Misforstått omsorg?

[Gjest Wita]

Jeg har flere ganger her sagt at jeg ikke har noe imot gode råd. Jeg oppsøker dem stadig frivillig. Svigermor er for øvrig en av mine beste støttespillere, ikke minst når det gjelder barna.

;-)

Det jeg har forsøkt å slå et slag for er _retten_ til å sette grenser også i forhold til tjukke slekta. For noen virker det som slekstlovene kommer langt foran lovene om privatlivets fred. (Ikke rettet mot trådstarteren, men generelt.) Jeg får fullstendig noia av folk som ikke kan gi andre lov til å sette grenser.

mvh

Enten er du veldig hårsår eller så må du ha en merkelig familie.

Har ikke slike erfaringer jeg.

[Gjest togli]

Det er godt mulig du har rett i en del av det du sier. Samtidig tenker jeg at foreldrene kjenner sitt barn best. De vet hvordan barnet deres reagerer på ulike situasjoner osv.

Vi har selv tre barn (egenfødte) som er veldig forskjellige. Den ene av dem har alltid vært mye mer følsom enn de andre. Vi har hele tiden måttet ha faste grenser og rutiner rundt henne for at hun skulle trives. Jeg husker f.eks. når hun var baby og vi gjentatte ganger fikk skjeve blikk når vi var fast bestemt på leggetider på dagen. Disse leggerutinene kunne vi ikke gjennomføre uten å forsake visse andre ting og vi ble nok sett på som litt sære. Vi vissste at dersom vi gikk utenom rutinene, så var resten av dagen ødelagt for oss alle :-(

Våre to andre barn har alltid vært tilpasningsdyktige, så med dem hadde vi ingen problemer med å gå utenom de daglige rutinene. Barn er så forskjellige og foreldrene kjenner dem best.

Noen ganger tror jeg man bør tenke at foreldre selv gjør det de føler er riktig i forhold til sitt barn. Slik du beskriver dette foreldreparet, tenker jeg at dette bare er en sånn "snakke-bak-ryggen-på-sak". Mener du at noen bør fortelle foreldrene at de kanskje gjør feil? Det er jeg i så fall uenig i. De bør selv gjøre seg sine erfaringer. Det er ingenting som er så sårt som å bli kritisert for måten man oppdrar barna på og disse foreldrene gjør nok sik de selv føler er riktig i forhold til sitt barn:)

[PieLill]

Enten er du veldig hårsår eller så må du ha en merkelig familie.

Har ikke slike erfaringer jeg.

Det handler ikke først og fremst om meg selv, men hva jeg har sett venner oppleve.

Og så er det ikke bare familie som kan være ubehagelig grensesprengende. Nærhetsterrorister kan dukke opp i alle sammenhenger.

Om man, som deg, har vært så heldig å slippe å bli eksponert for slikt, ser man nok heller ikke så fort viktigheten av å være tydelig på å vise respekt på dette området. Eller skjønner hvorfor noen kan oppleve ubehag ved noe som er helt greit for deg.

mvh

[Gjest Wita]

Det handler ikke først og fremst om meg selv, men hva jeg har sett venner oppleve.

Og så er det ikke bare familie som kan være ubehagelig grensesprengende. Nærhetsterrorister kan dukke opp i alle sammenhenger.

Om man, som deg, har vært så heldig å slippe å bli eksponert for slikt, ser man nok heller ikke så fort viktigheten av å være tydelig på å vise respekt på dette området. Eller skjønner hvorfor noen kan oppleve ubehag ved noe som er helt greit for deg.

mvh

Vi hadde en diskusjon om dette tidligere også. Da gjalt det overvekt. Sfo-personale og helsesøstre som ikke skulle blande seg.

Jeg tror ikke jeg er den eneste personen her i verden som har noe positivt å tilføre mine barn.

Hva synes du om denne forresten?

Her om dagen var vi hos noen venner som jeg lenge har synes behandlet tenåringen sin dårlig i vårt nærhet. Mammaen maser og kritiserer datteren hele tiden i vårt nærvær og dattern smeller selvfølgelig tilbake.

Etter å ha hørt på dette i mange år tok jeg mot til meg og sa i fra om hva jeg synes om dette og hvorfor datteren muligens var som hun var. Hun får jo aldri ros og slik blir man ikke enkel å ha med å gjøre.

