Uenighet om barneoppdragelsen

[Gjest samlivskrøll]

Jeg og mannen min sliter i parforholdet.

Problemene har vokst etterhvert som ungen vår har blitt større (nærmer seg 4år), og bunner i ulik oppfatning i barneoppdragelsen. Han bedriver det jeg vil kalle autoritær oppdragelse, og kritiserer og underkuer ungen støtt og stadig. Det er nesten aldri et rolig måltid hos oss - enten sitter ikke ungen rett, eller så pirker hun i maten, eller så søler hun. Det er alltid noe å kritisere for...

Selv ønsker jeg å gi ungen færre, men klare grenser - for å gi henne muligheten til å føle at hun mestrer noe, at det er lov å gjøre feil, samtidig som ikke "alt" er lov. Samtidig ønsker/krever partneren min at jeg skal støtte oppunder det han sier til ungen,

slik at ungen skjønner at vi er enige om det han forlanger. Gjør jeg ikke det, undergraver jeg hans autoritet, og ungen blir ulydig i følge han. Jeg prøver å støtte opp under det jeg føler er OK, men jeg klarer ikke støtte han i "hakkingen" han bedriver.

Selvfølelsen til ungen går nedenom og hjem, og barnet gir mye uttrykk av å være lei seg, sinna og frustrert.

Vi er inne i en vond sirkel nå. Ungen mistrives, mannen er sur (fordi jeg ikke klarer gi den støtten han mener han skal ha), og jeg mistrives. (Jeg klarer aldri slappe av, siden hverken det jeg eller ungen gjør tydligvis er godt nok.)

Vi har hatt flere diskusjoner om temaet, men de ender hver gang med at jeg blir syndebukk fordi jeg er for ettergivende og ikke gir han den oppbacking han "skal" ha når han oppdrar

ungen. Han vet best, og er i grunn ikke interessert i å høre på noe annet. Jeg er klar over at jeg av og til feiler i oppdragelsen, men jeg er bare et menneske, og prøver i stedet å lære av mine feil.

Jeg har foreslått at vi skulle søke hjelp for å få en tredjepart til å hjelpe oss med å finne en middelvei vi begge kan leve med - men han nekter å bli med.

Har dere noen råd til hva jeg kan gjøre?

[KaVa]

Uff, for en tung situasjon!

Jeg ville ikke vært med på en slik barneoppdragelse. Hva godt skal den gjøre barnet? Stadig hakking og kritikk gjør muligens barnet lydig, men dere skal da ikke dressere en hund? Dere har jo en unge som skal vokse - på alle måter.

Jeg ville krevd at dere får inn en nøytral tredjepart. Dersom dere fortsetter i den banen dere gjør nå, ødelegger dere forholdet mellom dere, og skaper et oppvekstmiljø for barnet som ikke er bra for det.

mener

[lillemegpåtur]

Han "mishandler ungen psykisk" etter min mening, slik oppførsel som det der ødelegger et barn! Du kan hilse ham og si at det vet jeg alt om... og forresten, jeg har ikke kontakt med mor i dag. Far derimot (de ble skilt). Så har han lyst på et veldig lydig, veldig ødelagt innvending, barn som kun snakker med deg, så får han bare styre på.

Det han begynner å herse med deg også er overhodet ikke bra. Dere er begge mennesker med meninger, og begge må få komme med sine argumenter uten å bli overkjørt.

Han vil heller ikke til rådgivning... er det fordi han er en mann som er helt uten feil i følge seg selv?

Jeg aner ugler i mosen hos den fyren.. jeg ville flyttet!

Og dette er også et ekstremt godt bevis på det jeg kommer til å holde jeg til: Snakke om barneoppdragelsen FØR barnet i det hele tatt er laget...

[Gjest samlivskrøll]

Uff, for en tung situasjon!

Jeg ville ikke vært med på en slik barneoppdragelse. Hva godt skal den gjøre barnet? Stadig hakking og kritikk gjør muligens barnet lydig, men dere skal da ikke dressere en hund? Dere har jo en unge som skal vokse - på alle måter.

