Ordet/tilnavnet "tulling"...

[PieLill]

Jeg kan bare snakke for meg selv - men det er blitt et tankekors for meg dette med ordet "tulling". Jeg var ikke klar over at det fremdeles i dag blir betraktet som så stygt av så mange. Har visst tenkt at det stygge ved dette ordet hørte til noen generasjoner bak meg...

Men i.o.m.at det betraktes som såpass stygt av så mange kommer jeg til å ta meg i akt og ikke kalle hverken egne eller andres unger for det. I det hele tatt har dette med kallenavn i tide og utide fordi man gjør noe, blitt et tankekors. Hvorfor si "din raring" når man gjør en rar ting? Vi er vel alle enige i at vi ikke ønsker at ungene våre skal oppfatte seg selv - eller føle behov for å identifisere andre for - raringer, tullinger, slemminger, bukker, rotekopper eller you name it.

Jeg ønsker ihvertfal ikke at ungen min skal vokse opp og identifisere seg som noe av dette. ;-)

Ja, det er noe som virkelig er verdt å tenke gjennom.

Det er fort gjort at ting man sier på spøk og kos til ungene over tid rett og slett skaper negative følelser hos dem. Helt utilsiktet.

Man forsøker å tenke gjennom slikt. Men for eget vedkommende er jeg aldri helt sikker. Sier jo mye i løpet av en dag...

mvh

[PieLill]

Og jeg blir litt svett av at alle ord som i noen betydning kan brukes negativt må slettes fra språket vårt:-) "Raringen min", "min lure vesle tulling" er helt vanlig her i forhold til ungene og har ingen negativ ladning overhodet.

For meg handler det om spenningsfeltet mellom hva jeg _mener_ og hva andre, ikke minst mine barn, _hører_.

Jeg blir mer svett ved tanken på de unødige missforståelsene og negative følelsene jeg kan skape.

;-)

mvh

[frosken]

Jo. Det er nok noe slikt.

Klarer nok ikke henge med på tullingdelen av utviklingen jeg.

;-)

mvh

Etter å ha sett kommentarene dine i denne tråden, så er jeg nysgjerrig på hvordan du reagerer på den såkalte "lyte-humoren", eller f.eks. de programmene som er laget av Harald Eia &co?

[PieLill]

''Jeg oppfatter både tullekopp, tøysekopp og lignende ord som negative og nedlatende. Det kunne ikke fallt meg inn å kalle ungene mine dette mer enn dustemikkel, sosekopp eller suppehode.''

Ja det er det jeg mener! Hvis man reagerer på ordet "tulling" bør man og reagere på "tullebukk", "tøysekopp" etc.og!

Bra at dere er konsekvent synes jeg!

Så du hadde reagert hvis jeg hadde sagt til ungen din "du er en skikkelig tullekopp altså :)"?

Ikke så mye som tulling. Kanskje det hadde seilt forbi uten at jeg hadde reflektert over det, fordi det positive budskapet hadde vært tydelig.

Men jeg ville ikke sagt det på den måten selv, tror jeg.

Har et anstrengt forhold til -koppordene. For meg vare det noe voksne sa nedsettende til barn. Rotekopp, somlekopp, masekopp etc.

mvh

[PieLill]

Etter å ha sett kommentarene dine i denne tråden, så er jeg nysgjerrig på hvordan du reagerer på den såkalte "lyte-humoren", eller f.eks. de programmene som er laget av Harald Eia &co?

Jeg reagerer ikke så mye på dette fordi jeg ikke gidder å se på det. Eia og Co. får meg sjeldent til å le godt. Så jeg er lite oppdatert på deres opplegg.

Men de har jo hatt noen innimellom som jeg har krøket meg av.

mvh

[frosken]

Jeg kan bare snakke for meg selv - men det er blitt et tankekors for meg dette med ordet "tulling". Jeg var ikke klar over at det fremdeles i dag blir betraktet som så stygt av så mange. Har visst tenkt at det stygge ved dette ordet hørte til noen generasjoner bak meg...

Men i.o.m.at det betraktes som såpass stygt av så mange kommer jeg til å ta meg i akt og ikke kalle hverken egne eller andres unger for det. I det hele tatt har dette med kallenavn i tide og utide fordi man gjør noe, blitt et tankekors. Hvorfor si "din raring" når man gjør en rar ting? Vi er vel alle enige i at vi ikke ønsker at ungene våre skal oppfatte seg selv - eller føle behov for å identifisere andre for - raringer, tullinger, slemminger, bukker, rotekopper eller you name it.

Jeg ønsker ihvertfal ikke at ungen min skal vokse opp og identifisere seg som noe av dette. ;-)

Jeg tror man skal være forsiktig også med å undervurdere barns evne til å oppfatte intensjonen med det som blir sagt. Kommunikasjon består av mange elementer og har mange former. Hvis alt som sies skal være "formelt korrekt" tror jeg barna kan gå glipp av muligheten til å lære å oppfatte nyanser i kommunikasjon.

