Vennskap i ubalanse - langt!

[Gjest Mammaen til "siv"]

Ta tre jenter, Line, Anne og Siv, for eksempel. Line og Anne var venner i 1. klasse, mens Siv kom flyttende i starten av andre. I oktober ble Line og Siv venner. Læreren sa til Sivs mamma at og Anne og Siv hadde problemer med å gå sammen, fordi de kjempet om Lines gunst. Siv klaget hele høsten over at Anne ikke likte henne, ikke ville være sammen med henne osv. Hun knyttet seg sterkt til Line, og Sivs mamma fikk ikke signaler om at noe var i veien med forholdet mellom Siv og Line.

Rett før jul kom Siv hjem og fortalte at Anne og Line hadde nektet henne å leke med dem hele dagen. De sa at "mammaene våre har sagt at vi kan si nei til deg". Siv ble veldig lei seg, og skjønte ikke noe, og ble veldig trist over at det plutselig var lov å si nei, siden lærern har sagt at det ikke er lov å si nei til noen verken i friminuttene eller på sfo. Mammaen til Siv ble litt sur på de andre mammaene også, og ringte Lines mamma for å høre hva dette var.

Lines mamma fortalte at Line ikke hadde lyst til å leke med Siv hele tiden, Line trengte støtte på å si nei til å leke fordi hun ofte sa ja uten å ville det. Derfor hadde Lines mamma sagt at det var greit at hun ikke lekte med Siv lenger, men heller gikk tilbake til Anne. Og Line hadde fortalt at Siv ikke ville leke med Anne, men bare ville ha Line for seg selv. I følge Siv var det ikke riktig, men Anne ville derimot ikke leke med Siv fordi hun ikke likte henne.

I ukene etterpå har Line og Anne nektet Siv å være med å leke, også de gangene der det har vært flere enn dem med i leken. De kommer med unnskyldninger for å holde Siv unna, og sier igjen at mammaene til Line og Anne sier det må være sånn fordi Line må lære seg å si nei.

I dag var det enda noe nytt: både Anne og Line sa til Siv at de ikke trenger å leke med henne, fordi både mammaene og læreren har sagt at det er greit at de sier nei. Noen ganger sier de at Siv kan få leke med dem enten på SFO eller på skolen, men ikke begge deler.

Jeg er Sivs mamma. Jeg skjønner at vennskapet mellom Siv og Line ble for tett, at Line er et ja-menneske, og må lære seg å sette grenser for andre. Det jeg har problemer med, derimot, er at helt andre regler skal gjelde i forhold til min datter, enn de reglene som gjelder på skolen og SFO ellers: Det er ikke lov å si nei hvis noen spør om å få leke med dem. Men Siv og Anne skal altså ha lov til å si nei til min datter, og støtter seg på mødre og lærere ( de har nok misforstått utsagnene fra disse noe, men det hjelper ikke min datter, så lenge dette blir presentert)

Jeg skjønner heller ikke at Line vil lære noe som helst om grensesetting så lenge hun blir oppfordret til å holde seg unna de hun vil sette grenser for. Det er jo i samspillet at man blir utfordret på egne grenser.

Jeg har også store problemer med at Line og Anne skal kunne si til min datter at "mammaene våre sier det er greit", og enda verre at "læreren sier det er greit", og også at de skal kunne bestemme at min datter kan få være med av og til, uten å ha noe hun skulle ha sagt selv.

Min datter har nå opplevd å miste den hun så på som bestevenninne fra en dag til en annen - hun kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene de andre kommer med, og sier hun gjerne vil leke med alle. Det er ille å bli avvist, men det blir ekstra ille for Siv at disse jentene sier at de voksne sier det er greit. Ikke bare mister hun bestevenninnen, hun opplever også at det er lov å stenge akkurat henne ute, mens det vanligvis er helt forbudt.

Jeg skjønner at Line trenger å støttes på grensesetting. Men jeg har ikke lyst til å akseptere at det blir gjort ved at vanlige regler for samspill i skole og sfo - tid blir fraviket, kun i forhold til min datter. Jeg er heller ikke interessert i at min datter skal få all skyld, og dermed nærmest få ansvaret for å ordne opp ved at Line skal slippe å forholde seg til henne lenger. Og jeg synes mildt sagt det er ille at Line og Anne gir slike valg som "du får kanskje leke senere, du får leke enten nå eller nå" osv.