Jeg ville krevd at dere får inn en nøytral tredjepart. Dersom dere fortsetter i den banen dere gjør nå, ødelegger dere forholdet mellom dere, og skaper et oppvekstmiljø for barnet som ikke er bra for det.

mener

Godt å høre at det er flere enn meg som reagerer på måten han behandler ungen på. Når det er sagt, så _har_ jeg vurdert å flytte. Skrekken min er at han da krever delt omsorg. Ikke fordi han egentlig ønsker å ha ungen hos seg 50% av tiden, men rett og slett for å ikke tape ansikt... -Og mannen er god til å prate for seg - så jeg er slettes ikke sikker på utfallet av en evt. rettsak :-( Delt omsorg når jeg vet hvordan han behandler ungen er liksom ikke aktuelt!

Derfor bor jeg fortsatt der.

-Samtidig vil det bli hardt å starte på scratch, ta fra ungen hjemmet sitt (det er jeg som må flytte ved samlivsbrudd da boligen opprinnelig er hans), så jeg ønsker jo å få det til å fungere. Jeg vet bare ikke helt hvordan

[lillemegpåtur]

Godt å høre at det er flere enn meg som reagerer på måten han behandler ungen på. Når det er sagt, så _har_ jeg vurdert å flytte. Skrekken min er at han da krever delt omsorg. Ikke fordi han egentlig ønsker å ha ungen hos seg 50% av tiden, men rett og slett for å ikke tape ansikt... -Og mannen er god til å prate for seg - så jeg er slettes ikke sikker på utfallet av en evt. rettsak :-( Delt omsorg når jeg vet hvordan han behandler ungen er liksom ikke aktuelt!

Derfor bor jeg fortsatt der.

-Samtidig vil det bli hardt å starte på scratch, ta fra ungen hjemmet sitt (det er jeg som må flytte ved samlivsbrudd da boligen opprinnelig er hans), så jeg ønsker jo å få det til å fungere. Jeg vet bare ikke helt hvordan

Du burde få dokumentert de verste "anfallene" hans, filme han i skjul er utrolig sleipt, men da har du et bevis for retten. Hva skjer om det er folk på besøk? Er han like idiot da? Så har du konstant besøk (uansett hvor sur han blir av) så det er vitner. Da har du jo en mye sterkere sak.

[Gjest GA]

Jeg har vokst opp med konstant kritikk som du beskriver, og jeg anbefaler det IKKE. Det ødelegger alt som er av selvfølelse og selvtillit, og man sitter på ank og venter på neste "salve" hele tiden. -og den kommer uansett hvor mye man anstrenger seg.

Hvis den autoritære i tillegg aldri ber om unnskyldning og alltid vet best er alt lagt til rette for mange psykologtimer om noen år - hvis du er uheldig og ungen er av det sårbare slaget. Hvis du er heldig er ungen sterk nok til å tåle hakkingen...men jeg ville ikke gamblet med det.

[AneM1365380603]

En 4-åring kan både sitte urolig og søle. Sånn er det bare. Nå gjør hun det fordi hun er så lita, men fortsetter denne stemningen ved matbordet kan dere risikere at hun gjør det fordi hun er redd for å søle og/eller sitte urolig. Det er verre.

Jeg vil si at her er det mannen i huset som ødelegger måltidene. Spør han om han kan bidra med noe slik at dere får det hyggelig når dere spiser. Hvis han en dag dropper å kommentere småting ser han kanskje at det er unødvendig med sånt prik når dere er samlet til måltid.

Han forventer vel ikke at måltidene skal være like rolige som før dere fikk barn.?

[frk.s]

Godt å høre at det er flere enn meg som reagerer på måten han behandler ungen på. Når det er sagt, så _har_ jeg vurdert å flytte. Skrekken min er at han da krever delt omsorg. Ikke fordi han egentlig ønsker å ha ungen hos seg 50% av tiden, men rett og slett for å ikke tape ansikt... -Og mannen er god til å prate for seg - så jeg er slettes ikke sikker på utfallet av en evt. rettsak :-( Delt omsorg når jeg vet hvordan han behandler ungen er liksom ikke aktuelt!