[Gjest May M]

Nei, det er hun ikke. Og jeg gjentar: dette er mennesker jeg er glad i og har respekt for. Det er kun dette jeg her har tatt opp som er "problematisk". Vi har et godt forhold på alle måter. Kanskje derfor jeg synes det er synd å ikke ha åpnere diskusjoner om akkurat dette med barneoppdragelsen.

De fleste jeg kjenner diskuter gjerne barneoppdragelse til de blir blå i fjeset, men de er like raske til å kommer i forsvarsposisjon hvis man opplever at andre er kritiske til deres måte/valg.

Du er jo tydelig kritisk til deres valg, og det merker hun sikkert, og velger derfor ikke å diskutere dette med deg.

[PieLill]

Vi hadde en diskusjon om dette tidligere også. Da gjalt det overvekt. Sfo-personale og helsesøstre som ikke skulle blande seg.

Jeg tror ikke jeg er den eneste personen her i verden som har noe positivt å tilføre mine barn.

Hva synes du om denne forresten?

Her om dagen var vi hos noen venner som jeg lenge har synes behandlet tenåringen sin dårlig i vårt nærhet. Mammaen maser og kritiserer datteren hele tiden i vårt nærvær og dattern smeller selvfølgelig tilbake.

Etter å ha hørt på dette i mange år tok jeg mot til meg og sa i fra om hva jeg synes om dette og hvorfor datteren muligens var som hun var. Hun får jo aldri ros og slik blir man ikke enkel å ha med å gjøre.

''Jeg tror ikke jeg er den eneste personen her i verden som har noe positivt å tilføre mine barn.''

Det er denne typen utsagn man kan bruke svært effektivt når man ikke klarer å respektere andres grenser. Det hjelper tydeligvis ingen ting at jeg sier at jeg gjerne søker råd, ikke minst hos min svigermor. Sier jeg at det må da for svingene også være lov å sette grenser er man sær og vrang.

Den episoden du refererer til med tenåringsdattera har jeg ingen formeninger om. Jeg var jo ikke til stedet hverken da eller ved tidligere episoder. Tiden vil vise hvor velvalgte dine ord og ditt tidspunkt var.

mvh

[Gjest Wita]

''Jeg tror ikke jeg er den eneste personen her i verden som har noe positivt å tilføre mine barn.''

Det er denne typen utsagn man kan bruke svært effektivt når man ikke klarer å respektere andres grenser. Det hjelper tydeligvis ingen ting at jeg sier at jeg gjerne søker råd, ikke minst hos min svigermor. Sier jeg at det må da for svingene også være lov å sette grenser er man sær og vrang.

Den episoden du refererer til med tenåringsdattera har jeg ingen formeninger om. Jeg var jo ikke til stedet hverken da eller ved tidligere episoder. Tiden vil vise hvor velvalgte dine ord og ditt tidspunkt var.

mvh

Tiden har allerede vist at ingen ble fornærmet ihverfall:)

Jeg synes du har overreagert kraftig i denne tråden.

[PieLill]

Tiden har allerede vist at ingen ble fornærmet ihverfall:)

Jeg synes du har overreagert kraftig i denne tråden.

Du bør kanskje ikke snakke så mye om å overreagere når du kommer slepende med en halt år gammel diskusjon som vi aldri ble enige i for å vise hvor fryktelig galt det jeg sier er.

Hva vil du jeg skal svare på slikt? Gå inn igjen i den gamle diskusjonen.

Jeg synes det er påfallende mange som reagerer på noe så enkelt som at folk må få lov å bestemme selv hvor tett de vil ha andre på livet, inkludert slekta. Slikt lukter kontrolltrang lange veier.

mvh

[Gjest Wita]

Du bør kanskje ikke snakke så mye om å overreagere når du kommer slepende med en halt år gammel diskusjon som vi aldri ble enige i for å vise hvor fryktelig galt det jeg sier er.

Hva vil du jeg skal svare på slikt? Gå inn igjen i den gamle diskusjonen.

Jeg synes det er påfallende mange som reagerer på noe så enkelt som at folk må få lov å bestemme selv hvor tett de vil ha andre på livet, inkludert slekta. Slikt lukter kontrolltrang lange veier.

mvh

Dette bare for å vise at vi nok er litt generelt uenig i dette temaet. Jeg er mer for at mange kan bidra postivt i et barns liv. Litt her og litt der, uten at det krever all verden. På den måten får barna in-put fra forskjellig hold og lærer seg etterhvert at man kan ha forskjellige meninger og ut i fra det danne egne meninger på hva som er rett og galt.

