Mangel på følelser

[joab]

Jeg sliter med likegyldighet og mangel på følelser.

Gjorde det slutt med kjæresten min for to år siden pga. mangel på følelser, men da skjønte jeg ikke at jeg faktisk ikke hadde følelser for noe som helst.

Jeg har grublet på hva dette kan komme av, og husker tilbake til før jeg ble sånn. Da var jeg støttekontakt for veldig mange med alt fra små problemer til selvmordstanker. Grunnen til at så mange åpnet seg opp for meg, var at jeg tok alt innpå meg, og kunne virkelig føle med dem.

Var nesten litt overfølsom. Jeg kunne bare se på folk og kjenne inni meg at de hadde det vondt.

Men nå er alt det borte.

Jeg kjenner ingenting.

Er så sykt likegyldig ovenfor meg selv og andre.

Jeg vil ikke ha det slik, og vet ikke min arme råd for hva jeg kan gjøre/bearbeide for å få følelsene mine tilbake.

Noen råd?

[tjohei]

Jeg kan også føle det slik. Har også vært en snill person som har vært der for andre, men ikke for meg selv. Har ikke vært så flink til å tenke på meg selv og være egoistisk. Kanskje det har noe med det å gjøre, at vi har mistet kontakten med hvem vi er og hva vil vil? Bare noen tanker fra meg....

[joab]

Jeg kan også føle det slik. Har også vært en snill person som har vært der for andre, men ikke for meg selv. Har ikke vært så flink til å tenke på meg selv og være egoistisk. Kanskje det har noe med det å gjøre, at vi har mistet kontakten med hvem vi er og hva vil vil? Bare noen tanker fra meg....

Vell, jeg tror det stikker litt dypere enn som så.

Min nærmeste har lagt merke til at jeg ikke møter problemene mine, men rømmer fra dem.

Fordi det er så lett. Jeg kan drite i så og si alt.

Har nå vendt retrett og møter alle problemene mine uten at det hjelper.

Jeg eier ikke medfølelse, jeg sliter med å føle kjærlighet til noe - jeg er ikke ekte omtenksom.

Kan lett lytte til noen med selvmordstanker og virke veldig medfølsom, men idet jeg går ut døren er det meste glemt i hodet og i hjertet.

Jeg fungerer som en dass - fylles opp med dritt og tømmes uten å la meg påvirke.

Tror vell ikke dette er så sunt?

Har tenkt at dette har vært som en beskyttelsesmekanisme for å slippe å føle igjen - men fy så frustrerende når jeg egentlig vil det motsatte..

Noen mener jeg bør oppsøke psykolog, men jeg tenkte jeg skulle sjekke ut det her først i og med at lommeboken min ikke tillater meg annet

[Gjest vity]

Vell, jeg tror det stikker litt dypere enn som så.

Min nærmeste har lagt merke til at jeg ikke møter problemene mine, men rømmer fra dem.

Fordi det er så lett. Jeg kan drite i så og si alt.

Har nå vendt retrett og møter alle problemene mine uten at det hjelper.

Jeg eier ikke medfølelse, jeg sliter med å føle kjærlighet til noe - jeg er ikke ekte omtenksom.

Kan lett lytte til noen med selvmordstanker og virke veldig medfølsom, men idet jeg går ut døren er det meste glemt i hodet og i hjertet.

Jeg fungerer som en dass - fylles opp med dritt og tømmes uten å la meg påvirke.

Tror vell ikke dette er så sunt?

Har tenkt at dette har vært som en beskyttelsesmekanisme for å slippe å føle igjen - men fy så frustrerende når jeg egentlig vil det motsatte..

Noen mener jeg bør oppsøke psykolog, men jeg tenkte jeg skulle sjekke ut det her først i og med at lommeboken min ikke tillater meg annet

Kan du ha en depresjon. Eller har du andre symtomer på at noe er galt ?

Syns du i hvertfall skal ta deg råd til en time hos fastlegen og ta en prat med denne.

[tjohei]

Vell, jeg tror det stikker litt dypere enn som så.

Min nærmeste har lagt merke til at jeg ikke møter problemene mine, men rømmer fra dem.

Fordi det er så lett. Jeg kan drite i så og si alt.

Har nå vendt retrett og møter alle problemene mine uten at det hjelper.