Hva synes dere om dette, og hva bør jeg gjøre?

Jeg oppmuntrer min datter til å finne andre venner, og det forsøker hun tappert på. Men jeg må jo si jeg har utrolig vondt av henne, og blir dessuten litt sur over at de voksne tillater ungene å stenge henne ute for at Line skal beskyttes?

Eller?

[Gjest vanskeligegreier]

Hva er grunnlaget for at Line må sette grenser for samværet med Siv? Altså hva har Siv gjort for at det ble slik at mødrene og også de andre mener at hun skal kunne sette disse grensene?

Jeg forstår din frustrasjon og dette er livets harde realiteter. Barna våre utsettes for ting vi ikke vil at de skal utsettes for. Jeg kan ikke se noen umiddelbar løsning på dette, bortsett fra at du som mamma kanskje kan invitere Anne og Line (mulig jeg surrer med navn her nå), på noe hyggelig sammen med Siv. Eventuelt ta en nærmere prat med foreldrene til disse jentene.

Vi kan ikke påvirke hvilke barn som skal leke med hvem, men vi kan oppfordre dem til og være inkluderende.

Jeg har selv en 16-åring som er i et dilemma nå. En av hans tidligere fortballkamerater har en personlighet som svært få dessverre liker. Han er "slitsom" får jeg høre. De andre hinter til han om det - men han tar ikke hintet. Resultatet er jo at han ikke blir informert om hva som skjer i vennekretsen og blir holdt utenfor. Min sønn liker ikke situasjonen og synes synd på vedkommende og jeg oppfordret da min sønn til og ta en prat med han, for og forklare han (fotballkameraten) hvorfor de andre oppfatter han slik. Hvorpå han svarer at mamma, det vil jo såre han. Og ikke vet jeg hvordan jeg skal si det til han heller. Og er dette mitt ansvar?

Da svarte jeg at han ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med, men oppføre seg hyggelig mot denne gutten. Men jeg forstår jo veldig godt hans dilemma, han ønsker jo og være der de andre er og som 16-åring er det ikke enkelt og stå frem og si at jeg synes vi skal ta han med oss, når alle synes han er direkte "slitsom".

På den annen side synes jeg jo forferdelig synd på denne gutten som til stadighet ringer, sender tekstmeldinger etc for og få vite hva min sønn skal denne kvelden - mens min da svarer vet ikke hele tiden, fordi han ikke vet hvordan han skal takle det.

Jeg spurte om jeg kunne få snakke med mamman til denne gutten, men det ville han ikke, for hun er veldig inkludert i fotballen disse guttene bedriver. Så min var da redd for at det kunne ramme han.

Vi kommer ikke utenom disse situasjonene i livet, det er like vanskelig nå som når han var liten. Vi vil jo bare at alle skal ha det bra og fungere greit sammen. Men det er ikke slik i virkeligheten.

Nå er jo barnet ditt så lite at du trygt kan snakke med foreldrene til disse 2 andre jentene uten at hun rammes noe mer av det. Det tror jeg får blir rådet mitt til deg.

[laban]

Typisk suppe som oppstår med tre jenter. Vanskelig å mene noe konstruktivt - jeg forstår egentlig alle parter litt.

Men jeg skal prøve å sortere ut litt:

Hvis de har hatt en regel på skolen og på SFO at man ikke skal "si nei" til noen som vil være med å leke, synes jeg ikke det går an å definere unntak fra denne (unntatt i ekstreme situasjoner som f.eks. mobbing, eller hvis Line virkelig har store problemer og blir utnyttet, men slik forstår jeg ikke saken). Det er vanskelig å ha slike regler når jenteintrigene setter inn for fullt, men har de klart å ha den til nå, kan de ikke bare la noen mødre skru den av. Du kan godt spørre på SFO og på skolen hva som har skjedd med den regelen. Spill litt naiv og spør om regelen nå er at ingen kan utestenges bortsett fra Siv. Be også om at de hjelper Siv litt med å få kontakt med andre enn Line og Anne.

