Er det vanlig å ønske at man er syk?

[Gjest]

Jeg syns livet er veldig tungt, og jeg opplever selv at jeg ikke fungerer normalt. Jeg skal snart til behandler i psykiatrien, og skal be om en ordentlig utredning på depresjon, og medikamentell behandling om mine antagelser viser seg å stemme.

Men det er rart. Jeg _håper_ jeg er deprimert. Jeg er ikke som andre, som kanskje ville begynne å grine om de fant ut at de var psykisk syke. Jeg ønsker jeg er det.

Hvorfor? Fordi det da er muli gå gjøre noe med, føler jeg. Da er ikke livet og verden slik det i dag fortoner seg, og de dystre fremtidsutsiktene er ikke lengre reelle.

Jeg håper å begynne med Cymbalta neste uke.

[Gjest jentautenbeininesa?]

Noen ønsker seg sikkert syk på forskjellige måter...

Jeg ønsker meg i perioder en fysisk sykdom istedet for den psykiske lidelsen jeg har...

Når jeg var diagnostisert med depresjon ønsket jeg meg andre psykiske lidelser...eller i det minste at medisinene jeg prøvde funket...det er nemlig _IKKE_ gitt at medisinene du evt. får utdelt virker..._da_ føles livet håpløst...flere år med sliting, så ei stund med utredning, så flere år med utprøving av medisiner... nei...

Nå sitter jeg med en annen diagnose-som har ført til at barnevernet er interessert i jobben jeg/vi gjør. Det igjen gjør at jeg ønsker en fysisk diagnose/sykdom

Prøv å ønske deg noe annet du...

[Gjest]

Noen ønsker seg sikkert syk på forskjellige måter...

Jeg ønsker meg i perioder en fysisk sykdom istedet for den psykiske lidelsen jeg har...

Når jeg var diagnostisert med depresjon ønsket jeg meg andre psykiske lidelser...eller i det minste at medisinene jeg prøvde funket...det er nemlig _IKKE_ gitt at medisinene du evt. får utdelt virker..._da_ føles livet håpløst...flere år med sliting, så ei stund med utredning, så flere år med utprøving av medisiner... nei...

Nå sitter jeg med en annen diagnose-som har ført til at barnevernet er interessert i jobben jeg/vi gjør. Det igjen gjør at jeg ønsker en fysisk diagnose/sykdom

Prøv å ønske deg noe annet du...

Jeg har en annen psykisk lidelse, så jeg vet hva det er snakk om. Jeg skulle såklart ønske meg en fysisk sykdom over dette, men det vet jeg at jeg ikke har.

Hvilken diagnose jeg får endrer jo ingenting for hvordan jeg har det og fungerer nå. Poenget er jo at det kan hende man kan gjøre noe med det om det er en sykdom. At livet bare ikke er så forferdelig, og at jeg er så lat som jeg er.

[gif]

Jeg har en annen psykisk lidelse, så jeg vet hva det er snakk om. Jeg skulle såklart ønske meg en fysisk sykdom over dette, men det vet jeg at jeg ikke har.

Hvilken diagnose jeg får endrer jo ingenting for hvordan jeg har det og fungerer nå. Poenget er jo at det kan hende man kan gjøre noe med det om det er en sykdom. At livet bare ikke er så forferdelig, og at jeg er så lat som jeg er.

Eg har det akkurat motsett, når eg _kun_ var deprimert så var det noko eg kjente og det var _bare_ i hovudet. Eg møtte først oppsøke hjelp når det slo over i fysiske symptomer.

Har i tillegg nokre hjerteproblem, som aldri kan bli bra. Det er _verre_ synest eg, enn noko psykisk som potensielt sett kan bli bra.

Eg ønsker meg eigentleg kun konkrete problem som eg kan gjera noko med, eller som det er eit håp. Og ikkje diffuse/svimmel eller hjertestans type problem. Det hjelper også å vite -kva det er-, same kva det er.

Men, eg trur dette kanskje er "graset ser grønere ut på andre sida", same kva ein slit med. Bare fordi ein ønsker seg ut av situasjonen, og alt anna fortoner seg betre.

[Gjest]

Eg har det akkurat motsett, når eg _kun_ var deprimert så var det noko eg kjente og det var _bare_ i hovudet. Eg møtte først oppsøke hjelp når det slo over i fysiske symptomer.

Har i tillegg nokre hjerteproblem, som aldri kan bli bra. Det er _verre_ synest eg, enn noko psykisk som potensielt sett kan bli bra.

Eg ønsker meg eigentleg kun konkrete problem som eg kan gjera noko med, eller som det er eit håp. Og ikkje diffuse/svimmel eller hjertestans type problem. Det hjelper også å vite -kva det er-, same kva det er.

Men, eg trur dette kanskje er "graset ser grønere ut på andre sida", same kva ein slit med. Bare fordi ein ønsker seg ut av situasjonen, og alt anna fortoner seg betre.

Kan være med noe med "gresset er grønnere..." ja... absolutt...

Og må egentlig rette meg selv og, jeg vil jo heller ha de lidelsene jeg har enn å ha kreft, f.eks... det kommer jo helt an på hva slags somatisk lidelse det dreier seg om.