Derfor bor jeg fortsatt der.

-Samtidig vil det bli hardt å starte på scratch, ta fra ungen hjemmet sitt (det er jeg som må flytte ved samlivsbrudd da boligen opprinnelig er hans), så jeg ønsker jo å få det til å fungere. Jeg vet bare ikke helt hvordan

Huffavmeg!

Det hørtes ikke særlig ok ut!

Etter to skilsmisser i min barndom,er jeg ikke i tvil!

Heller trangt, men trygt med mor, enn alle under samme tak "fordi det er så hyggelig!"

Lykke, lykke til!

[Gjest fnugget]

Han høres meget autoritær ut, mannen din. Litt som "den gamle skole" kan du si. Han lærer ikke barnet å godta seg selv, men derimot å bli kritisk både til seg selv og andre.

Det er utrolig viktig å ta vare på barnets selvfølelse og atuonomi. Slik det er nå, virker det som barnet ikke kan gjøre "noe riktig", og at det meste blir "feil".

Jeg hadde selv en veldig atuoritær oppdragelse. Ikke fikk jeg lov til å være sint, lei meg sur eller noe. Det ble oppfattet som jeg var bortskjemt og jeg ble stadig pirket på. Kan kjenne igjen min egen far i slik din mann er mot barnet deres.

Det virker som han vil styre deg og. Jeg synes du har en viktig oppgave i å sette foten ned for barnets skyld. Du må få han til å forstå at dette kan ødelegge barnet. Hvis han ikke vil være med til en familieterapeut, så må du sette hardt mot hardt, mener jeg. Ikke la han styre hele familielivet.

[Gjest kpo]

Godt å høre at det er flere enn meg som reagerer på måten han behandler ungen på. Når det er sagt, så _har_ jeg vurdert å flytte. Skrekken min er at han da krever delt omsorg. Ikke fordi han egentlig ønsker å ha ungen hos seg 50% av tiden, men rett og slett for å ikke tape ansikt... -Og mannen er god til å prate for seg - så jeg er slettes ikke sikker på utfallet av en evt. rettsak :-( Delt omsorg når jeg vet hvordan han behandler ungen er liksom ikke aktuelt!

Derfor bor jeg fortsatt der.

-Samtidig vil det bli hardt å starte på scratch, ta fra ungen hjemmet sitt (det er jeg som må flytte ved samlivsbrudd da boligen opprinnelig er hans), så jeg ønsker jo å få det til å fungere. Jeg vet bare ikke helt hvordan

Ettersom jeg har skjønt står mor svært sterkt til å få 100% omsorg ved samlivsbrudd. Du får sjekke litt rundt, og om det trengs stille mannen din et ultimatum. Ble han selv oppdratt på denne måten? Oppfører han seg kritiserende overfor andre voksne også?

[Lillemus]

Min eks hadde det en tid med å hakke på poden ved middagsbordet, en gang holdt han på så voldsomt at ungen begynte å gråte. Jeg sa ikke noe da, men tok igjen etter at ungen var i seng om kvelden. Jeg tok tak i noe bittelite som eksen gjorde og kjeftet og hakkket villt på ham. Han så uforstående på meg og spurte hva i all verden det var jeg drev på med. Jeg bare så på ham og svarte rolig:"Jeg gjør bare akkurat som du gjorde mot guttungen ved middagsbordet."

Skal love deg at det ble slutt på hakkingen!

[Gjest samlivskrøll]

Min eks hadde det en tid med å hakke på poden ved middagsbordet, en gang holdt han på så voldsomt at ungen begynte å gråte. Jeg sa ikke noe da, men tok igjen etter at ungen var i seng om kvelden. Jeg tok tak i noe bittelite som eksen gjorde og kjeftet og hakkket villt på ham. Han så uforstående på meg og spurte hva i all verden det var jeg drev på med. Jeg bare så på ham og svarte rolig:"Jeg gjør bare akkurat som du gjorde mot guttungen ved middagsbordet."

