Et vanvittig raserianfall...

[Gjest misslykket mor]

Hjelp!

4 åringen sitter og spiller dataspill. 9 åringen spør fint om han kan få skjekke noe fordi han tror at han fikk en melding på msn.

4 åringen nekter og vi prøver å megle litt, men 4 åringen gir seg ikke.

For noen dager siden var situasjonen omvendt..9 åringen hadde vært på dataen lenge og drøyer og drøyer utover vår oppsatte tid, kun for å irrtere 4 åringen.

Det endte med at 9 åringen går i protest og smeller igjen en glassdør (takk og lov knuste ikke døra) og gjorde slik at forskjellige nipsting raste ned fra en hylle og knuste.

Jeg ber ham komme å rydde, noe han nekter, han skal gjøre det etter at han har fått dataen.

jeg sier at han ikke får tilgang til dataen før han har rydda.

Han kommer , men er skikkelig stygg i munnen mot meg og 4 åringen.

Jeg blir sinna og sier at telefonen blir inndratt dersom jeg hører slikt snakk en gang til.

Det går tre sekunder så kommer det flere stygge ting, og telefonen er inndratt.

Jeg takler ikke slike situasjoner og klikker. Han SPYTTET på meg...... Jeg ble helt målløs og ba han holde seg i senga uten ett ord i en time.

Der ligger han enda og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå.

Jeg er helt skjelven.

Han er til vanlig en meget snill, god og flink gutt med et stort hjerte. Han er lærernes yngling og oppfører seg eksemplarisk på skolen. Heldigvis. Men hvordam takle dette?

Jeg er ikke flink til det, men hva gjør jeg når faren bare går fra det hele? Jeg er sikker på at jeg irriterer 9 åringen og gjør saken enda verre, så jeg trenger hjelp til å takle og å unngå slike situasjoner.

hjeeeeeeeeelp!

[Gjest Geir]

''''Der ligger han enda og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg er helt skjelven''''

Sett deg ned å slapp av, og la guttungen ligge i senga til det er gått èn time.

Så har dere begge sannsynligvis fått ned pulsen, slik at du kan sette deg på sengekanten og forklare dette med klare grenser for oppførsel (uten å igjen kjefte eller kritisere), deretter sier du at du er glad i han uansett og spør om dere kan legge episoden bak dere.

Forhåpentligvis har han også roa seg (og fått tenkt seg om) såpass mye at han går med på en "fredsavtale", denne kan dere forsegle med en god varm klem!

Lykke til ! :-)

[Gjest misslykket mor]

''''Der ligger han enda og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg er helt skjelven''''

Sett deg ned å slapp av, og la guttungen ligge i senga til det er gått èn time.

Så har dere begge sannsynligvis fått ned pulsen, slik at du kan sette deg på sengekanten og forklare dette med klare grenser for oppførsel (uten å igjen kjefte eller kritisere), deretter sier du at du er glad i han uansett og spør om dere kan legge episoden bak dere.

Forhåpentligvis har han også roa seg (og fått tenkt seg om) såpass mye at han går med på en "fredsavtale", denne kan dere forsegle med en god varm klem!

Lykke til ! :-)

Takk, det skal jeg gjøre. Men jeg tror nok ikke at han gir seg så lett. Gir jeg ham en time til da eller?

[Gjest togli]

Jeg er enig med Geir!

Dette kom nok som et sjokk på deg siden du ikke er vant til at han er slik, men mange foreldre opplever slikt relativt ofte ;-)

Ikke lag for mye oppstyr rundt slike ting, men vær konsekvent når du har satt grenser!

[Gjest Geir]

Takk, det skal jeg gjøre. Men jeg tror nok ikke at han gir seg så lett. Gir jeg ham en time til da eller?

Nei, du har sagt en time og da må du holde avtalen.

[PieLill]

Hvordan går det nå?

Jeg synes du taklet det imponerende bra. Slikt kan ta pusten fra hvem som helst. Du fulgte opp dine trusler og reagerte kontant da gutten gikk helt av skaftet overfor deg. Barn med de "aller beste" foreldre kan finne på slikt. Det er dine reaksjoner som avgjør om det blir en langvarig vane.

To-tre ukers inndragning av mobil og data for å spytte på moren sin og for å prøve å terrorisere seg til dataen vil være rimelig. Det skal koste barn svinaktig dyrt å gå løs på sin mor eller vise den type mangel på respekt som du beskriver. Tar man det knallhardt nok første gang, blir det som regel ikke så mange flere.

