Misforstått omsorg?

[PieLill]

Hvis ingen skal "bry" seg med hvordan barn har det i sine familier, hvordan skal da de barna som faktisk trenger noe litt annet eller mer enn det deres foreldre gir dem, ha noen mulighet til å få det?

Skal respekten for foreldres rett til å ivareta sine barns behov på den måten de mener det er best være den eneste retningslinjen vi bør følge?

Poenget mitt er at det finnes mange måter å "bry seg" på og noen av dem er bare til bry.

Måten det i hovedinnlegget ble ganske så usaklig og unyansert generalisert over "dere adopsjonsforeldre" som om vi er en helt særegen og ikke minst sær rase, gav meg følelsen av at dette ikke var en person og kanskje ikke ei slekt jeg hadde orket å forklare så mye til. Fikk alt for sterke dere-er-ikke-som-oss-rykninger.

Og fakta er at man ikke har krav på en forklaring. Man kan be om å få det. Man kan ha stor glede av det. Det kan være veldig nyttig for alle parter. Men man kan ikke _kreve_ at en slektning, svigerdatter eller svigerinne skal stå skolerett og forklare og forsvare seg i forhold til de valg de gjør for sine barn.

Det finnes selvsagt folk, og noen av dem blir foreldre, som er for selvgode til å lytte til noen som helst og langt mindre lære fra andre. Her har man stort sett en tapt sak om man ikke stiller med barnevernmyndighet.

For øvrig har vel folks lydhørhet og lærevillighet i stor grad sammenheng med i hvilken grad de føler seg lyttet til, forstått og respektert.

De jeg helst ber om råd er de som kan klare å se meg gjøre en feil uten å hoppe på meg for å påpeke det....

Og jeg betror meg aldri til noen som krever betroelser av meg.

mvh

[Mrs. Wallace]

Det har du rett i, men da har du iallefall gitt en forklaring.

Jeg aner heller ikke hvor nær trådstarter er denne familien, men kanskje kunne de unngått surmulig hvis de forklarte litt?

Kanskje er det bare en utrolig sær familie? Kanskje har det ingenting med at barnet er adoptert å gjøre?

Hva vet vel vi?

Nemlig. Her blir det mange antagelser uansett. Men nå har i hvert fall trådstarter fått en del alternativer. ;o)

[frosken]

Poenget mitt er at det finnes mange måter å "bry seg" på og noen av dem er bare til bry.

Måten det i hovedinnlegget ble ganske så usaklig og unyansert generalisert over "dere adopsjonsforeldre" som om vi er en helt særegen og ikke minst sær rase, gav meg følelsen av at dette ikke var en person og kanskje ikke ei slekt jeg hadde orket å forklare så mye til. Fikk alt for sterke dere-er-ikke-som-oss-rykninger.

Og fakta er at man ikke har krav på en forklaring. Man kan be om å få det. Man kan ha stor glede av det. Det kan være veldig nyttig for alle parter. Men man kan ikke _kreve_ at en slektning, svigerdatter eller svigerinne skal stå skolerett og forklare og forsvare seg i forhold til de valg de gjør for sine barn.

Det finnes selvsagt folk, og noen av dem blir foreldre, som er for selvgode til å lytte til noen som helst og langt mindre lære fra andre. Her har man stort sett en tapt sak om man ikke stiller med barnevernmyndighet.

For øvrig har vel folks lydhørhet og lærevillighet i stor grad sammenheng med i hvilken grad de føler seg lyttet til, forstått og respektert.

De jeg helst ber om råd er de som kan klare å se meg gjøre en feil uten å hoppe på meg for å påpeke det....

Og jeg betror meg aldri til noen som krever betroelser av meg.

mvh

Jeg er opptatt av dette temaet på et mer generelt grunnlag enn denne aktuelle tråden.

Av hensyn til barn som trenger at omgivelsene forsøker å bidra til en bedre oppvekst, så mener jeg at voksne mennesker bør tørre å ta opp til diskusjon på en ærlig måte forhold som bekymrer dem. Det er ikke gitt at vi ser vår egen virksomhet så tydelig, så vi kan alle trenge feedback fra tid til annen.