Nå blander jeg hele 3 diskusjoner her, men det er kun fordi de glir inn i hverandre (handler om samme tema)og viser vår generelle uenighet i dette.

[PieLill]

Dette bare for å vise at vi nok er litt generelt uenig i dette temaet. Jeg er mer for at mange kan bidra postivt i et barns liv. Litt her og litt der, uten at det krever all verden. På den måten får barna in-put fra forskjellig hold og lærer seg etterhvert at man kan ha forskjellige meninger og ut i fra det danne egne meninger på hva som er rett og galt.

Nå blander jeg hele 3 diskusjoner her, men det er kun fordi de glir inn i hverandre (handler om samme tema)og viser vår generelle uenighet i dette.

Siden du først er i gang med å sause i hop ting.

''Jeg er mer for at mange kan bidra postivt i et barns liv. Litt her og litt der, uten at det krever all verden. På den måten får barna in-put fra forskjellig hold og lærer seg etterhvert at man kan ha forskjellige meninger og ut i fra det danne egne meninger på hva som er rett og galt.''

Og det mener da jeg også. Og bare ved å kun lese mellom halvparten og en firedel av hva jeg skriver kan du påstå at jeg ikke mener det.

Jeg har _aldri_ sagt man skal isolere seg som en øde øy. Ikke barna sine heller.

Jeg har bare sagt at folk selv må få velge hvem, hvor mange og hvor dypt involvert andre mennesker skal være i deres liv til ulike tider. Dette må også gjelde slekt å familie. Iblant blir man skuffet og kan føle seg avvist om man skyves lengre vekk enn man ønsker å være. Men slikt må voksne mennesker kunne takle uten store bruduljer.

Det virker som du hører militært bevoktet Berlinmur, hver gang noen visker grense.

mvh

[bustebeisa]

Måten du skriver på fikk meg til å tenke at du ikke helt hadde skjønt hvorfor jeg mener at man kan vokte seg litt for å blande seg inn.

Det siste jeg skrev var mer prinsippielt enn rettet mot hva du planlegger å foreta deg i denne situasjonen.

Når du avslutter med enda en halvsnurt kommentar om sære adoptivforeldre som ikk vil høre på andre, virker det som du velger å holde kjeft fordi de er så forbasket vrange. Ikke fordi du faktisk synes det er et godt poeng.

Så da valgte jeg å spesifisere.

Om du leser det du skrev først på nytt, ser du kanskje at du går ganske krasst ut mot disse foreldrene helt fra overskriften.

mvh

Hei PieLill.

Har lest nesten alle svarene dine i denne tråden. Eller hvertfall ned hit. Jeg må bare si at jeg ikke leste innlegget på samme måte som du gjorde.

Nå har jeg lest en del av dine svar her inne på dol mange plasser. Du kommer med gode råd flere steder og er flink å formulere deg. Nesten slik at jeg ikke tør si deg imot når jeg er litt uenig. For mine setninger her inne blir veldig enkle i forhold til deg. Jeg finner ikke de rette ordene og svarene mine ser dumme ut.

Kanskje det ikke var riktig formulert det trådstarteren skrev, og kanskje jeg har sett eksempler på nettopp det hun skriver om, mens du har sett flest eksempler på at folk kommer med for mye råd og ikke respekterer grensene til andre.

Jeg så en familie med et barn som ville gjøre alt for at barnett ulle vokse opp og bli trygg og selvstendig. I stedet var det foreldrene som gjorde barnet til et mobbeoffer. Og senere har barnet to ganger forsøkt å ta sitt eget liv.

Jeg har og sett familer hvorman kanskje burde gitt et råd eller to, men i redsel for å fornærme foreldrene, tier man i stedet still.

Så jeg ser bekymringen, eller omsorgen til trådstarteren. Eller problemstillingen. Jeg ser hva du mener, men mener du går litt hardt ut.

Det er lettere å ta imot råd av svigermor når man ber om det, enn når man får det uten å ha bedt om det.

Jeg har vært heldig og har har to jenter som er rimelig snille og greie. Så klart har jeg mine bekymringer i forhold til visse ting nå som de er kommet i tenårene, tar gjerne imot råd, men merker jo også at om det kommer for mange råd, som er på kanten av hva jeg kanskje selv mener, så stikker piggene ut litt. Da prøver jeg å gå i tenkeboksen og prøver se saken fra de andres side. Av og til kan jeg se at de har rett, andre ganger mener jeg at jeg kjenner mine barn best selv.