Men en ting er at psykiske lidelser ofte går mer ut over det sosiale... hadde JEG fått en omatisk lidelse i stedet, hadde jeg neppe mistet alle vennene mine og endt opp helt alene slik jeg er i dag. Familien ville hatt lettere for å takle det og. Sier ikke noe absolutt her, men i mitt tilfelle ville det sosiale fortonet seg mye bedre med en somatisk lidelse.

[gif]

Kan være med noe med "gresset er grønnere..." ja... absolutt...

Og må egentlig rette meg selv og, jeg vil jo heller ha de lidelsene jeg har enn å ha kreft, f.eks... det kommer jo helt an på hva slags somatisk lidelse det dreier seg om.

Men en ting er at psykiske lidelser ofte går mer ut over det sosiale... hadde JEG fått en omatisk lidelse i stedet, hadde jeg neppe mistet alle vennene mine og endt opp helt alene slik jeg er i dag. Familien ville hatt lettere for å takle det og. Sier ikke noe absolutt her, men i mitt tilfelle ville det sosiale fortonet seg mye bedre med en somatisk lidelse.

Ja, eg trur det beste er å ta fatt i situasjonen slik den faktisk er, og ikkje slik den hypotetisk kunne ha vore.

Om du ekskluderer alle somatiske sjukdommer som kan påvirke det sosiale, så er det ganske mange...

Men det er klart me ville nok alle heller ha vore forkjølte enn dette her styret

[Gjest Spekepølse]

Du håper ikke at du er syk. Du håper på finne forklaringen på at du ikke føler deg bra, en forklaring som kan hjelpe deg til å få det bedre.

Det er stor forskjell.

[Gjest Spekepølse]

Tja, delvis ja... men jeg håper også jeg ikke er lat og uten evne til å presse meg selv...

Selvfølgelig gjør du det. Fordi som regel er man ikke lat og uten evne til å presse seg selv. Hvorfor skal man FØRST tenke at man er lat?Hvorfor kan man ikke først få tenke : jeg er ikke lat, det må være noe galt med meg, jeg vil undersøke.

Selvfølgelig vil ingen ønske å ikke finne et svar, og sitte igjen med å tro at en er lat.

[Gjest fnugget]

Kan være med noe med "gresset er grønnere..." ja... absolutt...

Og må egentlig rette meg selv og, jeg vil jo heller ha de lidelsene jeg har enn å ha kreft, f.eks... det kommer jo helt an på hva slags somatisk lidelse det dreier seg om.

Men en ting er at psykiske lidelser ofte går mer ut over det sosiale... hadde JEG fått en omatisk lidelse i stedet, hadde jeg neppe mistet alle vennene mine og endt opp helt alene slik jeg er i dag. Familien ville hatt lettere for å takle det og. Sier ikke noe absolutt her, men i mitt tilfelle ville det sosiale fortonet seg mye bedre med en somatisk lidelse.

Det virker som mange har lettere for å forholde seg til en somatisk syk person enn en som er psykisk syk. Da blir det så konkret, og mange skiller mellom person og sykdom.

Men én gang man får en psykisk lidelse, så blir det vanskeligere for andre å skille mellom person og sykdom fordi den psykiske smerten nødvendigvis vil prege oss som personer.

Men med det er det ikke sagt at mennesker som har en somatisk sykdom ikke har psykisk smerte. De også har nok varierende grad av deg, pga sin sykdom.

Men det blir på en litt annen måte. Det er lettere å vite at man er redd og har det vondt fordi man har diabetes feks. Da har man en konkret årsak.

Ved psykiske lidelser så blir skambegrepet så sterkt fordi mange ofte kan miste grepet på livet sitt og seg selv. Det er svært skremmende å oppleve, både for den det gjelder og de rundt. Det blir vanskeligere å kommunisere.

Mange av de jeg brydde meg om forsvant da jeg hadde det som det verst. Det ble en ekstra belastning og skamfølelsen vokste, fordi jeg ikke klarte å opprettholde et normalt sosialt liv lenger.

Nå har noen av disse "vennene" dukket opp igjen. Kjenner jeg bryr meg om de ennå. Men nå har ting forandret seg. Det er så mye som er vanskelig og vondt at jeg ikke orker å være sosial og ha et forhold til andre. Vi lever i to ulike verdener og jeg er ikke sikker på om jeg vil gjenopprette kontakten.

Gud må vite hvor livet fører meg hen, men det blir i allefall ikke slik som det var en gang...

Bare noen litt såre tanker fra meg.

[igna]

Tja, delvis ja... men jeg håper også jeg ikke er lat og uten evne til å presse meg selv...

Sliter også med tiltaksløshet på grunn av sykdomen.

Er det noen som har forslag på hvordan komme i gang

[Gjest Riktige_tingene]

Nei, det er nok ingen som helt klarer å erkjenne at man er lat og ikke klarer å presse seg selv. Det er mye lettere å godta at man er syk, sånn sett, i det minste. For da har man jo grunner til karaktersviktet.