For øvrig er jeg enig i at nysgjerrighet ikke trenger å tilfredsstilles, og at man ikke plikter å utlevere mer av sitt private enn man selv ønsker. Men lytte til innspill fra mennesker som mest sannsynlig ønsker det beste for barn og foreldre, tror jeg man skal gjøre i stor grad.

[PieLill]

Jeg er opptatt av dette temaet på et mer generelt grunnlag enn denne aktuelle tråden.

Av hensyn til barn som trenger at omgivelsene forsøker å bidra til en bedre oppvekst, så mener jeg at voksne mennesker bør tørre å ta opp til diskusjon på en ærlig måte forhold som bekymrer dem. Det er ikke gitt at vi ser vår egen virksomhet så tydelig, så vi kan alle trenge feedback fra tid til annen.

For øvrig er jeg enig i at nysgjerrighet ikke trenger å tilfredsstilles, og at man ikke plikter å utlevere mer av sitt private enn man selv ønsker. Men lytte til innspill fra mennesker som mest sannsynlig ønsker det beste for barn og foreldre, tror jeg man skal gjøre i stor grad.

Det generelle er jeg enig i.

Men jeg må innrømme at noe av den største overgangen jeg opplevde ved å bli forelder første gang var å forholde meg til en uendelighet av mer eller mindre velfunderte meninger.

Om jeg skulle hørt på mer enn en firedel av de rådene folk har veltet over meg, ville mine barn hatt en komplett sinsforvirret mor....

;-)

Det er folk i min familie, ikke minst i generasjonen over meg, som får meg til å sitte med ørene på stilk for å få med meg alle gode tips i det de forteller. Så er det andre som er mer involvert i sleksttrollvirksomhet og utfyllende diskusjoner om personer som ikke er til stedet.

For oss har det vært viktig å sette grenser både i forhold til hvem vi slipper inn og hva vi slipper ut.

Et av problemene er at de største ryktesprederne og forståsegpåerne bruker nettopp det generelle argumentet om å "bry seg" for å forsvare sin oppsøkende særdeles utadrettede virksomhet.

mvh

[frosken]

Det generelle er jeg enig i.

Men jeg må innrømme at noe av den største overgangen jeg opplevde ved å bli forelder første gang var å forholde meg til en uendelighet av mer eller mindre velfunderte meninger.

Om jeg skulle hørt på mer enn en firedel av de rådene folk har veltet over meg, ville mine barn hatt en komplett sinsforvirret mor....

;-)

Det er folk i min familie, ikke minst i generasjonen over meg, som får meg til å sitte med ørene på stilk for å få med meg alle gode tips i det de forteller. Så er det andre som er mer involvert i sleksttrollvirksomhet og utfyllende diskusjoner om personer som ikke er til stedet.

For oss har det vært viktig å sette grenser både i forhold til hvem vi slipper inn og hva vi slipper ut.

Et av problemene er at de største ryktesprederne og forståsegpåerne bruker nettopp det generelle argumentet om å "bry seg" for å forsvare sin oppsøkende særdeles utadrettede virksomhet.

mvh

Ja, det kan være vanskelig både å vurdere de innspillene man måtte få, samt å vurdere hvorvidt man skal påta seg den belastningen det kan være å ta opp upopulære temaer når man er redd for at det er påkrevet.

[Gjest peggyy]

Hei, jeg ser at du har fått mange svar på innlegget ditt. Jeg er tobarns mor (egenfødte) og venter mitt tredje barn (adoptiv). Jeg synes innlegget ditt var interessant og viktigt. Det fikk i alle fall meg til å skjønne at vi som ventende adoptivforeldre har en jobb å gjøre med å forberede nettverket vårt på tiden som kommer. Når det kommer et nytt barn i familien gleder alle seg. Besteforeldre og øvrig familie er også forventningfulle og gleder seg like mye som oss til at barnet skal komme. Hvis barnet er nyfødt kommer det masse besøk og alle har forventninger om at de får holde babyen. Jeg tror ikke at forventningen er noe mindre hvis barnet er adoptert. Alle vil holde og kose og skuffelsen kan bli stor hvis familien ikke er forberedt på at barnet må skjermes. Jeg vet iallefall at vi har en jobb å gjøre med å forberede vårt nettverk, for i motsetning til oss som ventende adoptivforeldre som sluker alt av litteratur om tilknytningsforstyrrelse så har nok ikke vår familie satt seg inn i denne problematikken.og vil sikkert ikke være forberedt hvis de blir holdt på en armlengs avstand uten å få noen nærmere forklaring.Som foreldre må vi først og fremst ta hensyn til barnet, men jeg er ganske sikker på at vi møter forståelse fra omgivelsene hvis de er godt informert på forhånd.