Men jeg kan også forstå litt hvordan mødrene til Anne og Line ser situasjonen, selv om jeg ikke ville løst den slik. De opplever nok litt at Siv har kommet som en "inntrenger" og splittet et knirkefritt vennskap. Det er menneskelig at man tror på sitt eget barn sin versjon, så dere tre mammaene har sikkert ikke noen felles opplevelse av hva som har hendt. Tror du det kunne hjelpe å invitere både Line, Anne og mammaene på kaffe og vafler og ta en ordentlig jenteprat om saken? Jeg vet ikke om dette blir så mye bedre ved at du ringer mødrene enkeltvis.

Det er også vanskelig å vite om Line er en liten heks eller om hun virkelig er sliten av å bli dratt mellom Anne og Siv - hva er årsaken til at hun er spesielt populær? Kan du se noen av Lines attraktive egenskaper hos Julie eller Maria i samme klasse? Hvis Siv nevner at hun har fått kontakt med noen av dem, bør du handle raskt og få Siv til å spørre om hun vil bli med hjem en dag. I det hele tatt er det nok enklere for Siv å få innpass hos noen som har litt større kontaktflate enn disse to hjertevenninnene. Går Siv på noen fritidsaktivitet sammen med noen (andre) jenter fra klassen, er det et mulig sted å starte. Jeg tror kanskje Anne og Line vil bli mindre opptatt av å manipulere Siv hvis de ser at hun blir en naturlig del av jentene i klassen, ikke bare et objekt de har stor kontroll / makt over.

Det er mulig dette ble bare rør, men det er ikke noen situasjon med fasitsvar. Sender det allikevel, så får du se om du får noen ideer.

[linko]

Min datter er også en av tre jente-venner. Det holdt på å bli problemer ved skoleslutt i fjor vår og ved skolestart i høst, men jeg nevnte det til miljøarbeideren ved skolen (en fantastisk flink mann) som tok tak i det samme dag, og hadde en lang samtale med alle tre. De hadde diskutert fordeler og ulemper med å være tre venninner og laget et sett "regler", og faktisk siden den dagen har alt fungert bra :-)

Ellers synes jeg at barn faktisk innimellom skal få si at noen ikke får bli med i leken, men ikke dersom det blir et mønster (som det ser ut til at det har blitt hos dere).

[trollemor;o)]

jeg hadde to slike jenter i min klasse på barneskolen. Jeg var ikke Siv, jeg hadde andre venner. Men disse to ble så "opphøyet" av sine mødre at de følte seg rett og slett for god for oss andre dødlige.

De eneste gangene vi var gode nok var når de ble uvenner og trengte noen andre.

Jeg vet ikke om dette har noe med din sak å gjøre, men slik jeg ser det er det moren til Line som i dette tilfellet skaper vanskeligheter. Hvorfor i all verden skal hun plutselig få lov til å gå utenom reglene?

Det burde selvsagt litt jobbet med (fra foreldre og lærere sin side) med å skape et godt vennskap mellom alle tre.

Jeg tror du må ta opp dette med lærere og de på sfo. Men aller helst håper jeg at Siv finner seg nye og sunnere venner.

[Liliaceae]

Jeg ville bedt om en samtale med læreren og en fra SFO, slik at alle tre blir enige om hva som er riktig å gjøre videre i forhold til disse tre jentene.

Synes også det er viktig at skolen og SFO er samkjørte i sine holdninger overfor jentene.

Ville ikke blandet inn foreldrene i dette noe mer, men overlatt til skolen å ta affære.

Kanskje er det noen andre jenter som din datter også leker med, og som kan tilrettelegges ytterligere av skole/SFO...

Slike og andre ting, kan komme frem under en samtale med læreren og SFO..

[PieLill]

Det var jo en usedvanlig tåpelig håndtering fra de voksnes side. Å lære ungene å være hekser i stedet for å finne gode kompromisser. Å rotte seg sammen og se nye mennesker som farlige, ekle inntrengere. Enten skjønner ikke mødrene hva deres råd har ført til, eller så er de ikke vel bevarte.