Jeg har jobbet med mennesker med fysiske sykdommer.Og forskjellen mellom hva den enkelte kan og klarer er på ingen måte synonymt med alvorlighetsgraden av sykdommen

Egentlig så tror jeg de fleste klarer mer enn de tror.Og det er nå dessverre slik at både psykisk og fysisk sykdom kan gå sterkt inn på selvbilde.En føler seg udugelig og at en ikke klarer noe eller orker noe eller får til noe.Å presse seg til å gjenomføre ting en ikke klarer og så oppleve motløshet fordi en ikke får det til vil bare være skadelig.Men å ha noe å strekke seg mot er viktig.

Og følelsen av å nå et mål en har jobbet og strevd mot,Å få den mestringsfølelsen er utrolig herlig.Feks så var jeg i går i familieselskap og klarte å smile og være hyggelig og kose meg.Og jeg vet at det ble veldig satt pris på at jeg kom.Jeg er sånn som ofte har unngått sånne ting "jeg fikser ikke å være sosial" , og det å oppleve at det går bra og at jeg klarte det er utrolig fint.Jeg grudde meg ekstremt til det og jeg hadde ikke lyst å dra i det hele tatt.

[Orio]

''Hvorfor? Fordi det da er muli gå gjøre noe med, føler jeg. Da er ikke livet og verden slik det i dag fortoner seg, og de dystre fremtidsutsiktene er ikke lengre reelle.''

Det du håper er vel egentlig at det er en mulighet for å bli bedre? Det er vanlig, og ofte er det nødvendig med en diagnose for å få riktig behandling.

[Gjest tubbel]

Du ønsker jo ikke å være syk, men du ønsker å finne ut spesifikt hva som er galt, slik at du kan få en behandling som kan gjøre det frisk, fordi du da kan få det bedre :-)

Skjønner deg veldig godt jeg.

[Gjest fnugget]

Du har rett i dette. Det er en ganske vanlig situasjon, tror jeg, for en som er psykisk syk.

Noe jeg har tenkt på at det jo er en forskjell mellom å slite psykisk, og det å være psykisk syk. De som sliter psykisk er kanskje sørgende. Det innebærer ikke det samme sånn sosialt sett som psykisk _sykdom_ ofte kan innebære. Selv om det er psykisk lidelse begge typer.

''Noe jeg har tenkt på at det jo er en forskjell mellom å slite psykisk, og det å være psykisk syk. De som sliter psykisk er kanskje sørgende. Det innebærer ikke det samme sånn sosialt sett som psykisk _sykdom_ ofte kan innebære. Selv om det er psykisk lidelse begge typer.''

Ja, det tror jeg også på. Jeg vil heller si at jeg sliter psykisk enn at jeg har en psykisk lidelse. Jeg sliter psykisk fordi det har skjedd mye vondt i livet mitt.

Men så har jeg vel også fått en psykiatrisk diagnose som følge av dette begredelige livet mitt. Så hva er høna og egget.

Tror i allefall det er viktig å ikke påta seg all skylden fordi man sliter psykisk. Det er som regel utløsende årsaker til at man har det sånn. Enten det er slik eller sånn, så er det som regel en årsak, enten den er genetisk, miljøbestemt eller en blanding. Vi kan ikke ha skyldfølelse når det er så mange faktorer i bildet som påvirker og avgjør. De færreste vil vel ha det sånn, men vi blir skadet gjennom livet.

Og så er det å finne veien ut igjen da...en vei som kan være mye lenger og tøffere enn vi først trodde. Men har vi noe valg?

[Gjest fnugget]

"Teoretisk sett", og når jeg tenker på andre, så anklager jeg selv ikke menneker som har blitt syke som følge av narkotikabruk jeg. Selv om alle veit at det er risikabelt å prøve hasj.

Angående _meg selv_ er det anderledes. Jeg føler skam og skyld. Jeg føler at andre benekter at jeg har en sykdom, og de tankene er jo noe som kommer fra meg selv. Det er aldri noen som har sagt det til meg.

Dette tror jeg også er veldig vanlig...

Ja enig i det. Er vel stort sett sånn jeg også tenker for tida..

[rose23]

Sliter også med tiltaksløshet på grunn av sykdomen.

Er det noen som har forslag på hvordan komme i gang

Jeg var vanvittig tom og apatisk i nesten et år. Alt var et ork, og jeg tvang meg bare til å gjøre det som var ytterst nødvendig. Samtidig drakk jeg veldig mye, hadde vanvittig angst, skadet meg og tok mindre overdoser med piller og gjorde mye annet. Hadde daglig kontakt med psykiatrien, og gikk på et antidepressiva som heter remeron uten at det hjalp. Men så begynte jeg på cipralex i oktober. Første to månedene, ble jeg nesten verre. Men i dag: Fått meg ny jobb, sluttet å drikke, nyter livet og er full av energi. Jeg går også turer hver dag og spiser bare lett og sunn mat. Jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle se lyst på livet igjen, men det gjør jeg nå. Kunne ligge å vri meg i kramåegråt natt etter natt, men nå har jeg nesten ikke grått på noen måneder.