Forøvrig er vi som foreldre er forskjellig enten vi har egenfødt barn eller adoptivbarn. Jeg er selv tante til to små jenter (ikke adopterte), hvor det ene foreldreparet har holdt familien på en "armlengs" avstand, mens det andre foreldreparet har vært svært bevisst på at datteren skal få et nær forhold til besteforeldre og tanter / onkler og søskenbarn.

[PieLill]

Nemlig. Her blir det mange antagelser uansett. Men nå har i hvert fall trådstarter fått en del alternativer. ;o)

Jo, det ble virkelig en interessant tråd med god bredde.

;-)

mvh

[PieLill]

Ja, det kan være vanskelig både å vurdere de innspillene man måtte få, samt å vurdere hvorvidt man skal påta seg den belastningen det kan være å ta opp upopulære temaer når man er redd for at det er påkrevet.

Synes ikke det er så vanskelig å gjenkjenne dårlig synsing. Men trøttende kan det være om det blir mye av det. (Og jeg har sikkert trøttet ut noen på den måten iblant.)

De som tar seg bryet med å tenke gjennom hvor vidt de ubedt skal komme med synspunkter og eventuelle korrigeringer, er som regel de som har mest og komme med når de først gjør det.

mvh

[Gjest men de mener det nok godt...]

Synes ikke det er så vanskelig å gjenkjenne dårlig synsing. Men trøttende kan det være om det blir mye av det. (Og jeg har sikkert trøttet ut noen på den måten iblant.)

De som tar seg bryet med å tenke gjennom hvor vidt de ubedt skal komme med synspunkter og eventuelle korrigeringer, er som regel de som har mest og komme med når de først gjør det.

mvh

Nettopp.

Bare for ordens skyld så har vi altså ikke tatt dette opp med foreldrene. Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.

Om jeg har formulert meg dumt slik at det virker som jeg generaliserer og tror at alle adoptivforeldre er like, så beklager jeg det. Det har selvsagt ikke vært meningen. Likevel har jeg såpass sunn fornuft at jeg skjønner at adopterte barn har spesielle behov, og jeg ønsket tilbakemeldinger på min oppfatning av foreldreparets valg. Takk til dere som har gitt meg innsiktsfulle svar.

Nå vet jeg at jeg ikke skal ta mine tanker opp med foreldrene, men la dem gjøre valg uten innblanding fra andre. Jeg respekterer at det kan være hensyn de må ta som jeg ikke kjenner begrunnelsen for.

Likevel vil jeg påpeke at jeg synes det er riktig av meg som menneske å "bry meg" om de barn jeg har i livet mitt. Man kan ikke på generelt grunnlag overlate alle avgjørelser til foreldrene, slik jeg får følelsen av at noen mener her. Alle foreldre trenger vel kanskje å få noen råd av andre iblant, også adoptivforeldre.

[Mrs. Wallace]

Nettopp.

Bare for ordens skyld så har vi altså ikke tatt dette opp med foreldrene. Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.

Om jeg har formulert meg dumt slik at det virker som jeg generaliserer og tror at alle adoptivforeldre er like, så beklager jeg det. Det har selvsagt ikke vært meningen. Likevel har jeg såpass sunn fornuft at jeg skjønner at adopterte barn har spesielle behov, og jeg ønsket tilbakemeldinger på min oppfatning av foreldreparets valg. Takk til dere som har gitt meg innsiktsfulle svar.

Nå vet jeg at jeg ikke skal ta mine tanker opp med foreldrene, men la dem gjøre valg uten innblanding fra andre. Jeg respekterer at det kan være hensyn de må ta som jeg ikke kjenner begrunnelsen for.

