Å forberede barna til begravelse

[Gjest prust]

I går døde svigerfar - nokså brått, selv om han har vært syk og svak lenge.

Mannen min reiste mens ungene var på skole og barnehage, jeg var bortreist, men heiv meg på første tog hjem - slik at jeg skulle være den som fortalte det til dem (mine foreldre hadde dem etter skole/barnehage til jeg kom hjem).

Jeg gruet meg veldig, men det gikk forholdsvis fint. Vi fikk snakket mye i går kveld, og de fikk spørre alt de ville.

Er det noe spesielt jeg bør tenke på i forhold til begravelsen neste uke, som jeg bør snakke med dem om? De er snart 4, år 6,5 år og snart 9 år - og det er den første i familien de mister.

[frosken]

Dere bør vurdere om barna skal tilbys å se sin bestefar. Mange barn ønsker dette.

[Gjest prust]

Dere bør vurdere om barna skal tilbys å se sin bestefar. Mange barn ønsker dette.

Det er 45 mil dit, og jeg og ungene nok kommer ikke til å reise dit før et par dager før begravelsen, så da er det vel kanksje ikke så aktuelt?

Dette vet jeg egentlig ikke. Var selv med da min farmor døde, men valgte å ikke se henne etterpå. Da min farfar døde, så jeg ham i kista like før begravelsen, og det er jeg glad jeg gjorde.

Skal snakke med mannen min om dette.

[Mrs. Wallace]

Så det er barnas første begravelse? Da ville jeg tatt meg god tid til å forklare hvordan en begravelse foregår, litt sånn trinn-for-trinn. Det er også lurt å snakke om den spesielle stemningen, at mange kanskje gråter eller til og med ser strenge ut i ansiktet, fordi de er lei seg - men at det ikke er noe farlig. Og at ungene kan gråte hvis de vil, men at det er helt greit om de ikke kjenner noen gråt da, heller.

Noen barn synes det er fint å f.eks tegne en tegning eller skrive noen ord til den som er blitt borte.

[Speak]

Det er alltid bra om du kan fortelle hva som skal skje. Dette hjelper dem til å forberede seg, og at det ikke blir så skummelt.

Da snuppa mista oldefaren sin dro vi i blomsterbutikken og kjøpte en liten bukett som ho skulle gi oldefar. (Bestilte den på forhånd og med et lite begravelsesbånd rundt) Det husker ho enda, selv om det er flere år siden nå.

[frosken]

Det er 45 mil dit, og jeg og ungene nok kommer ikke til å reise dit før et par dager før begravelsen, så da er det vel kanksje ikke så aktuelt?

Dette vet jeg egentlig ikke. Var selv med da min farmor døde, men valgte å ikke se henne etterpå. Da min farfar døde, så jeg ham i kista like før begravelsen, og det er jeg glad jeg gjorde.

Skal snakke med mannen min om dette.

Min niese var i utlandet da mannen min døde, slik at dersom hun og broren skulle se ham, så måtte det skje like før begravelsen. Hun og broren fikk begge velge om de ville se eller ikke, og hun ville ikke mens broren ønsket det. De sier begge at de er fornøyd med det valget de gjorde. Hun ønsket å huske onkelen slik han var når han levde, mens broren ville vite hvordan han så ut når han var død. Gutten var overrasket over hvor annerledes han syntes onkel så ut, (noe han også var blitt forberedt på på forhånd), men synes det var bra å ha sett ham,

Begge barna ønsket også å legge ting i kisten. De la bilder av seg selv, sigarer, tegninger og noen andre småting i kisten. Dette var viktig for dem.

Barna var 12 og 9 år da onkelen døde.

Barna hadde forøvrig også oppgaver de utførte i begravelsen, De delte ut program til de som kom, og var med og bar kisten.

[Gjest togli]

Kondolerer...

Fortell dem hva som skjer under begravelsen helt fra start til slutt. Da får de forberedt seg godt.

Jeg har også svært gode erfaringer med å la små barn få se den døde. Det er lettere å akseptere at kista skal ned i jorda /kremeres da... Når fetteren min døde, ville kun syvåringen se ham i kista. Tiåringen ville ikke og jeg aksepterer det (hun har sett sin oldemor død). Treåringen hadde litt lyst, men av praktiske grunner gjorde vi ikke noe med det. Nå i ettertid angrer jeg litt på den avgjørelsen. Hun er nok den av ungene som har slitt mest med at han er død og at han ligger i kista si i jorda. En av grunnene til at hun har tatt dette tungt, er nok at han var pappa til venninna hennes som er akkurat like gammel..Hun har dermed identifisert seg endel med henne..

Vi har måttet snakke mye om at kroppen hans ikke virket mer og at det derfor var okei at han ble begravet osv.. Jeg tenker dette hadde vært lettere å forstå dersom hun hadde fått sett ham død..

[linko]

I oldefars begravelse fikk alle oldebarna legge en rose på kista, de gikk fram sammen. Minstemann var 4 år, største 12 år. Forslaget om å være med å kjøpe blomster / bukett etc høres også bra ut.