På skolen må det være like regler for alle. Enten kan alle si nei til alle, eller så kan ingen si nei til noe. Om disse jentene nå har blitt så opphøyde at de til og med kan utestenge Siv fra større grupper, er det på høy tid at skolen tar affære og forteller hvor skapene skal stå. Det er jo skapt en fryse-ut-Siv-kultur som fort smitter over på andre elever.

For Sivs del er nok det beste å finne seg bedre og mer redelige venninner. Det er en viss mulighet for at de andre to mødrene bare ikke helt har skjønt konsekvensene av sin grensesettingsstrategi. Men det kan hende at de er noen skikkelige intrigemakere selv. Da vil jentene deres, som nå har oppdaget at de kan få mammas støtte i sine maktspill, sannsynligvis bevege seg i en mer og mer uspiselig rettning.

Ta dette opp med skolen uten å gå for mye inn på hva mødrene faktisk har gjort. Ta heller opp hva barna sier og gjør, innkludert hva de påstår de får lov til av de voksne. Hvis slike ting får fortsette vil det ødelegge hele klassemiljøet.

Håper Siv snart går bedre dager i møte.

mvh

[PieLill]

Hva er grunnlaget for at Line må sette grenser for samværet med Siv? Altså hva har Siv gjort for at det ble slik at mødrene og også de andre mener at hun skal kunne sette disse grensene?

Jeg forstår din frustrasjon og dette er livets harde realiteter. Barna våre utsettes for ting vi ikke vil at de skal utsettes for. Jeg kan ikke se noen umiddelbar løsning på dette, bortsett fra at du som mamma kanskje kan invitere Anne og Line (mulig jeg surrer med navn her nå), på noe hyggelig sammen med Siv. Eventuelt ta en nærmere prat med foreldrene til disse jentene.

Vi kan ikke påvirke hvilke barn som skal leke med hvem, men vi kan oppfordre dem til og være inkluderende.

Jeg har selv en 16-åring som er i et dilemma nå. En av hans tidligere fortballkamerater har en personlighet som svært få dessverre liker. Han er "slitsom" får jeg høre. De andre hinter til han om det - men han tar ikke hintet. Resultatet er jo at han ikke blir informert om hva som skjer i vennekretsen og blir holdt utenfor. Min sønn liker ikke situasjonen og synes synd på vedkommende og jeg oppfordret da min sønn til og ta en prat med han, for og forklare han (fotballkameraten) hvorfor de andre oppfatter han slik. Hvorpå han svarer at mamma, det vil jo såre han. Og ikke vet jeg hvordan jeg skal si det til han heller. Og er dette mitt ansvar?

Da svarte jeg at han ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med, men oppføre seg hyggelig mot denne gutten. Men jeg forstår jo veldig godt hans dilemma, han ønsker jo og være der de andre er og som 16-åring er det ikke enkelt og stå frem og si at jeg synes vi skal ta han med oss, når alle synes han er direkte "slitsom".

På den annen side synes jeg jo forferdelig synd på denne gutten som til stadighet ringer, sender tekstmeldinger etc for og få vite hva min sønn skal denne kvelden - mens min da svarer vet ikke hele tiden, fordi han ikke vet hvordan han skal takle det.

Jeg spurte om jeg kunne få snakke med mamman til denne gutten, men det ville han ikke, for hun er veldig inkludert i fotballen disse guttene bedriver. Så min var da redd for at det kunne ramme han.

Vi kommer ikke utenom disse situasjonene i livet, det er like vanskelig nå som når han var liten. Vi vil jo bare at alle skal ha det bra og fungere greit sammen. Men det er ikke slik i virkeligheten.

Nå er jo barnet ditt så lite at du trygt kan snakke med foreldrene til disse 2 andre jentene uten at hun rammes noe mer av det. Det tror jeg får blir rådet mitt til deg.

''Min sønn liker ikke situasjonen og synes synd på vedkommende og jeg oppfordret da min sønn til og ta en prat med han, for og forklare han (fotballkameraten) hvorfor de andre oppfatter han slik. Hvorpå han svarer at mamma, det vil jo såre han. Og ikke vet jeg hvordan jeg skal si det til han heller. Og er dette mitt ansvar?

Da svarte jeg at han ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med, men oppføre seg hyggelig mot denne gutten.''

Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor du mener gutten ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med. Og han er jo heller ikke hyggelig mot ham om han stadig kommer med difuse jeg-vet-ikke-avvisninger.

Tror du ikke gutten din kunne vokst på å gi denne kompisen noen rene ord for pengene og en reell mulighet til å skjerpe seg? Nå er han vel med på det samme unnvikelsesspillet som alle de andre.

Jeg tror man vinner mye på å lære seg å være direkte i slike situasjoner, også når det er pokkers ubekvemt.

mvh

[Gjest Mammaen til "siv"]

Det var jo en usedvanlig tåpelig håndtering fra de voksnes side. Å lære ungene å være hekser i stedet for å finne gode kompromisser. Å rotte seg sammen og se nye mennesker som farlige, ekle inntrengere. Enten skjønner ikke mødrene hva deres råd har ført til, eller så er de ikke vel bevarte.

På skolen må det være like regler for alle. Enten kan alle si nei til alle, eller så kan ingen si nei til noe. Om disse jentene nå har blitt så opphøyde at de til og med kan utestenge Siv fra større grupper, er det på høy tid at skolen tar affære og forteller hvor skapene skal stå. Det er jo skapt en fryse-ut-Siv-kultur som fort smitter over på andre elever.

For Sivs del er nok det beste å finne seg bedre og mer redelige venninner. Det er en viss mulighet for at de andre to mødrene bare ikke helt har skjønt konsekvensene av sin grensesettingsstrategi. Men det kan hende at de er noen skikkelige intrigemakere selv. Da vil jentene deres, som nå har oppdaget at de kan få mammas støtte i sine maktspill, sannsynligvis bevege seg i en mer og mer uspiselig rettning.

Ta dette opp med skolen uten å gå for mye inn på hva mødrene faktisk har gjort. Ta heller opp hva barna sier og gjør, innkludert hva de påstår de får lov til av de voksne. Hvis slike ting får fortsette vil det ødelegge hele klassemiljøet.

Håper Siv snart går bedre dager i møte.

mvh

Tusen takk for svar til deg, PieLill og de andre.

Jeg tror at mamman til Line bare ser sin egen datter, mens mamman til Anne er bekymret for at det etableres andre regler i forhold til min datter enn i forhold til de andre. Hun har tatt initiativ til et felles møte med læreren i neste uke, så vi får se hva det blir til da.

I dag klarte jeg ikke dy meg, og gav beskjed til begge at min datter har fått beskjed om at disse mammaene ikke bestemmer reglene på skole/sfo, at læreren slett ikke er enig i at Line og Anne "kan si nei" hele tiden, og dessuten at det er uakseptabelt at de skal nekte Siv å være med i leken når andre også er med. Siv har også fått beskjed om å si det samme til Line og Anne derom de igjen viser til at det er "lov å si nei".

Jeg skjønner Lines behov for grensesetting, men jeg skjønner ikke at det å unngå min datter hjelper henne til det.

Ellers oppfordrer jeg "siv" til å finne andre venner, men hun har det hardt nå, rett og slett Mammaen hennes også.... ;(

[PieLill]

Tusen takk for svar til deg, PieLill og de andre.

Jeg tror at mamman til Line bare ser sin egen datter, mens mamman til Anne er bekymret for at det etableres andre regler i forhold til min datter enn i forhold til de andre. Hun har tatt initiativ til et felles møte med læreren i neste uke, så vi får se hva det blir til da.

I dag klarte jeg ikke dy meg, og gav beskjed til begge at min datter har fått beskjed om at disse mammaene ikke bestemmer reglene på skole/sfo, at læreren slett ikke er enig i at Line og Anne "kan si nei" hele tiden, og dessuten at det er uakseptabelt at de skal nekte Siv å være med i leken når andre også er med. Siv har også fått beskjed om å si det samme til Line og Anne derom de igjen viser til at det er "lov å si nei".

Jeg skjønner Lines behov for grensesetting, men jeg skjønner ikke at det å unngå min datter hjelper henne til det.

Ellers oppfordrer jeg "siv" til å finne andre venner, men hun har det hardt nå, rett og slett Mammaen hennes også.... ;(

Det er jo veldig positivt at mammaen til Anne reagerer.