Jeg eier ikke medfølelse, jeg sliter med å føle kjærlighet til noe - jeg er ikke ekte omtenksom.

Kan lett lytte til noen med selvmordstanker og virke veldig medfølsom, men idet jeg går ut døren er det meste glemt i hodet og i hjertet.

Jeg fungerer som en dass - fylles opp med dritt og tømmes uten å la meg påvirke.

Tror vell ikke dette er så sunt?

Har tenkt at dette har vært som en beskyttelsesmekanisme for å slippe å føle igjen - men fy så frustrerende når jeg egentlig vil det motsatte..

Noen mener jeg bør oppsøke psykolog, men jeg tenkte jeg skulle sjekke ut det her først i og med at lommeboken min ikke tillater meg annet

Det høres ut som om du trenger en tøff psykolog som tør å utfordre deg. Riste litt i deg. Ofte kommer føler man mer hvis man blir utfordret istedenfor at noen bare jatter med.

[Virkerikke]

Vell, jeg tror det stikker litt dypere enn som så.

Min nærmeste har lagt merke til at jeg ikke møter problemene mine, men rømmer fra dem.

Fordi det er så lett. Jeg kan drite i så og si alt.

Har nå vendt retrett og møter alle problemene mine uten at det hjelper.

Jeg eier ikke medfølelse, jeg sliter med å føle kjærlighet til noe - jeg er ikke ekte omtenksom.

Kan lett lytte til noen med selvmordstanker og virke veldig medfølsom, men idet jeg går ut døren er det meste glemt i hodet og i hjertet.

Jeg fungerer som en dass - fylles opp med dritt og tømmes uten å la meg påvirke.

Tror vell ikke dette er så sunt?

Har tenkt at dette har vært som en beskyttelsesmekanisme for å slippe å føle igjen - men fy så frustrerende når jeg egentlig vil det motsatte..

Noen mener jeg bør oppsøke psykolog, men jeg tenkte jeg skulle sjekke ut det her først i og med at lommeboken min ikke tillater meg annet

Hei, leste innleggene dine og tenkte bare si noen ord.

Jeg sliter med noe av det samme, følelsesmessig likegyldighet til både meg selv og andre. Har selv en langtidsdepresjon, og jeg vet at jeg har pakket bort og gjemt mine egne følelser i mange år. Det er som du sier ikke sunt i det hele tatt og selv om jeg ikke vet sikkert, tror jeg nok at da jeg mistet kontakt med mine egne følelser mistet jeg kontakten med følelser i det hele tatt, også andres. Som du sier, du vil ikke ha det sånn, og jeg vil jo selvsagt ikke ha det sånn heller. For meg har det nok bidratt til den onde sirkelen med depresjon -> manglende følelser -> depresjon at jeg "faker" følelsene. Andre merker jo det i lengden og jeg merker hvordan jeg krymper. Det er ikke sunt for noen og det skaper jo bare sår hos andre og meg selv som styrker depresjonen.

Jeg har kontakt med psykiater og har hatt kontakt med helsevesenet noen ganger før og, og det jeg kan si er at for min del så har arbeidet med depresjonen iallefall gjort meg oppmerksom på faresignalene, det at jeg ikke klarer å føle skikkelig og det har gjort det mulig å overhode å få et ønske om å endre det. Tidligere har jeg jo ignorert det fullstendig. Selv tror jeg at terapien mot depresjonen, som har gjort meg oppmerksom på at mangel på følelser, skal kunne la meg få kjenne på mine egne følelser og at evnen til å føle med andre vil kunne komme tilbake. Det er jo det jeg vil, og som du sier også det du vil. Jeg tror at siden du sier dette plager deg, er det en slags medfølelse i deg, og jeg tror du vil få følelsene og medfølelsen på plass. De er jo der inne et sted.

Vi to er jo sikkert ikke like, men jeg vil råde deg til å oppsøke psykolog slik at du i tiden som kommer kan få mer kjennskap til deg selv og hva du føler og minst like viktig hvorfor du føler som du gjør, slik at du også kan forstå, sette deg inn i og føle med andre.

Det å _vite_ at man bare er "halv" er første steg mot å få den andre halvparten tilbake. Vet du det, har du det du trenger for å starte jobben.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til