"Jeg er bekymret for barnet ditt"

[janeymor]

Vanskelig å finne rollen som mor til skolebarn merker jeg. Føler terskelen er litt høyere nå enn i barnehagen hvis jeg vil ta opp noe...

Ved første samtale med læreren tidlig i høst (bli kjent samtale) sa læreren med et smil at hu hadde vært litt bekymret for gutten vår. Hun sa videre at de andre lærerene hadde trøstet henne med at det nok ville gå seg til. Gutten min er nemlig en litt forsiktig gutt. I starten hadde han villet leie de voksne endel og på turer hadde han ikke løpt rundt med de andre.

Nå har visst dette gått seg til og han har mange venner. På mandag ringte hun meg på jobb og sa hun var blitt bekymret igjen. Han var litt annerledes etter jul og lurte på om det hadde skjedd noe. Han var blitt mer sutrete og brukte lang tid på å kle på seg yttertøy.

Jeg ble glad for samtalen men selvfølgelig litt bekymret jeg også. Avtalen var at jeg skulle prate med gutten min og at vi skulle ringes dagen etter. Hun rigte meg kl 4 og hadde tydeligvis litt dårlig tid. Kvelden før fortale gutten min meg at bestekompisen hans ikke lekte så mye med han ute. Dette har de fulgt opp i dag.

Men må ærlig si at jeg ikke liker ordet bekymring! Jeg er førskolelærer og jobber med unger selv, men det skal gå langt før jeg sier til en forelder at "jeg er bekymret for barnet ditt".

Barn er ulike og takler endringer ulikt og i ulikt tempo uten at det er et problem for dem.

Hvordan ville du reagert? Reagerer du på ordet bekymring?

Må legge til at vi er fornøyde både med skolen og læreren.

[AneM1365380603]

Jeg har fått en slik telefon selv en gang, og jeg også reagerte på ordvalget. Sånn i ettertid var jeg glad lærerinnen ringte. Det viste jo at hun bryr seg om sønnen min. Jeg tror jeg reagerte mest fordi jeg ble så bekymret selv. Kan det være sånn for deg også? Vi vil jo at barna våre skal trives og fungere på skolen. Når en sånn telefon kommer blir i allefall jeg helt i fra meg.

[janeymor]

Jeg har fått en slik telefon selv en gang, og jeg også reagerte på ordvalget. Sånn i ettertid var jeg glad lærerinnen ringte. Det viste jo at hun bryr seg om sønnen min. Jeg tror jeg reagerte mest fordi jeg ble så bekymret selv. Kan det være sånn for deg også? Vi vil jo at barna våre skal trives og fungere på skolen. Når en sånn telefon kommer blir i allefall jeg helt i fra meg.

Var nok det som skjedde. Men hun kunne kanskje valgt andre ord og ungått reaksjonen. Da vi snakket sammen sist skjønte jeg at det ikke var så ille likevel. Sendte henne en kort mail. Håper ikke jeg overreagerte....

[hidi, the scorpion]

"Å være bekymret", er blitt et moteord, som ikke har røtter i virkeligheten, tro meg!

Mange lærere er usikre på sin rolle, fordi barn i dag er mye mer uhemmet enn for noen år siden.... Jeg er _mer_ bekymret for de overaktive barna, som kan gjøre en skoleklasse til et lite helvete.

Foreldre overdrar barn " de ikke kan hanskes med" til skolen, og forventer faktisk at skolen er en plass for mirakler...De fraskriver seg all skyld og forventer at skolen skal gjøre en bedre jobb.

Skolen gjør en god jobb, men de er ikke ansatt av spesialister, hverken på det ene eller andre problemer.

Hjelp startes hjemme!

[Persille1365381127]

Om du tenker litt på det - hvilket ord tenker du at hun burde ha brukt?

Jeg har hatt sånne samtaler mange ganger - og det er gjerne essensen av det man sier man vil ha frem, ikke ett og ett ord. Og det er ikke alltid like lett å velge riktige ord

Litt bekymret betyer bare at hun er litt bekymret - egentlig et godt tegn

Hun kunne brukt urolig, eller betenkt, eller usikker - men jeg tror ikke du skal legge så mye i ordet.

[janeymor]

Om du tenker litt på det - hvilket ord tenker du at hun burde ha brukt?