Likevel vil jeg påpeke at jeg synes det er riktig av meg som menneske å "bry meg" om de barn jeg har i livet mitt. Man kan ikke på generelt grunnlag overlate alle avgjørelser til foreldrene, slik jeg får følelsen av at noen mener her. Alle foreldre trenger vel kanskje å få noen råd av andre iblant, også adoptivforeldre.

''Nå vet jeg at jeg ikke skal ta mine tanker opp med foreldrene, men la dem gjøre valg uten innblanding fra andre. ''

Hvis du har et relativt nært forhold til foreldrene, kan du selvfølgelig spørre litt forsiktig om de f.eks synes det er vanskelig å bruke barnevakt til barnet, eller noe i den stilen. Det er stor forskjell på å ta tanker opp med foreldrene på en respektfull måte og på å synse i vei uten forbehold.

[PieLill]

Nettopp.

Bare for ordens skyld så har vi altså ikke tatt dette opp med foreldrene. Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.

Om jeg har formulert meg dumt slik at det virker som jeg generaliserer og tror at alle adoptivforeldre er like, så beklager jeg det. Det har selvsagt ikke vært meningen. Likevel har jeg såpass sunn fornuft at jeg skjønner at adopterte barn har spesielle behov, og jeg ønsket tilbakemeldinger på min oppfatning av foreldreparets valg. Takk til dere som har gitt meg innsiktsfulle svar.

Nå vet jeg at jeg ikke skal ta mine tanker opp med foreldrene, men la dem gjøre valg uten innblanding fra andre. Jeg respekterer at det kan være hensyn de må ta som jeg ikke kjenner begrunnelsen for.

Likevel vil jeg påpeke at jeg synes det er riktig av meg som menneske å "bry meg" om de barn jeg har i livet mitt. Man kan ikke på generelt grunnlag overlate alle avgjørelser til foreldrene, slik jeg får følelsen av at noen mener her. Alle foreldre trenger vel kanskje å få noen råd av andre iblant, også adoptivforeldre.

''Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.''

Det er dette som nok kan oppleves svært forskjellig av ulike individer. Det som for en er oppriktig interesse og engasjement er for en annen tjas, påtrengenhet og utidig innblanding. Noen er mer private enn andre. Noen trenger større albuerom.

Om man mener ting så godt, får man også ta seg bryet med å finne ut om det faktisk gjør godt. Viss ikke kan mener-det-så-godt-frasen fort komme til å ligne mest på en manipulativ unnskyldning.

Jeg har ikke sagt noe om at adoptivforeldre ikke kan trenge råd. Du var viss ikke helt ferdig med å generalisere.

;-)

Men folk må ha ryggen fri til å velge hvem de knytter seg til og hvem de søker råd hos, enten man har barn eller ikke og samme hvordan man skaffet seg barna. Tvangsrådgivning fungerer som regel forskrekkelig dårlig. Særlig når den utøves innenfor slekta.

mvh

[Gjest men de mener det nok godt...]

''Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.''

Det er dette som nok kan oppleves svært forskjellig av ulike individer. Det som for en er oppriktig interesse og engasjement er for en annen tjas, påtrengenhet og utidig innblanding. Noen er mer private enn andre. Noen trenger større albuerom.

Om man mener ting så godt, får man også ta seg bryet med å finne ut om det faktisk gjør godt. Viss ikke kan mener-det-så-godt-frasen fort komme til å ligne mest på en manipulativ unnskyldning.

Jeg har ikke sagt noe om at adoptivforeldre ikke kan trenge råd. Du var viss ikke helt ferdig med å generalisere.