Da en venninne mistet sin unge fetter i trafikkulykke samlet alle søskenbarn seg, gikk ut i naturen og laget en krans til begravelsen sammen, av ting de fant i naturen. De var alle ungdommer, så det blir jo litt annerledes.

[Gjest togli]

Det er 45 mil dit, og jeg og ungene nok kommer ikke til å reise dit før et par dager før begravelsen, så da er det vel kanksje ikke så aktuelt?

Dette vet jeg egentlig ikke. Var selv med da min farmor døde, men valgte å ikke se henne etterpå. Da min farfar døde, så jeg ham i kista like før begravelsen, og det er jeg glad jeg gjorde.

Skal snakke med mannen min om dette.

Når fetteren min døde, sto kirka åpen kvelden før begravelsen slik at de som ønsket det kunne få se ham i kista.

Når både mormoren min og morfaren min døde, sto kista åpen samme dag begravelsen fant sted (på morgenen før begravelsen).

[pekkaline]

Huff! Det var trist å høre prust.... Jeg tror jeg ville snakket om hvordan det hele foregår og at voksne folk griner. Det er de vanligvis ikke så vant med å se og kan være litt rart/vondt for dem. Ellers så er det vel forklaringer om alt som må til. Unger er ofte veldig åpne og har nok endel spørsmål etterpå.

En sønn (9) av en bekjent var i begravelse (første gang) til et familiemedlem som var ungdom.. Han sa at hun hadde det greit nå, at hun var fornøyd med begravelsen og at hun så alle som tenkte på henne. Det var ganske utrolig å høre på han. Godgutt er han.

[Gjest prust]

Huff! Det var trist å høre prust.... Jeg tror jeg ville snakket om hvordan det hele foregår og at voksne folk griner. Det er de vanligvis ikke så vant med å se og kan være litt rart/vondt for dem. Ellers så er det vel forklaringer om alt som må til. Unger er ofte veldig åpne og har nok endel spørsmål etterpå.

En sønn (9) av en bekjent var i begravelse (første gang) til et familiemedlem som var ungdom.. Han sa at hun hadde det greit nå, at hun var fornøyd med begravelsen og at hun så alle som tenkte på henne. Det var ganske utrolig å høre på han. Godgutt er han.

Foreldrene mine var hos oss i går kveld da jeg fortalte det. Det var spesielt sterkt å se min far gråte da jeg fortalte det. Vet ikke helt om ungene oppfattet det, men jeg gjorde det. Tror nok han både kjente igjen følelsen av å miste foreldre (hans foreldre døde for 8 og 16 år siden), og det at min mann og jeg nå har mistet den første av forrige generasjon....

Jeg var i en begravelse for halvannet år siden, til en av pappas onkler. Da kjente jeg veldig sterkt at nå er det ikke så lenge til før det er jeg og mannen min som mister en av våre - at det er vi som er de nærmeste sørgende, at det er vi som må gjøre alt det praktiske....

Snakket med mannen min i stad. Det er mye som må ordnes... Blir trolig begravelse onsdag eller torsdag.

[Gjest prust]

I oldefars begravelse fikk alle oldebarna legge en rose på kista, de gikk fram sammen. Minstemann var 4 år, største 12 år. Forslaget om å være med å kjøpe blomster / bukett etc høres også bra ut.

Da en venninne mistet sin unge fetter i trafikkulykke samlet alle søskenbarn seg, gikk ut i naturen og laget en krans til begravelsen sammen, av ting de fant i naturen. De var alle ungdommer, så det blir jo litt annerledes.

Det synes jeg var veldig fint. Skal foreslå det!

[Gjest prust]

Kondolerer...

Fortell dem hva som skjer under begravelsen helt fra start til slutt. Da får de forberedt seg godt.

Jeg har også svært gode erfaringer med å la små barn få se den døde. Det er lettere å akseptere at kista skal ned i jorda /kremeres da... Når fetteren min døde, ville kun syvåringen se ham i kista. Tiåringen ville ikke og jeg aksepterer det (hun har sett sin oldemor død). Treåringen hadde litt lyst, men av praktiske grunner gjorde vi ikke noe med det. Nå i ettertid angrer jeg litt på den avgjørelsen. Hun er nok den av ungene som har slitt mest med at han er død og at han ligger i kista si i jorda. En av grunnene til at hun har tatt dette tungt, er nok at han var pappa til venninna hennes som er akkurat like gammel..Hun har dermed identifisert seg endel med henne..

Vi har måttet snakke mye om at kroppen hans ikke virket mer og at det derfor var okei at han ble begravet osv.. Jeg tenker dette hadde vært lettere å forstå dersom hun hadde fått sett ham død..

Jeg er veldig i tvil om dette. Skal snakke med mannen min om det. Han sa at han hadde forandret seg veldig på bare noen få timer. Kanskje vi ønsker at de skal huske bestefar slik han var som levende...

Minstejenta mi var så skjønn i går da hun sa: "Jeg skulle ønske bestefar kunne være våken og at hjertet hans kunne slå!"