Jeg har hatt sånne samtaler mange ganger - og det er gjerne essensen av det man sier man vil ha frem, ikke ett og ett ord. Og det er ikke alltid like lett å velge riktige ord

Litt bekymret betyer bare at hun er litt bekymret - egentlig et godt tegn

Hun kunne brukt urolig, eller betenkt, eller usikker - men jeg tror ikke du skal legge så mye i ordet.

Det er ikke bare ordet, men "opplegget" rundt. Gutten min er en rolig, vurderende, tankefull skrue...som sin far Og da vil han av og til falle utenom den typiske A4 gutten som herjer rundt i skolegården. Men at han tusler rundt alene av og til i løpet av dagen betyr ikke at han ikke har det bra! Jeg var faktisk litt sånn selv også når jeg tenker tilbake. Og hvis lærerne, på bakgrunn av dette, melder en bekymring kan det raskt bli større enn det i utgangspunktet er.

Nå i første klasse er det sosiale prioritet (og heldigvis for det), men det må være rom for ulikeheter som jo også er normalt for alderen.

[Persille1365381127]

Det er ikke bare ordet, men "opplegget" rundt. Gutten min er en rolig, vurderende, tankefull skrue...som sin far Og da vil han av og til falle utenom den typiske A4 gutten som herjer rundt i skolegården. Men at han tusler rundt alene av og til i løpet av dagen betyr ikke at han ikke har det bra! Jeg var faktisk litt sånn selv også når jeg tenker tilbake. Og hvis lærerne, på bakgrunn av dette, melder en bekymring kan det raskt bli større enn det i utgangspunktet er.

Nå i første klasse er det sosiale prioritet (og heldigvis for det), men det må være rom for ulikeheter som jo også er normalt for alderen.

Ja, ser den. Men jeg vil tro det er godt ment - at de fokuserer veldig på at ingen skal føle seg alene, og at de da kanskje ikke ser de som innimellom VIL være alene?

[janeymor]

Ja, ser den. Men jeg vil tro det er godt ment - at de fokuserer veldig på at ingen skal føle seg alene, og at de da kanskje ikke ser de som innimellom VIL være alene?

Absolutt! Læreren er nydelig og jeg vet hun bare vil det beste for gutten min. I barnehagen var det motsatt.

Da han var 3 år var jeg kjempeopptatt av at han skulle få seg venner osv men de roet meg og fikk frem verdien i den personligheten han bærer med seg. Målet er jo ikke at vi skal presse ungene inn i en form (jeg jobber som sagt også med barn) men at vi skal hente frem det beste som bor i personene.

Gutten min fikk mange venner i barnehagen, men trengte tid. Det er nok på bakgrunn av dette jeg kjenner jeg vil hun skal roe seg og ikke stresse opp seg selv, oss eller gutten.

[Gjest efoll]

Jeg synes det virker som om læreren brys seg om gutten din. Vær glad for det! Jeg skulle gjerne hatt flere sånn telefonsamtaler med lærerne til mine barn. Fra dem hører vi aldri noe, selv om vi vet at ungene har små og store problemer....

[jubalong70]

"Bekymret" er av de ordene som ikke er presise. Folk legger forskjellige ting i det - og det kan skape forvirring.

Jeg synes nok også at det å bruke bekymring om sistnevnte tilfelle er å skyte litt høyt, men jeg ville ikke brydd meg så mye om det.

[Gjest sola mi]

Nei, jeg bryr meg ikke om hva slags ord som blir sagt. Det som er viktig her er jo at læreren ser ditt barn. Og det er det ikke alle skolebarn som blir rundt forbi på skolene!

Jeg ser det slik at din lærer vil kun det beste for ditt barn og for at han skal ha det fint i skoletiden.

[laban]

Jeg er enig med efoll - vær glad hun følger med og følger opp. Det er mange innlegg her som kritiserer lærere, barnehage- og SFO-ansatte fordi de IKKE gjør dette, men bare regner med at ting vil gå seg til av seg selv.

Ikke heng deg opp i ordbruken - jeg synes også "bekymret" høres ut til å være i sterkeste laget her, men det er individuelt hvor mye man legger i det.

Men det er selvfølgelig helt greit at du forteller om hva slags type sønnen din er og hvordan dere foreldre har inntrykk av at han har det. Hun kan jo ikke vite om disse småtingene er tegn på vantrivsel eller ikke.

Det er sannsynlig at denne læreren etter hvert kommer til å få mer reelle problemer å bruke energien sin på (da tenker jeg ikke på akkurat ditt barn) - kanskje også noe som virkelig gir henne bekymringer...

