men jeg kan ikke akkurat kalle det et problem.

Denne gangen ser det ut til å ta litt lenger tid, og vi blir sikkert utolmodige denne gangen også, men det tror jeg bare er sundt.

Jeg tror også at vi som går rett på adopsjon opplever ventetiden litt anderledes. Vi har ikke mange år med prøving og feiling bak oss.

Ja, jeg skjønner at alle som har prøvd å få barn i årevis blir fryktelig frustrerte, og føler de økende ventetidene som spesielt tungt. Men jeg føler ikke jeg kan ta hensyn til at andre har valgt å bruke årevis på å teste alle andre alternativer, når vi tar beslutningen om hvordan vi ønsker å utvide vår familie.

''Men jeg føler ikke jeg kan ta hensyn til at andre har valgt å bruke årevis på å teste alle andre alternativer, når vi tar beslutningen om hvordan vi ønsker å utvide vår familie.''

Nettopp der sa du det jeg tenkte også!

[Gjest Blikkboks]

La oss bruke dette forumet til å fremme gode holdninger til adopsjon og utveksling av erfaringer, råd og meninger. At noen kommer med utsagn vi ikke liker får vi tåle. Jeg blir også irritert og dels forbannet når jeg leser noe jeg tar sterkt avstand fra. Tror dette forumet er viktig så la oss styrke det som er bra her.

Hei Krabba!

Det er overhode ikke Nickiname sin grunn til at jeg i 2005 fjernet meg totalt fra dette forumet her. På den tiden hersket det utrolig mange "troll" her inne. (med troll mener jeg folk som skriver å svarer seg selv med forskjellige nick, og ikke er inne for en sunn adopsjonsdiskusjon, men kun er en provokatør.)

Men, det er ikke å legge skjul på at ventetiden blir lang, og hormonene vokser i kroppen. (Det skjedde i alle fall meg). Og da kommer slike sure oppstøt, som gjør at man rett og slett ikke gidder å være her.

Jeg syns det er pussig at siden jeg mest holder meg på foreldre og småbarn, med en gang jeg titter inn her, fremdeles føler en "guffen" følelse at vi som ikke har vært igjennom 1000 ivf (eller hva det nå heter) forsøk, tar andres plasser i køen, og gjør livet surt for dem som ikke valgte å adoptere som førstevalg.

Men, når det er sagt. Vår adopsjon tok 3 år akuratt, og jeg føler med hånden på hjerte ikke skam overhode for at vi mest sannsynelig kan få barn på egenhånd, "tok" ett barnløst par sin plass i køen.

Merklig nok, er det kun inne på DOL jeg har møtt så trangsynte/hårsåre adoptanter, og jeg kjenner nokså mange som har/skal adoptere etterhvert ;-)

Vårt gull var forutbestemt for å komme akuratt til oss, det er jeg rimelig sikker på.

Ha en flott dag

[AAA]

Hei Krabba!

Det er overhode ikke Nickiname sin grunn til at jeg i 2005 fjernet meg totalt fra dette forumet her. På den tiden hersket det utrolig mange "troll" her inne. (med troll mener jeg folk som skriver å svarer seg selv med forskjellige nick, og ikke er inne for en sunn adopsjonsdiskusjon, men kun er en provokatør.)

Men, det er ikke å legge skjul på at ventetiden blir lang, og hormonene vokser i kroppen. (Det skjedde i alle fall meg). Og da kommer slike sure oppstøt, som gjør at man rett og slett ikke gidder å være her.

Jeg syns det er pussig at siden jeg mest holder meg på foreldre og småbarn, med en gang jeg titter inn her, fremdeles føler en "guffen" følelse at vi som ikke har vært igjennom 1000 ivf (eller hva det nå heter) forsøk, tar andres plasser i køen, og gjør livet surt for dem som ikke valgte å adoptere som førstevalg.

Men, når det er sagt. Vår adopsjon tok 3 år akuratt, og jeg føler med hånden på hjerte ikke skam overhode for at vi mest sannsynelig kan få barn på egenhånd, "tok" ett barnløst par sin plass i køen.

Merklig nok, er det kun inne på DOL jeg har møtt så trangsynte/hårsåre adoptanter, og jeg kjenner nokså mange som har/skal adoptere etterhvert ;-)

Vårt gull var forutbestemt for å komme akuratt til oss, det er jeg rimelig sikker på.

Ha en flott dag

Hehe, jeg må flire jeg, for jeg (med 1000 prøverørsbehandlinger bak meg) syns holdningen har her vært akkurat motsatt, at det liksom er edlere å adoptere når man ikke har vært ufrivillig barnløs først. Det var jo faktisk en svært aktiv bruker her for noen år siden som skrev at de med mer enn 2 forsøk bak seg burde bli diskvalifisert fra å adoptere. Og det er helt sant.

[laban]

Hehe, jeg må flire jeg, for jeg (med 1000 prøverørsbehandlinger bak meg) syns holdningen har her vært akkurat motsatt, at det liksom er edlere å adoptere når man ikke har vært ufrivillig barnløs først. Det var jo faktisk en svært aktiv bruker her for noen år siden som skrev at de med mer enn 2 forsøk bak seg burde bli diskvalifisert fra å adoptere. Og det er helt sant.

Det er akkurat som diskusjonstrådene på Foreldreforum om hvorvidt mødre bør jobbe fullt, deltid eller være hjemme - de som selv er hjemme, føles at de hele tiden hetses for å være late, de som jobber, føler at de kritiseres konstant for å forsømme barna sine.

Det der er en sånn evig jentegreie. Man sauser samvittighet og følelser sammen med den praktiske (og i dette tilfellet den medisinske / helsemessige) virkeligheten, og resultatet smaker temmelig dårlig...