Jeg er så lei meg...

[Gjest ulykkelig mor]

I dag blei jeg så sint på sønnen min. Han er 4 år og av og til forstå han ikke at han må la være å dytte, pirke, slå...

Og i dag var det jeg som fikk gjennomgå. Og det er første gangen.

det begynte med at han stakk meg hardt i øyet mens jeg kledde på ham da jeg henta ham i bhg. Etterpå kløyp ham meg i armen, og til slutt dytta han meg så jeg nesten falt, da jeg bøyde meg ned for hjelpe ham med sokkene hans.

Dette var ikke dytting fordi jeg på noe vis stod i veien for ham eller han var irritert eller noe... Det var totalt uprovosert. Og jeg vet han gjør dette mot andre unger daglig. Han følges tett opp i bhg.på dette området.

Det er altså første gangen jeg har opplevd at han så systematisk har gjort noe sånt mot meg.

Jeg blei lei meg. Dette temaet som vi snakker med bhg.titt og ofte om, det sliter litt på meg. Jeg bekymrer meg. bekymrer meg for at han ikke skal lære at det er uakseptabelt å slå o.l.andre unger. bekymrer meg for at han skal bli upopulær blant kompisene og bli gående alene.

Jeg har hatt en tung høst. Har slitt psykisk med mange ting fra bl.a.barndommen min. Noen av de tingene jeg har forøkt å ta et oppgjør med derfra er oppveksten min med en overkontrollerende og manipulerende mor. Ho har alltid manipulert meg følelsesmessig, i det stille. Jeg fikk aldri lov til å vise sinne eller negative følelser da jeg vokste opp.

I dag da vi kom hjem fra bhg.sprakk det for meg. Jeg kjente meg så motløs, så ute av stand til å se hva jeg skal gjøre for å hjelpe gutten min til å forstå at han ikke kan oppføre seg sånn. Det kokte mer og mer for meg, og jeg tidde bom stille. han skjønte ingen ting. Han hadde vel allerede glemt episoden i bhg. Jeg tok ikke skikkelig fatt i ham der, pga.mye andre folk. Sa bare nei, nei, ganske strengt mens jeg så ham inn i øynene.

Da jeg kom hjem som sagt, hadde jeg bygd meg opp en sånn avmakt at jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Dermed sprakk jeg. Jeg ropte høyt til ham. Han begynte å gråte og krølla seg opp i en stol. Jeg gikk inn på kjøkkenet og prøvde å roe meg ned.

Til slutt gikk jeg inn til den gråtende bylten i stolen. Fikk snudd ham rundt og snakka alvrolig med ham om hvorfor jeg var så sint. Spurte om han skjønte hvorfor jeg var sint. Det gjorde han mente han. Jeg spurte om han ville si unnskyld til meg. Det ville han, og det gjorde han, mens jeg bare kjente at det var jeg som burde be ham om unnskylding. Jeg er den voksne!... Jeg ba ham om unnskyldning for at jeg skrek til ham, og sa at jeg skjønte at han var lei seg! Men at jeg ikke kunne sitte og se på lenger at han dytter, klyper, slår osv.

Etterpå gav vi hverandre en klem. Jeg tok ham på fanget og vi slappa av i 10 minutter mens vi småprata rolig med hverandre.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Delvis ønsker jeg å skrive ned det som skjedde, for å se ting klarere. Delvis ønsker jeg tilbakemelding fra dere andre på hvor ille en sånn utskjelling fortoner seg for et barn. Jeg angrer så fryktelig fælt! Skulle så fryktelig gjerne ha et annet reaksjonsmønster, en annen beredskap for å takle uønsket atferd fra gutten min.

Noen som kan hjelpe meg med disse reaksjonene mine?

Hilsen

[AneM1365380603]

Du er nok ikke alene om å sprekke overfor barna. Jeg har selv vært så sint at jeg står og skjelver etterpå, men det er heldigvis noen år siden sist.

Det beste er i grunnen om du sprekker i en situasjon, ikke etterpå, men det vet du Jeg skjønner godt frustrasjonen bygger seg opp, så kan en liten bagatell utløse sprekken. Barnet har ikke vondt av å se at de voksne har grenser og kan bli sint og lei seg.

Jeg tror kanskje sønnen din trenger mye ros de gangene han ikke slår og dytter. Si at du visste at han er stor gutt nå og skjønner det. Sånt elsker de å høre Gi han en klem regelmessig og si at du synes det er så kjekt å være med han. Hvis han skulle slå igjen kan du spørre om han glemte seg.