;-)

Men folk må ha ryggen fri til å velge hvem de knytter seg til og hvem de søker råd hos, enten man har barn eller ikke og samme hvordan man skaffet seg barna. Tvangsrådgivning fungerer som regel forskrekkelig dårlig. Særlig når den utøves innenfor slekta.

mvh

Nå skjønner jeg i grunn ikke hvorfor du fortsetter på denne rekken din... Jeg har poengtert at jeg IKKE har tatt dette opp med foreldrene. De vet ingenting om hva jeg tenker rundt dette. Nettopp for å ikke komme med velmente råd som de ikke ønsker så luftet jeg heller tankene mine her inne. Forstår fremdeles ikke hva som er galt med det, jeg... Kan ikke tolke deg på annen måte enn at jeg faktisk ikke skal få lov å ha noen meninger om andres barneoppdragelse i det hele tatt, selv ikke når jeg holder dem for meg selv. Hvis det er det du mener så er vi uenige.

[PieLill]

Nå skjønner jeg i grunn ikke hvorfor du fortsetter på denne rekken din... Jeg har poengtert at jeg IKKE har tatt dette opp med foreldrene. De vet ingenting om hva jeg tenker rundt dette. Nettopp for å ikke komme med velmente råd som de ikke ønsker så luftet jeg heller tankene mine her inne. Forstår fremdeles ikke hva som er galt med det, jeg... Kan ikke tolke deg på annen måte enn at jeg faktisk ikke skal få lov å ha noen meninger om andres barneoppdragelse i det hele tatt, selv ikke når jeg holder dem for meg selv. Hvis det er det du mener så er vi uenige.

Måten du skriver på fikk meg til å tenke at du ikke helt hadde skjønt hvorfor jeg mener at man kan vokte seg litt for å blande seg inn.

Det siste jeg skrev var mer prinsippielt enn rettet mot hva du planlegger å foreta deg i denne situasjonen.

Når du avslutter med enda en halvsnurt kommentar om sære adoptivforeldre som ikk vil høre på andre, virker det som du velger å holde kjeft fordi de er så forbasket vrange. Ikke fordi du faktisk synes det er et godt poeng.

Så da valgte jeg å spesifisere.

Om du leser det du skrev først på nytt, ser du kanskje at du går ganske krasst ut mot disse foreldrene helt fra overskriften.

mvh

[krabba1365381136]

Nettopp.

Bare for ordens skyld så har vi altså ikke tatt dette opp med foreldrene. Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.

Om jeg har formulert meg dumt slik at det virker som jeg generaliserer og tror at alle adoptivforeldre er like, så beklager jeg det. Det har selvsagt ikke vært meningen. Likevel har jeg såpass sunn fornuft at jeg skjønner at adopterte barn har spesielle behov, og jeg ønsket tilbakemeldinger på min oppfatning av foreldreparets valg. Takk til dere som har gitt meg innsiktsfulle svar.

Nå vet jeg at jeg ikke skal ta mine tanker opp med foreldrene, men la dem gjøre valg uten innblanding fra andre. Jeg respekterer at det kan være hensyn de må ta som jeg ikke kjenner begrunnelsen for.

Likevel vil jeg påpeke at jeg synes det er riktig av meg som menneske å "bry meg" om de barn jeg har i livet mitt. Man kan ikke på generelt grunnlag overlate alle avgjørelser til foreldrene, slik jeg får følelsen av at noen mener her. Alle foreldre trenger vel kanskje å få noen råd av andre iblant, også adoptivforeldre.

Hva med å forsøke å komme i dialog med disse foreldrene. Jeg tror likevel foreldrene trenger råd og veiledning fra andre som kan endel om adopterte barn. Det må vel likevel være mulig å snakke med de, høre om de kan si noe om hvorfor de gjør som de gjør, kanskje du kan lære noe og forstå barnet og foreldrene på en ny måte. Hvis noen sitter slik du gjør rundt oss og vårt barn ville jeg gjerne vite det.

[Gjest men de mener det nok godt...]

Måten du skriver på fikk meg til å tenke at du ikke helt hadde skjønt hvorfor jeg mener at man kan vokte seg litt for å blande seg inn.

Det siste jeg skrev var mer prinsippielt enn rettet mot hva du planlegger å foreta deg i denne situasjonen.

Når du avslutter med enda en halvsnurt kommentar om sære adoptivforeldre som ikk vil høre på andre, virker det som du velger å holde kjeft fordi de er så forbasket vrange. Ikke fordi du faktisk synes det er et godt poeng.

Så da valgte jeg å spesifisere.