Skal love deg at det ble slutt på hakkingen!

Prøvde noe ala det du gjorde, "Lillemus", (for ca. et år siden) - men det hadde ikke heelt samme virkningen nei. Sa hvorfor jeg kjefta, men man skal da ikke hakke på han må vite! Gubben surmula og snakka ikke til meg på mange dager. Jaddah!

[PieLill]

Dere har kommet inn i en vond sirkel og maktkamp?

Det er vel mulig dere begge nå overkompenserer for den andres feil?

Om det er så fastlåst som du sier, tror jeg du har rett i at den beneste veien til en løsning blir å søke ekstern proffesjonell hjelp.

Hva med å fortelle din mann at hvordan han enn snur og vrir og vender på det er den uenigheten dere nå lever med skadelig for hele familien, ikke minst barnet. Foreldrenes enighet kan være langt viktigere, enn f.eks. barnets adferd ved bordet.

Det nytter ikke å drive "perfekt" barneoppdragelse om man samtidig blir et grelt eksempel på egenrådighet og konflikt....

Tror du det vil hjelpe at du insisterer på at dere skal oppsøke ekstern hjelp. Vil han ikke gjøre det for barnet sitt, har han egenhendig pulverisert all sin troverdighet som oppdrager.

Er han redd for at du skal få rett i alt om dere oppsøker ekstern hjelp?

Det du beskriver høres for meg ut som en ganske klassisk konflikt som er fullt løsbar. Det handler som du selv sier om og møtes på halvveien. Og det handler om å lære seg å kjenne styrken i den andres tenke- og væremåte og svakhetene ved sin egen. Så gjelder det å samarbeide om i hvilke situasjoner det trengs mest mamma eller pappa.

Det er en stor resurs å være uenige på dette området og å ha litt ulike grunnleggende innfallsvinkler om man bare lærer seg å utnytte den. Det blir sørgelig resurssløsing om man kjempe så hardt for egen possisjon at den resursen i stedet får utvikle seg til en verkebyll.

Som et nest beste alternativ kan du kanskje oppsøke rådgivning for eget vedkommende for å kunne håndtere dette best mulig fra din side.

mvh

[linko]

Jeg ser at det blir anbefalt dokumentasjon i form av video. Jeg tenkte også på video, men mer konstruktiv bruk av den. Diskuter med mannen din, vær tydelig på at dere er uenige mht oppdragelse og at begge sikkert har sine styrker og svakeheter. Bli enige om å bruke video f.eks ved et måltid, evt. andre situasjoner (morgenstell, kveldsstell etc) og se på den sammen i etterkant og bruk de ulike situasjonene som utgangspunkt for diskusjon.

I verste fall kan du bruke videoen som dokumentasjon ved senere anledning, dersom det viser seg nødvendig, men dersom du fremdeles ønsker å berge forholdet tenke på videoen som et konstruktivt middel for å bli litt mer enig.

Du kan evt. lese om Marte Meo-metoden (jeg kjenner den ikke særlig godt, men tror den gjør ca som jeg beskrev over, men da mht læring hos barnet).

[jubalong70]

Hvorfor tror han at han har fasiten? Jeg sier ikke at han ikke har rett, men det virker som om han nekter å se på muligheten for at han kan ta feil.

Jeg vet virkelig ikke hva du skal gjøre, beklager.

[Liliaceae]

Hvis han er så steil på å ikke oppsøke hjelp, ville jeg gjort det på egen hånd - som et første steg.

Der kan du jo får råd og hjelp til hvordan du skal håndtere situasjonen. De har sikkert vært borti lign. før..

Ellers kan du jo ha en fortrolig prat med barnehagen. Be om at de innkaller til samtale og få ped.leder til å lede samtalen. Hun/Han kan fortelle fra barnehagehverdagen og hvordan barnet ditt har det der. Og fortelle hvordan barnet er under måltider f.eks. At hun sitter pent, forsyner seg etter tur, smører mat selv osv... At de store barna er veldig selvhjulpne, men at de ser gjennom fingrene på at barna kan søle og sitte urolig i blant, fordi det er viktig å formidle at måltidene skal være hyggelige for alle. En pen tone ved irrettesettelse for eksempel. Osv. osv..