[pekkaline]

Foreldrene mine var hos oss i går kveld da jeg fortalte det. Det var spesielt sterkt å se min far gråte da jeg fortalte det. Vet ikke helt om ungene oppfattet det, men jeg gjorde det. Tror nok han både kjente igjen følelsen av å miste foreldre (hans foreldre døde for 8 og 16 år siden), og det at min mann og jeg nå har mistet den første av forrige generasjon....

Jeg var i en begravelse for halvannet år siden, til en av pappas onkler. Da kjente jeg veldig sterkt at nå er det ikke så lenge til før det er jeg og mannen min som mister en av våre - at det er vi som er de nærmeste sørgende, at det er vi som må gjøre alt det praktiske....

Snakket med mannen min i stad. Det er mye som må ordnes... Blir trolig begravelse onsdag eller torsdag.

Ja det er ikke bare en ting som skal ordnes. Noen ganger kan disse oppgavene hjelpe sørgende til å holde seg oppe. Men jeg må si det sikkert er tøft for dere som også bor så langt unna. Jeg regner med at begravelsen er på vestlandet. Prate med presten og slikt. Håper alt ordner seg greit.

[Gjest togli]

Jeg er veldig i tvil om dette. Skal snakke med mannen min om det. Han sa at han hadde forandret seg veldig på bare noen få timer. Kanskje vi ønsker at de skal huske bestefar slik han var som levende...

Minstejenta mi var så skjønn i går da hun sa: "Jeg skulle ønske bestefar kunne være våken og at hjertet hans kunne slå!"

Det rare er at man husker dem som de var når de levde...Det sier iallefall de jeg har snakket med om det...

Det mine unger har syntes var best med å se den døde, var at de så at den døde ikke var seg selv lengre. De så at dette bare var den dødes _kropp_ som helt klart ikke virka mer. Det gjorde døden lettere å akseptere.

Jeg mener å ha lest at fagfolk også mener det er en fordel at små barn får sett den døde før begravelsen, men det er selvsagt dere som kjenner deres barn best!

Stakkars lille, jenta di... Det er rørende når barn kommer med slike uttalelser.. Det er ni mnd siden fetteren min døde og han jobba som brannmann. For en uke siden var det brann et sted her vi bor og treåringen sa: "Du, mamma, hvis han X hadde levd mange ganger, så kunne han ha slukket denne brannen!" :-)

[morsan]

Huff så leit! Kondolerer.

[morsan]

Det er 45 mil dit, og jeg og ungene nok kommer ikke til å reise dit før et par dager før begravelsen, så da er det vel kanksje ikke så aktuelt?

Dette vet jeg egentlig ikke. Var selv med da min farmor døde, men valgte å ikke se henne etterpå. Da min farfar døde, så jeg ham i kista like før begravelsen, og det er jeg glad jeg gjorde.

Skal snakke med mannen min om dette.

Jeg har sette flere døde slektninger i kista noen dager etter dødsfallet, og jeg synes ikke de har sett 'fæle ut', hvis det er det du er redd for.

[morsan]

I oldefars begravelse fikk alle oldebarna legge en rose på kista, de gikk fram sammen. Minstemann var 4 år, største 12 år. Forslaget om å være med å kjøpe blomster / bukett etc høres også bra ut.

Da en venninne mistet sin unge fetter i trafikkulykke samlet alle søskenbarn seg, gikk ut i naturen og laget en krans til begravelsen sammen, av ting de fant i naturen. De var alle ungdommer, så det blir jo litt annerledes.

Da min farfar døde, husker jeg at alle vi barnebarna la blomster oppå kista da den sto inne i kirken. Dette var om sommeren, og blomstene hadde vi plukket selv samme dag på farfars eng.

[Lotte :o)]

Huff, det var leit. *klem*

[mariaflyfly]

Storebror var 4 da Oldefar døde og 5 da Oldemor døde året etter. Han var med i begge begravelsene. Han var med meg i blomsterbutikken da vi ordnet med bestillinger der, og vi bestemte at vi skulle ha en liten, hjerteformet dekorasjon som bare var fra han (og lillesøstra den 2. gangen) - lagt av bare røde roser og med små prestekrageinnslag.

Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke ville at han skulle være med å se oldeforeldrene i kista, rett og slett fordi jeg ikke ville det sjøl. Jeg så moren min da hun var død, og det var ikke noe vakkert syn.

Vi har snakket om at oldeforeldrene nok er i himmelen, og at de kanskje følger med på at han har det bra. Også har vi snakket om at de fortsatt bor inni hjertene våre fordi vi var så glade i dem, og fordi vi bestandig vil huske på dem. Jeg husker at Storebror sa at han trodde at Oldefar drakk kaffe og koste seg sammen med katten sin i himmelen (katten døde om sommeren, Oldefar på høsten).

I begravelsen var mine daværende svigerforeldre med og tok han med ut da han blei utålmodig den første gangen, andre gangen satt han sammen med oss hele tida. Og eks-svigerfar passet på Datra den andre gangen ute, for hun var baby.

Vi snakket om begravelsen på forhånd, at alle, også de voksne, kom til å være lei seg og kanskje gråte. Og at Oldefar skulle ligge i ei kiste, men at vi ikke kunne se han.