om å dra alene på besøk

[willia]

For en stund siden la jeg inn et innlegg angående at junior (6år) plutselig ikke ville på besøk til en klassekompis. Denne gutten ble veldig, veldig lei seg. Junior sier hele tiden at ha skal dit en annen gang, men når han ble spurt igjen ble det tvert nei. Denne gutten har vært hos oss siden og de leker godt sammen. Junior har alltid vært forsiktig med å dra bort alene, på bursdager har vi vært ett av to par som må sitte igjen på bursdagen. Da han begynte å besøke denne gutten var han veldig ivrig, men nå vil han som sagt ikke. Han måtte overtales da denne gutten skulle besøke ham sist gang. Vi lurte på hvorfor, men fikk bare til svar at da må jo han dit neste gang.

Jeg synes jo veldig synd på den andre gutten og jeg synes junior kanskje bør "løsrive" seg litt fra oss. Kan vi puffe på litt her? Tenker på å love ham at vi skal ut og kjøpe et eller annet til ham dersom han besøker denne gutten. Bare for å få ham igang igjen i håp om at han skal tørre å dra bort alene. Eller er dette veldig dumt og gjørt vondt verre?

[Gjest Forsiktig dytting er ok]

Jeg synes det høres lurt ut. Noen barn trenger et lite dytt for å prøve nye ting, enten det er å stå på ski eller overnatte borte. Og det er synd å gå glipp av masse moro (og låse seg i et negativt mønster) om man hele tiden unngår ting som er litt "skummelt". Broren min var litt slik type, foreldrene mine lot han være hjemme hele tiden, og det fulgte han oppover.

[fillolin]

Tja... Det kommer vel litt an på hvordan gutten deres ellers er. Jeg likte ikke å sove borte da jeg var liten, generelt trives jeg veldig godt hjemme, men jeg har ikke fått noe men av det og hadde ellers ikke spesielle vansker med å løsrive meg. Uansett synes jeg ikke det er noen god idé å kjøpe en belønning for at han er med den andre gutten - det er vel bra kjipt å være sånn at kamerater må få belønning for å være sammen med en... Men hvis han trenger hjelp til å bli litt modigere, kan dere jo jobbe gradvis med det. Men begynn da med noe som er lett og lystbetont og utvid etterhvert som han lykkes. Vet dere nok om hvorfor han ikke vil/tør?

I forhold til den andre gutten går det vel an å snakke om det; at gutten deres og dere liker han godt og trives godt med ham, men at det av andre grunner passer best foreløpig at de treffes hos dere, evt. bare på dagtid.

[laban]

Jeg vet ikke om premiering er helt riktig i denne sammenheng, det skurrer litt for mitt vedkommende.

Er det tryggere for ham dersom du er med? Hvis du avtaler med moren til gutten at du blir med, men holder deg i bakgrunnen så mye som mulig, så kanskje han kommer over kneiken?

[morsan]

Jeg er enig med laban i at premiering ikke virker som det rette. Kanskje han rett og slett synes det er litt skummelt, og vil at du skal følge med første gangen?

Så kan du eventuelt gå etter en stund. Isåfall ville jeg ha ringt den andre moren først slik at hun vet at du kommer pga sønnen, slik at du slipper forklaringer foran barna.

Ellers når det gjelder "belønninger" så har jeg mer sansen for å gjøre det mer "indirekte", f eks istedet for å si "hvis du beskøer gutten, skal vi gå og kjøpe noe etterpå" kan man si "og så kommer jeg og henter deg, og når vi kommer hjem igjen kan vi steke vafler".

Da blir ikke "belønningen" direkte knyttet an til ønsket adferd.

[Mrs. Wallace]

Sønnen min har en kamerat som veldig gjerne vil være på besøk, men som synes det er litt vanskelig å være borte alene av og til. De bor såpass langt unna at han må følges hit uansett, og de første gangene han var her (i fjor, da de gikk i først klasse), ble moren med inn og tok en kopp kaffe på kjøkkenet med meg mens sønnen varmet seg opp. Vi holdt oss helt i bakgrunnen, ungene var et annet sted i huset, men sønnen hennes ble mye tryggere. Nå har han forlengst kommet over kneika og synes bare det er hyggelig å komme hit alene.

Kan du ikke høre med foreldrene til gutten om du kan være der en noen minutter i begynnelsen, til gutten deres har slappet litt mer av?

[willia]

Sønnen min har en kamerat som veldig gjerne vil være på besøk, men som synes det er litt vanskelig å være borte alene av og til. De bor såpass langt unna at han må følges hit uansett, og de første gangene han var her (i fjor, da de gikk i først klasse), ble moren med inn og tok en kopp kaffe på kjøkkenet med meg mens sønnen varmet seg opp. Vi holdt oss helt i bakgrunnen, ungene var et annet sted i huset, men sønnen hennes ble mye tryggere. Nå har han forlengst kommet over kneika og synes bare det er hyggelig å komme hit alene.

Kan du ikke høre med foreldrene til gutten om du kan være der en noen minutter i begynnelsen, til gutten deres har slappet litt mer av?

Tror nok jeg må være med inn til å begynne med, så håper jeg at det ordner seg. Han har vært der en gang tidligere og da gikk han alene uten problemer, men det var i ettertid han har fått en reaksjon på at det kanskje var litt skummelt likevel.