Da har du likevel en person utenfra "på laget" og mannen din behøver ikke vite noe om at du har hatt en samtale med barnehagen på forhånd.

Ja, noen kan si at det er illojalt, men når han er så steil og du så fortvilet og barnet ulykkelig, synes jeg faktisk at målet helliger middelet..

[drajaba...]

Jeg hadde fått helt vondt i magen hvis mannen min hakket sånn på vår datter! Jeg skjønner at du har det vanskelig... Jeg tror jeg hadde fått problemer med følelsene mine for en sånn mann - men det hjelper jo ikke deg.

Hva med hjelp på et familievernkontor? Det er verdt et forsøk, snakker av erfaring!

[Gjest samlivskrøll]

Hvis han er så steil på å ikke oppsøke hjelp, ville jeg gjort det på egen hånd - som et første steg.

Der kan du jo får råd og hjelp til hvordan du skal håndtere situasjonen. De har sikkert vært borti lign. før..

Ellers kan du jo ha en fortrolig prat med barnehagen. Be om at de innkaller til samtale og få ped.leder til å lede samtalen. Hun/Han kan fortelle fra barnehagehverdagen og hvordan barnet ditt har det der. Og fortelle hvordan barnet er under måltider f.eks. At hun sitter pent, forsyner seg etter tur, smører mat selv osv... At de store barna er veldig selvhjulpne, men at de ser gjennom fingrene på at barna kan søle og sitte urolig i blant, fordi det er viktig å formidle at måltidene skal være hyggelige for alle. En pen tone ved irrettesettelse for eksempel. Osv. osv..

Da har du likevel en person utenfra "på laget" og mannen din behøver ikke vite noe om at du har hatt en samtale med barnehagen på forhånd.

Ja, noen kan si at det er illojalt, men når han er så steil og du så fortvilet og barnet ulykkelig, synes jeg faktisk at målet helliger middelet..

Svarer her, men det er egentlig svar til alle.

Først, tusen takk for mange gode svar.

Så en liten oppdatering hjemmefra.

Jeg tok mot til meg og tok en litt lengre diskusjon med mannen på tirsdag.

Prøvde etter beste evne å få han til å forstå at ungen er lei seg og nesten redd han pga. den stadige hakkingen pga. bagatellene som skjer i hverdagen. Prøvde å legge frem dette på en mest mulig ikke-anklagende måte, men selvsagt....det BLIR jo litt anklagende når man setter fokus på ens måte å behandle andre på.

Svarene jeg fikk tilbake var (som ventet) at _jeg_ ikke setter meg i respekt til ungen, og at han derfor må gjøre det for meg (hurra). -Og at han kun gjør som han gjør, fordi jeg ikke klarer det. Tror vi snakka en liten time, og de eneste gangene han ga meg øyekontakt var når jeg eksplisitt ba om det. Gruff - det føles så arrogant!

Uansett - det hele resulterte i en avtale om at han ikke skulle si noe irettesettende under måltidene og ellers de neste dagene. -Mot at jeg gjør alt som må til for å få ungen til oppføre seg. Det er egentlig et helt på-trynet utgangspunkt, i og med at oppfatningen av hva som er ok oppførsel er så ulikt mellom oss to - og at det ikke akkurat er lett å slippe ned skuldrene når du vet den andre parten analyserer hver minste ting du gjør. -MEN - ungen får noen rolige dager nå - og håpet (og det har jeg alltid), er at faren ser hvordan ungens humør blir bedre - særlig ved matbordet.

Jeg tok også opp spørsmålet om vi ikke kan prøve familievern/veiledning fra 3.part - men som før var svaret et surt, men blankt nei.

Kommer nok til å dra på egenhånd hvis ting ikke mirakuløst blir bedre nå. Om ikke annet kan jeg få råd hvordan JEG kan oppdra ungen, og kanskje få noen tips til hvordan jeg skal kommunisere bedre med mannen i huset.