Han må få lov til å være sint, men du kan hjelpe han med alternative måter å få sinnet ut på. Det er bedre at han roper f eks "Jeg er sint!". Den påkledningssituasjonen tror jeg var mer et behov for oppmerksomhet. Han kan sikkert trenes opp til å nyte mer positiv oppmerksomhet.

Jeg ville uansett ikke stemplet han som slem, for ofte kan de med det stempelet arbeide for å leve opp til det. Bedre da å leve opp til et positivt stempel. Han har sikkert mange gode sider du kan begynne med

[Dings74]

Jeg forstår godt hvordan du føler deg nå. Jeg har også sprukket et par ganger ovenfor barna, og brølt til dem.

Barn har ikke vondt av å se at også vi voksne kan bli sinte av og til, så lenge vi forklarer hvorfor vi blir sinte.

Du skriver at dere satte dere ned og pratet etterpå, og hadde en god kosestund. Det er kjempeflott at dere snakket om situasjonen. Tror det er viktig å presisere for barna at det ikke er dem som person man ikke liker/er sint på, men det de gjorde/selve situasjonen.

[Gjest trooghåp]

Noen trøstens ord til deg.Alle har nok opplevd å sprekke noen ganger. I og med at han er ofte slik i barnehagen,så er det kansje noe som plager ham? Har ikke de noen råd til deg? Mye ros i de rette øyeblikkene og ellers gode samtaler og forklaring når du blir sint-så han skjønner hvorfor-da går seg til...Ellers er det ingen skam å søke hjelp.

[PieLill]

Barna skal ut i en verden der folk kommer til å eksplodere om de stapper fingre i andres øyne...

Jeg tror ikke eksplosjoner er galt om de ikke kommer for ofte. Faktisk er det en del av hva barn må lære seg å takle. Barn må også vite at visse ting gjør man bare ikke mot mamma. Da raser verden sammen for en stund. Barn må lære seg at mamma har noen absolutte grenser som det vil koste dyrt å trå over.

Vi er ikke bare rollemodeller på vennlighet og selvbeherskelse. Vi må også være rollemodeller på å sette grenser for hva vi tillater andre å gjøre mot oss, også når det trengs litt sterkere virkemiddel.

Men eksploder gjerne med en gang og drit i hvem som står rundt. Iblant kan slike jordskjelvopplevelser på sikt spare både en selv og barnet for mye småkjefting og en følelse av at man er missfornøyd med barnet. Litt som å dra ut en tann raskt i stedet for å sigpine.

Det er godt at du ikke vil gå i samme grøft som din mor. Men ikke alle "virkemidlene" hun brukte er prinsippielt gale. Det var måten hun brukte dem på.

Jeg vil gå så langt som å si at det blir galt overfor barnet og ikke tillate seg å bli skikkelig sint og/eller å be om unnskyldning hver gang man blir sint. Noen ganger opplever barna et velfortjent sinne rettet mot seg.

Om mor og/eller far behandler sinne som noe fullstendig feil, hvordan skal da barnet lære å takle både sitt eget og andres sinne? Hvordan skal barnet lære at det går an å bli sint og sin ifra så det jomer uten å gå berserk.

Om mamma blir full av skyldfølelse uansett årsaken til at hun ble sint, hvordan skal man da unngå at barnet adopterer en lignende type skyldfølelse?

Slik du beskriver det som skjedde, synes jeg du taklet situasjonen veldig bra. Det trengtes kraftigere lut enn bare streng stemme. Samtidig gav du barnet en god og farbar vei tilbake og var i tillegg villig til å innrømme egne feil.

Gutten din har sikkert skjønt litt mer om hvor uakseptabel denne adferden er. Samtidig vet han enda bedre at mamma er glad i ham og at sinne går over mens kjærlighet og omsorg består.

mvh

[jubalong70]

Jeg synes du hadde veldig sunne reaksjoner. Skulle jeg gjort noe anderledes, så var det å ta litt mer fatt i situasjonen der og da i barnehagen. Tror nok at jeg hadde sagt i fra på en litt hardere måte med en gang, fordi jeg ikke tolererer slike ting.

Reaksjonen hjemme forstår jeg kjempegodt. DEt bygde seg opp i deg, du sprakk (noe vi alle gjør fra tid til annen), du fikk roet deg ned, snakket med gutten og ikke minst så fikk du selv bedt om unnskyldning.