Så får du ta faren en stripe senere. Han kan da heller ikke være interessert i å ha en tenåring som spytter på foreldrene sine om noen år. Så det er helt nødvendig at han støtter deg og dere står sammen. (Tør ikke tenke på hva faren hadde gjort om mine barn hadde spyttet på meg.) Man vinner barnas respekt ved å selv sette seg i respekt og ved den støtten og respekten man som foreldre viser hverandre.

mvh

[Gjest misslykket mor]

Hvordan går det nå?

Jeg synes du taklet det imponerende bra. Slikt kan ta pusten fra hvem som helst. Du fulgte opp dine trusler og reagerte kontant da gutten gikk helt av skaftet overfor deg. Barn med de "aller beste" foreldre kan finne på slikt. Det er dine reaksjoner som avgjør om det blir en langvarig vane.

To-tre ukers inndragning av mobil og data for å spytte på moren sin og for å prøve å terrorisere seg til dataen vil være rimelig. Det skal koste barn svinaktig dyrt å gå løs på sin mor eller vise den type mangel på respekt som du beskriver. Tar man det knallhardt nok første gang, blir det som regel ikke så mange flere.

Så får du ta faren en stripe senere. Han kan da heller ikke være interessert i å ha en tenåring som spytter på foreldrene sine om noen år. Så det er helt nødvendig at han støtter deg og dere står sammen. (Tør ikke tenke på hva faren hadde gjort om mine barn hadde spyttet på meg.) Man vinner barnas respekt ved å selv sette seg i respekt og ved den støtten og respekten man som foreldre viser hverandre.

mvh

Det skal være sagt at faren var på vei ut da det hele startet og spyttingen skjedde etter at han hadde gått. Han er ikke så tafatt som det kunne virke som utfra innlegget mitt! han ville nok gått av hengslene hvis han var her da det skjedde.

Jeg gikk inn etter en time slik som Geir anbefalte, satte meg på sengekanten, sa at jeg hadde roet meg. Unnskyldte det dumme jeg sa (For jeg sa mye dumt...) og forklarte ham at jeg ikke aksepterte slik oppførsel, men at jeg var ferdig med det nå og håpte at han kunne si unnskyld han også.

Jeg fikk ikke noe svar, så jeg sa at jeg gikk og at jeg var å finne på stua.

Han kom tuslende etterhvert og omsider kom også unnskyldningen.

Vi har faktisk hatt en fin kveld sammen alle sammen!

Neste gang skal jeg prøve å være litt roligere... (jeg skal jeg skla jeg skaaaaal)

[PieLill]

Det skal være sagt at faren var på vei ut da det hele startet og spyttingen skjedde etter at han hadde gått. Han er ikke så tafatt som det kunne virke som utfra innlegget mitt! han ville nok gått av hengslene hvis han var her da det skjedde.

Jeg gikk inn etter en time slik som Geir anbefalte, satte meg på sengekanten, sa at jeg hadde roet meg. Unnskyldte det dumme jeg sa (For jeg sa mye dumt...) og forklarte ham at jeg ikke aksepterte slik oppførsel, men at jeg var ferdig med det nå og håpte at han kunne si unnskyld han også.

Jeg fikk ikke noe svar, så jeg sa at jeg gikk og at jeg var å finne på stua.

Han kom tuslende etterhvert og omsider kom også unnskyldningen.

Vi har faktisk hatt en fin kveld sammen alle sammen!

Neste gang skal jeg prøve å være litt roligere... (jeg skal jeg skla jeg skaaaaal)

Dette taklet du mesterlig. Gi deg selv en velfortjent klapp på skulderen og en god posjon skamros!

;-)

Beklager at jeg missforsto farens rolle.

I slike situasjoner der barna så til de grader tråkker over absolutte grenser, tror jeg nesten det er bedre å overreagere enn underreagere, innenfor visse grenser selvfølgelig. Så får man heller rydde opp etterpå slik du gjorde.

Et eller annet sier meg at gutten ikke kommer til å gjøre slikt så ofte.

;-)

Ha en hyggelig helg.

mvh

[Gjest efoll]

En sjelden gang opplever vi også dette. Tro meg, du er ikke mislykket. Jeg synes du reagerte veldig ok. Følg Geirs råd. Husk det med å forklare. Han vet det nok også, inners inne, men gjentagelse gjør ingn ting.

Min datter er på samme alder. Senest i går hadde hun et lignende utbrudd. Hun spytter ikke, da. Men hun kan kasta ting, samt slå, først og fremst kan hun slå lillebror. Hun er en følsom sjel som reagerer kraftig dersom ting ikke går hennes vei. Hun reagerer også kraftig dersom ting går hennes vei Det er noe av det sjarmerende ved henne, hun blir veldig begeistret og veldig fortvilet....

Ofte pleier jeg da å la henne få være litt for seg selv. Så roer hun seg, og jeg kan snakke "fornuftig" med henne om episode. Å prøve å gjøre det i kampens hete, nytter ikke.