Når noen ber meg om råd, ber jeg dem som regel om å bruke sundt bondetvett, ta tiden til hjelp og ikke lytte til alle velmente råd. For de kjenner barna sine best selv. Ber de om konkrete råd, forteller jeg hvordan jeg løste problemet, hva jeg gjorde, hvordan ting fungerte når mine var små og kan gjerne hive inn ting som are har gjort. Så får de ut fra dette selv bygge seg opp en mening om hva som er rett eller galt for dem.

[PieLill]

Hei PieLill.

Har lest nesten alle svarene dine i denne tråden. Eller hvertfall ned hit. Jeg må bare si at jeg ikke leste innlegget på samme måte som du gjorde.

Nå har jeg lest en del av dine svar her inne på dol mange plasser. Du kommer med gode råd flere steder og er flink å formulere deg. Nesten slik at jeg ikke tør si deg imot når jeg er litt uenig. For mine setninger her inne blir veldig enkle i forhold til deg. Jeg finner ikke de rette ordene og svarene mine ser dumme ut.

Kanskje det ikke var riktig formulert det trådstarteren skrev, og kanskje jeg har sett eksempler på nettopp det hun skriver om, mens du har sett flest eksempler på at folk kommer med for mye råd og ikke respekterer grensene til andre.

Jeg så en familie med et barn som ville gjøre alt for at barnett ulle vokse opp og bli trygg og selvstendig. I stedet var det foreldrene som gjorde barnet til et mobbeoffer. Og senere har barnet to ganger forsøkt å ta sitt eget liv.

Jeg har og sett familer hvorman kanskje burde gitt et råd eller to, men i redsel for å fornærme foreldrene, tier man i stedet still.

Så jeg ser bekymringen, eller omsorgen til trådstarteren. Eller problemstillingen. Jeg ser hva du mener, men mener du går litt hardt ut.

Det er lettere å ta imot råd av svigermor når man ber om det, enn når man får det uten å ha bedt om det.

Jeg har vært heldig og har har to jenter som er rimelig snille og greie. Så klart har jeg mine bekymringer i forhold til visse ting nå som de er kommet i tenårene, tar gjerne imot råd, men merker jo også at om det kommer for mange råd, som er på kanten av hva jeg kanskje selv mener, så stikker piggene ut litt. Da prøver jeg å gå i tenkeboksen og prøver se saken fra de andres side. Av og til kan jeg se at de har rett, andre ganger mener jeg at jeg kjenner mine barn best selv.

Når noen ber meg om råd, ber jeg dem som regel om å bruke sundt bondetvett, ta tiden til hjelp og ikke lytte til alle velmente råd. For de kjenner barna sine best selv. Ber de om konkrete råd, forteller jeg hvordan jeg løste problemet, hva jeg gjorde, hvordan ting fungerte når mine var små og kan gjerne hive inn ting som are har gjort. Så får de ut fra dette selv bygge seg opp en mening om hva som er rett eller galt for dem.

Du har mange gode poenger.

Jeg burde vært langt mer tydelig på at jeg ikke gjorde noe forsøk på å gi et helhetlig svar, men å påpeke enkelte sider ved saken.

Andre har skrevet veldig flott og interessant om tilknyttningsproblemer i denne tråden. Jeg hadde ingen ting å bidra med i den enden av diskusjonen som ikke alt var sagt mye mer insiktsfullt enn jeg kunne gjort.

Jeg opplevde hovedinnlegget som såpass boblende med irritasjon at jeg tenker at selv om man har rett i sak, vil man neppe klare å formidle sitt budskap på en måte som tas imot av den andre parten.

Og jeg likte svært dårlig formuleringer som nærmest gjorde adoptivforeldre til en egen rase.

Jeg føler også at det nesten politisk ulovlig å si noe om at den hellige slekt og familie kan være noe annet enn vidunderlig og velmenende. Der følte jeg meg rimelig trengt opp i et hjørne og tillagt mye merkelig jeg ikke kan se jeg har sagt.

Så jeg står vel forsatt på mine hovedpoeng. Men det finnes helt sikkert mer nyanserte måter å formidle dem på.

