Sjalu 6-åring

[Gjest GA]

6-åringen min er inne i en såkalt "periode"; hun lar ikke storebroren få ha oppmerksomhet fra oss voksne alene. Med en gang hun merker at han har full oppmerksomhet fra en av oss må hun avbryte på en eller annen måte. Helst ved at hun gråter for en eller annen liten ting.

F.eks i dag lå jeg og halvsov på sofaen under barne-tv med 8-åringen bak knærne min i sofaen. Da skulle hun absolutt ha plass i sofaen hun også og begynte å gråte da jeg ba henne la være fordi jeg hvilte meg. Senere avbrøt hun meg i ett sett mens jeg prøvde å hjelpe storebror med pianoleksa hans. -og begynte å gråte igjen da hun fikk beskjed om å vente.

Hun får masse oppmerksomhet hun også, vanligvis mye mer enn broren, men jeg begynner å bli fryktelig sliten av at hun skal grine for alt mulig. Kjenner at jeg nesten ikke orker å ta henne på alvor når hun _virkelig_ gråter for noe heller.

Hvordan få snudd denne "perioden" da dere?

[fillolin]

Jeg har ikke egen erfaring med akkurat det der, men min erfaring med andre perioder er at de går over av seg selv. Noe av stresset mens det står på er at en ikke vet hvor lenge det skal vare, synes jeg, men heldigvis roer det seg ofte relativt fort. Min erfaring er også at mye kan snus eller iallefall oppleves annerledes om en klarer å gjøre noe med sin egen fortolkning av det som skjer, f.eks. hvis en finner en årsak - kanskje går det an å lete etter en årsak til at dette skjer nå? Hvilket behov er det hun forsøker å tilfredsstille på denne måten? Hvis du finner ut av dette er det kanskje lettere å leve med dette en periode også. Og hvis dere er to, går det an å dele litt på, slik hun kan få full oppmerksomhet fra/finne på noe med en av dere, mens den andre kan konsentrere seg om storebror (eller seg selv)?

Lykke til!

[Gjest hvorfor ha to armer uten to hjerner]

Her på dol er det populært med klistermerke belønning. Kan det virke for dere? En alvorsprat med snart-skolebarnet om det å grine unødvendig, det har du nok hatt. Jeg hadde slått ned på griningen på samme måte som jeg gjør med banning f.eks. Det er ikke nødvendig å grine. Si det som det er, du blir bare sliten av det og da orker du ikke finne på noe med h*n etterpå. Du kan også prøve å stoppe griningen med en voldsom latter, eller ved å snakke om morsomme ting. Det er rart hvor fort ting kan snu seg da.

Skryt av minsten som klarer å gjøre alt h*n klarer. Tenker h*n helst vil være stor og flink som din eldste. Finn på en lekse til yngstebarnet også når du hjelper eldste. tegning el.l. osv

[Gjest prust]

KJenner meg igjen, i forhold til vår 6-åring, bare at hun i stedet for å grine, heller gjør ting som hun vet irriterer meg. F.eks. skubbe stolen frem og tilbake, svinge rundt og rundt og rundt på lenestolen, lage "baby-lyder" høyt eller komme med merkelige "skrik"/fuglelyder/utrop - eller pirke borti enten det søskenet jeg holder på med, eller det andre. Enden på visa blir som regel at hun får oppmerksmhet (negativ), og at jeg blir avbrutt i forhold til det andre barnet.

Men bevares - det var tre ganger så ille for et par år siden.....

[Enina]

Samme her i huset! 6-åringen er tydeligvis inne i en "periode" for tiden! Hun gråter mye og skal ha oppmerksomheten rettet mot seg _hele_ tiden. Ganske strevstomt, særlig siden vi har ei lita ei på 3 som også krever sitt selvsagt.

Min erfaring er at dette er trass som kommer med ca 3 års mellomrom. Så vi får bare komme oss gjennom det og håpe at det ikke varer _altfor_ lenge ;-)

[AAA]

Oh yes. Min nøyaktiv like gamle 6-åring er også sånn for tiden, det bikker over til patetisk. Ungen blir sjalu på absolutt alt 3,5 åringen får.

Håper det er en kort fase! :-(

[Gjest trolline]

Ja....den søskenkjærligheten....eller konkurransen om mors og fars oppmerksomhet.Hvem kjenner ikke det igjen.En veldig slitsom periode.

.Men...er man to om barna...så går det vel an å hjelpe hverandre? Er du alene mamma..så er det jammen ikke lett!! Man vil jo ikke gjøre noe forskjell heller...gode forklaringer og fortelle hverdag at du er glad i ham...han er jo førstemann..det hjelper kansje?

[Gjest trolline]

beklager...var visst minstemann som var sjalu...men går vel ut på det samme,tenker jeg.