Du var et forbilde for både gutten og oss andre foreldre.

*Klapp på skulderen og en god klem til deg*

[Lillemus]

Det der opplever vi vel alle innimellom, om det er noen trøst.

Synes du taklet det veldig bra jeg, etter sinneutbruddet ditt. Tror ikke unger har vondt av å se at mamma eller pappa kan sprekke noen ganger heller, så lenge det er unntaket og ikke regelen. )

Husker en gang min to (da 5 og 7 år?) og jeg skulle gå på nærbutikken. De klarte ikke engang å kle på seg yttertøyet uten at det bare ble bråk og hyl og tull og krangling. Til slutt brølte jeg noe sånt som:"Hvis dere skal holde på sånn så blir det ingen butikktur! Da blir det ingen middag i dag, ingen kveldsmat og slettes ikke noe lørdagsgodt!" Så kledde jeg av meg yttertøy og sko og satte meg i godstolen på stua og var _sint_. Skal si deg de fikk på seg klærne i full fart og var engler resten av dagen! Men det er sjelden det er nødvendig med sånne utbrudd fra min side da. )

[Gjest Valnøtt]

Unger tåler en storm, det er varig, dårlig klima de ikke tåler.

Dette går helt fint. Det er ikke farlig at du viser sønnen din at du har grenser for når strikken ryker du også.

Fortsett å snakke om det de neste dagene, minn han på hvor lei deg du ble og at det blir du ikke hvis han greier å ikke slå/klype osv. Og det viktigste av alt - gi ham en alternativ løsning.

Når han føler for å slå, så gi ham noe han skal gjøre isteden. For eksempel at han skal gå til en voksen og si at "nå er jeg så sinna på nn at jeg har lyst til å dytte h*n skikkelig hardt". Da lærer han et reaksjonsmønster hvor han får flagget sinnet sitt på en måte uten vold.

Snakk med de voksne i barnehagen om den løsningen du finner, slik at de vet at når han sier akkurat det der så er det et stikkord til at de slipper det de driver med og hjelper ham, samtidig som han får positiv respons på at han har løst situasjonen bra - _og_ salev føler at han har fått gitt utrykk for frustrasjonen sin.

Stor klem, det går seg til etterhvert.

[Gjest ulykkelig mor]

Tusen,tusen takk for kjempehyggelige og konstruktive svar! Jeg fordømmer meg selv så hardt når jeg ikke lever opp til det jeg forventer av meg selv, så derfor er det så godt å lese noen tilbakemeldinger som ikke er fordømmende.

Tusen takk!

[hidi, the scorpion]

Tusen,tusen takk for kjempehyggelige og konstruktive svar! Jeg fordømmer meg selv så hardt når jeg ikke lever opp til det jeg forventer av meg selv, så derfor er det så godt å lese noen tilbakemeldinger som ikke er fordømmende.

Tusen takk!

Alltid godt å vite at andre har vært der før deg! Synes å lese at du er en riktig god mamma, og i tillegg er du menneskelig...

Alle mødre har dårlig samvittighet, spiller ingen rolle om den er relevant eller ikke, vi er bare utstyrt slik

Barn som opplever sjeldne raseriutbrudd, tar ikke skade av det. Jeg tror det er sunt både for mor og barn;)

[Mrs. Wallace]

Unger tåler en storm, det er varig, dårlig klima de ikke tåler.

Dette går helt fint. Det er ikke farlig at du viser sønnen din at du har grenser for når strikken ryker du også.

Fortsett å snakke om det de neste dagene, minn han på hvor lei deg du ble og at det blir du ikke hvis han greier å ikke slå/klype osv. Og det viktigste av alt - gi ham en alternativ løsning.

Når han føler for å slå, så gi ham noe han skal gjøre isteden. For eksempel at han skal gå til en voksen og si at "nå er jeg så sinna på nn at jeg har lyst til å dytte h*n skikkelig hardt". Da lærer han et reaksjonsmønster hvor han får flagget sinnet sitt på en måte uten vold.

Snakk med de voksne i barnehagen om den løsningen du finner, slik at de vet at når han sier akkurat det der så er det et stikkord til at de slipper det de driver med og hjelper ham, samtidig som han får positiv respons på at han har løst situasjonen bra - _og_ salev føler at han har fått gitt utrykk for frustrasjonen sin.

Stor klem, det går seg til etterhvert.

''Unger tåler en storm, det er varig, dårlig klima de ikke tåler.''

Det var en fin måte å si det på!