Line har nok fått en fryktelig dårlig veiledning på hvordan hun skal sette grenser.

mvh

[Gjest Mammaen til "siv"]

Hva er grunnlaget for at Line må sette grenser for samværet med Siv? Altså hva har Siv gjort for at det ble slik at mødrene og også de andre mener at hun skal kunne sette disse grensene?

Jeg forstår din frustrasjon og dette er livets harde realiteter. Barna våre utsettes for ting vi ikke vil at de skal utsettes for. Jeg kan ikke se noen umiddelbar løsning på dette, bortsett fra at du som mamma kanskje kan invitere Anne og Line (mulig jeg surrer med navn her nå), på noe hyggelig sammen med Siv. Eventuelt ta en nærmere prat med foreldrene til disse jentene.

Vi kan ikke påvirke hvilke barn som skal leke med hvem, men vi kan oppfordre dem til og være inkluderende.

Jeg har selv en 16-åring som er i et dilemma nå. En av hans tidligere fortballkamerater har en personlighet som svært få dessverre liker. Han er "slitsom" får jeg høre. De andre hinter til han om det - men han tar ikke hintet. Resultatet er jo at han ikke blir informert om hva som skjer i vennekretsen og blir holdt utenfor. Min sønn liker ikke situasjonen og synes synd på vedkommende og jeg oppfordret da min sønn til og ta en prat med han, for og forklare han (fotballkameraten) hvorfor de andre oppfatter han slik. Hvorpå han svarer at mamma, det vil jo såre han. Og ikke vet jeg hvordan jeg skal si det til han heller. Og er dette mitt ansvar?

Da svarte jeg at han ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med, men oppføre seg hyggelig mot denne gutten. Men jeg forstår jo veldig godt hans dilemma, han ønsker jo og være der de andre er og som 16-åring er det ikke enkelt og stå frem og si at jeg synes vi skal ta han med oss, når alle synes han er direkte "slitsom".

På den annen side synes jeg jo forferdelig synd på denne gutten som til stadighet ringer, sender tekstmeldinger etc for og få vite hva min sønn skal denne kvelden - mens min da svarer vet ikke hele tiden, fordi han ikke vet hvordan han skal takle det.

Jeg spurte om jeg kunne få snakke med mamman til denne gutten, men det ville han ikke, for hun er veldig inkludert i fotballen disse guttene bedriver. Så min var da redd for at det kunne ramme han.

Vi kommer ikke utenom disse situasjonene i livet, det er like vanskelig nå som når han var liten. Vi vil jo bare at alle skal ha det bra og fungere greit sammen. Men det er ikke slik i virkeligheten.

Nå er jo barnet ditt så lite at du trygt kan snakke med foreldrene til disse 2 andre jentene uten at hun rammes noe mer av det. Det tror jeg får blir rådet mitt til deg.

Jeg aner ikke hva min datter har gjort. Hun har ikke vært i noen sånn konflikt tidligere, naturligvis kranglet med andre unger, men ikke vært del av en intrige som nå.

Jeg tror at min datter så på Line som sin beste venninne, og hadde lyst til å være sammen med henne hele tiden. Men siden min datter har oppfattet at Anne ikke liker henne, har hun ikke ønsket å leke så mye med henne. Det hører med til historien at min jente gjentatte ganger har blitt funnet gråtende på do fordi Anne, etter min datters mening, har ærtet henne og vært slem. Line og mammaen hennes har derimot oppfattet at Siv ikke vil leke med andre enn Line fordi hun vil ha Line for seg selv. Line syntes det ble for tett - naturlig nok - og har lyst til å leke med Anne også. Men i stedet for å si fra til Siv, sa hun fra til moren sin, som dermed etablerer "det er lov å si nei" - taktikken, og inviolverer Anne i den også.

Jeg tror vi kunne løst hele greia fra starten av dersom Lines mamma hadde fortalt hvordan Line oppfattet det, og snakket med våre jenter om det. Samtidig burde jeg tatt kontakt med Annes mamma og løst konflikten mellom Anne og Siv. Men i stedet, slår disse mammaene seg sammen og etablerer regler som de Line og Anne begynner å håndheve i forhold til Siv.

Skikkelig smørje!