Takk for tilbakemelding.

mvh

[Gjest Wita]

Siden du først er i gang med å sause i hop ting.

''Jeg er mer for at mange kan bidra postivt i et barns liv. Litt her og litt der, uten at det krever all verden. På den måten får barna in-put fra forskjellig hold og lærer seg etterhvert at man kan ha forskjellige meninger og ut i fra det danne egne meninger på hva som er rett og galt.''

Og det mener da jeg også. Og bare ved å kun lese mellom halvparten og en firedel av hva jeg skriver kan du påstå at jeg ikke mener det.

Jeg har _aldri_ sagt man skal isolere seg som en øde øy. Ikke barna sine heller.

Jeg har bare sagt at folk selv må få velge hvem, hvor mange og hvor dypt involvert andre mennesker skal være i deres liv til ulike tider. Dette må også gjelde slekt å familie. Iblant blir man skuffet og kan føle seg avvist om man skyves lengre vekk enn man ønsker å være. Men slikt må voksne mennesker kunne takle uten store bruduljer.

Det virker som du hører militært bevoktet Berlinmur, hver gang noen visker grense.

mvh

"Det virker som du hører militært bevoktet Berlinmur, hver gang noen visker grense"

Du verden som du svarer folk i denne tråden da.

Er ikke redd for grenser, men jeg synes du var krass mot hoveinnlegg-forfatteren her, uten å ha noen som helst grunn til det.

Det må få lov til å ta opp dette problemet uten at du skal ta det som personlig kritikk.

[Gjest fnugget]

Poenget mitt er at det finnes mange måter å "bry seg" på og noen av dem er bare til bry.

Måten det i hovedinnlegget ble ganske så usaklig og unyansert generalisert over "dere adopsjonsforeldre" som om vi er en helt særegen og ikke minst sær rase, gav meg følelsen av at dette ikke var en person og kanskje ikke ei slekt jeg hadde orket å forklare så mye til. Fikk alt for sterke dere-er-ikke-som-oss-rykninger.

Og fakta er at man ikke har krav på en forklaring. Man kan be om å få det. Man kan ha stor glede av det. Det kan være veldig nyttig for alle parter. Men man kan ikke _kreve_ at en slektning, svigerdatter eller svigerinne skal stå skolerett og forklare og forsvare seg i forhold til de valg de gjør for sine barn.

Det finnes selvsagt folk, og noen av dem blir foreldre, som er for selvgode til å lytte til noen som helst og langt mindre lære fra andre. Her har man stort sett en tapt sak om man ikke stiller med barnevernmyndighet.

For øvrig har vel folks lydhørhet og lærevillighet i stor grad sammenheng med i hvilken grad de føler seg lyttet til, forstått og respektert.

De jeg helst ber om råd er de som kan klare å se meg gjøre en feil uten å hoppe på meg for å påpeke det....

Og jeg betror meg aldri til noen som krever betroelser av meg.

mvh

Jeg oppfattet ikke hovedinnlegget som upassende "innblanding" men reell bekymring over dette barnets situasjon. Det må jo være lov for slekta å bry seg om hvordan det går med et barn og spesielt dersom de mener noe skurrer. Det betyr ikke nødvendigvis noe mer enn det. Uansett adoptivbarn eller biologisk barn så vil jo andre i familien, ikke bare foreldrene knytte bånd til barnet og ha interesse av dets oppvekst og utvikling. Og det er vel bra det også, slik at det finnes korreksjonsmuligheter for foreldres også. Det betyr ikke at alle skal blande seg i tide og utide.

Det er naturlig å bry seg om hvordan et barn har det og også stille spørsmål ved atferd som virker urimelig. Det går vel ikke først og fremst på andres "utidige innblanding" men det å være opptatt av barnets ve og vel.

[PieLill]

Jeg oppfattet ikke hovedinnlegget som upassende "innblanding" men reell bekymring over dette barnets situasjon. Det må jo være lov for slekta å bry seg om hvordan det går med et barn og spesielt dersom de mener noe skurrer. Det betyr ikke nødvendigvis noe mer enn det. Uansett adoptivbarn eller biologisk barn så vil jo andre i familien, ikke bare foreldrene knytte bånd til barnet og ha interesse av dets oppvekst og utvikling. Og det er vel bra det også, slik at det finnes korreksjonsmuligheter for foreldres også. Det betyr ikke at alle skal blande seg i tide og utide.