En av mine største kommunikasjonstabber tror jeg var da jeg omtalte min niese som nettopp "niese" da hun var tre år. Vi var og badet sammen, og jeg fortalte noen at dette var min niese. Ungen brukte utrolig mye energi på å få fortalt både meg og andre at hun ikke var noen "NESE", og hun tok opp temaet gjentatte ganger i ukene som kom...*s*

[frosken]

Jeg reagerer ikke så mye på dette fordi jeg ikke gidder å se på det. Eia og Co. får meg sjeldent til å le godt. Så jeg er lite oppdatert på deres opplegg.

Men de har jo hatt noen innimellom som jeg har krøket meg av.

mvh

Jeg trives stort sett ikke med "lyte-humoren", men i diskusjoner med andre om dette, så ser jeg at den treffer oss svært forskjellig.

[PieLill]

Jeg trives stort sett ikke med "lyte-humoren", men i diskusjoner med andre om dette, så ser jeg at den treffer oss svært forskjellig.

Jeg tror nok mye av dette ville vært intetsigende eller usmaklig for meg. Men jeg har som sagt ikke sett noe særlig av det, så jeg er ikke videre meningsberettiget.

mvh

[Mista nikket]

Bruker ikke ordet selv, men sier "lille tillung" som egentlig er en omskrivelse av ordet.

[PieLill]

Jeg tror man skal være forsiktig også med å undervurdere barns evne til å oppfatte intensjonen med det som blir sagt. Kommunikasjon består av mange elementer og har mange former. Hvis alt som sies skal være "formelt korrekt" tror jeg barna kan gå glipp av muligheten til å lære å oppfatte nyanser i kommunikasjon.

En av mine største kommunikasjonstabber tror jeg var da jeg omtalte min niese som nettopp "niese" da hun var tre år. Vi var og badet sammen, og jeg fortalte noen at dette var min niese. Ungen brukte utrolig mye energi på å få fortalt både meg og andre at hun ikke var noen "NESE", og hun tok opp temaet gjentatte ganger i ukene som kom...*s*

;-) Helt konge.

Du må ikke være nesevis mot din niese!

Jeg tror det man skal være særlig varsom med er det som sies ofte.

Noen venner fortalte at et av deres barn i småbarnsårene var litt vimsete og klønete. Det ble det spøkt litt med i varme og vennlige former. Da barnet var tidlig i tenårene og en kapasitet innen mange ulike idretter kom det i en sammenheng fra ungdommen. "Men jeg er jo så klønete."

Foreldrene hadde uten å være klar over det bygd en "klønete identitet" som år av idrettssuksess ikke klarte og kvele. De tok selvsagt umiddelbar affære.

For meg har det blitt en rettesnor og tenke på hvordan tingene jeg sier til barna vil låte om jeg får dem i retur i 'jeg er'-form.

Men for all del. Vi er ikke gravalvorlige. Humor er høyt skattet i vår familie, og vi elsker å få hverandre til å le. Kanskje nettopp derfor blir det ekstra viktig for meg å være selvkritisk til hva jeg faktisk formidler. Humor er et tveegget sverd.

mvh

[Lillemus]

Jeg tror man skal være forsiktig også med å undervurdere barns evne til å oppfatte intensjonen med det som blir sagt. Kommunikasjon består av mange elementer og har mange former. Hvis alt som sies skal være "formelt korrekt" tror jeg barna kan gå glipp av muligheten til å lære å oppfatte nyanser i kommunikasjon.

En av mine største kommunikasjonstabber tror jeg var da jeg omtalte min niese som nettopp "niese" da hun var tre år. Vi var og badet sammen, og jeg fortalte noen at dette var min niese. Ungen brukte utrolig mye energi på å få fortalt både meg og andre at hun ikke var noen "NESE", og hun tok opp temaet gjentatte ganger i ukene som kom...*s*

Minte meg på en gang vi var på hyttetur og søstra mi skulle spørre meg om hun kunne ta med poden på skitur uten at han hørte det, så hun valgte å spørre på engelsk og sa noe sånt som:"Can I take my nephev..." Guttungen (5 år) satt lenge og så forundret på oss før han sa:"Hva var det med den der fjuppen?" ))) Ikke så lett med fremmede språk!

[Jølsen]

Ja, for meg vil det være omtrent det samme som å bli kalt "idiot", uansett hva andre i denne tråden mener. Jeg ville anse det som veldig sårende.

Herregud, det var da voldsomt.

[morsan]

Når det gjelder bruk av uttryket kjerring på Østlandet, er det forskjell på by og land. I mange bygder på Østlandet er det helt vanlig å snakke om "kjerringa mi". Og det betyr akkurat det samme som "min kone", verken mer eller mindre.

Nordpå er det kostelig å høre folk snakke om "gamlingen", som ikke trenger å være stort eldre enn 50. Det er heller ikke nedsettende.

Ja, det er stor variasjon. En får ta skikken dit en kommer;-)