[grot]

Var nok det som skjedde. Men hun kunne kanskje valgt andre ord og ungått reaksjonen. Da vi snakket sammen sist skjønte jeg at det ikke var så ille likevel. Sendte henne en kort mail. Håper ikke jeg overreagerte....

Jeg synest vel at du overreagerer om du sender henne en mail der du fokuserer på at hun ikke bør bruke ordet "bekymre". Vær glad for at du har en lærer som ser, og som har overskudd til å ta tak i det hun opplever som et problem.

Det er likevel klart at det er du som kjenner gutten din best. Om du vet at det er en del av hans væremåte (som han er helt komfortabel med) å rusle litt rundt alene, så bare forklarer du henne på en vennlig måte at slik er faktisk gutten. Uten å angripe henne for faktisk å bry seg.

At elever går alene i skolegården er veldig ofte tegn på andre ting. Skal ærlig innrømme at det ikke er ofte vi har elever som _velger_ ¨å gå rundt alene..

[Mirabell]

Jeg syns du skal være glad for at læreren bryr seg og ringer deg ang. denne bekymringen! At det viste seg å være lite å bekymre seg over, er jo også bare bra! Det vanlige er vel heller at læreren ikke sier fra før barnet er i mye vanskeligere situasjoner enn det din gutt har vært i.

Jeg syns IKKE du skal skrive til læreren at hun overdramatiserer og at du ikke liker ordet bekymre, da risikerer du at hun ikke vil si fra til deg hvis det virkelig blir noen vanskeligheter med gutten din...

[Gjest Tatjana]

''Barn er ulike og takler endringer ulikt og i ulikt tempo uten at det er et problem for dem.''

Det er sant det, og du kjenner selvsagt barnet ditt best.

''Hvordan ville du reagert?''

Jeg ville satt stor pris på at læreren så mitt barn, og virkelig forsøkte å gjøre det beste for ham. Så ville jeg heller forsøkt å forklare, uten å kritisere læreren, at jeg ikke trodde det var noe problem.

''Reagerer du på ordet bekymring?''

Nei. Antagelig var hun bekymret. Hun har en elev som ikke ser ut til å finne seg helt til rette, og hun prøver så godt hun kan å hjelpe ham _i dialog med hjemmet_. Som laban påpekte, det er nok av innlegg her inne som kritiserer skolen og læreren for å ikke ta kontakt og si fra når det er noe.

''Må legge til at vi er fornøyde både med skolen og læreren.''

Da syns jeg slett ikke du skal drive med flisespikking på at læreren burde valgt et annet ord enn bekymring.

[Gjest Blikkboks]

Hei Janeymor!

Det er sikkert bare en måte lærinnen snakker på, vil jeg tro.

Hun er nok ikke fryktelig bekymret, men det er jo godt at lærere "ser" barna, og også tar små problemer på alvor. Alternativet hadde vel vært mye værre vil jeg tro...

Men du, jeg tror jeg ville spurt henne jeg, om hvor alvorlig hun syns dere skal ta det, og hva hun tenker om temaet.

Lærer-foreldre komunikasjon er viktig, så jeg syns det virker som dere er meget heldige med din sønns lærinne:o)

Ha en super dag.

[Gjest Blikkboks]

Var nok det som skjedde. Men hun kunne kanskje valgt andre ord og ungått reaksjonen. Da vi snakket sammen sist skjønte jeg at det ikke var så ille likevel. Sendte henne en kort mail. Håper ikke jeg overreagerte....

Hei!

Vi får håpe du ikke "skremte" henne, så hun ikke tør å ta det opp igjen, da....

Har du forresten fått noe svar?

Vennlig hilsen

[PieLill]

Bekymret ville nok ikke vært mitt førstevalg av ord i den sammenhengen.

Men om ordet ble brukt om mine barn ville settingen og selve ordvalget vært viktigere enn selve ordet.

Det du beskriver tror jeg at jeg først og fremst ville opplevd som en oppmerksom og omsorgsfull lærer. Så den positive opplevelsen ville nok fått meg til å ikke legge merke til ordvalget. Om jeg la merke til det ville jeg kanskje bare konkludert med at læreren bruker ordet bekymring annerledes enn jeg ville gjort og forstått budskapet ut fra det jeg oppfattet som lærerens tolkning av ordet.

mvh

[punky brewster]

Synes du har vært heldig med læreren som tar opp ting etterhvert, virker som hun er veldig engasjert i elevene sine, så da ville ikke jeg ha hengt meg opp i om hun brukte ordet bekymret, det viktigste er jo å se på helheten