Det er naturlig å bry seg om hvordan et barn har det og også stille spørsmål ved atferd som virker urimelig. Det går vel ikke først og fremst på andres "utidige innblanding" men det å være opptatt av barnets ve og vel.

Jeg leste såpass mye harme og irritasjon over "dere adopsjonsforeldre" at jeg så vel mye synsing og innblanding som et mulig senarie. Men det kan selvsagt også være annerledes.

Noe annet er at noen ganger er det bortkastet å blande seg uansett, fordi man vet man ikke blir hørt.

mvh

[PieLill]

"Det virker som du hører militært bevoktet Berlinmur, hver gang noen visker grense"

Du verden som du svarer folk i denne tråden da.

Er ikke redd for grenser, men jeg synes du var krass mot hoveinnlegg-forfatteren her, uten å ha noen som helst grunn til det.

Det må få lov til å ta opp dette problemet uten at du skal ta det som personlig kritikk.

Jeg svarer _deg_ slik jeg gjør fordi du har en kjedelig vane med å tillegge meg meninger og utsagn jeg over hodet ikke har kommet med. Selv etter at jeg gjentatte ganger presiserer ting. Ganske håpløst å diskutere når du tar en liten flik av det jeg skriver og gjør det til et vrengebilde av alt jeg mener.

Det var ting jeg reagerte på i hovedinnlegget fordi det virket ganske så dømmende og generaliserende. Kan hende det ikke var slik ment. Men det låt altså slik i mine ører.

Og det at folk setter grenser enten man liker det eller ikke, synes jeg er et vettugt moment i en slik diskusjon.

mvh

[Gjest ronaldo]

heisann, ser du har mange svar, har ikke lest dem, men vil gjerne svare litt selv.

Jeg er selv adopstivmor og kjenner meg igjen i endel av denne problemstillingen.

Du skriver at barnet ikke har opplevd noe traumatisk, men det har det jo. Barnet har hatt et relasjonsbrudd da det var 2 aar, det er jo veldig dramatisk i et lite barn sitt liv. De har gjerne faatt gode rapporter paa at barnet har hatt det bra den tiden tiden det var paa barnehjem/fosterhejm, men vi som adoptivforeldre vet at vi ikke alltid kan stole paa slike rapporter. men bruddet som barnet har hatt er traumatisk!

Det er vanskelig aa sette seg inn i situasjonen, men det anbefales faktisk fra psykologes side at maaten aa faa barn trygge paa er aa vaere tilstede som foreldre selv helt til barnet selv soeker andre. Du skriver noe om at barnet er avhengig av sin mor, da er det kanskje akkurat det rette dette paret gjoer. At de viser barnet at de er tilstedet hele tiden. At de ikke presser barnet til noe det ikke er klar for enda, men gir det "overdose" med trygghet, naerhet og ro, noe som barnet trenger for aa vinne tilbake tillitt og trygghet.

Alle foereldre har nok endel ting man kunne gjort annerledes, og det heores rart ut aa ikke ville holde kontakten med familien, men jeg synes det virker som de er gjennomtenkt naar det gjelder aa gi barnet ro, stabilitet og trygghet. Barn er jo forskjellige, noen blir trygg paa kort tid, andre barn bruker lenger tid foer de finner skikkelig trygghet/tilknytning. Jeg snakker av erfaring, har brukt lang tid paa aa faa eldstemann trygg, og naar vi ser tilbake burde vi nok vi nok vaert enda mer bevisst enn det vi var...........

vennlig hilsen

[Carla2]

Takk for innlegget ditt - jeg syns det er både interessant og lærerikt å lese om hvordan utenforstående kan oppleve (noen) adoptivfamilier.

Jeg forstår ikke helt at enkelte (under) ser ut til å bli provosert over undringen din, jeg tror det er viktig å huske på at verden fortoner seg annerledes for de som står utenfor.

Samtidig syns jeg du fikk mange veldig interessante svar. De to yngste mine er adoptert, men vi har ikke opplevd denne problemstillingen på kroppen, og jeg må innrømme at jeg selv nok ville reagert litt undrende i forhold til den situasjonen du beskriver. Ikke fordi jeg ikke vet at det er normalt og nødvendig, men fordi jeg kun kjenner problemstillingen i teorien, ikke i praksis. Sånn er det vel ofte.... Takk derfor til de av dere som ga så fine og innsiktsfulle svar.