[Gjest vanskeligegreier]

''Min sønn liker ikke situasjonen og synes synd på vedkommende og jeg oppfordret da min sønn til og ta en prat med han, for og forklare han (fotballkameraten) hvorfor de andre oppfatter han slik. Hvorpå han svarer at mamma, det vil jo såre han. Og ikke vet jeg hvordan jeg skal si det til han heller. Og er dette mitt ansvar?

Da svarte jeg at han ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med, men oppføre seg hyggelig mot denne gutten.''

Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor du mener gutten ikke skal gjøre noe han føler seg ubekvem med. Og han er jo heller ikke hyggelig mot ham om han stadig kommer med difuse jeg-vet-ikke-avvisninger.

Tror du ikke gutten din kunne vokst på å gi denne kompisen noen rene ord for pengene og en reell mulighet til å skjerpe seg? Nå er han vel med på det samme unnvikelsesspillet som alle de andre.

Jeg tror man vinner mye på å lære seg å være direkte i slike situasjoner, også når det er pokkers ubekvemt.

mvh

Jeg er enig med deg i at man kan vinne mye på/vokse ved og stå opp i ubekvemme situasjoner.

Nå er det imidlertid slik at han allerede synes dette er ubekvemt. Jeg er glad for at han i en alder av 16 år faktisk forteller meg om dette. Og jeg vil at han skal fortsette og ha tiltro til at jeg som mor er lyttende og støttende - samtidig som jeg selvfølgelig gir han råd om hvordan han kan løse dette.

Jeg vil ikke at han skal sitte igjen med følelsen av at hvis jeg tar opp slike ting hjemme blir det mer ubekvemt for meg. Det skal føles trygt og ta opp vanskelige temaer her.

Jeg har spurt han om hvordan de andre ser på dette og de har gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, for han er bare "så slitsom".

Det er et dilemma og jeg har ikke sluppet taket i saken - den er ikke lagt bort. Det ble fortalt forrige helg, så saken er relativt ny for meg. Jeg oppfordrer han derfor til og ha/ta kontakt, men jeg kan ikke tvinge han til og ta med seg denne gutten til andre han selv er bedt til. Jeg har stor tiltro til at min sønn faktisk kommer til og løse dette selv jeg - på sin måte - og det er faktisk det han lærer aller mest av.

Men jeg utrolig takknemlig for den tiltroen han viser ved og ta opp dette hjemme - det er et godt utgangspunkt for og kunne løse ting som oppstår.

[PieLill]

Jeg er enig med deg i at man kan vinne mye på/vokse ved og stå opp i ubekvemme situasjoner.

Nå er det imidlertid slik at han allerede synes dette er ubekvemt. Jeg er glad for at han i en alder av 16 år faktisk forteller meg om dette. Og jeg vil at han skal fortsette og ha tiltro til at jeg som mor er lyttende og støttende - samtidig som jeg selvfølgelig gir han råd om hvordan han kan løse dette.

Jeg vil ikke at han skal sitte igjen med følelsen av at hvis jeg tar opp slike ting hjemme blir det mer ubekvemt for meg. Det skal føles trygt og ta opp vanskelige temaer her.

Jeg har spurt han om hvordan de andre ser på dette og de har gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, for han er bare "så slitsom".

Det er et dilemma og jeg har ikke sluppet taket i saken - den er ikke lagt bort. Det ble fortalt forrige helg, så saken er relativt ny for meg. Jeg oppfordrer han derfor til og ha/ta kontakt, men jeg kan ikke tvinge han til og ta med seg denne gutten til andre han selv er bedt til. Jeg har stor tiltro til at min sønn faktisk kommer til og løse dette selv jeg - på sin måte - og det er faktisk det han lærer aller mest av.

Men jeg utrolig takknemlig for den tiltroen han viser ved og ta opp dette hjemme - det er et godt utgangspunkt for og kunne løse ting som oppstår.

Du har helt rett. Barnas tiltro er en dyrebar skatt. Det er også viktig å gi dem tid til å finne ut av ting selv. Det går en fin grense mellom å utfordre dem og å presse/tvinge dem.

Jeg fikk nok et litt skjevt inntrykk av det første du skrev.

mvh