Om du leser det du skrev først på nytt, ser du kanskje at du går ganske krasst ut mot disse foreldrene helt fra overskriften.

mvh

Det som er ganske interessant her er hvor mye vekt man skal legge på om barnet er adoptert eller ikke. Når jeg valgte å skrive innlegget her på "adopsjon" i stedet for "småbarn" så var det fordi jeg skjønner at adoptivforeldre må ta spesielle hensyn i mange sammenhenger.

Likevel så er ikke adopterte barn "bare" adopterte. De er vanlige barn, og det må vel være mulig å diskutere barneoppdragelse selv om barnet er adoptert? Her er det selvsagt individuelle forskjeller, men jeg reagerer hvis det skal være slik at adoptivbarn og -foreldre skal være skjermet for all diskusjon fordi vi som ikke har adoptert selv ikke er meningsberettiget. Enkelte her inne gir uttrtykk for slike holdninger, og det synes jeg er synd. Vi bør vel kunne diskutere fritt, uten å måtte "gå på tå hev" fordi barnet er adoptert.

Min erfaring med disse foreldrene gjør nok at jeg blir litt mer frustrert enn jeg vanligvis ville blitt. Dermed ble kanskje overskiften litt krassere enn fortjent. Alle andre foreldre jeg kjenner snakker åpent om sine utfordringer og holdninger i forhold til barneoppdragelse, mens disse foreldrene jeg har skrevet om her synes å mene at ingenting skal snakkes om. Sannsynligvis ville de vært slik uansett, og det har forhåpentligvis ikke noe med adopsjonssituasjonen å gjøre.

[trollemor;o)]

''Jeg er heller ikke del av en slekt full av forståsegpåere. Vi er oppriktig interessert og engasjert i alle barn i familien, også dette barnet som er adoptert.''

Det er dette som nok kan oppleves svært forskjellig av ulike individer. Det som for en er oppriktig interesse og engasjement er for en annen tjas, påtrengenhet og utidig innblanding. Noen er mer private enn andre. Noen trenger større albuerom.

Om man mener ting så godt, får man også ta seg bryet med å finne ut om det faktisk gjør godt. Viss ikke kan mener-det-så-godt-frasen fort komme til å ligne mest på en manipulativ unnskyldning.

Jeg har ikke sagt noe om at adoptivforeldre ikke kan trenge råd. Du var viss ikke helt ferdig med å generalisere.

;-)

Men folk må ha ryggen fri til å velge hvem de knytter seg til og hvem de søker råd hos, enten man har barn eller ikke og samme hvordan man skaffet seg barna. Tvangsrådgivning fungerer som regel forskrekkelig dårlig. Særlig når den utøves innenfor slekta.

mvh

Det virker som om du har blitt ekstremt utsatt for slike forståsegpåere med velmenende råd...

Jeg siler selvsagt også ut hva og hvem jeg vil ta imot råd fra, men jeg tror ikke så godt om meg selv som mor at jeg ikke kan nedlate meg å ta imot gode råd.

[PieLill]

Det som er ganske interessant her er hvor mye vekt man skal legge på om barnet er adoptert eller ikke. Når jeg valgte å skrive innlegget her på "adopsjon" i stedet for "småbarn" så var det fordi jeg skjønner at adoptivforeldre må ta spesielle hensyn i mange sammenhenger.

Likevel så er ikke adopterte barn "bare" adopterte. De er vanlige barn, og det må vel være mulig å diskutere barneoppdragelse selv om barnet er adoptert? Her er det selvsagt individuelle forskjeller, men jeg reagerer hvis det skal være slik at adoptivbarn og -foreldre skal være skjermet for all diskusjon fordi vi som ikke har adoptert selv ikke er meningsberettiget. Enkelte her inne gir uttrtykk for slike holdninger, og det synes jeg er synd. Vi bør vel kunne diskutere fritt, uten å måtte "gå på tå hev" fordi barnet er adoptert.