Derfor var det

[Carla2]

Takk for innlegget ditt - jeg syns det er både interessant og lærerikt å lese om hvordan utenforstående kan oppleve (noen) adoptivfamilier.

Jeg forstår ikke helt at enkelte (under) ser ut til å bli provosert over undringen din, jeg tror det er viktig å huske på at verden fortoner seg annerledes for de som står utenfor.

Samtidig syns jeg du fikk mange veldig interessante svar. De to yngste mine er adoptert, men vi har ikke opplevd denne problemstillingen på kroppen, og jeg må innrømme at jeg selv nok ville reagert litt undrende i forhold til den situasjonen du beskriver. Ikke fordi jeg ikke vet at det er normalt og nødvendig, men fordi jeg kun kjenner problemstillingen i teorien, ikke i praksis. Sånn er det vel ofte.... Takk derfor til de av dere som ga så fine og innsiktsfulle svar.

Derfor var det

Glemte å slette en liten bit til slutt der, gitt Går litt fort i svingene av og til...

[villbringebær]

Da vår eldste datter kom hjem 6 mnd gammel var omgivelsene helt overveldet over hvor tillittsfull hun var. Hun smilte og strakte ut armene til "gud og hvermann". Hun hadde gladelig blitt med hvem som helst, hvor som helst.

Det hadde selvsagt ikke noe med tillittsfullhet å gjøre. Tvert i mot var hun alvorlig tilknytningsskadet. Andre syntes vi oppførte oss som svært egoistiske og hysteriske foreldre. Men heldigvis var min mann og jeg enige. Ingen andre enn oss foreldrene fikk stelle, bære, holde, mate, bade, legge, kose osv. Vi forklarte andre vennlig men bestemt hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde, men vi gikk ikke inn diskusjoner om temaet. Vi tok i mot besøk hjemme, og de besøkende fikk beundre- og prate til henne, men ikke holde. Vi reiste ikke bort på besøk til andre de første månedene.

Etter en stund ble hun veldig knyttet til oss, sine foreldre, og hun følte seg tydeligvis bare trygg når vi var rundt henne. Hun viste også glede over besteforeldre, andre familiemedlemmer og nære venner av familien. På dette stadiet da hun hadde lært seg å diskriminere mellom kjente og ukjente var det greit både for henne og oss at andre stelte og koste med henne. Men å være alene igjen med dem i et rom var helt tydelig ikke trygt.

For å gjøre en lang historie kort. Datteren vår var ekstremt avhengig av å ha oss rundt seg i lang tid. Selvom hun var sosial og likte å leke med andre barn var det helt uaktuelt for henne å være inne hos andre å leke uten at en av oss var med, inntil hun var 6-7 år gammel. Dette selv om hun kjente både foreldrene og barna godt. Hun ville heller ikke gå i bursdagsselskap til andre barn uten at en av oss var med. Prøvde meg med å være der i starten, for så å gå da barna var godt inne i leken. Men hun fikk helt panikk når jeg ville gå. Mange så sikkert på henne som en bortskjemt skrikerunge, men jeg så at hun var skrekkslagen, og tok hensyn til det. Hun var også rundt 6-7 år gammel før hun ville overnatte hos besteforeldrene som hun forøvrig var og er svært glad i. Overnatte hos venner ville hun ikke før i 12 års alderen.

Den opplevelsen små, helt ned til nyfødte barn kan ha når nære omsorgspersoner forsvinner kan være så traumatisk, at opplevelsen sitter i årevis etterpå. De husker det selvsagt ikke bevisst, de kan ikke sette ord på det. Men opplevelsen er lagret, og følelsene og panikken kan komme tilbake i situasjoner barnet føler seg utrygt. Det er svært viktig å få reparert relasjonsskader, og det kan ta tid, lang tid. Det må alle adoptivforeldre være oppmerksomme på, og ta hensyn til.

Vår datter er nå en svært trygg, omgjengelig og sosial tenåring. Hun overnatter hos familie og gode venner, er med på overnattingsturer med andre ungdom osv. Vi er lykkelige over at vi invisterte så mye i trygghet og nærhet, selvom vi av og til syntes det var slitsomt og at det tok lang tid, og mange hadde meninger om vår omsorg. Vi mener det var helt nødvendig omsorg for vår datter.

Barn med ikke reparerte relasjonsskader kan få svært alvorlige problemer som ungdom og voksne.

Tusen takk for at du delte historien deres med oss!