Min erfaring med disse foreldrene gjør nok at jeg blir litt mer frustrert enn jeg vanligvis ville blitt. Dermed ble kanskje overskiften litt krassere enn fortjent. Alle andre foreldre jeg kjenner snakker åpent om sine utfordringer og holdninger i forhold til barneoppdragelse, mens disse foreldrene jeg har skrevet om her synes å mene at ingenting skal snakkes om. Sannsynligvis ville de vært slik uansett, og det har forhåpentligvis ikke noe med adopsjonssituasjonen å gjøre.

''og det må vel være mulig å diskutere barneoppdragelse selv om barnet er adoptert?''

Var den til meg? I så fall er det vel det motsatte av hva jeg har forsøkt å si, og jeg må ha uttrykt meg svært klønete.

Det er mange sider ved mine barn, deres behov og oppdragelse som jeg gjerne diskuterer. Det er andre ting jeg er langt mer privat omkring både fordi det er mer sårbart og fordi jeg vet det er ting som er svært vanskelig å få forståelse for. For mine barn har graden av "private" områder absolutt ingen ting med om de er adopterte eller ikke, men knyttet til helt andre ting.

Jeg har nok noen ganger provosert enkelte grundig med de grensene jeg har satt. De gangene jeg er minst meddelsom er nok når jeg vet på forhånd at mine begrunnelser vil bli underkjent. Da er jeg heller sær og holder kjeft.

Får jeg bare lov til å spørre om noe av ren nysgjerrighet? Du trenger ikke svare. Er moren til dette barnet den som er giftet inn i din familie?

mvh

[Gjest men de mener det nok godt...]

''og det må vel være mulig å diskutere barneoppdragelse selv om barnet er adoptert?''

Var den til meg? I så fall er det vel det motsatte av hva jeg har forsøkt å si, og jeg må ha uttrykt meg svært klønete.

Det er mange sider ved mine barn, deres behov og oppdragelse som jeg gjerne diskuterer. Det er andre ting jeg er langt mer privat omkring både fordi det er mer sårbart og fordi jeg vet det er ting som er svært vanskelig å få forståelse for. For mine barn har graden av "private" områder absolutt ingen ting med om de er adopterte eller ikke, men knyttet til helt andre ting.

Jeg har nok noen ganger provosert enkelte grundig med de grensene jeg har satt. De gangene jeg er minst meddelsom er nok når jeg vet på forhånd at mine begrunnelser vil bli underkjent. Da er jeg heller sær og holder kjeft.

Får jeg bare lov til å spørre om noe av ren nysgjerrighet? Du trenger ikke svare. Er moren til dette barnet den som er giftet inn i din familie?

mvh

Nei, det er hun ikke. Og jeg gjentar: dette er mennesker jeg er glad i og har respekt for. Det er kun dette jeg her har tatt opp som er "problematisk". Vi har et godt forhold på alle måter. Kanskje derfor jeg synes det er synd å ikke ha åpnere diskusjoner om akkurat dette med barneoppdragelsen.

[PieLill]

Det virker som om du har blitt ekstremt utsatt for slike forståsegpåere med velmenende råd...

Jeg siler selvsagt også ut hva og hvem jeg vil ta imot råd fra, men jeg tror ikke så godt om meg selv som mor at jeg ikke kan nedlate meg å ta imot gode råd.

Jeg har flere ganger her sagt at jeg ikke har noe imot gode råd. Jeg oppsøker dem stadig frivillig. Svigermor er for øvrig en av mine beste støttespillere, ikke minst når det gjelder barna.

;-)

Det jeg har forsøkt å slå et slag for er _retten_ til å sette grenser også i forhold til tjukke slekta. For noen virker det som slekstlovene kommer langt foran lovene om privatlivets fred. (Ikke rettet mot trådstarteren, men generelt.) Jeg får fullstendig noia av folk som ikke kan gi andre lov til å sette grenser.

mvh

[PieLill]

Nei, det er hun ikke. Og jeg gjentar: dette er mennesker jeg er glad i og har respekt for. Det er kun dette jeg her har tatt opp som er "problematisk". Vi har et godt forhold på alle måter. Kanskje derfor jeg synes det er synd å ikke ha åpnere diskusjoner om akkurat dette med barneoppdragelsen.

Jo, det kan jeg forstå. Spesielt om du føler at vedkommende på en måte fjerner seg litt fra deg.

mvh